Løgnen som er løgn

Som manusforfatter for Batman og Batgirl mistet prisbelønte Dylan Horrocks troen på fiksjon. Med muskler fra flere av verdens fremste tegneserieforlag slår serieskaperen fra New Zealand tilbake med Sam Zabel and the Magic Pen.

Med utgivelser på en rekke språk, herunder engelsk, fransk, spansk og dansk, er Sam Zabel and the Magic Pen en av vinterens største internasjonale tegneserielanseringer. Boka er en reaksjon på å livnære seg som manusforfatter for amerikanske superheltserier, en jobb Dylan Horrocks opplevde ikke bare som meningsløs, men også direkte destruktiv.

Med utgivelser på en rekke språk, herunder engelsk, fransk, spansk og dansk, er Sam Zabel and the Magic Pen en av vinterens største internasjonale tegneserielanseringer. Boka er en reaksjon på å livnære seg som manusforfatter for amerikanske superheltserier, en jobb Dylan Horrocks opplevde ikke bare som meningsløs, men også direkte destruktiv.

Ved siden av Scott McClouds The Sculptor1 er Dylan Horrocks’ Sam Zabel and the Magic Pen denne vinterens største internasjonale tegneserielansering. Begge tegneserieromanene er comebackforsøk med høyt forventningspress, og begge tematiserer kollisjoner mellom kunst og kommersialisme samt hva slags betydning kunst og fiksjon har.

Storforlaget Casterman, utgiveren av Tintin, har hentet Horrocks fra New Zealand for en to uker lang fransk-belgisk signeringsturné, med start på Europas største tegneseriefestival i Angoulême. Han kommer litt forsinket fra et skoleforedrag når jeg møter ham ved rådhuset i sentrum, som huser festivalens pressesenter. Intervjuet blir en lang lunsj på en restaurant som blant annet byr på «menu BD» – tegneseriemenyen. Horrocks er vegetarianer, men finner sammen med servitøren en omvei rundt det Alsace-inspirerte kjøkkenets pølser og biff tartar.

Horrocks’ debutbok Hicksville fra 1998 er en gjenganger på lister over tidenes beste tegneserieromaner. Magasinet Rolling Stone plasserer den på sin liste over de «50 beste tegneserieromanene som ikke er superheltserier» foran velkjente titler som Charles Burns’ Sort hull, Guy Delisles Pyongyang og Will Eisners En kontrakt med Gud.

Han var 27 år gammel da han i 1993 trykte de første episodene i sin egen hefteserie Pickle. Hicksville er en fiktiv by der tegneserier er den store kunsten. Boka er en kjærlighetserklæring til tegneserien, om hvordan tegneserier er blitt oppfattet og hvordan industrien selv ikke har tatt kunstarten og serieskaperne alvorlig. Den er også en dannelsesroman om moralske valg og hjemstedets betydning.

Jeg spør Horrocks om Angoulême, med tegneseriemuseum, gater navngitt etter serieskapere og tegneseriebilder på husfasadene, er virkelighetens Hicksville.

– Da jeg kom hit i 2002, husker jeg at jeg besøkte biblioteket i museet, og det rørte meg til tårer, forteller han.

– Det føltes som det nærmeste jeg noen gang vil komme til Hicksville. Jeg vet at det er en industri også her, at det utgis mye dårlig og at serieskaperne har store utfordringer. Virkeligheten er alltid komplisert. Hicksville er en utopi.


Magisk penn

Hovedpersonen i Sam Zabel and the Magic Pen er en tegneserieskaper som har mistet interessen for superheltserien han skriver, et arbeid som tapper ham for all kreativ energi. På et antikvariat finner han et gammelt science fiction-hefte han ikke har hørt om, som bokstavelig talt åpner nye fantasiunivers for ham. Etter suksessen med Hicksville, ble Horrocks selv hyret inn av amerikanske DC Comics for å skrive blant annet månedsheftet Batgirl og en serie med Batman.

Er Sam Zabel egentlig Dylan Horrocks?

– Jeg har brukt Sam Zabel som figur i tretti år i ulike historier. Jeg kan sette ham inn i utfordrende situasjoner, og se hva som skjer. Han er som et forsøksdyr, flirer Horrocks.

– Han er en karikatur av visse sider ved meg. Noen ganger er han litt mer håpløs, andre ganger er han klokere. I Hicksville var han klokere enn meg, og lot seg ikke lokke til en tvilsom karriere. Etter boka sto jeg overfor de samme mulighetene, men gjorde andre valg. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde gjort som ham.

Boka hyller fantasien, men advarer også mot konsekvensene av den?

– Da jeg startet arbeidet hadde jeg en troskrise overfor fiksjon. Jeg følte det omvendte av Picassos velkjente sitat at kunst er løgnen som forteller sannheten. For meg var kunst blitt bare løgn, rett nok en så vakker og forførende løgn at vi gjerne vil at den skal være sann.

Etter å ha skrevet superheltmanus med velkjente figurer måned etter måned, følte Horrocks seg fanget i noen andres fantasi.

Batman-tegneseriene impliserer et verdensbilde som er oppdiktet, men på en måte tildekker de sin fiksjonelle natur. Ved å være mørk og skitten foregir universet å være virkelig, mens det gir vanvittige forestillinger om årsakene til kriminalitet og hvordan best bekjempe den.

Du kritiserer også seksualisering og utnyttelse av kvinner i superheltserier og manga?

– I dag er det langt flere kvinner som lager og leser tegneserier enn for noen tiår siden. Jeg vet ikke om det er en reaksjon mot dette, men amerikanske superheltserier har blitt stadig eklere, og er særlig vemmelig overfor kvinnelige figurer.

Horrocks mener forlagene og redaksjonene henger etter, men er ikke overrasket hvis vi innen de neste ti årene når et punkt der flertallet av serieskaperne er kvinner.

– Kvinnelige serieskapere har ikke vokst opp med å lese superheltserier, men manga, alternative tegneserier eller kanskje ikke tegneserier i det hele tatt. Det er et fantastisk mangfold i interesser, estetikk, politikk og personlige erfaringer som mates inn i tegneseriene nå, forteller Horrocks entusiastisk.


Charlie uten symboler

Årets Angoulêmefestival var preget av terroren mot satiretegnerne i Charlie Hebdo tre uker tidligere, med sterke sikkerhetstiltak, en utstilling om avisens historie og en ny pris for ytringsfrihet. Horrocks forteller at reaksjonene han ser i Frankrike, med «Je Suis Charlie»-skilt og tegninger fra Charlie Hebdo overalt i bybildet, skiller seg fra den engelskspråklige debatten om terroren.

– Alle hadde sterke meninger, men nesten ingen hadde peiling på hva de snakket om. De kjente ikke Charlie Hebdo, de visste ikke hvem Wolinski eller Cabu var. Sjangeren og den franske politiske konteksten var ukjent. Få timer etter angrepet kom det lange artikler om Charlie Hebdo som et rasistisk og sexistisk hatmagasin. For meg ble det bare så tydelig at det de hadde sett var tre tegninger på nettet, sier han oppgitt.

Horrocks trekker fram et intervju med Charlie Hebdo-tegneren Luz i magasinet Inrockuptibles, der han svarer slik på reaksjonene: Vi har alltid vært imot symboler i våre karikaturer, og nå betrakter alle oss som et symbol.

– I den engelskspråklige verden fikk vi en diskusjon om terroren som noe abstrakt og hypotetisk. Hendelsen var absolutt ikke abstrakt eller hypotetisk. Det var en gruppe mennesker som ble drept på en grusom måte, med en virkelig historie og et virkelig kunstnerskap.

Han fortsetter:

– Selv de som gjorde udåden var mennesker, og hvis vi gjør dette til en symbolsk diskusjon mister vi muligheten til å forstå hva i helvete det er som skjer. For meg gir det Luz sier mer mening enn noe annet: Ta hendelsen ned til det den egentlig handler om, mennesker, og slutt å gjøre dette til et spørsmål om symboler.

Horrocks beskriver seg som en venstreaktivist, og er opprørt over reaksjoner fra venstresiden både i hjemlandet og det engelskspråklige området ellers:

– Det minner meg om det som skjedde rundt Sataniske vers. I 1989 arbeidet jeg i en bokhandel i London, og vi hadde en, selvsagt uannonsert, signering med Salman Rushdie. Mange på venstresiden vendte ryggen til Rushdie. Jeg fant det opprørende, men også forvirrende. Denne gangen føler jeg at vi ser en reprise, men jeg er ikke lenger forvirret. Jeg er bare oppgitt og sint.


Tydelige tradisjoner

Selv om New Zealand er en utkant i tegneseriehistorien, har landet i motsetning til storebror Australia fostret enkelte internasjonalt kjente serieskapere. Murray Balls stripe Footrot Flats ble på 1980- og 90-tallet trykt i aviser verden over og solgte bøker i millionopplag. Den røffe humorserien kom også på norsk med tittelen Bikkja. En annen kjenning her hjemme er Colin Wilson, som med habilt håndverk har tegnet westernseriene Blueberrys unge år og Tex Willer. Han har også tegnet flere franske spenningsalbum samt amerikanske hefteserier som Star Wars. Den stilsikre humortegneren Roger Langridge er, som Horrocks, mer forankret i indie-tegneseriene. Hans hovedserie Fred the Clown er ironisk og bittersøt, med tykke referanser til gamle tegneserier og stumfilm. Langridge har også laget en populær tegneserie av The Muppet Show.

Debutboka Hicksville er ifølge bransjemagasinet The Comics Journal «et kjærlighetsbrev til tegneseriemediet», men også en fortelling om å holde fast på idealene sine. Dylan Horrocks skaper en landsby der tegneserier er den store kunsten, med et borgesiansk bibliotek av imaginære storverk. Boka ble nominert til det som er av europeiske og amerikanske tegneseriepriser, og ga ham tegneserieoscaren Eisner Award.

Debutboka Hicksville er ifølge bransjemagasinet The Comics Journal «et kjærlighetsbrev til tegneseriemediet», men også en fortelling om å holde fast på idealene sine. Dylan Horrocks skaper en landsby der tegneserier er den store kunsten, med et borgesiansk bibliotek av imaginære storverk. Boka ble nominert til det som er av europeiske og amerikanske tegneseriepriser, og ga ham tegneserieoscaren Eisner Award.

Dylan Horrocks er en sentral formidler av hjemlandets tegneserietradisjon, og har satt sammen katalogen New Zealand Comics and Graphic Novels2 som presenterer 65 ulike serieskapere. Her gir serieskaperen og statsviteren Tim Bollinger en kort innføring i landets tegneseriehistorie. Egenproduksjonen av tegneserier har vært liten. Markedet har i ulike perioder vært dominert av britiske blader, amerikanske hefter, europeiske album i engelsk oversettelse og nå japansk manga. Et hovedpoeng hos Bollinger er at new zealandske tegneserier er karakterisert av øylandets størrelse og isolerte beliggenhet. Han mener serieskaperne orienterer seg utad og er preget av internasjonale forbilder. Det er Horrocks enig i:

– Du ser ofte det internasjonale slektskapet hos en serieskaper – enten det er amerikansk indie eller manga – før du ser noe spesifikt new zealandsk.

Tegneserieeksperten Adrian Kinnaird beskriver i boka From Earth’s End3 hvordan serieskapere har inntatt en stadig mer sentral rolle i New Zealands kulturliv, og de siste årene oppnådd allmenn anerkjennelse. Horrocks mener denne kulturelle klassereisen skjedde på 2000-tallet.

– De offentlige bibliotekene har omfavnet tegneserieromanene, og de har vært fortroppen i den litterære verden. Det andre vesentlige forholdet er at tilskuddsordningene, Creative New Zealand, har støttet serieskapere siden 1990-tallet. Nå utgir de store bokforlagene tegneserieromaner, og flere av litteraturfestivalene har inkludert tegneserier. Fra å være et livlig miljø uten økonomisk fundament, er vi blitt en etablert del av kulturlivet og nesten en industri, forklarer han.

Utgivelsen av Sam Zabel and the Magic Pen på Victoria University Press, og det at Horrocks har mottatt Auckland-universitetets ettårige litteraturstipend, understreker poenget.


New Zealands Robert Crumb

Den i New Zealand mest prisbelønte tegneserieromanen er Nice Day for a War4 fra 2011, som har fått tre ulike barnebok-priser. Illustratøren Chris Slane er en av landets mest kjente avistegnere. Forfatteren Matt Elliott har basert historien fra første verdenskrig på dagbøkene til bestefaren, som var tenåring da han vervet seg som soldat

Samme år kom også storselgeren Shaolin Burning5 av Ant Sang, som i en dynamisk strek forener vestlig fortellerstil med manga. Boka er et historisk-mytologisk drama om undergrunns kampsport i 1600-tallets Kina og i dag. I fjor ble Sangs tegneserieroman The Dharma Punks, som han selv utga i hefter på begynnelsen av 2000-tallet, samlet i bokform.6 Boka handler om en gruppe anarkistiske punk-ere i Auckland som skal sprenge en multinasjonal restaurant natten før den åpner.

Erfarne Barry Linton, som Horrocks har laget en kort biografisk serie om og hyller som en nasjonal Robert Crumb,7 forteller i sin pågående serie Lucky Aki8 om en ung gutts stillehavsreiser i en fiktiv steinalder. Linton var en av grunnleggerne av undergrunnsmagasinet Strips i 1977, og gjennom flere år tegnet han et frikete samtidsdrama med dop, sex, musikk og politikk.

Forfatteren og designeren Sarah Laing forteller i selvbiografiske Let Me Be Frank med humor om å være mor og familieproblemer, men også om å skrive, tegne og angstfølelser. Serien publiseres som blogg,9 og er utgitt i flere seriehefter.

Laings skisseaktige strek passer hennes personlige tone, men er et unntak blant serier som ofte imponerer med et stilrent håndverk. Den mest opplagte forklaringen er at flere av serieskaperne har – eller har hatt – dagjobber i Peter Jacksons Weta Workshop. Greg Broadmore, konseptdesigner på filmer som Avatar, District 9 og Tintin, lager den satiriske science fiction-serien Dr. Grodbort i retrofuturistiske malte bilder. Tim Gibson, som arbeidet på de samme filmene, har de siste årene viet seg til det skjermbaserte tegneserieprosjektet Moth City. Noirserien fra 1930-tallet, med turbulent asiatisk storpolitikk som bakgrunn, ble kåret til en av årets beste digitale serier da den ble lansert i 2013. Med smart bruk av animasjon og god navigasjon, lager Gibson fortsatt en av de mest interessante skjermseriene.


Kreativ allmenning

Dylan Horrocks har publisert Sam Zabel and the Magic Pen som føljetong på sin egen nettside,10 der vi også kan lese flere andre av hans serier. Alle seriene er for fri ikke-kommersiell bruk under Creative Commons-lisensen. I en av sine kortere serier angriper han kulturindustriens kriminalisering av fildeling, en serie som vakte oppsikt da den kledde forsiden til The Pirate Bay.

– Det er trolig det største antallet lesere jeg noen gang vil få. Det var åtte-ni millioner treff på serien, minnes Horrocks. Han forklarer:

– Jeg har ingen problemer med at folk kopierer eller deler arbeidet mitt. Det jeg har problem med er hvis noen utnytter det for å tjene penger uten min tillatelse og involvering.

Jeg ser ikke nedsiden i at en 16 år gammel fan skanner tegneserien min og deler den på Pirate Bay. Da jeg var 16 kunne jeg ikke finne flesteparten av de tegneseriene jeg ville lese, og hvis jeg fant dem ville det kostet meg en formue å lese dem. Jeg omfavner helt og fullt at vi nå kan gjøre tegneseriene tilgjengelig for alle. Jeg ønsker lesere.

Det er tydelig at spørsmålet tenner idealisten i ham. Horrocks beskriver offentlige bibliotek som «et av spirene for menneskelig sivilisasjon», og fortsetter:

– Den eksisterende bokøkonomien, bygd på fysisk distribusjon, stritter på alle slags måter imot et digitalt offentlig bibliotek. Jeg var motstander av søksmålene mot Google når de arbeidet med Google Books, og ønsket at det skulle bli noe av. For meg er det en fantastisk idé å virkeliggjøre den evige drømmen om at alle bøker fra enhver tid er tilgjengelig for alle mennesker. Å skulle stoppe dét av hensyn til vår royalty på én dollar eller hva det er, virker sneversynt og simpelt.

© norske LMD

Morten Harper er tegneseriekritiker og redaktør Tegneserieteori.no.