Kapitalisme med et kvinnelig ansikt

Nordkoreanske kvinner blir stadig mer motebevisste. Det er et tydelig tegn på makten de har erobret som drivkraften i landets parallelløkonomi.

Våren 2012 dukket en elegant kvinne opp ved siden av Kim Jong-un. Hun ble senere identifisert som hans kone, Ri Sol-ju. Hennes opptreden skulle gi regimet et mer moderne image, i kontrast til det gåtefulle privatlivet til Jong-uns far, Kim Jong-il, som sjelden opptrådte sammen med sine livsledsagere. Ri Sol-jus diskrete eleganse er ikke noe enestående fenomen i Nord-Korea. Det ser du på stedene som frekventeres av unge kvinner fra de nye, privilegerte samfunnslagene i Pyongyang.

I gatene kler kvinnene seg mer variert og fargerikt. Høye hæler er vanlig, selv blant unge kvinnelige soldater på permisjon. Påvirkningen fra kinesisk mote er godt synlig i de statsdrevne butikkene. Landets største skoprodusent, Potonggang, har begynt å lage modeller for et mer kresent klientell. Det er populært med kort, bleket hår, som hos popgruppen Moran-bong Band (militærjakke, caps bak-fram og trange lårkorte skjørt). Regimet forsøker å pynte på imaget og sender skvadroner av unge, vakre kvinner til restaurantene sine i Kina og Kambodsja. Tv-kanalene sender kontinuerlig konserter med kvinnelige popgrupper, og det statlige flyselskapet Air Koryo gjør det samme i flyene sine.

Er Pyongyang en luftspeiling, et utstillingsvindu i et land hvor folk i provinsene lever på fattigdomsgrensa og kvinnemoten ikke utvikler seg stort?


De facto markedsøkonomi

Ikke helt. Stengte grenser, lite informasjon og ingen direktekontakt mellom besøkende og lokalbefolkningen gjør det til litt av et puslespill å finne ut hva som er virkelig. Men etter flere besøk får jeg inntrykk av et samfunn i endring under jerngrepet til et uendret regime. Dette avspeiler seg i klærne og atferden til kvinnene i hovedstaden, men også i aktivitetene deres i hele landet.

Den «nye» koreanske kvinnen dukket opp etter frigjøringen i 1945 og skulle både være revolusjonær og «forbli feminin», som landsfader Kim Il-sung sa så sent som i 1989 i magasinet Choson Nyosong («Nord-Koreas Kvinner»). Ifølge tidligere CIA-analytiker Helen-Louise Hunter bevarte de nordkoreanske kvinnene «sin kvinnelige sjarm i langt større grad enn deres kinesiske eller sovjetiske motstykker».1 Klærne deres var alltid mer varierte enn i det maoistiske Kina, hvor kvinneskikkelsene på plakatene var overmennesker med kort hår og knapt synlige former.

I Nord-Korea går kvinnene gjerne i tradisjonelle kjoler, som er lagt litt opp for å være mer praktiske. Siden slutten av 1960-tallet har regimet oppfordret dem til å gå med slike kjoler på store anledninger, som et symbol på kontinuiteten mellom fortid og framtid. I hverdagen kler de fleste av arbeiderkvinnene, bondekvinnene og de hjemmeværende seg vestlig, med håret i hestehale, permanent eller dekket av et sjal.

«Nord-Korea har aldri vært et motemessig eremittrike,» sier Andrej Lankov fra universitetet Kookmin i Seoul, som bodde i Pyongyang på 1980-tallet. Men klesstilen har vært svært dydig. Den kinesiske motens beskjedne inntreden på begynnelsen av 2000-tallet førte til en skjerping av propagandaen, som de siste årene roet seg litt. Siden 2002 har det blitt arrangert en motevisning hver høst i Pyongyang. På den siste, i september i fjor, var det lette, tradisjonelle kjoler med mer glinsende farger og klassisk snitt à la 1960-talls Chanel.


Dyr luksus går unna

Kvinnene er blitt en drivkraft i en de facto markedsøkonomi som vokste fram i det nordkoreanske samfunnet etter anstrengelsene for å overleve hungersnøden i 1995–1998. Men de er fortsatt lite synlige i politikken. Her finner vi Kim Kyung-hui, søsteren til Kim Jong-il (som forsvant fra rampelyset etter at ektemannen hennes, Jang Song-taek, ble henrettet i desember 2013), og lillesøsteren til Kim Jung-un, Kim Yo-jong (27), som i november ble visedirektør for Arbeidspartiets departement for propaganda og agitasjon. I 2002 (siste tilgjengelige data) hadde kvinnene en knapp fjerdedel av setene i Folkeforsamlingen og bare 4,5 prosent i Arbeiderpartiets sentralkomité.

Men «den nye nordkoreanske kapitalismen har definitivt et kvinnelig ansikt,» sa Lankov allerede i 2004. Et tiår senere er dette svært tydelig. Kvinnene var de fremste ofrene for hungersnøden – i tillegg til nød og sult kom seksualisert vold, tvangsaborter og annen mishandling. Disse prøvelsene har gitt dem mer uavhengighet, større makt i familien og bevissthet om deres rettigheter, mener forskeren Park Kyung-ae.2 Etter press nedenfra har en svart økonomi oppstått innenfor den døende statsdrevne økonomien. Regimet forsøkte først å stanse handelen, men har erkjent at det ikke er noen vei tilbake. De er nå mer fleksible, og forsøker mer eller mindre å kombinere en rigid planøkonomi med den dynamiske markedsøkonomien. Selvstendige aktiviteter innen handel, tjenester og produksjon utgjør nå en stor – men vanskelig kvantifiserbar – del av landets verdiskaping.3 Denne parallelløkonomien har ledet til avvikende interesser i et tidligere relativt egalitært samfunn og skapt et nytt privilegert samfunnslag av bedriftseiere, forhandlere og detaljhandlere, i tillegg til den tradisjonelle eliten av partipamper og høytstående tjenestemenn (for det meste etterkommere etter partisanene som kjempet mot japanerne sammen med Kim Il-sung). Hvor mange er de? I mangel på statistikk må vi se på andre indikasjoner, for eksempel antall mobiltelefoner: 2,5 millioner i 2014, det vil si at en av ti innbyggere har 200–300 dollar til å kjøpe seg en telefon.

Butikkene i Pyongyang er et bevis på dette nye samfunnslaget: I tillegg til at de statsdrevne butikkene har et bedre utvalg enn før, flommer et dusin innendørsmarkeder over av mat og andre varer fra Kina, Singapore og Sør-Korea, hvor de som har råd til å kjøpe noe stimler seg sammen med de som bare kikker. Hyllene med utenlandske drikkevarer, kosmetikk og klær i luksusbutikkene sår tvil om effekten av de internasjonale sanksjonene mot salg av luksusvarer til Nord-Korea. Prisene er astronomiske for de fleste, men varene går likevel unna. På alle plan i denne parallelløkonomien finner vi kvinner.


Regimets heltinner

Juridisk sett har Nord-Korea vært en likestillingspioner i Asia: Kvinner har de samme politiske og sivile rettighetene som menn, med gratis utdannelse, fritt valg av ektefelle, og rett til skilsmisse og arv. Etter landbruksreformen i mars 1946, ble jorda omfordelt til bondehusholdninger uavhengig av familieoverhodets kjønn. Dette svekket patriarkatets materielle grunnlag. Kvinnene ble frigjort fra sine tradisjonelle konservative konfusianske plikter, til fordel for partiet: Ekteskap ble ikke lenger arrangert mellom familier, nå arrangerte partiet dem «mellom kamerater».

Til tross for progressive lover, har regimet i praksis hatt et svært konservativt syn på kjønnsrollene. Kvinnefrigjøringen ble underlagt byggingen av et sosialistisk samfunn. Denne nye kvinnen skulle være revolusjonær, men samtidig en «god kone» og «god mor» – denne skikkelsen skulle være «forbildet for den revolusjonære kvinnelige borgeren».4 Etter Korea-krigen (1950–1953) var kvinnenes deltakelse i gjenoppbyggingen av landet ikke et teoretisk spørsmål: Mange menn hadde dødd i kampene og mangel på arbeidskraft på 1950- og 1960-tallet gjorde at kvinnene måtte bidra til produksjonen, følge seansene med ideologisk indoktrinering, påta seg offentlige nabolagstjenester, gjøre husarbeid og føde barn. Senere førte satsningen på tungindustri til færre jobber for kvinnene som ble satt til å gjøre enkle jobber.

Med den økonomiske stagnasjonen på midten av 1980-tallet måtte mange kvinner gi opp arbeidet etter ekteskapet for å vie seg til barneoppdragelse eller husarbeid. Propagandaen begynte å fronte et mer tradisjonelt kvinnesyn, der kvinnene ble oppfordret til å føde flere barn. Moren, inkarnasjonen av godhet, enkelhet og affeksjon, ble knyttet til Arbeiderpartiet, mens familien ble en metafor for staten. Regimets heltinner var dets mødre: moren til Kim Jong-il, «revolusjonsmoderen» Kim Jong-suk, og moren til Kim Il-sung, Kang Pan-sok, samt anonyme arbeiderkvinner og andre «gode» mødre.


«Mann fra sør, kvinne fra nord»

Før hungersnøden utgjorde kvinnene nær halvparten av den yrkesaktive befolkningen. I det påfølgende kaoset ble de et viktig ledd i kampen for overlevelse i hele landet. Mens mennene trodde at matmangelen raskt ville gå over og – ifølge en flyktning i Seoul – «bjeffet på månen», tok kvinnene over initiativet, selv om enkelte ektefeller og maktesløse familiefedre da mistet ansikt. Hjemmeværende kvinner startet med småhandel, og de som dro ut for å jobbe fikk et dilemma mellom familiepliktene og deres yrkesmessige forpliktelser – opprivende valg som flere romaner på begynnelsen av 2000-tallet forteller om.

De begynte å selge eller bytte mot mat det lille familien eide av verktøy, kjøkkenutstyr, møbler eller klær på bondemarkedene som ble til store svartebørser. I boder eller på bakken i bakgater, mellom boligblokker eller langs veiene solgte de ved, urter, grønnsaker fra kjøkkenhager og småkaker. Andre tilbød hårklipp, skoreparasjon eller skreddertjenester. Fra tidlig morgen gikk lange rekker av bondekvinner med ryggene bøyd under tunge bører mot byene. Noen reiste lange avstander til fots eller satt stuet sammen bakpå lastebiler. Fortsatt er kvinner aktive som gateselgere: Du ser dem på togperrongene med enorme bunter, spesielt i grensebyen Sinuiju Kina hvor mesteparten av den lovlige og ulovlige grensehandelen mellom de to landene foregår. De har bevart kontrollen over detaljhandelen (eller gatesalget), restaurantdrift og tjenester.

Den tradisjonalistiske konfusianske arven henger likevel i. «I nord er patriarkatet dypt forankret,» sier en førtiårig flyktning som kom til Seoul i 2011. «Selv her er vi flyktninger merket av denne holdningen.» Dette gir gode inntekter for ekteskapsbyråene, som arrangerer ekteskap mellom nord- og sørkoreanere. Ifølge det gamle ordtaket nam nam buk nyo («mann fra sør, kvinne fra nord») er dette den perfekte allianse, og sørkoreanske menn som finner sine landskvinner for «aggressive» foretrekker å gifte seg med flyktninger fra nord.

De fleste nordkoreanske kvinnene protesterer ikke mot denne tradisjonelle kjønnsrollen, de vil heller bevare husfreden, men de står også ofte for familiens hovedinntekt og får stadig mer å si.5 De yngste ser det ikke lenger som en plikt å gifte seg og utsetter det så lenge som mulig, forteller flere flyktningkvinner.


Gryende kollektiv kamp

Kaoset rundt århundreskiftet førte dessuten til en relativ liberalisering av kjønnsrelasjonene, noe som er synlig i litteraturen. Før vektla forfatterne parets ideologiske harmoni. Så begynte de å trekke fram romansen, følelsene, og mer implisitt, begjæret. Senere har det dukket opp kvinner som er lidenskapelige, fast bestemt på å gifte seg med den mannen de vil ha.

Stadig flere skiller seg, noe som var mer eller mindre uhørt fram til 1970-tallet. Gjensidig samtykke er ikke anerkjent under nordkoreansk lov, det enkleste motivet er fortsatt ektefellens «reaksjonære atferd». Men skilte kvinner utsettes for en latent skam: Skilsmisse oppfattes ennå som en sosial handling og ikke en privatsak, skriver Patrick Maurus i forordet til den franske oversettelsen av romanen til Baek Nam-ryong, Des amis («Venner»). Flyktninger forteller også om separasjoner som følge av mer vold i hjemmet.

Dessuten er kvinner utsatt for politi og soldater som krever seksuelle tjenester for å lukke øynene for mindre forseelser. Seksualisert vold og trakassering på fabrikkene eller i hæren – ofte rapporterer ikke ofrene det – har blitt mer vanlig, ifølge flyktninger i Sør-Korea. Etter hungersnøden lanserte myndighetene kampanjer for å få kvinnene til å føde flere barn, og gjorde det vanskeligere å få tak i prevensjonsmidler. Sykehusene er motvillige til å utføre aborter (selv om det offisielt er tillatt), dermed har ulovlige svangerskapsavbrudd økt, med de mange farene det medfører. Kjønnssykdommer synes også å spre seg med mer leilighetsvis prostitusjon.

Nordkoreanske kvinner klarte under kaoset på slutten av 1990-tallet og dets etterdønninger å skaffe seg mer autonomi.6 De protesterte da regimet satte en aldersgrense på femti for kvin-nelige markedsselgere, med demonstrasjoner i oktober 2007 i Hoeryong og i mars 2008 i Chongjin. Denne sivile ulydigheten viser en solidaritet mellom kvinnene som ikke nøler med å kaste seg inn i en gryende kollektiv kamp. Revolusjonen «frigjorde» Nord-Koreas kvinner fra tradisjonen og gjorde dem til familiens voktere. Nå løsriver de seg, sakte men sikkert.

Oversatt av R.N.

Philippe Pons er journalist, i Nord-Korea for Le Monde diplomatique.