Likegyldighetens pris

Henrettelsen av armenske intellektuelle i Istanbul natt til 25. april 1915 innledet folkemordet på 1,3 millioner armenere. På noen måneder ble to tredjedeler av armenerne i Det osmanske riket massakrert. Fortsatt sliter Tyrkia med å vedkjenne seg sitt ansvar for utryddelsen og overgrepene mot landets minoriteter.

Istanbul, november 2013. En konferanse om tvangskonverterte armenere fyller for tredje dag på rad en forelesningssal med 400 seter ved universitetet i Bosporos. En ung kvinne reiser seg og tar ordet: «Jeg har fulgt konferansen på nett i to dager. Jeg bestemte meg for å dra hit i dag for å fortelle min bestefars historie.» Hun føler det nødvendig å fortelle om hvordan bestefaren ble tvunget til å konvertere, men snakker også om det hun selv har opplevd – og samfunnet hun lever i.

Etter folkemordet i 1915–1916 har de tvangskonverterte og «tyrkiserte» armenernes skjebne vært et tabu. Det gikk 90 år før en tyrkisk advokat og menneskerettighetsforkjemper, Fethiye Cetin, våget å bryte tausheten da hun publiserte memoarene til bestemoren, en ung armener som så familien sin bli deportert og massakrert, mens hun selv ble bortført og plassert i en tyrkisk familie.1 Mange som hadde opplevd samme skjebne skrev til henne. Da hun samlet disse vitnesbyrdene til et nytt verk,2 våget ingen å sette navnet sitt – og heller ikke informasjon som fødselsdato – på trykk.

Det er vanskelig å få oversikt over etterkommerne av de 200 000–300 000 armenske kvinnene og barna som ble tvangskonvertert. Det kan være så mange som to millioner. I flere tiår har de vært tause om sin opprinnelse og foreldrenes skjebne. Men rundt dem kjente man til det. Naboene så med forakt på konvertittene, som ikke omvendte seg ut av tro men av interesse, for å unnslippe den sikre død. «Restene etter sverdet»,3 som de ble kalt, ble stigmatisert i sin samtid. Staten bevarte dessuten dokumentene om deres opprinnelse, og nektet dem adgang til visse stillinger, for eksempel i militæret eller i skoleverket.


Lang historie med overgrep

Minnemarkeringen for det armenske folkemordet 24. april handler ikke bare om å løfte fram minnet. Den avslører også enkelte ting om de levende, og kaster et brutalt lys over den moderne sivilisasjonen og noen av dens verste feilgrep. Ofrene har ikke fått noen rettferdighet, i tillegg har Tyrkias fornektelse av forbrytelsen blitt tolerert i et århundre, og vitnene har vært likegyldige. Den tyrkiske staten benekter fortsatt at det skjedde et folkemord og påstår at dødsfallene skyldtes en konflikt mellom trossamfunn, at deporteringen av hele den armenske befolkningen var nødvendig i krigstid, og at armenerne var opprørere som selv var skyldige i massemord eller arbeidet for russiske interesser.

Hva skjer når et folkemord finner sted, når en befolkning utslettes i skyggen av en stor konflikt, og verdens politiske ledere etterpå oppfører seg som om ingenting har skjedd? Hvilken pris betaler vi for rettferdens nederlag, og hva er konsekvensene for vår politiske kultur?

En forbrytelse som ikke anerkjennes som det kan fortsette. Armenerne var hovedmålet, men ikke det eneste målet for folkemordet i 1915: De osmanske grekerne, assyrerne og yezediene ble også deportert og massakrert.4 Etter krigen, da Det osmanske riket var beseiret og okkupert av de allierte, vendte noen av de overlevende armenerne og assyrerne hjem. Men så snart Mustafa Kemal Atatürks nasjonaliststyrker vant fram, startet de en befolkningsutveksling med Hellas og tvang de som var vendt tilbake til å søke asyl i fransk-kontrollerte Syria eller britisk-kontrollerte Irak. Slik ble Anatolia fullstendig tømt for sin kristne befolkning.

Osmanske soldater fører armenske sivile til et fengsel i Mezireh (dagens Elazig), april 1915.

Osmanske soldater fører armenske sivile til et fengsel i Mezireh (dagens Elazig), april 1915.

Istanbul, hvor de kristne var i flertall i 1914, var det eneste stedet hvor det fortsatt bodde grekere og armenere etter katastrofen. En ødeleggende tosidig statlig vold rammet kontinuerlig disse folkegruppene: De ble fratatt sitt økonomiske livsgrunnlag og ble utsatt for fysiske angrep. På 1930-tallet ble en stor del av eiendelene til den armenske kirken og armenske veldedighetsorganisasjoner konfiskert, blant annet gravplassen Pangalt nær Gezi-parken, hvor det i dag bygges luksushoteller. Det velstående jødiske samfunnet i det europeiske Tyrkia ble kraftig svekket etter massakre organisert av den tyrkiske staten: «Trakia-pogromene i 1934».5 Andre verdenskrig ga en ny anledning til å angripe minoritetene og undergrave deres økonomiske stilling: Under påskudd av å slå ned på «spekulanter» innførte regjeringen en formueskatt som kun kunne betales kontant og hvor beløpet ble vilkårlig fastsatt av de kommunale myndighetene. Skattenivået varierte etter folkegruppe, og en armener kunne bli avkrevd femti ganger mer enn en «muslim».6 Skatten ble innført for å utrydde minoritetsborgerskapet, som måtte selge sine eiendeler til muslimer til langt under reell verdi. De som ikke hadde noe de kunne kvitte seg med, fikk ikke bare alt de eide konfiskert, de ble også sendt til tvangsarbeidsleirer nær Erzurum i øst.


Konsekvensene av straffefrihet

Konflikten om Kypros reduserte minoritetene ytterligere. I september 1955 brøt det ut pogromer i Istanbul etter falske rykter om et angrep mot Atatürks hus i greske Tessaloniki. Etterretningstjenestene fikk sendt busser med oppviglere til Pera (dagens Beyoglu) som angrep forretninger, skoler og religiøse institusjoner som tilhørte grekere og andre minoriteter. Politiet grep bare inn når oppviglerne i vanvare angrep muslimske eiendommer. Disse overgrepene gjorde at over ti tusen grekere dro i eksil.

I Anatolia er minnet om de deporterte folkegruppene utvisket. Overgangen fra arabisk til latinsk alfabet, som Atatürk gjennomførte, ble i lang tid hyllet som en seier for «moderniteten». Men i prosessen ble mange tusen armenske, assyriske, kurdiske og arabiske stedsnavn byttet ut med tyrkisk-klingende navn. Mange tusen kirker og klostre ble sprengt.7 To tall gir en indikasjon på utviskingens omfang: I 1914 var det nær to millioner armenere i Det osmanske riket, ifølge den armenske patriarken, av en total befolkning estimert til 16–20 millioner. I dag er det bare rundt 60 000 armenere igjen i Tyrkia. Av 2500 armenske kirker og 450 klostre, finnes det nå bare 40 kirker igjen, hvorav 34 ligger i Istanbul.

«Armenerne er traumatiserte og tyrkerne paranoide.»
Hrant Dink, myrdet journalist

I årtier har aktivister på jakt etter rettferdighet vist at folkemordet, i den grad det ikke var anerkjent, stimulerte til nye forbrytelser. Under første verdenskrig var den osmanske hæren under tysk kontroll, og flere tusen tyske offiserer så selv, eller deltok i, drapene på kristne osmanere.8 Mellomkrigstidens Tyskland, som var rammet av en alvorlig krise, lærte lite: Nazistene lot seg til og med inspirere av de tyrkiske nasjonalistene.9 Men det er selvsagt i Tyrkia at man kan se de verste konsekvensene av denne straffefriheten. I de østlige provinsene ble kurderne, som hadde spilt en sentral rolle i ødeleggelsen av de osmanske armenerne, i sin tur stigmatisert. Kurderne var trofaste mot både osmanerne, ungtyrkerne og Atatürk, men Atatürk holdt ikke løftene om autonomi, og gjorde slutt på kalifatet og innførte en tyrkisk nasjonalstat. Kurderne gjorde opprør, men det ble slått ned og etterfulgt av massakre og deportasjoner. Eksistensen av en egen kurdisk identitet ble benektet. Kurderne eksisterte simpelthen ikke, og den som våget å si noe annet ble straffet.


Hermetisk lukket grense

Den tyrkiske republikken klarte ikke å kvitte seg med den tragiske arven etter folkemordet. Organene som sto bak forbrytelsen ble senere ryggraden i den kemalistiske republikken som oppsto i ruinene av Det osmanske riket. Spesialorganisasjonen (SO eller Teskilati Mahsusa) var et hemmelig organ innenfor Komité for enhet og framskritt, regjeringspartiet under Det osmanske riket, som var formet for å agitere blant muslimene i de russiske og britiske imperiene. Organisasjonen mislyktes i utlandet, men innenriks spilte den en nøkkelrolle i organiseringen av deportasjonene og massakrene. Tidligere SO-offiserer spilte en avgjørende rolle i uavhengighetskrigen (1920–1922) Atatürk startet mot de greske, franske og britiske styrkene, før de dannet fundamentet i «dypstaten»: et nettverk av offiserer i den tyrkiske republikken som hadde ubegrenset makt og var unndratt alle lover. De kvalte systematisk alle demokratiske framskritt, begikk politiske mord og kjempet både mot kurderne og venstregeriljaen. De var også involvert i en gigantisk narkosmugling.10 Fortidens vold gir næring til ny vold. Under krigen i Nagorno-Karabakh tok regjeringen i Ankara raskt side med Aserbajdsjan, og innførte i 1993 en blokade mot Armenia og mot den tidligere autonome republikken som i praksis var tilknyttet landet. Grensen mellom Tyrkia og Armenia er hermetisk lukket og strengt bevoktet, slik den var da den kalde krigen var på det kaldeste. Da president Abdullah Güls reiste til Jerevan og signerte Zurich-protokollen i oktober 2009, virket det som om Tyrkia ville innta en positiv rolle og bidra til en fredsløsning.11 Men protokollen ble aldri ratifisert og den armenske presidenten Serge Sarkissian annonserte 16. februar i år at landet trekker seg ut av prosessen. Han fordømte «fraværet av politisk vilje hos den tyrkiske regjeringen […] og den konstante forvanskingen de har forårsaket i protokollens ånd og formuleringer». Tyrkerne oppmuntrer tilsynelatende den aserbajdsjanske regjeringen til å holde fast på en alt-eller-ingenting-posisjon, mens aserbajdsjanerne fortsatt regelmessig truer med å løse konflikten med makt.


«Vi er alle Hrant Dink!»

Etter flere tiår med taushet har Tyrkia plutselig gjenoppdaget armenerne, takket være arbeidet til en håndfull modige menn og kvinner. Menneskerettsforsvareren og forleggeren Ragip Zarakolou har oversatt flere bøker om det armenske folkemordet til tyrkisk, noe som har gjort at han, og hans nå avdøde kone, har blitt forfulgt og fengslet flere ganger. Taner Akcam startet å forske på tortur i Tyrkia og oppdaget slik både massakrene av armenerne fra slutten av 1800-tallet og folkemordet. Hans samarbeid med den anerkjente armenske historikeren Vahakn Dadrian har ført til en rekke historieverk, og dessuten gjenopprettet de bånd og vennskap mellom armenske og tyrkiske intellektuelle som var blitt brutt med folkemordet.12 En liten gruppe professorer fra universitetet i Michigan har begynt å studere den tyrkisk-armenske historien i et tverrfaglig perspektiv. De har arrangert sju internasjonale konferanser som har tatt det armenske folkemordet ut av den akademiske periferien og plassert det i sentrum for studier av Det osmanske riket og folkemord.13 Men det var den tyrkisk-armenske journalisten og redaktøren for ukeavisen Agos, Hrant Dink, som ene og alene gjorde den tyrkiske offentlige opinionen oppmerksom på det armenske spørsmålet. Han henvendte seg til tyrkernes samvittighet med enkle ord: Det fantes et folk kalt armenerne som bodde i dette landet, de er ikke her lenger. Hva skjedde med dem? Dink ble forfulgt av staten og dratt fra rettssak til rettssak, helt til han ble drept på åpen gate utenfor avisens kontorer. Mordet førte til store demonstrasjoner, hvor de 100 000 som fulgte kisten hans sang: «Vi er alle Hrant Dink! Vi er alle armenere.» Dink sa en gang at de to folkene var syke: «Armenerne er traumatiserte og tyrkerne paranoide.» Kan sannheten kurere dem?

Oversatt av R.N.

Vicken Cheterian er Journalist og forfatter av Open Wounds: Armenians, Turks, and a Century of Genocide, Hurst & Co, London, 2015.