Piketty er ingen fare for kapitalen i det 21. århundre

En lang og krevende økonomibok kan ikke selge mange hundretusen eksemplarer i USA, Europa og Kina uten å fange tidsånden. Det er tilfellet med Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundre. Både analysen av ulikhetsveksten og løsningen synes å gjenspeile vår tids nærsynte blikk på økonomien.

Thomas Pikettys globale berømmelse burde i prinsippet ikke være nok til å hindre at han blir stilt noen politiske spørsmål. Eller mer presist noen spørsmål knyttet til en både intellektuell og politisk bløff, som en sjelden samlet presse er det sikreste indisiet på – et tegn i seg selv på en total harmløshet, i likhet med alt pressen velger å hylle lidenskapelig. Verden må endre seg en god del før aviser som Libération, Nouvel Observateur, Le Monde, L’Expansion, New York Times, Washington Post og mange andre skal forenes i entusiasme for noe virkelig forstyrrende. Utvilsomt hjulpet av sin (lite progressive) baktanker har kun den anglosaksiske finanspressen klart å holde hodet sånn noenlunde på skuldrene. Financial Times forsøkte først å starte en krangel om statistikk. Så lagde Bloomberg en forside à la et tenåringsblad med stjerner, kyssemerker og knuste hjerter, som en parodi på groupiene i pressen.

Uansett må vi erkjenne at det å kalle en forfatter for «det 21. århundrets Marx», når han våger å kalle boka si Kapitalen uten, ifølge ham selv, å ha lest én setning av Karl Marx generelt eller Kapitalen spesielt, uten å levere et snev av en teori om kapitalismen eller uten det minste politiske prosjekt for å bestride kapitalismens fundament, er en bragd bare denne hederlige pressen kan hylle som en «hendelse».

Den blinde hyllesten bør i motsatt fortegn heller ikke få oss til å overse bragdene i Pikettys bok. Det finnes ikke én kommentator som ikke er imponert over omfanget og kvaliteten på det statistiske arbeidet. Jeg er en av dem. Bokas store kvalitet finner man også et annet sted: Det er en bok, det vil si noe økonomene radikalt har avlært seg å begå i sin besettelse av publiseringsimperativet som kommanderer dem til å skrive utallige tekniske og standardiserte artikler som er så spesialiserte at de mister mening, og holder seg godt innenfor de femten sidene de akademiske tidsskriftene tillater. Kapitalen i det 21. århundre1 er et tusen sider langt resultat av femten år med hardnakket arbeid. I siste instans er samfunnsvitenskapens nytte kanskje aldri så åpenbar som når den på denne måten fôrer den politiske debatten med så grundig etablerte fakta.

All verdens metodologiske dyder bøter likevel ikke på en grunnleggende bløff, som utvilsomt har gått ubemerket hen fordi den avslører seg i selve tittelen. «Kapitalen» altså. Piketty sier at han vil fortelle oss om kapitalen. Han vet at en kjent forfatter har skrevet en bok om den før ham. Men hva så, synes han å tenke, jeg kan også gjøre det. For resultatet betyr det dessverre litt. Det er helt i orden å gi en bok på ny tittelen Kritikken av den rene fornuft, så lenge det ikke dreier seg om en bok om urtemedisin.


Kapitalismens historiske dynamikk

Hva er kapitalen? Piketty, som «aldri virkelig har forsøkt å lese» Kapitalen,2 klarer bare å gi en av de mest overfladiske oppfatninger: formue. Kapitalen er formuen til de formuende. For Marx er kapitalen noe helt annet: Den er en produksjonsmåte, det vil si en sosial relasjon. En kompleks sosial relasjon som utover de enkle monetære relasjonene i handelen inkluderer – og dette er sakens kjerne – lønnsrelasjonen. Denne er basert på privat eierskap av produksjonsmidlene, det juridiske blendverket om den «frie arbeider», et individ fratatt alle muligheter til å reprodusere selv sin materielle eksistens, kastet ut på arbeidsmarkedet, tvunget til å sysselsette seg for å overleve og underkaste seg arbeidsgivermakten, i en hierarkisk underordet relasjon.

Dette er kapitalen – og ikke bare de rikes hitlister i magasinet Fortune. Forstått utelukkende som formue påvirker kapitalen utvilsomt vanlige folk med det obskøne skuespillet av ulikheter. Forstått som produksjonsmåte og sosial relasjon, spesielt lønnsforholdet, påvirker den dem langt dypere: gjennom tvangen den sperrer livene deres inne i – en åtte timers arbeidsdag er halve vår våkne tid. Oppsagte arbeidere blir sikkert mindre kvalme av de rikes arrogante opptog enn av hvordan de livene deres ødelegges, plyndret av kapitalens nådeløse lov om finansiell verdiøkning. Og selv de som, i arbeid, lider i stillhet under produktivitetstyranniet, den utmattende mobiliseringen for lønnsomhet, permanente trusler (om utflagging eller omorganisering), prekariteten som engster dem fordervet, og den allmenngjorte volden i relasjonene i bedriften. Ingenting av dette finner vi det minste spor av i Pikettys Kapitalen.

Formen og intensiteten i underkastelsen, som det 21. århundrets Marx dessverre glemmer, bestemmes av de partikulære historiske konfigurasjonene kapitalismen aktualiserer seg i – for i praksis finnes det ikke en kapitalisme, men en serie historiske manifestasjoner. Og det er disse uatskillelig økonomiske og politiske sammenkjedingene som i den ene konfigurasjonen etter den andre endrer kapitalismens retning. Men ingenting forbereder Piketty på å se dette perspektivet, som er det eneste som kan vise hva som er virkelig politisk i kapitalismens historiske dynamikk.


Økonomistisk tenkning

For det første er Piketty interessert i de svært lange linjene, noe som utvilsomt er velkomment når man vet hvor dårlig det står til med økonomenes historiekunnskaper. Men her skaper det noen problemer. For om de lange linjene på flere årtier gir et relevant og informativt perspektiv, er de svært lange linjene, på opptil flere årtusen, dømt til å rekonstruere betydningsløse statistiske artefakter og monumentale anakronismer. Utvilsomt må vi se det som et rent produkt av «økonomtenkningen», den som ikke tviler på noe, når Piketty uten å blunke presenterer en graf kalt «Kapitalens avkastning etter skatt og vekst fra antikken til våre dager». Som om ’brutto nasjonalprodukt’, ’kapital’ eller ’avkastning etter skatt’ ga noen som helst mening i antikken eller selv på 1700-tallet! En eminent økonomtabbe, som projiserer bakover i tid som universelle de kategoriene han er ute av stand til å se er historisk kontingente konstruksjoner av en nyere dato. Fra en eksess til en annen, via et ironisk paradoks, er det altså i det øyeblikk økonomen synes å bli historiker at han viser seg mest ignorant for den reelle historien og historisiteten til studieobjektet sitt.

Men ville anakronismer er ikke de eneste ulempene med de svært lange linjene. De står også i fare for å avpolitisere når de gjør hendelser i et tiårsperspektiv til ubetydelige svingninger i et årtusenperspektiv. Tiåret er det relevante tidsrommet for politisk handling, det er i dette perspektivet folk vurderer sine levekår og mulighetene til å gjøre noe. Et relevant tidsrom blir dermed redusert til umerkelige svingninger på historiens århundrer lange graf.

Man kan innvende at Piketty er mest opptatt av det 21. århundret. Utvilsomt, men for at han her skal bruke de samme universelle «lovene» som han mener er en uunnværlig støtte for å «gjennomgå» kapitalismen gjennom tidsaldrene, denne underlige, evigvarende kapitalismen. Men det er enda et symptom, kanskje det mest typiske, på en økonomistisk tankemåte å tro at man kan lukke kapitalismens kurs inn i urokkelige og transhistoriske lover, som simpelthen er modulert på svingninger uten noe klart prinsipp. Med sine drømmer om å være samfunnsfysikere har økonomene alltid latt seg friste av «lover», økonomiens eller kapitalismens «lover», som så ofte får dem til å tro at kapitalismens «lover» tvinger oss å bøye oss for tingenes tilstand slik tyngdekraften sier at legemer faller fra høyt til lavt. Selvsagt er ikke Piketty så epistemologisk naiv, selv om det er utbredt i hans profesjon. Men det faktum at han fortsatt er fanget av denne galileiske fristelsen viser tydelig pregnansen i den økonomistiske tankemåten, som vedvarer også i hodene til de som krever brudd med økonomismen – som oftest på sine gamle dager og i et øyeblikk hvor tiden er inne for å ta avstand til ekspertene med spisse hatter som en historisk krise har forkullet for godt.


Kapitalisme uten historie

Uansett, kapitalismen har ingen transhistoriske lover, enda mindre når det Piketty kaller «kapitalismens grunnleggende lover» bare er regnskapsidentiteter. Kapitalismen har en historisk retning i «sekvensen» av bestemte institusjonelle konfigurasjoner, hvor rekkefølgen for det meste blir bestemt av politiske prosesser. Hver konfigurasjon bringer med seg spesielle typer underkastelse som kapitalen – og ikke formuen – pålegger arbeidet.

Man kan godt gjenta, til det kjedsommelig over tusen sider, at ulikhetene vokser når r (profittraten) er høyere enn g (vekstraten), men man har ikke forklart noe som helst så lenge man ikke har etablert hva som bestemmer profittraten og vekstraten i hver periode. For alle har sine bestemmende faktorer, som avhenger av en bestemt organisering, som er et resultat av politiske kamper og, for å ta ordet i munnen, klassekamp. Det var fordi valget i Frankrike 1936 forberedte grunnen, fordi den liberale eliten forsvant på 1920- og 1930-tallet, fordi arbeidsgiverne skammet seg over kollaborasjonen under krigen, fordi Det franske kommunistpartiet hadde 25 prosent oppslutning og fordi Sovjetunionen holdt kapitalistene i tømmene, at vi etter andre verdenskrig ser et imponerende institusjonell sammenfall som ender med at (styrke)forholdet mellom kapital og arbeid tipper i (relativ) favør av arbeidet: Streng kapitalkontroll, børsslanking, en strengt regulert internasjonal konkurranse, økonomisk politikk for vekst og sysselsetting, samt regelmessige devalueringer skapte en vekst på fem prosent og tvang kapitalen til å bli litt mer anstendig.

Piketty nevner til stadighet «institusjonene og politikken», men ser ingenting av denne institusjonelle og politiske historien. I stedet erstatter han dem med virkningen av kriger og avkolonisering, ytre men nærmest uutsigelige sjokk som skal ha ødelagt kapitalen (formuen) og ført nålene tilbake til null. Mellom bomber og avkolonialisering leter jeg forgjeves etter arbeiderkamper, generalstreiker, dragkamper mellom kapitalen og arbeidet, og de institusjonelle konsekvensene av disse kampene. I virkeligheten har kapitalismen ifølge Piketty ingen historie: Den adlyder bare en tusenårig, urokkelig lov som forstyrres lokalt av tilfeldige hendelser i påvente av å fortsette i de lange linjene en ubønnhørlig kurs hvor det ikke lenger finnes noen plass for konflikt mellom samfunnsgrupper, det vil si for den reelle drivkraften bak institusjonelle framskritt.


Makroøkonomiske abstraksjoner

Det er likevel utfallet av disse konfliktene som bestemmer kapitalismens veivalg. Etter krigen bestemt disse i en retning, mens de fra slutten av 1970-tallet bestemte i en annen. Men Piketty sier ikke et ord om denne ideologiske og politiske reconquista til de rike som eide mindre i en tid, men på ny ville eie mer. De amerikanske konservatives rollback agenda på 1970-tallet var en nokså eksplisitt intensjon om å «spole tilbake» historien og reversere sosiale framskritt, som alltid er institusjonelle erobringer.

Dette er det avgjørende spørsmålet: Hvem har hånden over institusjonene og strukturene? Hvem har makten til å forme eller omforme dem i en viss retning, i sin retning? Disse politiske spørsmålene dukker aldri opp i denne boka som er håpløst tom for konkrete konflikter. Hvor er analysen av finansavreguleringen på 1980-tallet – som har underkastet bedriftene som aldri før aksjonærenes tvang? Hvor er historien om den sentrale rollen til de sosialdemokratiske regjeringene på denne tiden, til ledelsesendringene og likegyldigheten til de politiske og økonomiske elitene til høyre og til «venstre»? Hvor er fortellingen om EUs liberale avsporingen etter 1984, fortellingen om den «frie og uhindrede konkurransen», det vil si en utmerket maskin til å ødelegge avanserte samfunnsformer? Hvor er historien om de skjendige traktatene som fjernet alt handlingsrom for en aktiv økonomisk politikk? Med mindre man tror at alt dette falt ned fra himmelen, må man erkjenne at de er utformet av mennesker – og ikke av hvilke som helst mennesker.

Alt det kapitalen som samfunnsgruppe hadde avstått i etterkrigstiden, har den vunnet tilbake. Kapitalen utvider nå uavlatelig sin fordel og tjenes som aldri før av sosialistene som har bestemt seg for å gi den alt. Man kan holde seg i tåkeheimen av makroøkonomiske abstraksjoner og gjenta som en gammel slager at r>g, men man kan ikke dermed hevde at man har gjort noe som helst forståelig, enda mindre gjort et «teoretisk gjennombrudd» – som enkelte henrykte journalister påstår i sin forbløffelse over å se seg kapable til å delta i «virkelig vitenskap».


Finansiell globalisering

Disse fortellingene kunne Piketty vanskelig plukke opp tråden av. For ingenting i hans intellektuelle karriere har forberedt ham på det. Man går simpelthen ikke fra å være sosialdemokratiets organiske økonom til å bli Marx for det 21. århundret. Piketty er et rent produkt av sosialdemokraten Pierre Rosanvallon og var rådgiver for Ségolène Royal i 2007. Han er en av disse ekspertene som franske medier forfremmet til «intellektuelle» for å erstatte klovnene kjent som «nyfilosofene». På slutten av 1990-tallet var tiden over for Bernard Henri-Lévys åpne skjorter og bustete hår, alvoret var kommet tilbake: tall, vitenskap og framfor alt ingen ideologi. Det vil si, som seg hør og bør, ideologien var på denne tiden den-relativt-vellykkede-globaliseringen-som-kan-bli-bedre, dette varemerket for de rosanvallonske krokveier, som skal forklare at på tross av noen imperfeksjoner – men «våre eksperter er på saken» – er det ingen grunn til å gjøre opprør. Med en bemerkelsesverdig utholdenhet har République des idées, Sosialistpartiets tenketankforlag ledet av Rosanvallon, bestrebet seg på aldri å ta opp noe som kan fjerne dem fra kretsen av seriøse. Riktignok har de i lang tid interessert seg for ulikhet, for å klandre teknologien (den går for fort), mangelen på utdannelse (det er viktig å være dannet) og universitetsforskningens dyder (som sier seg selv). Frihandelens herjinger har de ikke sett noe til. Aksjekursenes tyranni har de aldri hørt om.3 Og EU er selv i sin ytterste grad av liberalisme vår skjebne. Slik kunne man oppsummere den redaksjonelle linjen til République des idées som en konstant unnvikelsesstrategi – og et forsvinningsnummer. I kretsen av seriøse, de som definerer seg ut fra maksimeringen av medie- og innflytelsesprofitt, snakker man ikke om sånt.

Bang! Finanskrisen i 2007, den europeiske krisen i 2010. Det fortrengte kommer brutalt tilbake. Uten å henfalle til tomme fraser, må vi snakke om «det». Men hvis man tar utgangspunkt i ingenting, er det vanskelig å lære noe. Vi mangler reflekser, blinde flekker lider av å bli blendet (faktisk fantes det framfor alt lysende flekker, resten var helsvart), vi har ennå ikke ordene på tunga. Globaliseringen var også en finansiell globalisering, noe de aldri har villet interessere seg for, men til slutt måtte de erkjenne at alt ikke er en dans på roser. Overraskelse: Etter tiår med fullstendig taushet om temaet har økonomen Daniel Cohen – og Piketty – oppdaget, og fortalt oss, at den europeiske monetære unionen var «mangelfull fra starten av».4 De såkalte ekspertene kjører kanskje med diesel: Det tar litt tid før motoren blir varm.


Unnvikende skattepolitikk

Hva kan det egentlig komme ut av disse sene rettelsene? Faktisk ikke spesielt mye. Gamle intellektuelle – og politiske – rynker er vanskelige å glatte ut. Pikettys Kapitalen er full av striper. Det viser blindsporet om den politiske og sosiale historien som skapte fordismen, og som siden knuste den med nyliberalismen. Men enda mer spektakulær er bokas siste del, som ikke Piketty ikke nøler med å kalle «Regulering av kapitalen» – et foretak som man gjerne kan si er prosjektet til det 21. århundrets Marx, men da løper man faren for ufrivillig å bli et symptom på samtiden.

Som en logisk konsekvens av unnvikelsesstrategien framstår skattepolitikk som det eneste gjenværende virkemiddelet når man har gitt opp å gjøre noe med resten. La meg sette det på spissen: Når man gir opp å endre strukturene, må man vaske gulvet. Skattepolitikk har aldri vært noe annet: Den sosialdemokratiske gulvmoppen – når vi ikke gjør noe med årsakene, la oss i det minste dempe virkningene! Revet mellom øyeblikkets problemer og ønsket om ikke å forstyrre noe grunnleggende, vil Piketty så gjerne at skatten skal ha noen overlegne egenskaper både i forhold til seg selv og som regulering av den internasjonale finanssektoren. Men det er vanskelig å forestille seg hvordan skatt skulle erstatte de massive angrepene som kreves for å røske opp den liberaliserte finanssektorens strukturer. Hvilken skatt skal erstatte skillet mellom sparebanker og forretningsbanker? Stenging av visse markeder? Forbud mot verdipapirisering? Selv om Piketty hadde dette perspektivet, måtte han ha vedgått at en enklave av avfinansialisering må følges opp med tilstrekkelig vern, det vil si en streng restriksjon på kapitalens fullkomne bevegelsesfrihet. Men dette er altfor mye for Piketty – som er så urolig for sin antinasjonalistiske troverdighet at han unnskylder seg for å jobbe med Frankrike som eksempel.


Opportunisme

I tråd med sine egne implikasjoner, beordrer kretsen av seriøse ugjenkallelig økonomen Jacques Attalis syn: Ja, den globaliserte kapitalismen lider under noen feil, men vi vil finne løsninger på det – og løsningene vil nødvendigvis også være globaliserte. Tålmodighet folkens! Globaliseringen av løsningene vil komme. Det «sosialistiske» Frankrike måtte ødelegge en ubetydelig europeisk skatt på finanstransaksjoner, men universalmiddelet global skatt på kapital er på vei. Tusen sider har det tatt for å komme fram til at valget står mellom global skatt eller «nasjonal tilbaketrekning» – og en vag følelse av motløshet hos den godtroende leser, som ikke kommer seg ut av tornekrattet.

Leseren var godtroende, men en smule naiv, overfor sin Piketty – man kan ikke få en gyngehest til å sparke. Pressen har solgt ham inn som en skjeggemann for vår tid og omhyggelig glemt å presisere varemerket. Og leseren trodde på det. Vi skal dessuten ikke snakke om de mange, enkelte ganske uutdannede, som drømmer om å være det, og som ville fungert i stillingen. Man trenger uansett ikke lese langt for å oppdage det: «Jeg er vaksinert mot banal og kjedelig antikapitalistisme.» En glattbarbert Marx. For anledningen stikker ikke et eneste skjeggstrå ut.

Men vi kan ikke utelukke løsskjegg. I et PR-intervju for å få innpass på det amerikanske markedet, sverger Piketty til sine store guder at han «på ingen måte» er marxist.5 Men da han kom tilbake til Frankrike, nølte han ikke med å si til den venstreradikale filosofen Alain Badiou at han «forsøker å bidra til framveksten av den kommunistiske ideen».6 22. desember i fjor gjentok Piketty sin «tiltro til markedskreftene» og «skjeller ut de nye venstreekstreme bevegelsene i Europa»,7 Podemos og Syriza. 12. januar (!) ble han rådgiver for Pablo Iglesias, for nå mente han at «framveksten av innstrammingsfiendtlige partier er gode nyheter for Europa».8 7. februar sa han på et fransk talkshow at han ikke kunne si om han er en venstre- eller høyreøkonom. I mangel av intellektuell koherens, må man beundre opportunismen som dagens opinionsdannere viser i sanntid, hvordan de tilpasser seg til alle slags publikum for å maksimere utbyttet.


Pikettys sosialfilosofi

De kan også kunsten å kultivere epifenomener. For her ender endelig Operasjon Piketty: i den vitenskapelige vigslingen ikke bare av en felles følelse (noe som ikke er så rent lite) – det finnes ulikheter – men også temaet som snart vil beslaglegge hele debatten «apropos» kapitalismen. Som allerede beslaglegger den andre steder: Selv The Economist har i årevis trykket artikler og temaseksjoner om dette spørsmålet som snart vil bli et felles samlingspunkt for de mest harmløse kritikker. Monetære ulikheter har utmerkede egenskaper under disse forholdene: De gjør at man kan forbigå i stillhet kapitalismens andre ulikheter, som er langt fra tilfeldige. De er faktisk grunnleggende, og i realiteten konstituerende for kapitalismen: De virkelig politiske ulikhetene i den hierarkiske underkastelsen i lønnsforholdet, denne hovedulikheten som bestemmer at noen, i bedriften, kommanderer mens andre adlyder. Ingen skatt, uansett hvor global, vil noensinne kunne gjøre noe med denne ulikheten. Å stille spørsmålet om denne ulikheten, som i ytterste forstand er å stille spørsmål om den lukrative eiendommens grep over livene, som Bernard Friot sier,9 fra byggeplassen til arbeidsplassen, er å stille spørsmål om kapitalen, men på ordentlig – Marx’ spørsmål, det virkelige spørsmålet. Eller, i det minste, spørsmålet om dagens kapitalistiske konfigurasjon. En global skatt, som garantert aldri vil se dagens lys, ikke vil gjøre noe med den. Kun gjenopptakelsen av kampene om kapitalismens vesen, for folkesuvereniteten til en nasjon eller flere alt etter mulighetene den politiske konjunkturen tilbyr, kan gjøre noe med den – og spesielt oppløse, gjennom å endre strukturer, styrkeforholdet som gjør at kapitalen kan ta hele samfunnet som gissel.

Ingenting av dette er innen synsrekkevidde for kritikken av formuesulikhet, som dessuten er taktfull nok til å gi oss et snilt og rolig syn på samfunnet, med 1 eller 0,1 prosent som de virkelige skurkene. Som om de 99,9 resterende prosentene er forent av at de får lønn som fortjent. Mens de er gjennomsyret av alle konfliktene knyttet til deres ulike levekår, men også til den nyliberale volden i bedriftenes hierarkiske kjeder. Og alt dette forsterkes av samtidskapitalismens særegne strukturer, tvangsetablert av en klasse som er bevisst seg selv og sine interesser – som kretsen av seriøse aldri foreslår å røre, spesielt ikke når de hevder å lage «en teori om kapitalen».

Det verste er at det finnes, om man kan kalle den det, en sosialfilosofi i Pikettys bok, den er faktisk fullstendig eksplisitt: Fortjenesten går til arbeidet, men gründerformuer er bra – inntil de beveger seg mot rentenisme. En formulering som «enhver formue er både delvis berettiget og potensielt eksessiv» står ikke i fare for å skremme de store massene. Den aksjonærkontrollerte pressen, eksperter på lurerier som ikke burde lure noen, lar seg ikke lure. Til sitt ønske om allmenn fred, fred for kapitalen og for arbeidet, fred for de 99,9 prosentene, fred for «verdensregjeringen», gir Piketty, som til syvende og sist bare har nevnt «institusjonene», «politikken» og «konfliktene» for formalitetens skyld, oss sin profetiske visjon: «De bipolare kampene i årene 1917–1989 er nå tydelig lagt bak oss». I nøyaktig det øyeblikk hvor en historisk krise for kapitalismen endelig har satt på den intellektuelle dagsorden igjen ideen om å kvitte oss med den. Hvilken forutanelse! Hvilken epokebevissthet! Hvilken lettelse. Ingenting alvorlig altså.

Oversatt av R.N.

Frédéric Lordon er økonom.