Islamofobi og demografi

Dårlige demografiske utsikter har fått Tyskland å begynne å kalle seg et Einwanderungsland, etter å ha nektet i flere tiår.

Å la seg avbilde med hitlerbart er et dårlig karrieretrekk. Spesielt i Tyskland. Det har Lutz Bachmann, grunnleggeren av Pegida («Patriotiske europeere mot islamisering av Vesten»), fått erfare. Menneskemengdene som samlet seg i Dresden har mer eller mindre forduftet: De 25 000 deltakerne fra desember i fjor var krympet til 3000 i slutten av mars. I resten av Tyskland har mandagsdemonstrasjonene så å si forsvunnet. Det må legges til at motstanderne her møtte opp mer mannsterke enn tilhengerne, som ofte ble diskreditert av at det var nynazister til stede i demonstrasjonene..

At Sachsens hovedstad er Pegidas høyborg overrasker ikke Berlin-journalisten Pascal Thibaut: «Dresden har alltid vært fruktbar jord for høyreekstremister,» sier han. «På 1930-tallet var det en bastion for nazi-partiet. Og de alliertes brutale bombing 13. til 15. februar 1945 som jevnet byen med jorda og drepte 35 000, vaksinerte en del av innbyggerne mot avnazifiseringen. Og ikke minst har Dresden, som alle de store DDR-byene, opplevd en merkbar deklassering etter gjenforeningen.»

Om islamofobi er samlingspunktet for demonstrantene, er følelsen av ikke å bli hørt eller lyttet til av politikerne sentral for mobiliseringen. Derfor plukket de opp slagordet Wir sind das Volk, Vi er Folket, som opprinnelig ble brukt høsten 1989, da folk ropte det i kampen for å demokratisere – eller styrte – kommunistsystemet.1

Et kvart århundre senere bruker Pegida slagordet for å uttrykke en folkelig mistro til eliten, som anklages for å ha mistet kontakten med folket. Pegidas «folk» angriper alt som kan skape nedgangstider for Tyskland: euroen som gjør at de må punge ut for søreuropeerne, asylsøkerne og alle utlendingene som tar arbeid fra tyskerne og truer sikkerheten, korrupte eliter, mediene, osv.

For tiden er kravet om et drastisk kutt i innvandringen ikke bare moralsk tvilsomt, det bryter også med landets egne interesser. For med færre enn 1,4 barn per kvinne er Tysklands demografi dalende: Innbyggertallet kan falle fra 80,7 millioner i dag til 65,5 millioner i 2050,2 med mindre landet hvert år får et innvandreroverskudd på flere hundretusen personer.


Ny familiepolitikk

Denne demografiske kollapsen vil nødvendigvis føre til en aldrende befolkning. I 2050 vil det være halvparten så mange yrkesaktive som i dag, noe som vil gi en rekke forutsigbare katastrofer, fra avindustrialisering til problemer med å finansiere både velferdsordninger og pensjoner.

I mangel av en massiv innvandring vil nabolandet Frankrike gå forbi Tyskland både demografisk og økonomisk. Dermed er det ikke overraskende at Tyskland nå har begynt å kalle seg et Einwanderungsland, etter å ha nektet i flere tiår – innvandrerne har hittil blitt kalt gjestearbeidere. Dessuten fikk territorialprinsippet i 2000 til en viss grad innpass i den tyske statsborgerskapsloven, som baserer seg på nedstammingsprinsippet. Nå kan utlendinger under visse betingelser bli tyske etter åtte år i Tyskland, og barna deres fra fødselen av, hvis de fødes i Tyskland: Det er tilfellet for en halv million tyrkere, det vil si en fjerdedel av tyrkerne i landet. Tyskland tar også imot flest innvandrere i EU, med mer enn 450 000 i 2013.3Varig bosetting av utlendinger – i hovedsak europeere – er selvfølgelig ikke den eneste måten landet kan forsvare seg mot det demografiske Damokles-sverdet på. De lave fødselstallene henger i stor grad sammen med tyske kvinners vanskelige situasjon: De må ofte gi opp yrkeskarrieren hvis de vil ha barn. Selv den store regjeringskoalisjonen har måtte styrke familiepolitikken sin, med utvidelse av foreldrepermisjonen, flere barnehager og større barnebidrag.

Vi er her svært langt fra de overfladiske reaksjonene til Pegida, som mener de forsvarer landet med en politikk som i realiteten bare ville ha skadet landet. Men er den sachsiske bølgen allerede i ferd med å trekke seg tilbake? Om bevegelsen skulle dø hen, er en ting sikkert: Blant dens viktigste arvtakere finner vi Alternativ for Tyskland (se over).

Bare hør talsperson Frauke Petry kjøre slalåm rundt tilfellet Pegida: «Vi har ingenting mot borgernes demonstrasjoner, så lenge de ikke er voldelige. Men vær oppmerksom på eventuelle baktanker. Vi tar avstand fra høyreekstremisme. Bachmann er svært problematisk. Men vi kan ikke redusere Pegida til denne herremannen. Vi kritiserer også mislykket integrering, overdreven asylrett og farene med politisk islam. AfD har fellestrekk med Pegida, men ingen bånd. Vi er ikke bevegelsens politiske gren.»

Dominique Vidal. Oversatt av R.N.