Til høyre, igjen

Med eurokrisen har Tyskland fått sitt eget EU-skeptiske parti, Alternative für Deutschland.

Franz Josef Strauss har gitt opphav til en av tysk politikks ubønnhørlige lover. I 1986 sa denne Bonn-republikkens pilar og leder for Den kristelig-sosiale union (CSU, kristelig-demokratisk CDUs bayerske lillesøster): «Intet legitimt politisk parti kan eksistere til høyre for CSU.» Snur han seg nå i graven? For første gang siden 1945 har kristelig-demokratene en utfordrer til høyre: Alternative für Deutschland (AfD).

«En suksess uten sidestykke,» sier Alban Werner fra Institut für Politische Wissenschaft i Aachen. «Aldri har et nytt parti på så kort tid klart å komme seg så nær sperregrensen på fem prosent.» Allerede fem måneder etter at AfD ble stiftet i april 2013, fikk partiet 4,7 prosent av stemmene. I fjor åpnet velgerne deres dørene til delstatsforsamlingene i de tre Länder i øst (Sachsen, Thüringen og Brandenburg) med henholdsvis 9,7, 10,6 og 12,2 prosent av stemmene. I midten av februar i år kom partiet med nød og neppe (6,1 prosent) inn i delstatsforsamlingen i Hamburg. I mellomtiden var overraskelsen stor da partiet fikk sju prosent av stemmene og like mange representanter i EU-valget i fjor.


Ikke høyreekstremt

AfDs «alternativ» må forstås som en reaksjon mot redningspakkene til Hellas fra 2010, som de fleste tyske partiene godkjente, og mot euroen. Partiprogrammet for forbundsdagsvalget i 2013 krevde en «ryddig oppløsning av eurosonen» og en «gjeninnføring av nasjonale valutaer eller opprettelse av mindre og mer stabile valutaunioner». I programmet står det også at «gjeninnføring av Deutsche Mark ikke bør være et tabu». Programmet krever også en «endring av EU-traktatene slik at den enkelte stat kan trekke seg ut av euroen. Hvert folk må kunne velge sin valuta demokratisk». Andre krav er at regjeringen i Berlin skal motsette seg alle nye redningspakker til Hellas og «at kostnadene for den såkalte redningspolitikken ikke skal dekkes med skattepenger. Bankene, spekulasjonsfondene og de store private investorene er de som tjener på denne politikken. De bør være de første til å svare for den.»

«Mot til å si sannheten: grekerne lider, tyskerne betaler, bankene innkasserer.» Plakaten som ble hengt opp midt under eurokrisen var startskuddet for AfD. Partiprogrammet for EU-valget året etter framhevet at fellesvalutaen var skadelig for EU, som derfor burde deles i to – nord og sør – eller legges ned.1 Men da partiet stilte i parlamentsvalget, så i delstatsvalgene, utvidet det programmet sitt til å dekke sikkerhets-, innvandrings-, familie- og utenrikspolitikk. Disse sakene er det, som med EU-saken, forskjellige og motsatte meninger om innad i partiet. Forfatteren av den pedagogiske boka Aufstieg der AfD,2 Sebastian Friedrich fra Duisburger Institut für Sprach- und Sozialforschung, skiller mellom tre hovedfløyer: «populistene» ledet av forretningskvinnen Frauke Petry fra Sachsen, «de konservative» ledet av juristen Alexander Gauland fra Brandenburg og «nyliberalistene» til professor Bernd Lucke fra Hamburg. Lucke fungerer også som brobygger mellom de tre fløyene. Partiet har ennå ikke laget et nasjonalt program: Det skal utformes på landsmøtet i Bremen desember i år, ettersom det forrige landsmøtet kom til å handle mest om ledelsesproblemer.3

«Partiet flyter på et folkelig raseri som raskt kan bli til et bevisst valg.»

Traduttore traditore sier et italiensk ordtak – «oversettere er forrædere». Ingen jeg snakker med vil kalle AfD for rechts-extrem, høyreekstremt: «Da tenker man på Tysklands nasjonaldemokratiske parti (NPD) og nynazistene. Nei, dette partiet er simpelthen til høyre for CDU-CSU,» sier Friedrich. I EU-parlamentet tar også partiets representanter avstand fra et eventuelt samarbeid med franske Front national og allierte så vel som britiske UKIPs gruppe. De foretrakk å slutte seg til Alliansen av europeiske konservative og reformister, hvor vi finner de britiske konservative og det polske partiet Lov og rettferdighet. «Men vi er mindre kritiske enn dem til EU og euroen,» sier Petry, den ene av AfDs tre talspersoner.


Antisemittiske glipper

Ifølge informasjonen jeg får fra partiledelsen er medlemsmassen dominert av menn (60 prosent) med middels til høy utdannelse. Petry gir meg mer presise tall på deres politiske fortid: «Mer enn 60 prosent har aldri vært aktive i et parti, ti prosent kommer fra CDU-CSU og fem prosent fra Freie Demokratische Partei (FDP). Resten har vært innom andre partier: Die Linke (venstre), Piratpartiet og De Grønne – det eneste unntaket er NPD, vi aksepterer ikke folk som har vært medlem der. Som du ser, så samler vi ulike politiske kulturer.»

Det samme ser ut til å gjelde velgerne. Inntil nå har mange av dem latt være å stemme eller stemt på småpartier. Ifølge ulike meningsmålinger kommer velgerne framfor alt fra middelklassen, mens NPD får oppslutning fra lavere sosiale sjikt.4 Gauland motsetter seg dette bildet, på bakgrunn av sin egen valgerfaring i Brandenburg: «I min valgkrets fikk jeg dobbelt så mange stemmer i fattige som i velstående strøk.» En undersøkelse fra Dimap, publisert i Morgenpost,5 viste at av de litt over to millionene som stemte på AfD i forbundsdagsvalget i 2013, var 330 000 tidligere FDP-velgere, 230 000 fra CDU-CSU, 230 000 fra De Grønne, og 150 000 fra Sosialdemokratene og 70 000 fra Die Linke.

Men AfD-lederne jeg møter snakker lite om den sosiale usikkerheten som brer seg raskt i det tyske samfunnet. Dette er den forsinkede og høye prisen tyskerne nå må betale for «reformene» til sosialdemokraten Gerhard Schröder (1998–2005): Ifølge den siste statistikken lever nå 15,5 prosent (12,5 millioner innbyggere) under fattigdomsgrensen – og det dreier seg ikke bare om arbeidsløse, men også arbeidstakere og pensjonister.6 Derfor er minstelønnen som ble introdusert i år så viktig. Ifølge Gauland er det andre bekymringer som trekker velgere fra Die Linke: «Tidligere kommunister kjenner seg hjemme i vår sikkerhetspolitikk, men også i den antiamerikanske og prorussiske politikken mine venner og jeg står for.»

«Denne heterogeniteten reduserer AfDs handlingsrom,» mener journalisten Sabine am Orde, som dekker partiet for Tageszeitung. «Det er tilfellet med forholdet til Pegida. I øst har folk som Frauke Petry og Alexander Gauland tette bånd til bevegelsen, som de håper skal stemme på dem. Men i vest advarer Bernd Lucke mot en overdreven høyredreining som kan svekke partiets sjanser.» Innad i CDU er linja klarere: «Den som snakker med Pegida blir straffet,» sier Anja Maier, en annen journalist fra Tageszeitung. «I AfD er det antisemittiske glipper som vekker umiddelbare reaksjoner, også på Facebook.»


Politisk rom til høyre

Sensuren og selvsensuren fungerer. Gauland tar imot meg i delstatsforsamlingen i Potsdam (Brandenburg) og forsikrer meg umiddelbart: «Vi har ingenting med høyreekstremisme å gjøre. Denne merkelappen henviser til den forferdelige erfaringen med det tredje riket, som begikk grusomme forbrytelser og ødela Tyskland. Vi er ikke antisemitter.» Men deltok ikke lederen for AfDs høyrefløy i en av Pegida-demonstrasjonene, hvor man måtte være blind for ikke å legge merke til nynazistene? «Nei,» svarer Gauland. «Det er en misforståelse: Vi var der bare for å se på og diskutere med demonstrantene for å forstå motivasjonen deres.»

AfDs valgsuksess reiser det samme spørsmålet blant tyske statsvitere som Front national lenge har framkalt i Frankrike: Stemmer folk på partiet i protest eller støtter de det? I begge land lander de fleste på det første alternativet. Ifølge Friedrich rekrutterer partiet fra «den sinte middelklassen – de som er radikalisert av frykten for krisen som har begynt å ramme dem, og av Thilo Sarrazins antimuslimske demagogi». Sistnevnte ble i 2010 berømt med boka Deutschland schafft sich ab («Tyskland avskaffer seg selv») som solgte to millioner eksemplarer. Det tidligere styremedlemmet i Bundesbank anses som Pegidas åndelige far og deltar på AfDs folkemøter – selv om han fortsatt er medlem av SPD. Sosialdemokratene har altså i sine rekker en provokatør som mener at Tyskland er i ferd med å forsvinne på grunn av fallende fødselsrate blant høytutdannede og muslimsk innvandring. Han sprer også en obskur teori om et «jødegen».

«AfD framstiller seg som den eneste opposisjonen til the establishment,» sier Werner. «Partiet flyter på et folkelig raseri som raskt kan bli til et bevisst valg, men som også kan dabbe av.» Partiets unge alder, den gradvise utvidelsen av saksfelt og fraværet av et nasjonalt program, gjør at man bør være forsiktige med å uttale seg om tilhengernes motivasjon. Først etter neste Bundestag-valg i 2017 kan man si noe mer entydig.

For å komme seg over sperregrensen på fem prosent satser partilederne på et sentralt trumfkort: den store koalisjonen som sitter ved makten. FDPs sammenbrudd førte til at Merkel allierte seg med SPD.7 Denne forflytningen mot sentrum har frigjort et politisk rom til høyre. I dette rommet befinner det seg flere hundre tusen tyskere som har havnet i dyp rådvillhet over eurokrisen, økende kriminalitet, innvandring, «islamisering» og nye familieformer. «Vi må ikke nøle med å gå til høyre, og knuse tabuene og den politiske korrektheten. Kort sagt må vi ikke gjøre som regjeringspartiene, som ikke snakker om visse ting,» sier Gauland. Petry går i samme retning og sier polemisk: «Jeg vil lære meg å bruke min opposisjonsrolle. Her skiller jeg meg fra Bernd Lucke: Han vil utvilsomt komme raskest mulig i regjering.»

Hvert land har sitt eget politiske landskap, som ikke kan reduseres til de generelle tendensene i Europa. Samtidig er AfD ikke et isolert tilfelle. I hele Europa har ytre høyre-partier vind i seilene: I nær femten land ligger de rundt ti prosent, i fem land har de over 20 prosent av stemmene. Men de stagnerer i noen land (Storbritannia, Italia og Tyskland) hvor såkalt EU-skeptiske partier har fått en betydelig oppslutning.

Oversatt av R.N.

Dominique Vidal er journalist, i Tyskland for Le Monde diplomatique.