Symptom på berøvelse

Konspirasjonsteoretikere forsøker bare å konstruere en fortelling om hva som skjer med dem, men mangler informasjonen og midlene til å gjøre det. Konspirasjonstenkningen er ikke en generell villfarelse, men første steg i en dannelsesprosess.

Du ser det overalt eller ingen steder, debatten om konspirasjoner unngår sjelden et av disse to symmetriske skjærene. I 2004 fikk de fem største selskapene på Wall Street presset fram et møte, som lenge ble holdt hemmelig, med reguleringsorganet Securities and Exchange Commission. Målet var å avskaffe «nettokapitalregelen» som begrenset forretningsbankenes samlede gjeld i forhold til egenkapitalen. Det må en intellektuell forsiktighet på grensen til ren og skjær tilstopning for ikke å se at det var en koordinert og skjult handling fra en mektig og velorganisert interessegruppe. Konspirasjoner finnes altså, slik som denne, som dessuten var en suksess.

Utvilsomt forklarer ikke denne konspirasjonen alene hele finanskrisen, og det er en av konspirasjonsteorienes notoriske svakheter, selv når de peker på etablerte fakta: Deres monoideisme, deres patologiske opptatthet av det ene elementet som skal forklare alt, den eksklusive ideen som gir mening til absolutt alt, det hemmelige møtet hvor alt ble bestemt. Kroneksempelet på konspiratorisk monoideisme er Bilderberg-gruppen eller Den trilaterale kommisjon.1 Begge eksisterer, så problemet er ikke selve fakta, men makten de blir tillagt. Bilderberg og Den trilaterale kommisjon blir opphøyd til de ene, allmektige aktørene bak den nyliberale globaliseringen. Et kontrafaktisk tankeeksperiment er alt som skal til for å demontere konspirasjonsteorienes monoideisme: Ville en verden uten Bilderberg og Den trilaterale kommisjon ha unngått den nyliberale globaliseringen? Svaret er åpenbart nei. Disse skjulte konklavene var altså ikke nyliberalismens uunnværlige aktører, og kanskje heller ikke de viktigste. Men det er likevel ingen grunn til la være å snakke om Bilderberg eller Den trilaterale kommisjon, som unektelig sier noe om den verden vi lever i.

«Tiden er inne for en ikke-konspiratorisk konspirasjonstenkning.»

Noen ganger trenger man altså bare et snev av intellektuell raushet for å finne ut om det finnes grunnlag for noe i disse teoriene som umiddelbart avfeies som «konspiratoriske». Slik kan man skille ut villfarelsene og holde fast på – selv om vi må omarrangere dem – fakta om svært reelle, samordnede handlinger som den nyliberale doktrinen forsøker å benekte. Rett nok er det grunnleggende for de mektiges verdenssyn generelt å benekte dominansforhold (ansatte og arbeidsgivere er «frie og likeverdige kontraktsparter på arbeidsmarkedet»). I fremste rekke benekter de selvfølgelig alle eksplisitte allianser for å etablere, reprodusere og utvide sin dominans. Det er sannsynligvis nytteløst å tro at man kan innta en mellomposisjon i mediekontroversene, en posisjon som avviser konspirasjonstenkningens ekstravagante (og iblant skandaløse) avsporinger, men bevarer ideen om at dominans, selv om den hovedsakelig er skapt i og av strukturene, også delvis er et resultat av de mektiges overlagte, kollektive handlinger. Denne typen nyansering er utvilsomt for mye å be om, og jeg ser allerede for meg strømmen av kommentarer som vil gjøre denne uttalelsen til et apologetisk forsvar av konspirasjonsteorier og -teoretikere.


Forsøk på å forstå

Tiden er likevel inne for en slags ikke-konspiratorisk konspirasjonstenkning: det vil si å både 1) anerkjenne at det iblant finnes koordinerte og skjulte renkespill (som vi kan kalle konspirasjoner), og 2) nekte å gjøre konspirasjonen til den eneste forklaringen på alle hendelser og innse at den av alle mulige forklaringer er den minst interessante, ofte den minst relevante, og den man metodisk sett bør vende seg til sist – selv om den kan ha noe for seg.

Utvilsomt er det meste blitt sagt om konspirasjonsteorier, alt fra sarkastiske skildringer av deres mest notoriske delirier (det ikke mangler på dem) og gjennomgang av deres favorittemaer til lærde analyser av deres psykopatologi. Men det finnes ingen politiske analyser! Ingen analyser av hvordan merkelappen «konspiratorisk» diskvalifiserer, hvordan den sorterer ut hvem som får det legitime ordet mens andre blir fullstendig utestengt, hvordan denne sorteringen virker sosialt, hvordan noen få villfarelser gjør at en hel samfunnsgruppe – eller flere – blir definert som mentalt avvikende og dermed får taleforbud, for å gi «representantene» og deres eksperter monopol på den politiske debatten. Disse mekanismene burde trekke oppmerksomheten mot hva som står på spill, politisk sett, i debatten om konspirasjonstenkningen – uten det er den bare fnising og falske hyl, fordi uansett hvor isolerte de konspiratoriske innfallene er, gir de den beste grunnen i verden til berøvelse.

Berøvelse er muligens ordet som gir den beste politiske innfallsvinkelen til konspirasjonstenkning som en sosial – og ikke psykologisk – kjensgjerning. For i stedet for å anse den som et delirium uten årsak, eller snarere uten annen årsak enn en utdatert plebs, kan vi her utvilsomt se en villfaren, men nokså forutsigbar virkning av at folk faktisk forsøker å forstå hva som skjer med dem, men systematisk blir nektet midlene til å det: tilgang til informasjon, transparente politiske agendaer og grundige offentlige debatter (ikke den tynne suppen massemediene serverer under denne vignetten). En av de desidert viktigste politiske hendelsene de siste tjue årene, folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005, viste hva en politisk kropp kan, selv når den blir kraftig motarbeidet, når man gir den tid til å reflektere og debattere – nemlig å gripe tak i de mest komplekse saker og tilegne seg dem, for å avlegge en opplyst stemme.


Et tegn på modenhet

Bortsett fra i slike eksepsjonelle tilfeller blir den politiske kroppen nektet så å si alle midler til å gi mening til de historiske kreftene som overfaller den, og spesielt å ta del i beslutningene som bestemmer dens skjebne. Men, bemerker Spinoza, «ingen kan avstå sin dømmekraft» (Tractatus politicus). Folk bruker den så godt de kan innenfor de betingelsene den er gitt, og med desperasjonens iherdighet når de bare har sin egen nød å tenke på. Konspirasjonstenkningen er ikke psykopatologien til noen villfarne. Den er det uunngåelige symptomet på en politisk berøvelse og konfiskeringen av den offentlige debatten. Derfor er det ytterste idiotisk å bebreide folket for sine tankefeil, når man så metodisk har fratatt dem alle midler til å tenke og utestengt dem fra all tankeaktivitet. Ingen sier det bedre enn Spinoza:

«Det er ikke overraskende at plebsen verken besitter sannhet eller dømmekraft, for statens anliggender blir behandlet bak dens rygg og den kan bare danne seg en mening ut fra det lille det er umulig å skjule for den. For det er faktisk en sjelden dyd å kunne oppheve sin dømmekraft. Derfor er det toppen av idioti å ville behandle alt i skjul for borgerne og forvente at de dermed ikke vil felle noen dom. For om plebsen faktisk kunne dempe seg, oppheve dømmekraften sin om det den vet lite om og dømme korrekt ut fra de få elementene den kjenner til, ville den være mer verdig til å styre enn å bli styrt.» (Tractatus politicus, VII, 27).

«Berøverne vil en dag oppleve den samme berøvelsen.»

Men enda mer enn berøvelse kan konspirasjonstenkningen, som elitene ser som et symbol på en uhelbredelig umodenhet, være et paradoksalt tegn på at folket faktisk er i ferd med å bli modent, at det har fått nok av å høre ærbødig på myndighetene og forsøker å forestille seg verden uten dem. De mangler bare én ting for å bli ordentlig modne og unngå revefellene (som nettopp konspirasjonsteoriene) som all offentlig debatt er overstrødd med, nemlig å utøve, å praktisere, det vil si alt det konfiskeringsinstitusjonene (representasjonen, mediene, ekspertene) nekter dem og som de likevel forsøker å erobre i ytterkantene (foreninger, alternative medier, folkemøter). For det er gjennom bruk at både den individuelle og den kollektive intelligensen dannes.


Kollektiv tankeøvelse

Debatten om den franske «loven av 1973» som antas å forby monetær finansiering av offentlige underskudd, er et typisk eksempel på en av etappene i denne dannelsesprosessen med sin karakteristiske prøving og feiling. Loven har blitt drøftet iherdig i visse regioner av internett med mange krumspring. Paul Grignons konspiratoriske video Money as Debt «avslørte» en gigantisk monetær konspirasjon, nemlig at det er de private bankene som skaper penger – men grunnene til dette kan leses i enhver lærebok i økonomi for videregående skole! Andre har insistert på å snakke om de uoffisielle navnene på loven, først «Pompidou-loven» og senere «Rotschild-loven», hvor noen bare ser en allusjon til koblingene mellom den politiske makten og storfinansen,2 mens andre ser alle mulige hentydninger.

Midt i alt dette slagget kan vi med litt politisk raushet likevel oppdage: 1) det lille miraklet av ikke-eksperter som tar fatt i et teknisk spørsmål (bankene og pengene) som åpenbart har politiske konsekvenser, for å skape en så åpen debatt som mulig. 2) Den muligens kaotiske, men i siste instans sunne tilsynekomsten av spørsmål om rentenes legitimitet, om finansieringen av offentlige underskudd, om hvordan en monetær selvstendighet kan se ut, om pengeutstedernes plass i et demokratisk samfunn. 3) En intens polemikk, i ordets beste forstand, med kilometervis av artikler, nettsteder og blogger, og kontroverser dokumentert på alle mulige vis. Alt dette har funnet sted midt i en grunnleggende uvitenhet, noen notoriske bommerter og åpenbart falske spor – nå begynner selv enkelte av de mest iherdige kritikerne av loven å forstå at de jager en spøkelseskanin. Men som en kollektiv tankeøvelse veier den i seg selv opp for alle sine mangler, og uten et snev av sarkasme kan vi her se et stadium i den dannelsesprosessen det er å modnes. Ikke overraskende bruker de etablerte elitene dannelsesprosessens feilskjær til å avvise selve dannelsen. Vi forstår dem: Berøverne vil en dag oppleve den samme berøvelsen.

Oversatt av R.N.

Frédéric Lordon er økonom.