Ti grunnprinsipper

Konspirasjonsteoriene har svært ulikt innhold, men også noen påfallende fellestrekk. Konspirasjonsteoriene etter 11. september 2001 og angrepet mot Charlie Hebdo tidligere i år gir oss mulighet til å trekke ut ti grunnprinsipper.

1. Snakk aldri om en konspirasjon

«I denne franske revolusjonen har alt ned til de skrekkeligste ugjerninger blitt planlagt, pønsket ut, organisert, bestemt, avgjort; alt har blitt […] ledet av menn som lenge hadde konspirert i hemmelige samfunn, og som visste å velge ut og sette opp farten i de øyeblikk som var gunstig for konspirasjonen.» Da abbed Augstin de Barruel skrev dette på slutten av 1700-tallet, dekket ikke konspirasjonsteoretikere til ansiktet. De snakket åpent om konspirasjoner, hemmelige samfunn og lureri. I dag er vokabularet et annet. «Jeg tror ikke ordet [konspirasjon] opptrer i min bok. Faktisk snakker jeg om ’maktprosjekt’, ’maktnettverk’,» sa Alain Soral til fransk radio i mars 2011. I likhet med sine kompanjonger Dieudonné og Thierry Meyssan – to andre spydspisser for fransk konspirasjonstenkning – framstiller han seg framfor alt som skeptisk til de «offisielle versjonene» og hevder at han tilbyr «alternativ informasjon». Nettstedet Stop Mensonges (Stopp løgnene) har som slagord «Sannheten vil frigjøre oss», mens Wikistrike har «Ingen og ingenting står over sannheten». Den ultrakatolske Médias-Presse-Info presenterer seg som «et originalt medium som angriper vulgariseringen av nyhetsformidlingen på en bevisst objektiv, fri og kompromissløs måte».


2. Kall deg avantgarde

«La meg si det rett ut: Jeg tror ikke på den offisielle versjonen som mediene presenterer for oss ad nauseam,» skriver en bidragsyter hos Médias-Presse-Info.1 Denne permanente tvilen gir den behagelige følelsen av å tilhøre en opplyst fortropp, å være en av dem som ikke lar seg lure. «Å innrømme at noe ikke stemmer med den offisielle tesen, forstå måten den åpenbart er blitt fabrikkert på, er et arbeid på seg selv som mange ikke er i stand til, som flertallet ikke er i stand til,» sier skuespilleren Mathieu Kassovitz selvtilfreds i en video postet på nett i forbindelse med tiårsmarkeringen for 11. september-attentatet. Denne følelsen av overlegenhet gjenfinner vi hos administratoren for nettstedet Stop Mensonges, «en franskmann i USA»: «Helt siden jeg lærte meg engelsk har jeg til stadighet oppdaget informasjon på nettet som var utilgjengelig på fransk. Denne informasjonen er for det meste ’utrolig’, vanskelig tilgjengelig for våre hjerner som siden fødselen har blitt betinget av de offisielle mediene og det tradisjonelle skolevesenet.» Denne gleden av å være en av de innvidde, overbevisningen om å ha informasjon som bare noen få besitter, å skille seg ut fra flokken, forklarer delvis tiltrekningskraften til konspirasjonsteoriene.


3. Støtt deg på vitenskap og fornuft

Teorienes forførende kraft ligger også i deres vitenskapelige og rasjonelle framtoning. De konspirasjonsteoretiske tekstene svømmer over av fotnoter, lenker og grafikk som gir dem en kvasi-akademisk form. ReOpen911s artikkel om «WTC7s magiske kollaps» er her eksemplarisk. For å bevise at bygningen falt som følge av en planlagt rivning viser artikkelen tredimensjonale tegninger, flyfoto, spartanske og tekniske videoer (en av dem varer i over to timer), en studie fra en «tidligere forsker i geologi-geofysikk og spesialist på lydbølger» eller en «sammenfatning fra arkitekter og ingeniører». Bak denne vitenskapelige masken skjuler det seg et lukket informasjonskretsløp, hvor konspirasjonsteoretiske nettsteder henviser til hverandre og til bøker utgitt av konspirasjonsteoretiske forlag og til arbeidene til marginale og kontroversielle «forskere».


4. Spør: Hvem tjener på forbrytelsen?

«Hvem utførte egentlig angrepet?» spør nettstedet til Dieudonné, Quenel Plus, om angrepet mot Charlie Hebdo. «Hvem bestilte det? Hvem tjener på forbrytelsen?»2 Det siste spørsmålet er kilden til alle konspirasjonsteorier, fordi det gjør det mulig å utpeke en skyldig for enhver hendelser.

Steg François Hollandes popularitet kraftig etter drapene i Paris i januar? Nettstedet Médias-Presse-Info trenger ikke mer for å insinuere at den franske presidenten sto bak udåden: «Var attentatet pønsket ut av de hemmelige tjenestene?» spør en bidragsyter. «Det eksisterer sannelig elementer som skurrer […]. Hollande klarte å profitere utrolig raskt på virkningen av attentatet, som ga ham et mirakuløst hopp på meningsmålingene uten å ha bedret Frankrikes økonomiske eller sosiale situasjon […]. Spørsmålet ’Hvem tjente på forbrytelsen?’ gir deg svar på det første spørsmålet.»3 Ifølge Meyssan var det snarere Washington som tjente på attentatet, ettersom de satser på en gradvis økning i antimuslimsk rasisme for å iverksette sin plan om herredømme over Midtøsten. «De som bestilte angrepet på Charlie Hebdo ville ikke blidgjøre jihadister eller talibanere, men nykonservative og liberale hauker,» skrev han 7. januar. Quenel Plus oppdaget en annen mistenkt: Nettstedet finner «fullstendig plausibel» teorien til en tidligere russisk general om at «terrorangrepet i Frankrike er verket til leiesoldater, rekruttert av USA og Israel for å sverte islams image.»4 «Hvem tjener på forbrytelsen?» kan være nyttig for å dechiffrere visse hendelser, men det er aldri nok til å peke ut de skyldige med sikkerhet. Drapet på den franske presidenten Sadi Carnot i 1894 gjorde Jean Casimir-Perier til president. Men var det dermed han som beordret gjerningen til den italienske anarkisten Sante Geronimo Caserio? Første verdenskrig gjorde oktoberrevolusjonen mulig. Var det dermed en kommunist som sto bak skuddene i Sarajevo?


5. Let etter «detaljer som skurrer»

Så snart en skyldig er utpekt, sporer konspirasjonsteoretikerne opp alle «detaljer som skurrer» og «anomalier» som kan utfordre den offisielle versjonen og bygge et konkurrerende overbevisningsapparat. Om enkelte argumenter krever spesialkunnskap for å tilbakevises (for eksempel kollapsen til tårnene i World Trade Center), virker andre umiddelbart mer besynderlige. «Muslimbrødrenes, Al-Qaidas eller Daeshs medlemmer eller sympatisører ville ikke nøyd seg med å drepe ateistiske tegnere, de ville først ødelagt avisens arkiver foran øynene våre,» skriver Meyssan som argument for ideen om at Kouachi-brødrenes handlinger «ikke har noen bånd til islamistisk ideologi».

Mengden argumenter er viktigere enn hvor solide de er. Noen måneder etter drapene i Toulouse og Montauban i mars 2012, listet Hicham Hamza opp på Oumma.com «de 72 anomaliene i Mohamed Merah-saken»:5 «Hvordan skaffet Mohamed Merah seg en skuddsikker politivest i størrelse ’politikvinne’ som passet ham perfekt?», «Hvorfor skulle Merah drepe en soldat han likte?», «Hvem ga bildet av Merahs lik til magasinet Entrevue?». Hver for seg synes spørsmålene enkle å besvare, men mengden sår tvil.


6. Benekt tilfeldigheter

For å samle flest mulig detaljer som skurrer, må man utelukke alle tilfeldigheter, alle fakta er fulle av betydning. Hvis to hendelser skjer samtidig blir det fortolket kausalt. Selvmordet 8. januar til nestlederen for politiet i Limoges, som nettopp hadde fått et oppdrag knyttet til attentatet mot Charlie Hebdo, er et «indisium som skurrer».

Konspirasjonsteoretikerne er enestående semiologer. Er det en trekant på en seddel eller en røykpakke, er det et tegn på frimurere. Prinsippet er gammelt, allerede noen år etter den franske revolusjonen mente abbed Barruel at det var frimurernes verk at giljotinbladet var trekantet. Det samme gjelder for den jødiske stjernen. Louis Farrakhan, lederen for den amerikanske organisasjonen Nation of Islam, hevder at om man trekker en strek mellom de 13 stjernene på dollarsedlene så får man konturene av David-stjernen. Denne leken med å lete etter morderens signatur, som han selvsagt har lagt igjen på åstedet, har også en numerologisk utgave. Ifølge en artikkel på Wikistrike skjedde angrepet på World Trade Center 11. september, det vil si 9.11 eller 911, altså nødnummeret i USA. Angrepet mot Charlie Hebdo fant sted 7. januar, altså 1.7 eller 17 som er nummeret til det franske politiet. Enda en «detalj som skurrer».


7. Støtt deg på historien

Historien blir ofte brukt til å støtte konspirasjonsteorier og å sammenligne svært forskjellige hendelser. Falsk flagg-operasjoner, som det er mange av i historien, blir automatisk trukket fram som bevis på at amerikanske eller israelske hemmelige tjenester står bak dagens terrorhandlinger. «Glem ikke den historiske presedensen,» skriver Meyssan om angrepet mot Charlie Hebdo og fortsetter: «I løpet av årene har vi sett USAs eller NATOs hemmelige tjenester prøve ut visse ødeleggende stoffer på sivilbefolkningen i Frankrike, støtte OAS for å forsøke å få Charles de Gaulle drept, angripe sivile i flere NATO-land under falskt flagg».

Saken om stofftesting refererer til hendelsene sommeren 1951 da over to hundre innbyggere i den franske landsbyen Pont-Saint-Esprit fikk mageknip, kvalme, ubehag og hallusinasjoner. Et halvt århundre senere er gåten ennå ikke løst, selv om et solid spor skiller seg ut: kollektiv matforgiftning på grunn av meldrøye. I 2009 undersøkte en amerikansk journalist selvmordet til en CIA-agent i 1953 og mente at han hadde løst gåten. Ut fra vitnesbyrd fra to tidligere hemmelige agenter og et vagt CIA-dokument som nevner hendelsen i Pont-Saint-Esprit, ga han CIA skylden. CIA skulle ha spredt LSD i stor skala for å teste ut stoffet som angrepsvåpen. Selv om de fleste spesialister fortsatt heller mot meldrøye, er det umulig å avvise denne tesen fullstendig.


8. Undervurder aldri fienden

Konspirasjonsteoretikere deler en tro på fiendenes ufeilbarlighet. Ifølge dem er det umulig at en håndfull individer i dekning i en hule i Afghanistan alene skal ha klart å ødelegge World Trade Center: De supereffektive amerikanske hemmelige tjenestene ville ha stoppet dem. «Med vanlige prosedyrer ved flykapringer ville ingen av flyene nådd målet sitt, og enda mindre tre av dem,» skriver David Ray Griffin i The New Pearl Harbour (2004). Samme resonnementet har Alain Soral om Kouachi-brødrene: «En autentisk vilje til å nedbygge de islamistiske nettverkene ville ha gjort at spesialstyrkene våre – som i stor grad har midlene til det – gjorde alt for å fange dem levende, for å få dem til å snakke.»

Men det hender ofte at politi og militær feiler. Operasjon Eagle Claw i 1980 for å frigjøre gislene i den amerikanske ambassaden i Teheran, var svært godt forberedt, men feilet begredelig på grunn av en sandstorm, utstyrskomplikasjoner og mangel på helikoptre. Noen måneder senere klarte en mann alene, John Warnock Hinckley Jr., å overliste livvaktene til Ronald Reagan og fyre av seks skudd mot presidenten. I oktober 1983, midt i den libanesiske borgerkrigen, drepte to nesten samtidige attentater nær 300 amerikanske og franske soldater i Beirut. Hvorfor ikke sammenligne feilene som ledet til attentatene 11. september eller 7. januar med disse historiske forløperne?


9. Overvurder aldri fienden

Om konspirasjonsteoretikerne er overbevist om at fiendene er for mektige til å bli tatt på senga, tillegger de dem paradoksalt nok til stadighet nybegynnerfeil. Ifølge noen teorier gikk ingen astronaut på månen i 1969, bildene skal ha blitt laget i USA for å imponere Sovjetunionen. Beviset er at det ikke er noen stjerner på himmelen i bildene av Neil Armstrong. Amerikanerne skal altså ha klart å lure hele planeten med en falsk månelanding, men vært dumme nok til å glemme å plassere stjerner på den falske himmelen.

Det samme paradokset eksisterer også i nyere konspirasjonsteorier. ID-kortene til storebror Kouachi ble funnet i en forlatt bil i Paris. En så enorm forglemmelse at den i utgangspunktet virker usannsynlig, altså har politiet plantet ID-kortet der for å legge skylden på de to brødrene. Men for å unngå mistanke, ville ikke et effektivt politi heller brukt falske DNA-spor?


10. Benekt selvmotsigelser

En konspirasjonsteori må være hermetisk lukket for motargumenter. I eksempelet over med den amerikanske månelandingen ble det raskt gitt gode forklaringer: Flagget vaiet uten vind fordi det hadde en avstiver, perspektivet forklarer hvorfor det ikke er parallelle skygger på bakken, de manglende stjernene skyldes nødvendige kamerainnstillinger. Men nesten femti år senere fortsetter mange nettsteder og bøker å så tvil om månelandingen med de samme «bevisene».

For aldri å la seg rokke av motargumenter er det bare å diskvalifisere kilden. NASA påstår at flagget hadde en avstiver? De lyver, for de står i ledtog med CIA. Vitner sier at de så et fly krasje i Pentagon? Normalt, de jobber for de amerikanske myndighetene. Det er også mulig ganske enkelt å ignorere motbevisene. Etter 11. september trakk en rekke skeptikere fram det faktum at den amerikanske regjeringen skjulte stemmeopptakene fra flyet som krasjet i Pennsylvania. Bush-administrasjonen endte med å gi ofrenes familier tillatelse til å høre på dem. Likevel, påpeker Charles Pigden, har ingen konspirasjonsteoretikere innrømmet at de tok feil.6 Uansett er «bevisene» de har samlet inn så mange at å tilbakevise ett av dem på ingen måte rammer hele byggverket.

Oversatt av R.N.

Benoît Bréville er journalist.