Vil Labour overleve?

Krise for de britiske sosialdemokratene. De konservative vant ikke det britiske valget. Labour tapte det.

Det var et katastrofalt nederlag for Labour, og få så det komme. Gjennom hele valgkampen nektet meningsmålingene å flytte på seg og antydet et dødt løp mellom De konservative og Labour. På valgdagen, 7. mai, antydet meningsmålingene at Labour lå godt an. Konsensusen blant politiske kommentatorer og eksperter var at Ed Miliband var på strak vei mot 10 Downing Street: som statsminister om ikke for en flertallsregjering, så i det minste for en mindretallsregjering med støtte fra det skotske uavhengighetspartiet Scottish National Party (SNP).

Meningsmålinger har tatt grundig feil før – et kjent eksempel var at de spådde Labour-seier i 1992, da De konservative vant – og metodene er blitt radikalt overhalt. Og da stemmelokalene stengte klokka 22.00 viste valgdagsmålingene et resultat få hadde forutsett – en solid ledelse til De konservative. For Labour-tilhengerne støtte sjokk, skrekk og vantro sammen, en ubehagelig blanding som knapt har gitt seg siden. Men etter hvert som valgnatta fortsatte begynte de å ønske at valgdagsmålingene hadde vært presise, for De konservative endte, mot alle prognoser, opp med deres første parlamentariske flertall på 23 år, selv om det er med en knapp margin på tolv seter. Hvordan kunne det gå så galt for Labour?


Historisk vending i Skottland

Storbritannia har hatt det lengste fallet i arbeideres levestander siden Victoria-tiden og et av de verste i EU, de mest vidtrekkende kutt i offentlige tjenester og velferd på mange generasjoner, og den svakeste økonomiske innhentingen på et århundre. Det var ingen dramatisk tilstrømning til De konservative, den største parten i den avtroppende regjeringskoalisjonen med det påståtte sentrumspartiet Liberal Democrats. De konservative økte sin andel av stemmene i forhold til det forrige valget i 2010 – en bragd ingen regjeringsparti har klart siden 1955 – med 600 000 flere stemmer. Det ga dem litt under 37 prosent av stemmene (sammenlignet med 36,1 prosent i 2010).

Kommentatorer og eksperter mente at Ed Miliband var på strak vei mot 10 Downing Street. I stedet avslørte det britiske valget et Labour i krise. Foto: Chatham House.

I 2010 fortalte forbundskansler Angela Merkel frydefullt David Cameron, De konservatives leder, at i en koalisjon «blir det lille partiet alltid knust!» Og det beviste de. Før 2010 framstilte De liberale seg ofte som et mer progressivt alternativ til De konservative og tiltrakk seg skuffede New Labour-velgere, som ble skrekkslagne da De liberale gikk i koalisjon med De konservative. I 2010 vant De liberale 57 seter med 22 prosent av stemmene, etter valget i 2015 er de utrydningstruet, med bare 7,9 prosent av stemmene og patetiske åtte representanter. De liberales tap har ironisk nok i stor grad tjent deres tidligere konservative partner i seter hvor Labour ikke har noen særlig oppslutning.

De konservative vant ikke så mye valget som Labour tapte det. Sosialdemokratiet er i krise i hele Europa, det smuldrer opp foran en stadig mer selvsikker populistisk venstreside og en fremmedfiendtlig høyreside. Storbritannia er ikke noe unntak. Potensielle Labour-stemmer gikk til de sosialdemokratiske nasjonalistene i Scottish National Party, høyrepopulistene i UK Independence Party (UKIP) og kuttmotstanderne i De Grønne.

Skottland leverte de første Labour-lederne og har vært partiets kjerneområde i mange tiår. I 2010 kom 41 av Skottlands 59 representanter fra Labour. SNP hadde bare seks. Valget nå i mai var nærmest en revolusjon. Labour tapte alle sine skotske seter bortsett fra ett, SNP vant 56 og fikk 50 prosent av de skotske stemmene. Hvordan var en slik historisk seier mulig, for et parti som obsternasig posisjonerer seg til venstre for Labour?

SNPs politiske triumf er delvis et resultat av Thatcher: Skottene stemte konsekvent mot De konservative på 80-talelt, da de led under noen av de verste konsekvensene av de konservative regjeringer. New Labour innledet en tid med desillusjon, som gjorde at SNP – i det minste retorisk – kunne erobre deler av det progressive politiske rommet Labour hadde forlatt. Labour-representanter neglisjerte ofte sine valgkretser, i den tro at det massive flertallet de hadde i parlamentet gjorde dem usårlige.

Men fjorårets folkeavstemning om uavhengighet i Skottland skapte det som nå synes å være en avgjørende historisk endring i SNPs favør. Selv om flertallet avviste uavhengighet, var marginen – med 45 prosent for løsrivelse – betydelig mindre enn spådd, og seieren ble bare halt i land med utpressing og utskjelling fra de store avisene og bedriftene. Labour fulgte en katastrofal strategi: De slo seg sammen med de foraktede skotske konservative i en samlet front mot uavhengighet, snarere enn å lage en egen antikonservativ kampanje. Mange skotske velgere ble frastøtt og kalte deres gamle parti for «røde torier» med iveren til nykonverterte og bitterheten til ekskjærester.


Ingen økonomisk troverdighet

Da Labour mistet sitt skotske kjerneområde åpnet det veien for et fatalt problem: oppmuntringen til engelsk nasjonalisme og ressentiment. Labours eneste håp om makten var en mindretallsregjering med støtte fra SNP, og dermed ble dette De konservatives sentrale strategi i de store mediene. På en konservativ plakat satt en miniatyr av Miliband i lomma på tidligere SNP-leder Alex Salmond. «Stem på Miliband, få Salmond» var slagordet som antydet at hvis Labour ble det største partiet ville Storbritannia bli underlagt skotske nasjonalisters nåde. The Sun – den Murdoch-eide tabloidavisen som ikke legger særlig skjul på at den er et talerør for konservativ propaganda – framstilte den nye SNP-lederen Nicola Sturgeon som Miley Cyrus i et kort skotskrutet skjørt sittende på en rivningskule. Plakaten var åpenlyst sexistisk og understreket at den britiske høyresiden ikke hadde problemer med å fremme anti-skotsk ressentiment og åpne for en oppløsing av Storbritannia for å holde på makten. Denne tartan panic var utvilsomt avgjørende for Labours kollaps.

Labour hadde et annet fullstendig uunngåelig, drepende problem. Den globale finanskrisen inntraff da New Labour satt med makten, og deres manglende vilje og evne til å regulere bankene (siden de var belemret med nyliberale dogmer) gjorde den økonomiske kollapsen verre. De konservative hadde krevd mindre regulering – selv om det den gang var på vei til historiens skraphaug. Og enda verre, i kjølvannet av Labours nederlag i 2010, da det demoraliserte partiet gikk til angrep på seg selv, omskrev De konservative historien: Ifølge den nye fortellingen var årsaken til krisen at Labour hadde brukt for mye penger. De konservative støttet Labours budsjetter ned til det siste pund fram til 2008, men dette ble også slettet fra historien. «Vi rydder opp i Labours rot,» gjentok De konservative og deres allierte helt til det ble en klisjé. «Hvorfor gi nøklene tilbake til sjåføren som krasjet bilen?» var en annen frase. Perverst nok var det nå opp til de spredte kritikerne av New Labour å forsvare Labours pengebruk fra deres egne apologeter. Dermed ble Labours økonomiske troverdighet i opinionen sprengt i filler, selv om de økonomiske utsiktene var dystre som følge av koalisjonens kuttpolitikk.


Brudd med fagbevegelsen?

Labour tilbød aldri et koherent alternativ. De konservative hadde et tydelig budskap som de gjentok til stadighet: om økonomien, velferden og skattene. Miliband tydde ofte til et akademisk språk med liten folkelig klangbunn, slik som i talen i 2011 der han delte næringslivet inn i «rovdyr og produsenter». Ideer ble brukt og forkastet: den «skvisede midten» av hardt pressede middelinntektsbriter, «det britiske løftet» – garantien om at neste generasjon skulle gjøre det bedre enn den forrige, og «levekostnadskrise» – det langsiktige fallet i levestandard.

Politikk med liten koherens eller radikalisme ble kastet opp i lufta: et løfte om å heve minstelønna innen 2020 til et nivå den uansett ville nå med inflasjonen, en midlertidig prisfrys på strømregningene og større konkurranse i kraftmarkedet, å gjeninnføre toppskatten på 50 prosent, det vil si samme nivå som i Japan, og en «herregårdsskatt» på eiendommer verdt mer enn to millioner pund, som de hentet fra partiprogrammet til De liberale. Labour lovet Storbritannia den laveste selskapsskatten i alle G7-økonomiene, og for første gang ville en statsminister fra Labour kutte i budsjettene hvert år i femårsperioden. Partiet flyttet seg til høyre i innvandring og kjeftet på Tony Blairs regjering for å ha sluppet inn for mange østeuropeere, og lovet å stramme inn innvandringen.

Tapet av Skottland og det engelske ressentimentet mot SNP, den manglende evnen til å slå tilbake anklagene om at New Labours pengebruk forårsaket krisen, og mangelen på et koherent alternativ ble fatalt. I Skottland tjente SNPs sosialdemokratiske borgernasjonalisme på skuffelsen over Labour, mens innvandringsfiendtlige UKIP stjal mange seter fra Labour i arbeiderklasseområder i Nord-England. Fire millioner arbeiderklassevelgere valgte UKIP, og selv om partiet bare fikk en representant – på grunn av Storbritannias valgsystem – gjorde det at De konservative vant seter Labour trodde var sikre.

Finnes det noe håp for Labour? I ledervalget etter nederlaget finnes det ingen kandidater fra venstresiden. Partiets høyrefløy, så vel som De konservative og de store mediene, har laget en story om at Labour tapte fordi partiet var for venstrevridd og næringslivsfiendtlig. Alle lederkandidatene lover å forkaste «næringslivsfiendtlig» politikk. Ingen har noen strategi for hvordan de skal vinne tilbake velgerne som har flyktet til SNP, De Grønne og UKIP. I Unite, Labours største fagforeningspartner, vil stadig flere kutte båndene til partiet og de undrer seg om det historiske båndet mellom arbeiderbevegelsen og Labour kan overleve.

Kan en populistisk venstreside vokse fram, med støtte fra fagforeningene, som ser til Syriza og Podemos med håp om å utfordre den populistiske høyresiden? Labour er i en krise som Jon Cruddas – en av forfatterne av partiprogrammet – kaller den største krisen siden 1918. Høyresiden vant ikke fordi De konservative lykkes, men fordi Labour mislykkes. Det var en uunngåelig tragedie.

Oversatt av R.N.

Owen Jones er journalist.