Det var et katastrofalt nederlag for Labour, og få så det komme. Gjennom hele valgkampen nektet meningsmålingene å flytte på seg og antydet et dødt løp mellom De konservative og Labour. På valgdagen, 7. mai, antydet meningsmålingene at Labour lå godt an. Konsensusen blant politiske kommentatorer og eksperter var at Ed Miliband var på strak vei mot 10 Downing Street: som statsminister om ikke for en flertallsregjering, så i det minste for en mindretallsregjering med støtte fra det skotske uavhengighetspartiet Scottish National Party (SNP).
Meningsmålinger har tatt grundig feil før – et kjent eksempel var at de spådde Labour-seier i 1992, da De konservative vant – og metodene er blitt radikalt overhalt. Og da stemmelokalene stengte klokka 22.00 viste valgdagsmålingene et resultat få hadde forutsett – en solid ledelse til De konservative. For Labour-tilhengerne støtte sjokk, skrekk og vantro sammen, en ubehagelig blanding som knapt har gitt seg siden. Men etter hvert som valgnatta fortsatte begynte de å ønske at valgdagsmålingene hadde vært presise, for De konservative endte, mot alle prognoser, opp med deres første parlamentariske flertall på 23 år, selv om det er med en knapp margin på tolv seter. Hvordan kunne det gå så galt for Labour? (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
