Sharias hypotetiske attraksjon

Michel Houellebecqs Underkastelse fikk en utilsiktet aktualitet med attentatet mot Charlie Hebdo. Men romanen er langt fra islamofob eller fremmedfiendtlig, snarere synes Houellebecq å ta et langt steg bort fra tesen om at muslimer flest er de «skumle andre».

Da Michel Houellebecqs sjette roman Underkastelse (Soumission) ble lansert samme dag som terrorangrepet mot Charlie Hebdo i januar, og en tegning av Houellebecq i spåmannskostyme var blikkfang på forsiden av satirebladet, inntraff en merkelig sensasjonalistisk kobling mellom jihadistene og magikeren Houellebecq, «un chaman du désastre».1 Men jihadistene er kun statister i romanen, der mer målbevisste og maktsøkende muslimer står i sentrum.

Jeg-fortelleren François er litteraturprofessor på Sorbonne Nouvelle. Vi blir straks kjent med hans forskning og faunaen av kolleger. Samtidig stunder det mot presidentvalg. Det franske politiske etablissement strever i motvind. Frankrike kjeder seg igjen. Houellebecqs i utgangspunktet nesten sedate romanunivers skal bevege seg i mer dramatisk retning. Han klarer det igjen: å holde leseren i alarmberedskap – denne gang med politisk systemkrise som stimulans. Kombinasjonen av administrative endringer på universitetet, underlige rykter og valgthriller med forbløffende utfall, konvergerer mot noe genialt.

Dette er en fiksjon fra nær fremtid, så nært som 2022. Romanen spiller på muligheten for at Marine Le Pen og Muslimsk brorskaps kandidat Mohammed Ben Abbes går videre til andre runde i presidentvalget, der Ben Abbes mot alle odds vinner. Har sharia fått en attråverdig duft for franskmenn flest?


Dekadanse

Underkastelse (den ene betydningen av ordet ‘islam’) handler om et regimeskifte, men også om en litteraturforskers søken i fremmed terreng. Allerede i De grunnleggende bestanddeler (1998) uttrykte fortellerstemmen et religiøst savn, og nå, våren 2022, heter det at les lumières (opplysningsideene) og ateismen er på vikende front i Vesten, mens islam er på fremmarsj. Når jeg-fortelleren fristes til å konvertere, er det ikke til katolisismen, men til islam.

Ulike typer islam vinner frem i romanens Frankrike. Salafister er nevnt i forbindelse med Sorbonne: sharia-fundamentalister av saudisk inspirasjon. Frankrike er for salafistene stadig dar al kufr (vantroens land), mens det for Muslimsk brorskap er i ferd med å bli dar al islam, islamsk land.

François er midt i 40-årene og forsker på dekadanseromanene fra slutten av 1800-tallet, især forfatterskapet til Joris-Karl Huysmans (1848–1907), som konverterte til katolisismen. Følgende ord fra hovedverket Mot strømmen (1884) kunne antyde stilistiske og idiosynkratiske likheter mellom Houellebecq og dekadanseskolens mester:

«En del av bokhyllene langs veggen i des Esseintes’ oransje og blå arbeidsværelse var utelukkende fylt med latinske verker, slike som intelligensiaen hadde temmet gjennom elendige forelesninger og gjentatt til kjedsommelighet på universiteter som Sorbonne, og som de betegnet under det generiske navnet: ‘dekadansen’.»2 Huysmans har en kvass stil og et forførende språk. François er fascinert av Huysmans’ ukonvensjonelle vokabular, især hans adjektiviske rikdom, og han har i den forbindelse publisert studien Svimlende neologismer.


Moderat islamisme

François bor alene i Chinatown, 13. arrondissement. Han er, som anmelderen i Les Inrockuptibles sier, en karikatur av en Houellebecq-hovedperson: en mann som har problemer med å inngå varig samliv eller ekteskap, og synes dømt til å være alene og ulykkelig. Han inkarnerer vår epokes «apati, likegyldighet og opportunisme, og avskyr innbilsk idealisme».3 Når han ikke foreleser om dekadansen, er han en ordinær enslig forbruker, oppdatert på mikrobølgeretter. Som øvrige Houellebecq-menn konsumerer professor François nettporno og sjekker damer. En sjelden gang kommer en kvinne til å få en viktig plass i hans liv: unge Myriam. Hun er jødisk, og den politiske atmosfæren i Frankrike fører til at hun blir med foreldrene når de flytter til Israel.

Sosialistpartiet PS (som så vidt tapte finaleplassen) forhandler med Brorskapet og er i ferd med å gi slipp på prinsippet om konfesjonsnøytralt skoleverk for å redde freden i forstedene og bekjempe Nasjonal Front. François er en hund etter valg-sendinger, men har han overhodet stemt? Hans brorskaps-tilnærminger kommer først etter valget.

Vi får en rekke uromeldinger før andre valgrunde: «… den intuitive fornemmelsen av en nært forestående katastrofe». Unheimlich. Hva skjer? En rekke valglokaler blir angrepet av væpnede bander. Ingen dødsfall, men valgurner har blitt stjålet, resultatet blir omvalg. Både jihadistgrupper og «de identitære» (der flere tusen aktivister har våpentrening fra militæret), blir mistenkt. Hæren skal beskytte valget. Planlegger ytre høyre et statskupp?

Så er sensasjonen et faktum: Ben Abbes har vunnet andre runde og blir den nye Président de la République. Han har en lov & orden-holdning som minner om gaullismen, og satser på et mer middelhavsorientert EU, romersk inspirert, med Tyrkia og Marokko som medlemmer. Valgkampen er finansiert av Saudi-Arabia. Også de borgerlige velger Ben Abbes fremfor Le Pen. Den tidligere presidentkandidaten Bayrou aksepterer å bli statsminister. Det blir ikke antydet at Bayrou konverterer, men den godslige sentristen blir kalt både «dum» og «imbesil». Houellebecq har et uhyre liberalt forhold til fornærmelser og invektiver. Ben Abbes er en moderat islamist, mer pragmatisk enn rivalen Tariq Ramadan, her fremstilt som «venstrist-muslim» i sammenligning med den fiksjonale rivalen Ben Abbes.4 Men en muslimsk sjef i Elysée-palasset innebærer uansett et epokeskifte.


Islam og sadomasochisme

I kjølvannet av valgkaoset legger François ut på en symbolsk ladet dobbeltreise: til Poitiers, der arabernes fremmarsj ble stanset i 732, og til Rocamadour med «den svarte Madonna» og abbediet dit Huysmans i perioder trakk seg tilbake. Så dør François’ far. François er nå både arving og, som vi snart skal se, førtidspensjonist.

Det viser seg at den nye rektoren på Sorbonne, belgieren Robert Rediger, for et tiår siden tilhørte ytre høyre, «De identitære», i slekt med Nasjonal Front. Men i 2013 konverterte han til islam, ut fra skuffelse over vestlig sivilisasjon. Slik historien om Redigers reaksjon på «Vestens sivilisatoriske selvmord» blir presentert, virker det som om estetisk-nostalgiske argumenter, især nedleggelsen av en art nouveau-hotellbar i Brussel, står sentralt i prosessen som skal føre frem til hans konversjon i 2013. Også som muslim står han fjernt fra et egalitært samfunn. Nå, i juni 2022, undertegner Rediger pensjonsbrevet til François fra Det islamske universitetet Paris-Sorbonne. Men Rediger skyver ham ikke fra seg, og trekker formodentlig i trådene når Lacoue, den nye sjefen for forlaget Gallimards prestisjebibliotek La Pléiade, gir ham et tilbud han ikke kan si nei til: redaktøransvar for deres første utgave av Huysmans’ œuvre.

Saudiske oljemilliarder finansierer både Sorbonne og Ben Abbes’ omdannelse av det franske samfunn. Det nye regimet trekker kvinnene ut av arbeidsmarkedet og sikrer dem statlig understøttelse, men Brorskapet er ikke nikkedukker for saudierne: Under en mottakelse på Institut du Monde Arabe etter valget, ankommer Rediger forsinket, og François får en åpenhjertig forklaring fra Lacoue: Det henger sammen med at Abbes-regjeringen vil tilstrebe uavhengighet overfor saudierne ved å satse både på el-biler og kjernekraft.

François blir invitert hjem til Rediger og møter to av tre koner. Aisha, femten, er mest til pynt og rødmer kokett, overrumplet uten slør. Koketteriet har sannelig fått en postmoderne turn siden Lolita og professor Humberts dager. Rediger avslører at i dette hôtel particulier nær den romerske arenaen, tok Gallimards Jean Paulhan imot forfatterinnen av Historien om O, Pauline Réage.5 Rediger hyller boken som «gripende», og har en slående replikk når han aner François’ skepsis: «Det er underkastelsen». En parallellføring av islam og Historien om Os sadomasochistiske ritualer? Ja, så sannelig. Når Rediger vil overtale François til å begynne å undervise igjen, får han et spørsmål til svar: «er jeg en som kan konvertere til islam?»


Kommandoøkonomisk skrekkvisjon

Hvor sannsynlig er en muslimsk valgseier ved et fransk presidentvalg i 2022? Ikke særlig, innrømmer forfatteren i diverse intervjuer. «Jeg fremskynder hendelsene en smule, 2022 er for tidlig.»6 Islam er Frankrikes nest største religion med rundt seks millioner troende. Det er ikke absolutt utenkelig at en moderat muslimsk kandidat kan kopiere Jean-Marie Le Pens andreplass fra 2002, men vinne? Nei. Fiksjonale fremtidssjokk krever tiårs tidsavstand. Men hvis forfatteren innrømmer at tidsperspektivet ikke holder, hvorfor begår han denne romanen? Jo, han følger en sett at-logikk kontra borgerlig selvtilfredshet. En provokasjon? Nei. «Det jeg gjør, er å komprimere en utvikling jeg mener er sannsynlig.»7

I sin anmeldelse i Weekendavisen 9. januar, sammenligner Aske Munck bokens fiksjonsunivers med B-science fiction. Jeg vet nå ikke om det er så utenkelig at militante anti-demokrater på hver sin fløy, høyreekstremister og jihadister, angriper valglokaler og fremprovoserer omvalg. Dette er som fiksjonspåfunn moderat, bare ikke hverdagskost ved reelle franske valg.

Maktskiftet i romanen fører umiddelbart til at kvinner bruker slør offentlig, er oppofrende og underdanige, som fortelleren formulerer det, ikke akkurat avvisende. Jeg kan ikke dy meg for å assosiere til Ira Levins The Stepford Wives. Og det smaker vel mye av kommandoøkonomisk skrekkvisjon når Ben Abbes bekjemper arbeidsløshet ved å sende kvinner hjem. Ben Abbes har like fullt funnet en statskapitalistisk økonomisk filosofi som ifølge fortelleren passer perfekt til islamsk lære – Chesterton og Bellocs katolske distributisme. Siden dette er en fiksjon, får vi aldri vite om denne varianten blir godtatt innen eurosonen.


Fiksjon og virkelighet

Flere kommentatorer har også denne gang, forståelig nok, kommet med anklager om misogyni. Muslimske hustruer over 40 steller hjemme. Idet François omsider får tak i Redigers Ti spørsmål om islam, hopper han rett til kapittel 7: Hvorfor polygami? Når forfatteren med sin lange merittliste på seksuell utagering, beskriver forførende tredjekoner ned til 15-årsalderen, så tenker man umiddelbart i retning bukken & havresekken. Eller for å sitere en ekspert på arabisk sivilisasjon, Gilles Kepel: Polygamiet som konversjonen åpner for, gir François «optimale betingelser [for] på legalt vis å overskride sin nomadiske livsførsel på det seksuelle plan.»8

Omvendelse, dermed underkastelse, er en betingelse for at Sorbonne-professorer, deriblant François, skal få fortsette sitt virke. Men han maler ikke et skrekkregime. Houellebecq har i forbindelse med romanen uttalt seg flatterende om Koranen (noe han mildt sagt ikke gjorde til magasinet Lire i september 2001, der han også sier at han hater islam). Men jihadister har han ingen sympati for – de er «dårlige muslimer». Altså finnes det gode muslimer. Det blir litt simplifiserende å si at Houellebecq leverer skyts til Le Pen, skjønt Nasjonal Fronts jernmadam var tidlig ute med smisking. Men kanskje er selve hypotesen om en muslimsk valgseier nok til å skremme dystopisk anlagte tradisjonalister. På den andre siden er den muslimske lederen vi møter sympatisk portrettert.

«Hva annet er Koranen egentlig enn en […] hyllest til Skaperen og til underkastelsen under hans lover?» skriver Rediger i et slags svar til Houellebecq anno 2001. Rediger er en reflektert skjønnånd. Det kommer nok godt med når han skal fortsette sin politiske karriere, kanskje som sjef for Sannhetsministeriet i tilfelle borgerkrig og varig unntakstilstand. Han kjenner fienden innenfra, deriblant kanskje også en filosofilærer og islamofob ved navn Robert Redeker9 som i flere år har levd under politibeskyttelse. Han fikk lenge ytringsfrihetssupport fra jødiske intellektuelle, men i dag mottar han støtte kun fra «eurabia»-fantaster og desslike.10


Realisme og fortryllelse

Houellebecqs fiksjon har sin egen raison som imponerer gjennom rolig oppbygning. Den er kløktig variert, med både fininnstilt satire og sleivspark, melankolsk indre monolog, lange utdypende diskusjoner og en forbløffende montasje av observasjoner; en genial fiksjonstekst. Unntaksvis blir fortelleren plutselig platt, som i følgende analogi: «På samme måte som Mot strømmen var høydepunktet i Huysmans’ litterære liv, var ganske sikkert Myriam høydepunktet i mitt kjærlighetsliv.»

Som vanlig er det mye kultur-spectacle i en roman av Houellebecq, skjønt ikke så mye som i Kartet og terrenget (2010). Han fortjener respekt for å ta på alvor vår tids religiøse lengsel. Og han har et åndshistorisk kunnskapstilfang som ikke er til å kimse av. Årets Houellebecq er uansett spennende som fabel og diskret provokasjon. Disse linjene, utsnitt fra François’ parafrasering av en Rediger-tekst, peker på slektskap mange på begge sider nok vil betakke seg for:

«De var i all hovedsak fullstendig på linje med muslimene. Om å avvise ateismen og humanismen, om kvinnens nødvendige underkastelse, om patriarkatets tilbakekomst: Deres kamp var på alle punkter nøyaktig den samme.»

Hvem er ‘de’ som det snakkes om her? Jo, Redigers eks-kamerater, tradisjonalister og «identitære». Som analogi har påpekningen åpenbart noe for seg. De færreste er frekke nok til å begå en slik sammenligning. Men frihet er også å garantere en Houellebecq sin licentia poetica. Det finnes verre krenkelser i verden enn hypoteser.

Hvorfor bør man lese Underkastelse? Houellebecq viser her en vilje til å se muslimer fra en ny synsvinkel – ny i forhold til forfatterens utsagn anno 2001, der islam ble stemplet som «den dummeste av alle religioner». Analogien mellom moderate islamister og ytre høyre sent i boken revurderer inntrykket en smule, særlig gjennom en skikkelse som Rediger, men Houellebecq tar et langt steg bort fra tesen om at muslimer flest er de «skumle andre», og det finnes ikke påfallende spor av rasisme eller fremmedhat her.

Spenningsnivået skjerpes når den nye administrasjonen nekter å gi en bit av suverenitet mot enda mer petrodollars, og den nye presidenten viser seg å besitte statslederegenskaper som gjør at han blir nevnt i samme åndedrag som nasjonalhelligdommen De Gaulle. Houellebecq klarer stadig å skjerpe lesernes årvåkenhet. Fortellingen veksler kontinuerlig mellom politisk systemkrise og personlig-religiøs kollaps. Huysmans er ikke lenger en selvfølgelig ledestjerne. Konversjonen virker både overrumplende og forløpslogisk. Det må i seg selv kalles mesterlig utført. At hypotesen om presidentvalget ikke står til troende, ødelegger ikke denne fiksjonens merkelige kombinasjon av mangefasettert realisme og fortryllelse.

© norske LMD

Michel Houellebecq, Underkastelse (Soumission),
Cappelen Damm, 2015. Oversatt av Tom Lotherington

Arnstein Bjørkly er kritiker.