Ingen alternativ

Det er forunderlig hvordan politiske nykommere og utfordrere til de rådende partiene skaper krasse reaksjoner.

Den britiske pressens atferd etter hvert som det viste seg at Corbyn kunne bli neste Labour-leder har gitt stoff nok til flere lærebøker i kampanjejournalistikk. Så ille var det at det dukket opp twitterkonkurranser og nettsider med forslag om hvilke absurde anklager pressen hadde glemt å beskylde ham for. Det hele nådde et foreløpig høydepunkt da statsminister David Cameron selv kastet seg på bølgen og twitret: «Labour er nå en trussel mot vår nasjonale sikkerhet, vår økonomiske sikkerhet og din families sikkerhet.»

I Norge har Aftenposten plukket opp tråden fra de engelske avisene og framstiller på lederplass Corbyn som «et krisetegn».1 Og standpunktene hans er «kontroversielle»: gjøre slutt på sparepolitikken, renasjonalisere jernbanen, trekke Storbritannia ut av NATO og ikke fornye landets atomprogram. At disse standpunktene er «kontroversielle» sier mer om vår tids uvilje mot kritisk tenkning enn om Corbyn. Sparepolitikken har vært mislykket og skapt økte sosiale ulikheter. Privatiseringen av den britiske jernbanen er et velkjent eksempel på mislykket reform. Og NATOs mange eventyr i Midtøsten de siste 14 årene, ikke minst i Libya, gir all grunn til å revurdere militæralliansens funksjon, formål og eksistensberettigelse. I en typisk nedvurdering av velgernes vilje og refleksjonsnivå, framstiller Aftenposten valget som en protest mot den britiske politikerklassen, og mener at «venstresiden gjorde en mye bedre jobb med å mobilisere og organisere». Som om de som valgte Corbyn til Labour-leder, med den største marginen i partiets historie, egentlig ikke vil ha hans politikk.

Samme holdning finner vi i EUs behandling av Hellas. Philippe Lamberts fra De Grønne i EU-parlamentet påpeker det besynderlige i at eurogruppen «på mindre enn fem måneder mistet tilliten til en venstreradikal regjering, fordi denne på noen måneder ikke klarte å reformere et land som i mer enn førti år har vært ridd av et patron-klient-system». Syriza ble nettopp valgt som et brudd med sosialdemokratene og de konservative som hadde etablert dette systemet. Likevel ble Syriza-regjeringen overødslet med anklager om at grekerne hadde levd over evne og var for kravstore. Som om grekerne ikke valgte Syriza som et alternativ til det gamle, men egentlig bare ville fortsette som før.

Det underliggende budskapet her er velkjent: Ingen vil ha alternativer, dessuten finnes det ikke noe alternativ.

© norske LMD