Økonomismens forrang

I fravær av utsikter til reelle og tilstrekkelige utslippskutt tenderer klimadebatten mot å bli et spill av tomme ord som utsetter handling og hindrer en grunnleggende refleksjon. For over tjue år siden skrev Fredric Jameson at det er lettere å forestille seg verdens ende enn kapitalismens endelikt. Den dystre påstanden er nærmest blitt en klisjé, men den framstår også i stadig større grad som et ukrenkelig grunnprinsipp for den offisielle klimakampen.

Etter nederlaget i København i 2009, er forventningene til klimatoppmøtet i Paris i slutten av november labre. Selv om de fleste land har levert forslag til frivillige utslippsreduksjoner, er kuttene langt fra tilstrekkelige. Som Frankrikes ambassadør for klimaforhandlingene Laurence Tubiana sier, er bidragene «ikke nok til å gi en utvikling etter Paris-møtet som er forenlig med togradersgrensen.» Med mindre møtet ender i mer ambisiøse planer, står vi foran nye år med utsettelse av nødvendige omstillinger.

Siden FNs klimakonvensjon ble vedtatt på Rio-toppmøtet i 1992 har de internasjonale forhandlingene ikke klart å stanse utslippsveksten. I lang tid har man satset på ulike markedsmekanismer, spesielt kvotehandel, for å få til smertefrie reduksjoner og overlate alle vanskelige beslutninger til den usynlige hånden. Denne strategien har vært fullstendig feilslått, og burde fått den internasjonale miljødebatten til å stille spørsmål om metodene og hva som gjør det så vanskelig å kutte utslipp.

Kontrasten til den internasjonale økonomiske styringen som har blitt innført i samme tidsrom som den lange rekken av mer eller mindre resultatløse klimatoppmøter etter 1992 kunne ikke vært større. Fra Verdens handelsorganisasjon (WTO) ble opprettet i 1995 til dagens forhandlinger om handelsavtaler som TTIP og TISA, har det blitt etablert et stadig mer omfattende internasjonalt økonomisk regelverk med bindende avtaler og store sanksjonsmuligheter. I tillegg har multinasjonale selskaper også fått muligheten til å gå til sak mot stater gjennom voldgiftsdomstoler. Ifølge Friends of the Earth har 60 prosent av sakene mot EU-land de to siste tiårene dreid seg om miljørelatert politikk.¹

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Nylig lekkede dokumenter fra TTIP-forhandlingene avslører miljøets status i den internasjonale handelen. EU-forhandlerne har tilsynelatende brutt løftene sine om å inkludere miljøbeskyttelse i avtalen. «Bestemmelsene for bærekraftig utvikling er nærmest ikke-eksisterende. Sammenlignet med bestemmelsene som skal sikre investorene, er kontrasten skarp,» sier miljøadvokat Tim Grabiel til The Guardian.² Med et internasjonalt økonomisk regelverk og dominerende institusjoner og tenkning som vektlegger konkurranse og fri tilgang til ressurser, er det ikke overraskende at vi ikke har fått en virkningsfull, bindende klimaavtale.

På både nasjonalt og internasjonalt plan har den økonomiske politikken blitt avdemokratisert med selvstendige sentralbanker og overnasjonale institusjoner. Ideen om udifferensiert økonomisk vekst har fått absolutt forrang, noe De Grønne har fått erfare når de har nevnt den overveldende sannsynligheten for at kvantitativ BNP-vekst ikke er forenlig med et stabilt klima og et intakt miljø.

Vekst er alle tings alfa og omega. Og siden økonomisk vekst har forrang over miljøet, er det naturlig å forsøke forene de to i en type ønsketenkning vi for eksempel finner i rapportene fra New Climate Economy-kommisjonen, som er opprettet for å bevise at det går an å kombinere BNP-vekst med utslippsreduksjon.³ I tillegg til at rapportene sier lite om uttømmingen av naturressurser og biologisk mangfold, legger de stor vekt på ikke-eksisterende teknologi og sirkelslutningen om at grønn vekst vil skape økonomisk vekst som vil skape grønn vekst. Rapportene forutsetter at CO2-utslippene per enhet BNP må reduseres med fem prosent hvert eneste år fram til 2050. Så langt har man ikke klart mer enn 1,5 prosent i året.

Et argument som ofte dukker opp i miljødebatten, som i diskusjonen om bilfritt sentrum i Oslo, er at tiltakene ikke må gjøre miljøpolitikk upopulært. Argumentet er i seg selv et utslag av miljøpolitikkens underordning: Man hører sjelden det samme argumentet om den økonomiske politikken, hvor man alltid skjuler seg bak vitenskapelighet og nødvendighet. Miljøpolitikken dreier seg om en enda større nødvendighet, og har et sterkere vitenskapelig fundament enn sparepolitikken som har fått fotfeste i Europa. Økonomisk politikk og miljøpolitikk burde vært to sider av samme sak. Før vi begynner å diskutere hva vi skal produsere og ikke produsere, hvordan goder og ressurser brukes og fordeles, hvordan vi kan sikre frihet og likhet, vil miljøpolitikk aldri bli annet enn tomme ord og symbolpolitikk.