Kriminalomsorg med åpen bakdør

Fanger er blitt en eksportvare som koster den norske staten dyrt.

«Straffen skal innvirke sterkest på dem som ikke har begått forbrytelsen,» skriver Michel Foucault i Overvåkning og straff (1975). En passende straff skal altså fungere slik at når man forestiller seg den, mister tanken på lovbruddet sin tiltrekning én gang for alle. Før overgangen til det 19. århundret, da straffevesenet begynner å basere seg på isolering og innesperring, kunne straffen luktes, ses og høres. Det moderne fengselet, hevder Foucault, er i verste fall skadelig, i beste fall virkningsløst. I verste fall en forbryterfabrikk, i beste fall for lite eksponert til å ha avskrekkende effekt.

I dag handler ikke diskusjonen først og fremst om hvorvidt straff bør utmåles i frihetsberøvelse og omregnes i måneder og år, men hvor langt bort vi kan plassere fengslene før grunnleggende rettsprinsipper brytes. Foranledningen er regjeringens endring i straffegjennomføringsloven, som i år ble endret slik at norske fengselstjenester kan outsources til utlandet. Lovendringen ble vedtatt i all hast, for den første kontrakten var allerede på plass: en ny avdeling ved Ullersmo fengsel – i Nederland! (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Nederland stenger fengslene

Neste sak

Jihadismens opprinnelse

Andre saker om Kriminalitet

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.