Kriminalomsorg med åpen bakdør

Fanger er blitt en eksportvare som koster den norske staten dyrt.

«Straffen skal innvirke sterkest på dem som ikke har begått forbrytelsen,» skriver Michel Foucault i Overvåkning og straff (1975). En passende straff skal altså fungere slik at når man forestiller seg den, mister tanken på lovbruddet sin tiltrekning én gang for alle. Før overgangen til det 19. århundret, da straffevesenet begynner å basere seg på isolering og innesperring, kunne straffen luktes, ses og høres. Det moderne fengselet, hevder Foucault, er i verste fall skadelig, i beste fall virkningsløst. I verste fall en forbryterfabrikk, i beste fall for lite eksponert til å ha avskrekkende effekt.

I dag handler ikke diskusjonen først og fremst om hvorvidt straff bør utmåles i frihetsberøvelse og omregnes i måneder og år, men hvor langt bort vi kan plassere fengslene før grunnleggende rettsprinsipper brytes. Foranledningen er regjeringens endring i straffegjennomføringsloven, som i år ble endret slik at norske fengselstjenester kan outsources til utlandet. Lovendringen ble vedtatt i all hast, for den første kontrakten var allerede på plass: en ny avdeling ved Ullersmo fengsel – i Nederland!

«Det er en frisk leiepris, og det finnes ingen økonomiske grunner til at Norge skal leie fengselsplasser i Nederland.»
Karl Hillesland, fengselsleder, Norgerhaven

Den uhyggelige stemningen som helt sikkert omgir fengselet i den folketomme provinsen Drenthe – et høysikkerhetsfengsel som i sin tid ble bygget av nederlandske fanger – virker muligens utfordrende på norske borgere. Det er bare å fremkalle bildet for sitt indre: Lastefulle sjeler som vekselsvis blir lokket eller tvangsutsendt fra Norge for å sone under norske vilkår, overvåket av engelsktalende nederlendere som arbeider etter norsk straffegjennomføringslov, mot nederlandsk lønn. Enn så lenge kan nyskapningen alltids virke utfordrende på ordlyden i den norske grunnloven, som slår fast at «norske statsborgere kan ikke nektes adgang til riket». I grunnloven, som i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, er det fremdeles forbudt å utvise en statsborger fra sitt eget land.


Ikke et økonomisk incentiv

«Det er klart det kan være krevende for de innsatte ikke å kunne kommunisere på sitt eget morsmål, men i all hovedsak gjelder regler som om fengselet var i Norge,» forsikrer Norgerhavens fengselsleder Karl Hillesland.

Han beskriver prosjektet som stort og krevende – blant annet har de hatt tekniske oppstartsproblemer – men sier likevel at hovedtyngden av de innsatte er fornøyd med ordningen. 80 prosent av de i dag 198 innsatte er ifølge ham utenlandske statsborgere, med liten eller ingen tilknytning til Norge.

«Vi har innsatte fra 51 nasjonaliteter, så for de fleste er avstanden til familien lang uansett om de soner i Norge eller i Nederland. Her har de mulighet til 60 minutter telefon- eller videokonferansetid per uke, mot 20 minutter i Norge. For mange innsatte er dette en fordel,» sier Hillesland, som også behandler klager på alt fra mangelen på albanske tv-kanaler til norske ukeblader, som på grunn av postgangen først kan leses når tv-guiden er utdatert.

Justisminister Anders Anundsen mottar nøkkel til Norgerhaven fra den nederlandske statssekretæren Klaas Dijkhoff. Foto: Justis- og Beredsskapsdepartementet

Justisminister Anders Anundsen mottar nøkkel til Norgerhaven fra den nederlandske statssekretæren Klaas Dijkhoff. Foto: Justis- og Beredsskapsdepartementet

For skattebetalere i det fri finnes det muligens andre innsigelser. For skal ikke outsourcing være konkurransedyktig? La oss sette kostnadene på vanlig norsk hevn opp mot kostnadene for prosjekt Nederland: Ifølge Kriminalomsorgens Yrkesforbund ligger Oslo fengsels totale utgifter på 320 millioner kroner i året, og har kapasitet til 400 innsatte. Prisen blir da 2191 kroner per døgn, per fange. Norgerhaven koster den norske staten 220 millioner kroner i året, og har kapasitet til 242 innsatte. Gitt at fengselet en dag vil fylles opp blir døgnprisen 2490 kroner per hode. Differansen på 299 kroner per døgn må i tillegg suppleres med transportkostnader, om lag 5000 kroner per fange, og økt tilskudd av dagpenger. Også Hillesland bekrefter at det ikke finnes noen økonomiske fordeler ved å sende fanger ut av landet:

«Fra politisk hold er dette en midlertidig løsning på et akutt problem. Fengsler er dyre å bygge, og det tar tid. I dag er norske fengsler helt fulle, og soningskøene er lange. Men det er en frisk leiepris, og det finnes ingen økonomiske grunner til at Norge skal leie fengselsplasser i Nederland. Det er av rent praktiske hensyn,» sier fengselslederen.


Straff uten allmennpreventiv effekt

«Norgerhaven er en suksess,» sier statssekretær Vidar Brein-Karlsen til Dagbladet 9. november, og peker på en kraftig nedgang i soningskøen: fra 1020 personer da fengselet åpnet portene i september, til 736 to måneder senere. Men nøyaktig hva som er årsaken til at soningskøen er blitt redusert med flere plasser enn antall straffedømte sendt ut av landet, forblir uklart. Kan soningskøen ha blitt redusert på andre måter? I sitt høringssvar på regjeringens hasteendring av lovverket framla Advokatforeningen konkrete tiltak for ikke bare å redusere, men avvikle soningskøen: Heller enn å sende fanger ut av landet kan Norge redusere bruken av varetekt, i større grad prioritere samfunnsstraff og andre alternative straffemetoder, slutte å nekte domfelte prøveløslatelse, intensivere soningsoverføring til domfeltes hjemland og i tillegg kanskje revurdere Europas strengeste straffenivå for narkotikaforbrytelser.1 Noen av de mindre kontroversielle forslagene – som overføring av straffedømte til eget hjemland og hjemmesoning med elektronisk fotlenke – har allerede bidratt til nedgang i soningskøen, også før Norgerhaven ble introdusert.

En som naturlig nok skulle sett at midlene ble brukt i Norge er Knut Are Svenkerud, leder for Kriminalomsorgens Yrkesforbund: «Det er ikke første gang vi har hatt lang soningskø i Norge, og dette problemet kan løses på andre måter enn å gjøre fanger til en eksportvare,» mener Svenkerud. «Dersom fellesskapets midler brukes i Norge kan køen også reduseres her,» sier han, og viser til at det sto 2500 straffedømte i soningskø ved regjeringsskiftet i 2005 – en kø som visstnok ble kraftig redusert de neste fem årene, blant annet som følge av innføringen av elektronisk fotlenke i 2008.

«For all del, det er positivt med flere lukkede fengselsplasser, men grunnen til at vi mener at norsk straff hører hjemme i Norge er todelt: Når straffen distanseres fra befolkningen vil den på sikt miste sin allmennpreventive virkning. For det andre er det lett å miste kontrollen over straffegjennomføringen når den skjer i et annet land, underlagt en annen rettsstat,» sier Svenkerud og utdyper: «I Norge har vi to års utdannelse for å kunne håndheve loven, mens de nederlandske fengselsbetjentene bare får et treukerskurs i norsk straffegjennomføring. Det er ikke nødvendigvis et problem, men det kan bli det,» vurderer han.


Straffedømte saksøker staten

På innsiden av norske fengselsmurer henger kulørte plakater og milde oppfordringer om å søke overføring til Norgerhaven fengsel. Fordelene er flere: utvidet telefontid, mer dagpenger, mulighet til å tilberede egen mat. Problemet er bare at langt fra alle innsatte lar seg friste av reklame, og de kostbare fengselsplassene må uansett fylles opp. Vedtak om tvangsutsendelse kan dessuten falle i skrinn jord – i alle fall gjorde den det hos den tidligere marihuanabesitteren Morten Holstad, som bestemte seg for å gå til søksmål mot staten.

«Dersom retten finner at tvunget utvisning av straffedømte til Nederland er utvisning i konvensjonens forstand er denne praksisen historie,» sier forsvarsadvokat Nils Christian Nordhus, som representerer Holstad og tre andre fanger i Oslo tingrett.

Nordhus virker optimistisk på klientenes vegne når jeg snakker med ham dagen før saken legges fram i retten. Både utvisningsforbudet og den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel åtte – retten til respekt for privatliv og familieliv – taler fangenes sak.

«At praksisen mangler historisk sammenligningsgrunnlag er ikke en ulempe for oss, men et støtteargument for hvorfor praksisen bør avskaffes,» mener Nordhus.

Etter hans vurdering åpner regjeringens lovendring for straffegjennomføring i hvilket som helst land, og Nordhus utelukker ikke at fanger også kan bli sendt til lavkostnadsland i Afrika eller Mellom-Amerika, dersom retten ikke kjenner vedtakene ugyldige.

«I den grad soningskøen er et vektig argument kan det ikke gå ut over uskyldige familier som ikke har mulighet til å drive skytteltrafikk til andre land. Stort sett alle høringssvarene i forkant av regjeringens endring i straffegjennomføringsloven var negative, og disse kan lovgiveren umulig ha lest,» konkluderer Nordhus.

I desember er det opp til Oslo tingrett å avgjøre hvorvidt norsk fangeeksport er i strid med menneskerettighetene og den norske grunnloven. Når diskusjonen om fangeeksport har lagt seg, er det fremdeles aktuelt å fortsette der Foucault slapp i 1975: Hvis straffemyndighetenes mål er å redusere de brede lags lovstridige virksomheter, bør straffen ordnes slik at den fører med seg en viss forbedring. Om vi derimot aksepterer at fengselet ikke er en forbedringsanstalt, som ikke forhindrer forbrytelser, men ene og alene eksisterer fordi forbryteren skal «betale sin gjeld», da er det kanskje på tide å diskutere hvor mange penger en slik straff er verdt.

OPPDATERING: Fredag 18. desember fastslo Oslo tingrett at staten kan sende fanger til Nederland. Beslutningen er anket.

© norske LMD

Frida Skatvik er journalist og idéhistoriker.