Husvogn til besvær

Selv de fattige kan bli huseiere i USA. Alt de trenger å gjøre er å kjøpe en husvogn for en billig penge. Men det er da problemene begynner.

Francisco Guzman får ikke ha ting liggende og slenge i den knøttlille hagen rundt huset sitt. Han får heller ikke sette ut søpla før dagen når søppeltømmerne kommer, eller høre på musikk. «Jeg kan ha kjæledyr, men ikke høyere enn 40 centimeter. Og skal noen overnatte her, selv min bror eller mor, må jeg spørre bestyreren. Det er utrolig, det er hjemmet mitt!» Guzman og kjæresten eier boligen sin, et fabrikkprodusert hus med to soverom, men leier grunnen de bor på i en trailer park i Aurora i delstaten Colorado.

Paret må ut med 500 dollar i måneden for en av de 440 plassene. I tillegg kommer 250 dollar til nedbetaling av lånet de tok opp for å kjøpe treromsen på 75 kvadratmeter i klassisk 70-talls campingvognstil: flatt tak, aluminiumsvegger og hvit fasade som har gulnet med årene. «Leien inkluderer vann, kloakk og renovasjon, og vi har tilgang til et felles svømmebasseng,» sier Guzman. «Jeg ville foretrukket et ordentlig hus, med en ordentlig hage, og å ikke ha naboen fem meter fra meg. Men til denne prisen er det umulig i Aurora.» Paret har ikke stor inntekt: Han jobber på en bensinstasjon, hun jobber for et vaskebyrå i ny og ne, det gir dem 2000 dollar i måneden.

Det er lite for å bo i denne sjarmløse, søvnige forstaden til den langt mer energiske delstatshovedstaden Denver, hvor boligprisene har steget med 50 prosent siden 2012. I oktober var det ingen boliger til leie for under tusen dollar i Aurora. Det billigste huset som var til salgs kostet 130 000 dollar. Samtidig ble en husvogn på samme størrelse fra 1973 solgt for 14 500 dollar, og leiene i parkene varierer fra 400 til 600 dollar i måneden. «For tiden er alle plassene tatt. Du må sette deg på venteliste. Men utskiftningen er stor, det kan gå fort,» sier bestyreren for Friendly Village.


Tjue millioner amerikanere

Aurora huser ni store husvognparker med til sammen over 2500 plasser. Nesten alle ligger rundt Colfax Avenue, i et lite attraktivt strøk i utkanten av byen: Hillcrest Village, eid av bransjeledende Eguity Lifestyle Property med 140 000 husvognplasser i hele landet; Green Acres, som er reservert for pensjonister; Foxridge Farms, Cedar Village, Meadows. Verken de landlige navnene eller beboernes forsøk på å pynte utsiden med amerikanske flagg, statuer av jomfru Maria eller blomster klarer å skjule monotonien.

I likhet med sosialboligområdene, er husvognparkene i Aurora utformet for å bryte med den klassiske bystrukturen. De er atskilt fra resten av byen, med egne gater, skilting og byplan. Mer eller mindre godt asfalterte små gater leder til de firkantede parsellene som ligger loddrett langs veien og er atskilt fra hverandre med en liten hekk, kjetting eller bare en strek på bakken. Hver plass har et nummer som står på beboernes adresse ved siden av navnet på parken. «Iblant vil du helst ikke si at du bor i en park, men så snart folk ser adressen din, vet de det,» sukker Guzman. «Det kan skape problemer. Noen kan si: ’Han kommer fra en trailer park, jeg vil ikke ansette ham, han kommer bare til å skape problemer.’»

«De fleste her er ærlige, hardtarbeidende folk, det er et godt sted å bo.»
Beboer i Lakeside Park

Å kjøpe en husvogn er enkelt og billig i USA. Til forskjell fra et vanlig hus, bygd på stedet av murere, elektrikere, snekkere, rørleggere, er husvognene laget på en fabrikk, av mer eller mindre faglærte arbeidere. Boligen kommer fra samlebåndet klar til bruk, til en uslåelig pris. Over tid blir husvognen slitt og faller i pris, litt som en bil. Prisene på husvogner fra 1960- og 1970-tallet kan dermed prutes ned til under 10 000 dollar. En splitter ny husvogn på 70 kvadrat koster 25 000, inkludert levering. Tjue millioner amerikanere (23 prosent er pensjonister) bor i dag i slike boliger, mot ni millioner i 1975. USA har sju ganger så mange husvogner (8,6 millioner) som billige utleieboliger (1,2 millioner).1 Her bor fattige husholdninger med en medianinntekt under halvparten av den nasjonale medianinntekten (26 000 mot 52 000 dollar).2 Husvognene fungerer som kostnadsfrie sosialboliger for offentlige myndigheter, som ikke trenger å bygge noe som helst – til stor fortjeneste for de som selger dem.

«Problemet er ikke å kjøpe en husvogn, men å finne en plass til den,» sier en ansatt i Clayton Homes, USAs ledende produsent av manufactured homes (se under). De fleste amerikanske byene har strenge reguleringsplaner, som hindrer parkering av husvogner på private tomter i tett befolkede områder. Husvognene har et dårlig rykte og kan påvirke verdien på tomtene rundt, derfor forsøker bystyrene å begrense dem. Med mindre de flytter til rurale strøk, blir mange husvogneiere dermed tvunget til å vende seg mot de private parkene, hvor det nå bor tolv millioner amerikanere.3


Et virkelig fellesskap

Jo nærmere man kommer New Mexico, der 15 prosent av boligene er husvogner, jo synligere blir de. De ligger langs de store motorveiene og småveiene på landet, hvor det bor færre folk og reguleringsplanene ikke håndheves like strengt. I Trinidad er de samlet i et dusin parker på billige tomter i utkanten av byen. De små boligfeltene ligner verken på militærleire eller de upersonlige parkene i Aurora. I flere av dem møter vi parkeieren som ikke bor langt unna.

Den lille byen med 8000 innbyggere gjemt bort i de lave fjellene i Colorado på grensen til New Mexico, hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1900-tallet med kullutvinning og jernbanebyggingen. Men siden andre verdenskrig har kommunen mistet 40 prosent av innbyggerne og kun noen rester av velmaktsdagene står igjen: det gamle fasjonable hotellet i hovedgata, det storslåtte biblioteket bygd i 1904 med penger fra stålbaronen Andrew Carnagie, og damplokomotivet på parkeringsplassen utenfor supermarkedet. «Det er ingen jobber her. I de fem årene jeg har bodd her, har jeg aldri fått en kontrakt på mer enn to måneder,» sier Jacqueline Johnson. Hun jobbet lenge på et sykehus i Las Vegas, men søkte tilflukt i Nevada etter at hun forlot ektemannen sin i 2010. Hun flyttet inn hos halvsøsteren sin, som bodde på et motell. «Til å begynne med bodde vi sammen på et rom, med kjøkkenet ved siden av senga. Så leide vi denne husvognen for 550 dollar i måneden. Det er nokså dyrt, men vi har tre rom, et ordentlig kjøkken, og vi kan spise utenfor når det er fint vær.»

Med sosialhjelp og strøjobber tjener søstrene rundt 2000 dollar i måneden. «Når regningene er betalt og mat er kjøpt inn, har vi nesten ikke noe igjen. Dessuten har vi bare én bil.» Et stort handikapp, for her kan man ikke gå til noe som helst, unntatt en kinesisk restaurant med buffet hele dagen. «Når jeg trenger bilen og søsteren min er forsinket, blir jeg virkelig sinna,» sier Johnson. «Men her kjenner alle hverandre, det er alltid en nabo som kan sette meg av et sted. En husvognpark er et virkelig fellesskap.»

«Som en liten familie,» sier Harry Vallejos. Pensjonisten bor i parken Cedar Ridge i Trinidad, hvor han betaler 250 dollar i måneden. En sykdom har gitt ham redusert bevegelighet. Han tilbringer derfor mesteparten av tiden sin her og kjenner alle innbyggerne. Han kan fortelle om alles rutiner, familiesituasjon og politiske overbevisninger: Anne McDaniel er 91 år og kan ikke lenger kjøre, hun får besøk av datteren to ganger i uka; Harold og Hannelore Thomason er 85 år og har bodd her i førti år.


Dop, slåssing, skyting

Livet i en husvogn gir verken samme privatliv som et vanlig hus, hvor man kan trekke seg tilbake til en bakhage, eller anonymiteten i en blokk. Et raskt blikk ut vinduet så ser man hvem som er hjemme og hvem som har dratt på jobb, om de har besøk eller om takrenna er tett. Ikke sjelden hører man høye stemmer eller dører som slamrer. Å bo så tett skaper godt naboskap, men gir også grobunn for rykter og sladder. Cedar Ridge har litt over tjue hus, og de fleste beboerne er pensjonister. De gamle er skeptiske til de få yngre beboerne, en familie som nylig kom fra Texas og en mann som bare bor i husvognen noen måneder i året. «Det kommer og går mye folk der, jeg må passe på tingene mine,» sier Vallejos, som likevel mener at han bor i «byens beste nabolag».

Pensjonisten ville for alt i verden ikke bodd i parken Almar. I fjor høst skjøt politiet en ung svart mann som gjemte seg i en forlatt rønne der. Alle husker saken som rullet på de lokale TV-kanalene. «Vi patruljerer hele tiden, enten meg eller mannen min,» sier bestyreren for å berolige potensielle leietakere. «Sønnen min tar seg av vedlikeholdet og går runder, sammen med kjæresten sin. Faren til Nicky, en av beboerne, er politiinspektør og brødrene mine bor også her. Du vet, alle overvåker alle. Jeg kaster ofte ut dårlige leietakere!» Ifølge henne er det heller Lakeside man bør unngå.

Lakeside som åpnet for femten år siden, er en stor firkant med jord og grus som blir til søle når en orkan slår innover landet. De nakne parsellene kan leies for 150 dollar i måneden. Legger du på 300 dollar kan du også få en gammel husvogn med tre rom. Selv om prisene er lavest i byen er det flere ledige plasser, noe som er unikt i Trinidad. «Ingen vil bo her. Det er problemer med dop, slåssing, skyting. Det er svært dårlig for strøket,» sier en nabo, som eier en enkel bolig 200 meter fra husvognparken. Når jeg spør om hun kan gi meg noen detaljer, nøler hun og sier at hun «ofte hører sirener», så utbasunerer hun irritert at hun «ikke liker journalister». Hun avslutter samtalen med å si at hun aldri vil sette sine bein i parken og kjenner ingen av leietakerne.


Populærkulturelt symbol

Husvognbeboerne har fortsatt et dårlig rykte i USA og blir ofte kalt trailer trash. Selv om 8,7 prosent er afro-amerikanere blir parkene forbundet med det hvite filleproletariatet, white trash, slik sosialboligområdene i det amerikanske forestillingsuniverset forbindes med svarte. Det hele begynte i mellomkrigstiden, da omreisende selgere, landarbeidere og bygningsarbeidere som kjørte på kryss og tvers av landet ble anklaget for umoral og for ikke å betale skatt i byene de slo seg ned i. I 1937 klaget magasinet Fortune fortsatt om «overfylte kråkereir av omreisende hospits».4

Befolkningen i husvognparkene endret seg på 1950-tallet, da man begynte å selge husvogner på 10 fot (3 meter) mot 8 fot tidligere (2,4 meter). Man slapp dermed å gå gjennom det første rommet for å komme til det andre. I en tid med boligkrise fikk det økte privatlivet flere amerikanere med beskjedne inntekter, spesielt eldre og unge arbeiderpar, til å gjøre bobilene til permanente hjem. I dag er de opptil fem meter lange. Det finnes luksusmodeller, i parkene for pensjonister i Florida og California hvor de ligger langs båthavner og golfbaner. Dessuten heter de offisielt ikke lenger husvogner, men manufactured homes, eller modulhus.

Men en semantisk finte fra industrien klarer sjelden å demme opp en flom av bilder, og husvognene har fortsatt et elendig rykte. TV og lokalaviser dekker ustanselig krimsaker (skyting, politirazziaer, narkosaker) i parkene. TV-serien «Trailer Park Boys» har blitt sendt i femten år. Mockumentaryen kretser rundt et par halvt tilbakestående skikkelser som holder det gående mellom småkriminalitet og fengselsopphold. På film har vi suksesser som Boys don’t cry (1999), og 8 Mile (2002) om oppveksten til rapperen Eminem. Begge framstiller parkene som voldelige steder. Russell Banks gir en mer nyansert beskrivelse av en husvognpark i New Hampshire i romanen Trailerpark (1981), men også den dreier seg mye om narkotika og alkohol.


Begrensede midler

Med et slikt rykte i populærkulturen er det ikke overraskende at innbyggerne i Trinidad har sin mening om beboerne i parken. «De sier hva som helst om oss,» sukker en beboer i Lakeside som vil være anonym. «De fleste her er ærlige, hardtarbeidende folk, det er et godt sted å bo. Men flere av husvognene leies ut og det kommer stadig nye beboere. Det er normalt, iblant kommer det dårlige folk. For tiden har vi noen unge her som røyker gress hele dagen. De har en mannevond hund som bjeffer når noen går forbi.» Den unge kvinnen anklager også eieren, en pensjonert lærer som også bor i Trinidad, for å være lemfeldig med utsilingen av leietakere, og de må heller ikke betale depositum. «Hun vil bare fylle opp de ledige plassene og gir pokker i hvem som bor her. Dessuten vedlikeholder hun ikke parken. Når du har et problem, svarer hun aldri, hun ordner ingenting.»

Ifølge Dave Anderson, leder for organisasjonen All Parks Alliance for Change, en interesseorganisasjon for husvogneierne, er dette et vanlig problem for parker i rurale strøk: «I tett befolkede storbyområder hvor tomteprisene er høye, er faren for beboerne at leien blir satt opp ofte eller at de blir kastet ut for å gi plass til et mer lukrativt boligprosjekt. I rurale strøk finnes ikke disse problemene. Men de små parkeierne har begrenset med midler, de kan ikke alltid fikse problemer med kloakken eller vannforsyningen.»

Selv i en familiedrevet park i en småby unnslipper man ikke utidige leieøkninger. I Almar i Trinidad ble leien satt opp med ti prosent i november, fra 220 til 245 dollar, uten begrunnelse, og leien hadde allerede blitt økt for to år siden.


Kan ikke flytte

Det er noe av det første Frank Rolfe lærer elevene sine på «Mobile Homes University»: Få delstater forbyr eierne å sette opp leien, så lenge de varsler om det noen uker i forveien. Rolfe, med økonomiutdannelse fra University of Stanford i California, har tjent seg rik på å investere i husvognparker sammen med partneren Dave Reynolds. Han startet på bar bakke i 1996 og skryter i dag av å være den sjette største aktøren i bransjen, med 170 parker over hele landet – «unntatt i California, Florida og delstaten New York, hvor lovene favoriserer leietakerne,» presiserer han.

Rolfe og Reynolds vil gjerne videreformidle kunnskapen sin og har startet en utdannelse på tre intensive dager, til 2000 dollar. Her lærer de bort grunnprinsippene for å drive en husvognpark: ingen medlidenhet med beboere som er forsinket med leien, bøtelegge de som bryter reglene, unngå å oppføre vaskeri eller andre fellestjenester som kan gi unødvendige ekstrautgifter, kaste ut uønskede leietakere. «De fleste studentene er ledere i femtiårene, som er skuffet av avkastningen på børsen. Nå er et godt tidspunkt å starte i businessen. Den amerikanske økonomien har vært i krise i flere år, og det er stor etterspørsel etter billige boliger,» sier Rolfe. De to kumpanene følger samme metode som boligutbyggere bruker under byfornyelser: De kjøper opp husvognparker, spesielt familiedrevne parker med eiere som ikke er opptatt av avkastning, så pusser de dem opp, tilbyr noen ekstra tjenester og krever høyere leie.

Leietakerne er maktesløse overfor leieøkningene. Husvogner over tre meter er svært vanskelige å transportere: Man må ha en spesiallastebil som er større enn en vanlig vei. Frakten koster flere tusen dollar, derfor foretrekker mange beboere å kjøpe en ny bolig heller enn å flytte fra den de har. Immobiliteten til de «mobile» hjemmene gjør beboerne sårbare, for de kan ikke true med å flytte når eierne ikke vedlikeholder parken eller setter opp leien.


Både huseiere og leietakere

Emily Montoya5 vet ikke hvor hun skal få tak i penger hvis hun må forlate Raton, en småby med 6500 innbyggere nord i New Mexico, hvor hun leier en husvognplass til 150 dollar i måneden. Her bor hun sammen med barna og partneren. Hun jobber ikke og paret har ingen sparepenger. Likevel kan familien måtte flytte snart. Parken, som ligger ved siden av en kommunal gravlund, er til salgs: 320 000 dollar for 8 hekter og 46 plasser. «Jeg oppdaget det da jeg kom hjem en dag: De hadde satt opp et skilt med ’til salgs’ ved innkjørselen,» forteller hun. «Vi vet verken hvem som vil kjøpe parken eller hva som vil skje, men vi vet at vi ikke har råd til flytting.»

Montoyas naboer er like engstelige, for i New Mexico finnes det få lover som beskytter leietakerne i parkene. De kan bli kastet ut med 72 timers varsel hvis de ikke betaler leien, og med en måneds frist hvis de bryter reglene eller «forstyrrer de andre leietakerne». Og når en park stenger dørene får de beskjed 60 dager i forveien. «I noen delstater, som Minnesota, må parkeieren betale deg kompensasjon hvis du må flytte huset ditt eller det er i for dårlig stand til å flyttes. Iblant har du også muligheten til å gå sammen med de andre husvogneierne og overta parken til markedspris og lage et sameie. Men som oftest finnes det ingen garanti for beboerne,» sier Anderson. Parken i Raton vil sannsynligvis forbli åpen: Det bortgjemte stedet er lite attraktivt for utbyggere, og det beste man kan gjøre når man eier en tomt hvor det er tillatt med husvogner er å leie ut parseller.

I California er situasjonen omvendt: Loven gir leietakerne bedre beskyttelse, men det er langt flere utbyggere. På tjue år har boligboomen slukt over 400 husvognparker i delstaten.6 Siden 2012 har de 400 beboerne i Palo Alto kjempet for å bevare parken sin, den eldste i Silicon Valley, hvor man kan leie en plass til tusen dollar, mens en mindre bolig i byen koster det tredobbelte. Bystyret godkjente først stengingen, men skiftet mening da de så hvor stor saken var blitt. De støtter nå beboerne og har også tilbudt seg å kjøpe området: 39 millioner dollar for 1,8 hektar og 117 plasser. Eieren nekter, ettersom eiendomsmeglerne mener parken er verdt over 50 millioner dollar.7

Saken verserer for tiden i retten. I påvente av en dom er framtiden til husvogneierne i Palo Alto i det blå, i likhet med beboerne i Raton. «Husvogneierne har en splittet identitet. De er både huseiere og leietakere, de er verken dekket av lovene som regulerer det tradisjonelle forholdet mellom eiere og leietakere, eller vernet for boligeiere,» forklarer Anderson. De kan dermed bare stole på seg selv.

Oversatt av R.N.

Benoît Bréville, i USA for Le Monde diplomatique.