Nasjonalistenes stammeflørt

Ultranasjonalistene er farlig opptatt av den religiøse urfolksbevegelsen Donyi-Polo i stammeområdene i fjellene i nordøst.

Rata Yiran knepper flere ganger med tunga og utstøter tre korte hyl for å annonsere sin ankomst etter en vellykket jakt. Med proppfull bambussekk og plastsandaler made in China glir han lett over søla og grusen mellom pålehusene. Den unge adi-gutten bor i Damro, en landsby med 1000 innbyggere 800 meter over havet på en fjellside i Arunachal Pradesh, et område langs grensene til Kina, Bhutan og Myanmar full av skoger, elver og fjell som fortsatt er lite utforsket av andre enn lokalbefolkningen, som hovedsakelig er tibetoburmanske scheduled tribes, vanskeligstilte stammer.1

Damro ligger seks timer med jeep fra distriktshovedstaden Pasighat, en tidligere britisk militærforlegning i Siang-dalen. Livet i dalen var i stor grad uberørt inntil 2000-tallet da dalen raskt tilpasset seg verdensøkonomien med sine reklamer, privatbanker, kinesiske og indiske forbruksvarer. I Damro kommer og går strømmen, men alle har mobiltelefon. Foran de få TV-apparatene er folk oppslukt av støyende indiske sitcom-er. Men fortsatt styrer agrare høytider og fruktbarhetsritualer livet til landsbybeboerne, som er avhengige av selvbergingslandbruk og jakt for å overleve. Adiene har en religion som blander mytologi med sjamanistiske ritualer og sosiale skikker som lenge unngikk institusjonalisering.

Men, sukker Saram Yirang, en av klanens eldre, «de unge interesserer seg mer for Bollywood og vestlig mote enn landsbyens ve og vel. De forlater landsbyen for livet i byen, og klansolidariteten visner gradvis». Ifølge siste folketelling i 2001 hadde bybefolkningen økt til 21,3 prosent fra 3,7 prosent i 1971. Noen mener at denne migrasjonen har skylden for den sterke kulturpåvirkningen fra de andre dominerende skikkene siden 1980-tallet. «Kristendommen har spredt seg raskt i alle stammene. Konvertittene feirer ikke høytidene våre lenger,» sukker Aini Taloh, som leder en feministisk adikulturorganisasjon i Pasighat. Her har et dusin kirker dukket opp på mindre enn ti år.2


Religiøs standardisering

«Forfedrene våre var som barn. Folk fortsetter å tilbe naturånder, men for oss er det shaitan, djevelens verk! Vi fordømmer ofringene og alkoholbruken,» sier en ung baptistpastor. Kirkene er knyttet til mektige, velorganiserte kirkesamfunn og satser på et moderne budskap for å verve nye medlemmer, samtidig som de innlemmer lokal kultur (folkesanger og -dans) i messene. De arrangerer regelmessig bønne- og helseleirer. Disse healing crusades er svært populære hos deltakerne som vender ryggen til både tradisjonelle helbredere, som de mener er for dyre, og offentlige helsetjenester som lider under personalmangel.3

«Når folk ikke føler seg som hinduer, er det fordi de er utlendinger.»
Ashokan, pedagogisk koordinator på barneskolen Vidya Niketa (Pasighat)

«Evangelistene begynte å konvertere masse folk, fordi de tilbød noe mer attraktivt og moderne enn stammesystemet vårt,» forteller Kaling Borang, en offentlig ansatt i Pasighat som ble urfolkaktivist på 1970-tallet. «Konverteringene truet kulturen vår. Derfor opprettet vi vår egen religiøse bevegelse og reformerte skikkene og troen vår.» Noen utdannede, engelsktalende adi engasjerte seg også, av bekymring for den store konverteringen til kristendommen, som allerede hadde fått et stort flertall i de andre delstatene i Nordøst-India.4

«Fra den første kontakten med resten av India, på skolen eller i offentlige dokumenter, måtte vi konstant identifisere oss med vår religion. Men vi hadde ingen, i det minste ikke en som var anerkjent av de andre inderne. Vi følte oss mindreverdige,» forteller Borang. Lokale aktivister bestemte seg derfor for å forene sine religiøse skikker under navnet Donyi-Polo («Sol-Måne»), en term som henspiller på stammens kosmologi og tro. I 1986 opprettet de en offisiell komité. Inspirert av både kristne og hinduistiske skikker, etablerte de gudshus, ganggin, så en klart definert gudeverden med standardiserte guddommer og symboler. Gruppens leder Talom Rukbo foreslo også å skrive ned sanger og bønner – en revolusjon for disse stammene som foretrekker muntlighet.

I dag heiser husene i Arunachal Pradesh hvor man tilber Donyi-Polo opp et flagg med en rød sol på hvit bakgrunn. Gudshuset, et stort firkantet hus, blir besøkt hovedsakelig lørdag formiddag, når det er gudstjeneste. På alteret er figurer av mytologiske stammeskikkelser stilt ut, slik hinduene gjør. En psykedelisk regnbue symboliserer Donyi-Polo. Stearinlys, røkelse og bronseklokker gjør tablået komplett. Fornyelsen pågår ennå: «Vi har introdusert meditasjon og yoga, samt resitering av ordet keyum, et adi-begrep som ligner hinduenes om5 sier Tajom Tasum, generalsekretær for ganggin-en i Pasighat. Men innovasjonene faller ikke i smak hos alle.


Paven og Mekka

«For tretti år siden eksisterte ingenting av dette. Reformene har vært nyttig for å forhindre konverteringer, men nå blander hinduorganisasjonene seg inn i vår tro,» sier Kalin Taloh, en bedriftsleder i Pasighat. Organisasjonene han nevner har faktisk støttet urfolksbevegelsen i tykt og tynt. Ifølge Borang dreide det seg til å begynne med bare om logistisk støtte: «Vi visste ikke hvordan vi skulle starte, hvordan vi skulle organisere oss. De ga oss konkret hjelp, arbeidskraft, kursing og råd.»

Men disse foreningene er tilknyttet hindunasjonalistiske Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS, «Nasjonal frivilligorganisasjon»). Organisasjonens ideologiske prosjekt, hindutva, «hinduiskhet», bygger på et politisk syn om hinduismens overlegenhet. I dag henger det portretter av RSS-lederne i mange Donyi-Polo-gudshus. Etter at urfolksbevegelsens grunnlegger, Talom Rukbo, døde i 2002, gjorde RSS ham til et ikon.

Nasjonalistorganisasjonene har vært synlige i Arunachal Pradesh siden den indisk-kinesiske krigen i 1962. De opererer gjennom sosiale nettverk og skoler som skal styrke den nasjonale identiteten. Som 14 andre i RSS-nettverket Vidya Bharati6 i delstaten, tilbyr den lille Donyi-Polo-barneskolen Vidya Niketan i Pasighat aktiviteter langt utover den nasjonale læreplanen: patriotiske sanger, glorifisering av Bharat Mata (Moder India) og religiøse sanger på sanskrit. Men de fleste barna kommer fra stammer som adiene, som har lite kjennskap til sanskrit eller hindugudene.

«For oss er de hinduer!» sier skolens pedagogiske koordinator, Ashokan K.V. «Donyi-Polo er del av hindumangfoldet. Hvis de lokale tror noe annet, må de gjerne si det. Men denne troen er like innfødt som hinduismen. Vi tror på det samme. Hinduene har Surya, Solen, og vår gud Ram var selv en etterkommer av Solen. Hinduene dyrker naturen, i likhet med Donyi-Polo. Så hva er forskjellen?» Ifølge ham skal undervisningen opplyse de unge om kulturen deres slik den blir fremmet av RSS, som framfor alt forsøker å demonisere de kristne konverteringene. Skolene underviser også i historie med utgangspunkt i hindutva.

Ashokan sier rett fram: «Vi må være sikre på at befolkningen er lojal. Muslimene og de kristne kan ikke være lojale. Hvordan kan de det når de sverger troskap til paven i Roma eller til Mekka? Når folk ikke føler seg som hinduer, er det fordi de er utlendinger. Det er en trussel mot vår nasjonale identitet og integritet.» På den lille skolen snakker lærerne også hindi til daglig. «Etter 1962 ga myndighetene de hinduistiske misjonærskolene full frihet til å spre hindi i hele delstaten,» forklarer Mirza Zulfiqur Raman, forsker ved fakultetet for human- og samfunnsvitenskap ved Det indiske teknologiinstituttet i Guwahati. «Slik kan regjeringen i New Delhi hevde sin autoritet i området.»


«Underutviklede» stammer

RSS-organisasjonen Arun Jyoti skriver i en pamflett på engelsk at det er nødvendig «å styrke nasjonalfølelsen mot truslene fra utenlandske aktører», spesielt gjennom organisasjonens leirer for personlig utvikling og rådgivning for tenåringer. Det er underforstått at befolkningens sosiale og økonomiske problemer skyldes deres «bakstreverske» stammekultur – et vanlig syn i RSS-organisasjonene og det indiske skolevesenet, ifølge antropologen Nandini Sundar.7

«Stammedepartementet er ubrukelig,» sier Omer Tatin, nestleder for RSS-organisasjonen Vikas Parishad i Arunachal Pradesh. «Da vi ville formalisere religionen vår var det bare RSS som støttet oss. Det er derfor vi har vendt oss til dem.» Ifølge ham, og mange andre adier, må stammefolkene «utvikles». De har internalisert tenkningen til en gren av den indiske sosiologien ledet av Govind Sadashiv Ghurye på 1940-tallet: Stammemedlemmene er «uutviklede hinduer» som man må assimilere med kulturell (hinduisme) og økonomisk utvikling. Dette synet, som man kan gjenfinne på høyeste nivå i statsapparatet, bidrar også til å skape aksept for massiv industrialisering. Mellom 2005 og 2014 igangsatte offentlig-private partnerskap 162 forprosjekter for demninger på Brahmaputra, uten reelle høringer med befolkningen eller innsyn i pengebruken.

Oversatt av R.N.

Clea Chakraverty er journalist, i India for Le Monde diplomatique.