Barbarene blant oss

Frihetens hjemland har erklært krig mot barbariet. Mot et rike langt, langt unna som angriper Frankrike og ikke viser noen nåde mot sivile, som dreper barn og voldtar jentunger. «Vi er i krig!» Med folkets støtte utbasunerer lederne at de vil knuse fienden. Folk jubler. Og mens soldatene slåss, engasjerer de sivile seg: Skjuler ikke fienden seg her også, under våre øyne? Er ikke de tilsynelatende lojale innvandrerne og etterkommerne deres en hær av spioner og forrædere?

Slike spørsmål stilte de amerikanske avisene hver dag. Spørsmålene hjemsøkte også sinnene til de væpnede patriotene som 12. april 1918 troppet opp i hjemmet til doktor Cole, rektor på skolen i Appleton i Colorado. De dro læreren ut av senga, rullet ham i tjære, dekket ham i fjær og sa at han hadde 36 timer på seg til å forlate byen, hvis ikke ville han bli «hengt i nærmeste telefonstolpe». Amerikaneren med tysk opprinnelse hadde ifølge overfallsmennene snakket varmt om regjeringen i Berlin. Doktor Cole var heldigere enn Robert Paul Prager, en tidligere baker fra Dresden som var blitt gruvearbeider i Collinsville i Illinois. En kveld anklaget kundene i saloonen ham for å spionere for Tyskland og planlegge en sabotasje mot gruven. De dro ham med seg til fylkesgrensen og hang ham. Dagen før rettssaken mot morderne skrev Washington Post: «På tross av utskeielser som lynsjing, er det en sunn og helsebringende oppvåkning innad i landet.» Alle ble frikjent.


«Hulemenns hyl og nordavindens uling»

USA erklærte krig mot Tyskland i april 1917 og gikk inn i første verdenskrig på Englands og Frankrikes side. Som journalisten Erik Kirschbaum forteller i boka Burning Beethoven,1 ble krigsmobiliseringen ledsaget av et korstog mot amerikanere med tyske aner, som ble mistenkt for å være illojale. Etter avsløringen av et kodet telegram 1. mars 1917, der den tyske regjeringen annonserte til sin ambassadør i Washington at Tyskland ville gjenoppta ubåtkrigen med nådeløs styrke og oppildne Mexico til å invadere USA, gikk mistanke over til paranoia. Kampen startet mot den tyskspråklige die Kultur i USA, som andre amerikanere ofte oppfattet som arrogant. Committee on Public Information, en offentlig komité bestående av et par hundre journalister, kunstnere og reklamefolk, omdøpte sauerkraut til «frihetskål», hamburger til «frihetssandwich» – slik republikanske politikere nesten et århundre senere omdøpte pommes frites til freedom fries, da Frankrike nektet å bombe Irak. Berlinerbollen som i flere tiår hadde blitt kalt Bismarck i USA, ble omdøpt til American beauty, men det var ikke nok til å dempe iveren etter å renske ut alt tysk: I Columbus i Ohio mente noen borgere at omdøpingen av dachsen til freedom dog var for forsiktig, og tok hundene fra eierne og avlivet dem.

«Det er feil å bare se et kollektivt delirium i dette raseriet.»

«Vi kan gå til krig mot hunernes språk, og det skal vi!» sto det på en brosjyre som den nasjonalistiske og antisosialistiske organisasjonen American Defense Association publiserte i januar 1918. «Et språk som har skapt et så nådeløst conquistador-folk passer ikke for oppfostringen av Amerikas rene og dydige barn, og det mest elementære selvforsvarsprinsippet krever at vi utsletter det.» Delstaten New York forbød tyskundervisning i skolene i desember 1917 og 14 andre delstater fulgte raskt etter. Seks måneder senere forbød Sør-Dakota og Iowa også bruk av alle fremmedspråk på offentlige steder og i kirkene. Men die Kulturs truende sirenesang stilnet ikke hen. I juni 1918 mente Los Angeles Times at Beethoven, Bach og Mozart var «farlig» og burde forbys: «Det er musikk for erobring, musikk for storm, kaos og ødeleggelse. […] Det er en kombinasjon av hulemenns hyl og nordavindens uling.» Orkesterledere ble arrestert og internert.

American Defense Association oppfordret til å brenne tyske bøker, fordi de spredte en ondskapsfull filosofi, som en speiderleder utla i et opprop i New York Times: «Luke ut kristendommen, trampe ridderånden ned i søla, drepe all anstendighet og tilbe libertinere, degenererte og mordere» (26. januar 1918). I Ohio, Oklahoma, Wisconsin, Montana og Colorado tok folkemengder seg inn i bibliotekene, stablet tyske bøker opp i gatene og satte fyr på dem i patriotiske seremonier hvor de sang krigerske sanger og fikk applaus fra pressen.2 I Columbus reiste de bokbålet under en statue av poeten Friedrich Schiller. I Fergus i Montana brant borgerverngrupper ned en skole. Kirschbaum kommenterer at USA feiet asken under teppet «for så å rette pekefingeren mot nazistenes bokbål».


Trumps besteforeldre

Det er feil å bare se et kollektivt delirium i dette raseriet. Det minner oss om at det ikke er konflikter mellom antatt uforenlige sivilisasjoner som fører til krig, men at det som oftest er økonomiske eller militære interessekonflikter som ligger til grunn for forestillinger om kulturelle motsetninger. Tilfellet med tysk-amerikanerne som over natta blir mistenkt for ikke bare å dele de barbariske trekkene til «hunerne», men også å være lojale til opprinnelseslandet, minner om dagens situasjon hvor europeiske borgere med bakgrunn fra muslimske land blir mistenkt for å ha terrorsympatier. At de samme mindreverdighetsskapende ritualene, de samme karikaturene i pressen, de samme oppfordringene til å vise patriotisme, blir assosiert med samme mistanke om uærlighet og forræderi, viser kraften til en mekanisme som i det tyske tilfellet klarer å tilintetgjøre ikke en undertrykt gruppe, men et stort og innflytelsesrikt samfunn.

«Samfunnseliten brukte krigen til å knuse Industrial Workers of the World.»

Det var åtte millioner amerikanere med tysk opprinnelse i USA på begynnelsen av 1900-tallet, en av ti amerikanere hadde tyske aner.3 I flere byer i Midtvesten, som Saint-Louis, Cincinnati og Milwaukee, var tysktalende i flertall. Noen av forfedrene hadde krysset Atlanteren på jakt etter religionsfrihet og politisk frihet etter neder-lagene til revolusjonene i 1848, andre hadde rømt fra tvungen militærtjeneste. Kulturen deres satte sitt merke på språket, kjøkkenet og geografien – hovedstaden i Nord-Dakota heter Bismarck – men også næringslivet og åndslivet. I motsetning til muslimene i dagens Europa hadde de mektige organisasjoner, som National German-American Alliance, og framtredende maktskikkelser som John D. Rockefeller, Walter Chrysler, Henry Heinz, Herbert Hoover, den framtidige generalen John Pershing, og også besteforeldrene til Donald Trump. I 1910 fantes det nærmere fem hundre dags- og ukeaviser på tysk, hvor redaktørene forsøkte å bøte på sin innledende motstand mot krigen med å oppfordre leserne til å tegne krigsobligasjoner, liberty bonds, og å synge den amerikanske nasjonalsangen ved enhver anledning. To tredjedeler av avisene var forsvunnet i 1920.


Kulturkrigens teater

«Mange amerikanere med tysk opprinnelse sto overfor en paradoksal situasjon,» skriver Kirschbaum. «Viste de åpenlyst sin lojalitet til USA, ble de anklaget for falsk patriotisme og utsatte seg for forfølgelse. Og om de ikke eksplisitt viste sin lojalitet, risikerte de å bli angitt og straffeforfulgt som forrædere.» Tragedien i denne doble bindingen alle mennesker som er revet mellom to verdener opplever, ser vi i Elia Kazans berømte film Øst for Eden, hvor den tyske innvandreren Gustav Albrecht blir plaget av innbyggerne i Salinas og reddet av rollefiguren til James Dean.

Det er en tid med unntakslover. Loven om spionasje, som president Woodrow Wilson signerer 15. juni 1917, straffer alle som hindrer krigsanstrengelsen. Loven er fortsatt i kraft og utgjør det juridiske grunnlaget for siktelsen mot Edward Snowden i 2013. Loven mot oppvigleri fra mai 1918 «kriminaliserer selv det å uttrykke et ønske om at krigen skal ta slutt,» skriver Kirschbaum. Med utgangspunkt i loven ble flere hundre amerikanere fengslet, mistenkt for forræderi eller sosialisme, da samfunnseliten brukte krigen til å knuse anarkosyndikalistene i Industrial Workers of the World (IWW). I lys av de amerikanske tiltakene i 1918, framstår debatten etter attentatene i Paris i fjor om preventiv fengsling av individer som historisk hikke: to tusen «utenlandske fiender» ble internert i USA. En praksis som rammet enda flere amerikanere med japansk opprinnelse et kvart århundre senere.

I mellomtiden langet Julius Kahn, tysk innvandrer og Californias representant i Kongressen, 24. mars 1918 ut mot «oppviglerske eller forræderske» stemmer: «Jeg håper at vi vil se noen bli hengt, jo før jo bedre.» Her har vi en annen klassisk figur i kulturkrigens teater: overløperen som er overdrevent hengiven til sitt vertsland og villig til å gjøre alt for å ta avstand fra sine røtter.

Oversatt av R.N.