De andres kriger

USA er lei av verden. Fristelsen til å trekke seg tilbake har hjemsøkt Obamas utenrikspolitikk siden 2009, og viser seg nå i begge leire.

Forvirret, svak, ubesluttsom, feig, naiv, usammenhengende, visjonsløs, uerfaren: I åtte år har republikanerne slitt med å sette harde nok ord på Barack Obama og hans utenrikspolitikk. Ifølge dem skal han ha undergravd USAs storhet og troverdighet når han har nektet å ty til makt.

Begge de fremste kandidatene i det republikanske primærvalget hevdet ofte at Obama har ydmyket USA, men de har i stor grad gått bort fra krigsiveren. I desember kritiserte Ted Cruz «gale nykonservative som vil invadere alle land på planeten og sende barna våre for å dø i Midtøsten».1 Samme måned angrep han, i en tale hos ultrakonservative Heritage Foundation, de skjebnesvangre amerikanske invasjonene med Libya som eksempel, og la til: «Vi har ingen side å støtte i den syriske borgerkrigen.» Uttalelsen lignet på Obamas bemerkning 10. september 2013 om at konflikten i Syria var «noen andres borgerkrig».

«Nøkkelen til suksess i primærvalget har vært å snakke om USAs kall til å lede verden.»

Donald Trump vil heller ikke kaste USA ut i et nytt militæreventyr i Midtøsten. «Vi bruker flere tusen milliarder dollar der, mens infrastrukturen i landet vårt er i ferd med å gå i stykker,» klaget han 3. mars. Også Trump høres ut som Obama: «Det siste tiåret har krig kostet oss tusen milliarder dollar i et øyeblikk hvor gjelden vår har skutt i været og i en tid med økonomiske problemer […]. Tiden er inne for å konsentrere oss om å bygge nasjonen,» sa Obama i 2011, da han annonserte at han vil trekke ut de resterende amerikanske soldatene i Afghanistan.

Hos demokratene har kandidater som er kritiske til militærintervensjoner ofte gjort det godt i nominasjonskampen. Vietnam-motstanderen George McGovern ble demokratenes presidentkandidat i 1972. Den svarte pastoren Jesse Jackson fikk stor oppslutning i 1984 og i 1988, hvor han blant annet kritiserte USAs forsøk på å styrte Nicaraguas regjering. Og Obama gikk hardt ut mot Irak-krigen i 2008.

Vi må imidlertid helt tilbake til 1952 og Robert Taft for å finne en intervensjonskritiker som hadde sjans til å vinne den republikanske nominasjonen. Ohio-senatoren var imot både Marshall-planen og NATO, som han mente var for ineffektivt og dyrt. Taft sa også at USA bare burde bruke makt hvis «amerikanernes frihet» var direkte truet. Han tapte så vidt for Dwight Eisenhower. Siden har nøkkelen til suksess i det republikanske primærvalget vært å snakke om USAs kall til å lede verden. Det var fortsatt et sentralt tema for John McCain i 2008 og Mitt Romney i 2012. Dagens helomvending hos republikanerne er dermed enda mer overraskende, med tanke på at den konservative leiren i åtte år har klaget på Obamas «svakhet», på at han har nølt med å bombe andre land.


Sentralisert og kontrollerende

Kursendringen blir mer forståelig hvis vi ser på den generelle utviklingen i amerikansk utenrikspolitikk etter 2009. I sine to perioder i Det hvite hus har Obama blitt kritisert for å mangle et overordnet prinsipp. Obama etterlater seg ingen doktrine, til forskjell fra Harry Truman («oppdemme» Sovjetunionen), Dwight Eisenhower («rulle tilbake» kommunismen), Richard Nixon («avspenning»), Jimmy Carter («menneskerettigheter»), Ronald Reagan (konfrontasjon med det sovjetiske «ondskapens rike») og George W. Bush («krig mot terror»). Snarere etterlater Obama seg en rekke iblant selvmotsigende valg. I 2011 var han med i koalisjonen som styrtet Muammar Gaddafi i Libya, så mistet han interessen for landet. Han har hengitt seg til en lyssky dronekrig, som er fullstendig ulovlig ifølge folkeretten og amerikansk lov. Samtidig har han ledet et multilateralt diplomatisk initiativ for å få i stand en atomavtale med Iran. Og han viste mot da han gjenopptok de diplomatiske relasjonene med Cuba.

«I 2013 mente 52 prosent av amerikanerne at USA burde ’passe sine egne saker’.»

Obama har måttet navigere mellom en rekke krefter som har forsøkt å påvirke utenrikspolitikken hans: en offentlig opinion som kan slå om fra isolasjonisme til intervensjonisme etter et attentat eller hvis en amerikansk journalist blir halshugd, ulike politikere som leter etter en unnskyldning for å kalle ham svak; rådgiverne og ministrene, USAs allierte som forventer at USA følger deres interesser, og ikke minst motstanderne som venter på det minste feiltrinn for å flytte bøndene sine.

Noen presidenter har samarbeidet tett med sine utenriksministre: Truman og Dean Acheson, Eisenhower og John Foster Dulles, Reagan og George P. Schultz. Andre har overlatt beslutningene til sin nasjonale sikkerhetsrådgiver eller utenriksminister: Nixon og Henry Kissinger, Carter og Zbigniew Brzezinski. Obama har tatt beslutningene alene, eller sammen med sin indre krets: Benjamin Rhodes, Denis McDonough og Mark Lippert. De er alle under femti og debuterte ikke under den kalde krigen, men etter 11. september 2001. Og de tilhører alle en strømning som er imot militærintervensjoner.

Obama har også utnevnt mer erfarne folk til nøkkelstillinger i diplomatiet og militæret: Robert Gates, Leon Panetta og Chuck Hagel til forsvarsdepartementet, Hillary Clinton og John Kerry til utenriksministre. Disse stemmene har iblant veid tungt, som i 2009 da Clinton overtalte Obama til å støtte statskuppet mot Manuel Zelaya i Honduras. Men i krisetider har han ikke alltid hørt på dem. «Hans hvite hus har utvilsomt vært det mest sentraliserte og kontrollerende innen nasjonal sikkerhet jeg har sett siden Nixon og Kissinger,» skriver Gates i sine memoarer.2


Lede bakfra

De første uenighetene mellom Obama og hans krets dukket opp i september 2009, og handlet om Afghanistan. Obama hadde lovet å få slutt på krigen, men general Stanley McChrystal, som ledet operasjonen på bakken, mente at en seier ville kreve førti tusen soldater. I tre måneder forsøkte utenriksministeren, forsvarsministeren, CIA-direktøren, den nasjonale sikkerhetsrådgiveren og den nasjonale etterretningsdirektøren å overtale Obama om å innfri kravet. «Det er ikke i nasjonens interesse,» gjentok Obama, som ikke ville «bruke tusen milliarder dollar» og igangsette «en langsiktig nasjonal gjenoppbygging».3 Obama nektet å velge mellom uttrekning og opptrappingen McChrystal krevde, og satset på et kompromiss: 30 000 soldater i 18 måneder. «USA vil måtte vise styrke i måten vi gjør slutt på kriger og forhindrer konflikt på,» sa han 1. desember 2009 som begrunnelse for beslutningen. De fleste militæreksperter mener dette verken-eller-valget var særdeles ineffektivt; det fortalte Taliban at de kunne ri stormen av.

«Intervensjonisme og isolasjonisme er to sider av en og samme nasjonalisme.»

Et lignende scenario utspilte seg på begynnelsen av den arabiske våren i 2011. Skulle han gripe inn og styrte Gaddafi, under påskudd av at den libyske diktatoren truet med å massakrere opprørerne i Benghazi? Denne gangen var Obamas krets mer reserverte, med unntak av Clinton. Gates sa til og med offentlig at de som ville ha en ny militærintervensjon i Midtøsten burde «få hodet undersøkt».4 Men presset kom fra mediene, utlandet (spesielt Frankrike og Storbritannia) og Kongressen, hvor demokraten John Kerry og republikaneren John McCain forlangte en flyforbudssone. På ny valgte Obama en «middelvei»: Han godtok å intervenere, men bare som del av en større koalisjon, med mandat fra FN (mandatet åpnet bare for en flyforbudssone, men koalisjonen gikk raskt ut over det) – og uten å lede operasjonen.

Er det mulig å skimte en Obama-doktrine her? USA skal lead from behind og forsvare sine interesser uten å utsette seg for en større risiko: droner, operasjoner fra spesialstyrker eller å la andre land gripe inn i stedet. «Dette er ikke å lede. Det er å abdisere,» tordnet den nykonservative journalisten Charles Krauthammer i Washington Post i 2013.5 Krigen i Syria har vist at det ikke dreier seg om en doktrine for Obama, men som i Afghanistan et valg bestemt av omstendighetene: Obama har forsøkt å forene tilhengerne og kritikerne av maktbruk, uten å tilfredsstille noen.


Maktens natur

Bombingen av Libya har bare forsterket Obamas reservasjoner mot militærintervensjoner. I to år kom han med stadig sterkere formaninger om at Assad måtte gå av. Han ga sin støtte til opprørerne, men sa aldri at han ville sende inn hæren. Syria er ikke, som Libya, en stat uten allierte. Situasjonen endret seg i august 2013, da Assad-regimet ble anklaget for å ha brukt kjemiske våpen i en forstad til Damaskus. Assad krysset dermed den røde streken Obama hadde tegnet opp året i forveien. Kunne USA sitte stille og se på, nå når troverdigheten sto på spill? I Det hvite hus utkrystalliserte det seg en enighet om at det var nødvendig å straffe Assad. «De store nasjonene bløffer ikke,» advarte visepresident Joe Biden, som vanligvis ikke er særlig glad i militærintervensjoner.6 Obama virket også overbevist, og ba Pentagon velge ut potensielle bombemål.

Men i siste øyeblikk gjorde Obama helomvending og ba teamet sitt finne en utvei, etter en diskusjon med McDonough, hans mest intervensjonskritiske rådgiver. Beslutningen utløste en storm av bebreidelser – fra Israel, Frankrike, Saudi-Arabia og Golf-landene. Republikanerne kalte ham feig. Og mange demokrater var åpenlyst forbannet, blant andre Kerry som mente at han var blitt «rævkjørt».7 Obama «sendte et dårlig budskap til verden,» skriver tidligere forsvarsminister Leon Panetta i sine memoarer: «Episoden viste hans mest åpenbare svakhet. For ofte, etter mitt syn, har presidenten stolt på logikken til en jusprofessor snarere enn lidenskapen til en leder.»8

Mange konservative ser «et nytt München» i Obamas beslutning: Hadde USA straffet Assad i 2013, hevder de, ville Den islamske stat (IS) ikke vokst fram, Iran ville ikke hatt en sentral plass i Syria, og Russland ville ikke våget å annektere Krim. Obama har svart at Russland ikke brydde seg nevneverdig om Bushs krigslyst, eller de 100 000 amerikanske soldatene i Irak, da Russland blandet seg inn i konflikten i Georgia i 2008. I et nylig intervju med journalisten Jeffrey Goldberg sier Obama at man «misforstår fundamentalt maktens natur» om man ser et russisk comeback i Putins handlinger: «Virkelig makt betyr at du kan få det du vil uten å bruke vold. Russland var mye mektigere da Ukraina lignet et uavhengig land, men i realiteten var et kleptokrati hvor [Putin] kunne trekke i trådene.»9 Dessuten har USA vært langt fra passiv i konflikten i Ukraina: I tillegg til å ha gjenopplivet NATO i Sentral-Europa, har Obama presset EU til å innføre diplomatiske og økonomiske sanksjoner mot Russland.


Idiotiske kriger

Syria-beslutningen i august 2013 utgjør ikke desto mindre et vendepunkt for det amerikanske diplomatiet. For første gang siden 2009 valgte Obama ikke en verken-eller militær løsning: Da han framforhandlet en avtale med Russland om å destruere Assad-regimets kjemiske våpen, gjorde han slutt på en refleks som hadde ført til militære reaksjoner på alle «provokasjoner» mot USA. Bruddet viser at Obama har valgt en «nedtrappingsstrategi».10 Fra tilbaketrekningen av troppene i Irak og Afghanistan til kutt i hærens budsjetter og motstanden mot nye militærintervensjoner, har Obama forsøkt å redusere USAs militærnærvær i verden for å kunne konsentrere seg om hjemlige problemer og bøte på skadene fra de destabiliserende Bush-årene. Ideen om nedtrapping er dessuten klart formulert i forsvarsdepartementets «Strategic Guidance» fra 2012: «Der det er mulig vil vi utvikle innovative tilnærmingsmåter med lave kostnader og små fotavtrykk. […] De amerikanske styrkene vil ikke være dimensjonert for å utføre langvarige storskala stabilitets-operasjoner.»

«Hvis vi ikke slutter å oppføre oss som Det britiske imperiet, vil vi ende opp som Det britiske imperiet.»
Patrick J. Buchanan, konservativ kommentator

Denne posisjoneringen har lite å gjøre med isolasjonisme: USA har flere dusin militærbaser verden over, den største hæren i verden, massive etterretningstjenester, de har bombet sju land (Irak, Syria, Afghanistan, Libya, Jemen, Pakistan og Somalia) på like mange år, de fortsetter å blande seg inn i andre lands saker og jobber for å destabilisere regjeringer, spesielt i Latin-Amerika. Tilbaketrekningen dreier seg heller ikke om idealisme, i den forstand at målet er en omfordeling av makt i verden. Heller ikke pasifisme: Som Obama har gjentatt mange ganger er han ikke imot krig, bare imot «idiotiske kriger»: de som ikke tjener amerikanske interesser, de som har et dårlig kost-nytte-forhold.

I dag tar flyktninger seg til Europa via Tyrkia eller Libanon. Oljeprisen er lav. Det har vært terrorangrep i Ankara, Brussel, Tunis og Bamako. Hvorfor skulle USA starte en ny intervensjon i Midtøsten? Men det kan plutselig endre seg med et større angrep på amerikansk jord – større enn skytingen i San Bernardino (California) 2. desember hvor elleve mennesker mistet livet. «Hvis vi er en arrogant nasjon, vil [de andre landene] mislike oss. Hvis vi er en ydmyk, men sterk nasjon, vil de ønske oss velkommen,» sa George W. Bush i oktober 2000. «Jeg tror ikke det er verdt bryet å sende ut soldater på nasjonsbyggingsoppdrag.» Så kom 11. september 2001.


Fra eufori til tvil

Obama flyttet inn i Det hvite hus fast bestemt på å vende om arket for 11. september og konsekvensene av terrorangrepet, og heller rette oppmerksomheten mot Asia. Det var formålet med «vendingen mot Asia» initiert i 2010. «’Rebalanseringen’ mot Asia har spilt samme rolle i nedtrappingsstrategien til Obama som åpningen mot Kina i den amerikanske nedtrappingen etter Vietnamkrigen,» skriver Stephen Sestanovich, professor ved Columbia. «Den viser at USA ikke er, som Nixon sa, i ferd med å ’gå til grunne som stormakt’.»11 Reorienteringen har ført til flere symbolske handlinger (statsbesøk, åpning av en militærbase i Australia, styrking av den amerikanske flåten i Stillehavet) og signeringen av frihandelsavtalen Trans-Pacific Partnership (TPP) 4. februar i år, men den har ennå ikke blitt fullbyrdet.

Den arabiske våren trakk USA tilbake til Midtøsten i 2011. I sitt intervju med Jeffrey Goldberg, avslører Obama at han er lei av Midtøsten. Han synes å se på regionen som et håpløst tilfelle. Han sier at han liker folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika, som «ikke tenker på hvordan de kan drepe amerikanere, men ’hvordan får jeg meg en bedre utdannelse? Hvordan skaper jeg noe som har verdi?’». USA har brukt mer penger på å «gjenoppbygge» Afghanistan enn de ga til 16 europeiske land i Marshall-planen etter andre verdenskrig,12 uten at det har skapt den minste stabilitet. Krigen i og okkupasjonen av Irak og intervensjonen i Libya har ikke gitt bedre resultater. De mange nederlagene har overbevist Obama om begrensningene til USAs makt: USA kan ikke gjøre alt, spesielt ikke forme Midtøsten slik det passer dem.

Etter andre verdenskrig har USA skiftet mellom perioder med tro og tvil om sin evne til å passe på verden. Euforien etter krigen vek på 1950-tallet plassen for tvil om landets overherredømme: Var USA mektig nok til å stanse kommunismen, som var på frammarsj med revolusjonen i Kina og Sovjetunionens anskaffelse av atomvåpen? «Vår manglende evne til å bevare ressurser, våre økende budsjettforpliktelser, og svimlende offentlig gjeldsvekst,» styrte landet mot en «relativ nedgang», advarte tidligere øverstkommanderende for de allierte styrkene, Douglas MacArthur, i 1952. MacArthur mente samtidig at USA burde slippe atombomber over Korea. I sin innsettelsestale 20. januar 1961 sa John F. Kennedy: «Vi skal bære enhver byrde, møte enhver prøvelse, støtte enhver venn, motsette oss enhver fiende for å sikre frihetens overlevelse og suksess.»


Budsjetthaukenes seier

Fasene med tro på USAs evne til å lede har ofte sammenfalt med perioder med synkende sosial ulikhet, når framtiden har vært skyfri for middelklassen. Så snart horisonten blir mørkere, blir makten igjen en byrde. Mens lånerentene og den private gjelden økte og to oljesjokk svekket landets økonomi på 1970-tallet, avdekket katastrofen i Vietnam og Sovjetunionens ekspansjon i Asia og Afrika huller i USAs militære dominans. I 1976 mente 43 prosent av amerikanerne at USA burde «passe sine egne saker», ifølge en undersøkelse fra Council on Foreign Relations. Det var rekord for den årlige undersøkelsen som begynte i 1964 (20 prosent).

I 2013 ble rekorden slått igjen, med 52 prosent. Ifølge en meningsmåling i mars 2014 ville bare 30 prosent av amerikanerne at USA skulle forsvare Polen fra et russisk angrep. Andelen var 21 prosent for Litauen, og selv Storbritannia fikk knappe 56 prosent. I meningsmåling etter meningsmåling er det bare stor oppslutning om drone- og bombeangrepene mot IS, som startet etter at organisasjonen erobret Mosul og halshugde journalisten James Foley i august 2014.

Opinionen kan man bearbeide og det er fullt mulig å gjøre en upopulær krig populær. Obama er ikke tilbøyelig til det, ikke mer enn Trump. Sistnevnte har også foreslått å trekke USA ut av NATO, fordi organisasjonen er «utdatert» og koster for mye. Som den britiske historikeren Perry Anderson har vist, er intervensjonisme og isolasjonisme to sider av en og samme nasjonalisme. Den ene legitimerer USAs dominans med landets universalisme (som berettiger USAs messianske kall til å holde planeten på den smale sti). Den andre legitimerer USA som et eksepsjonelt land (hvor man må bevare den unike karakteren til et enestående samfunn i verden).13

Isolasjonismen var dominerende før andre verdenskrig, men forsvant nesten fullstendig fra den konservative leiren under den kalde krigen, før den dukket opp igjen etter Sovjetunionens sammenbrudd. Da antok den to former: en streng tilbaketrekning, representert ved libertarianeren Ron Paul, og en konservativ motstand mot militærintervensjoner frontet av Patrick Buchanan, tidligere rådgiver for Nixon og Reagan. «Hvis vi ikke slutter å oppføre oss som Det britiske imperiet, vil vi ende opp som Det britiske imperiet,»14 sa Buchanan i 2006. Denne strømningen var marginal på 1990- og 2000-tallet, men har fått nytt liv under Obama. Den er knyttet til Cato Institute og tidsskriftet The American Conservative, som Buchanan grunnla i 2002 for å argumentere mot Irak-krigen, og vektlegger katastrofene i Afghanistan og Irak, samt dagens sosiale og økonomiske krise. Den offentlige gjelden har faktisk fått visse republikanere til å gå inn for kutt i vedlikeholdsutgiftene på militærbudsjettene. I august 2011 stemte Kongressen over en spareplan (kalt sequestration) med kutt på tusen milliarder dollar i hærens budsjetter de ti neste årene. Budsjetthaukene vant over militærhaukene.


Ansvar for kaoset

Oppslutningen til Trump bekrefter denne nye tendensen, og viser den økende avstanden mellom det utenrikspolitiske establishmentet og velgerne. Ennå er de mektigste tenketankene, toppbyråkratene i Pentagon og utenriksdepartementet, samt spaltistene i Wall Street Journal og Washington Post, Fox News og CNN, i stor grad overbevist om intervensjonismen. Og de snakker fortsatt like høyt. «Det utenrikspolitiske establishmentet består nesten utelukkende av nykonservative på høyresiden og liberale internasjonalister på venstresiden,» mener Harvard-professor Benjamin Friedman.15 De fleste av disse kommentatorene har erklært at de vil holde seg hjemme på valgdagen, eller gå så langt som å stemme på Hillary Clinton. Hun støttet krigen i Irak og bombing i Syria og Libya. Hun mener atomavtalen med Iran ikke er streng nok, og har ofte kritisert Obama etter at hun gikk av som utenriksminister. Hun er utvilsomt den mest intervensjonsglade kandidaten, selv om hun har mildnet uttalelsene sine for å stå imot angrepene fra utfordreren Bernie Sanders, som alltid har tilhørt den marginale fredsbevegelsen hos demokratene. Clinton er dermed den mest beroligende for USAs utenrikspolitiske elite. «Realistene og andre pålitelige intervensjonsskeptikere er i all hovedsak begrenset til universitetene,» mener Friedman.

Å vende blikket tilbake til USA igjen, er et argument som stadig oftere kommer ut av munnen til Trump og Obama for å forsvare en manglende krigslyst. Alle tre mener også at USAs allierte – fra Saudi-Arabia og Golf-landene til Frankrike, Tyskland og Japan – burde slutte å støtte seg på USA og bære sin del av byrden i det internasjonale sikkerhetssamarbeidet. Og ikke minst er de alle paradoksalt nok enige om at Midtøsten ikke lenger står i sentrum for USAs interesser, selv om de alle sier de ønsker å uskadeliggjøre IS – enkelte foreslår til og med å teppebombe områdene IS har erobret.

Tanken er utvilsomt riktig på det økonomiske planet, men reiser et moralsk og politisk spørsmål: Kan USA bestemme fra en dag til den neste at de ikke lenger vil ha et lederskap de har utmeislet med kanoner i seksti år? Kan de vende seg bort, uberørt og uten noen kompensasjon (økonomisk erstatning, diplomatisk støtte, likeverdige samarbeid), fra en region som de med stor tålmodighet har destabilisert?

Det viktige «er ikke om det vil bli fred [i Midtøsten], men om USA er involvert i fraværet av fred,» sier Jeremy Shapiro, forsker ved Brookings Institution og rådgiver for utenriksdepartementet. Man kan ikke utviske historien: Selv den dagen USA ikke lenger har soldater i Midtøsten, vil USA fortsatt være ansvarlig for kaoset de har skapt.

Oversatt av R.N.

Benoît Bréville er redaktør i franske Le Monde diplomatique.