Festning og skanse for den britiske venstresiden

«Det finnes ingen framtid for et EU som gjør sine mindre nasjoner til gjeldsslavekolonier,» uttalte Jeremy Corbyn tre måneder før han ble valgt til partileder i Labour. Kritikken kom ikke som en overraskelse. I folkeavstemningen i 1975 stemte Corbyn for at Storbritannia skulle gå ut av det som den gang het Det europeiske fellesskap (EF). I 1993 avviste han Maastricht-traktaten og advarte om at den ville «frata nasjonalforsamlingene makten til å bestemme sin egen økonomiske politikk og overlate det til noen ikke-valgte bankfolk.» Men i en overraskende helomvending har han nå sluttet seg til remain-kampanjen før folkeavstemningen 23. juni.

I motsetning til Corbyn har David Cameron alltid vært for EU. Oppslutningen til uavhengighetspartiet UKIP og en økende EU-motstand i eget parti, har fått ham til å dempe retorikken. 23. januar 2013 kjeftet han på et EU som han mente ikke var liberalt nok: «komplekse regler som begrenser arbeidsmarkedene våre», «overdreven regulering», manglende iver til å forhandle fram «transformative frihandelsavtaler». I fjor lovet han folkeavstemning hvis De konservative vant valget, og sa at han ville ta standpunkt til medlemskapet etter forhandlinger med Brussel for å korrigere EUs dysfunksjoner. Da han endelig bestemte seg for å gå imot brexit 23. februar, ble han møtt med trampeklapp i Underhuset – fra Labour-benken. (…)