Festning og skanse for den britiske venstresiden

Før folkeavstemningen om EU ligner britisk politikk på landets kjøkken: De underligste kombinasjoner er tillatt, for eksempel Labour-leder Jeremy Corbyn og statsminister David Cameron.

«Det finnes ingen framtid for et EU som gjør sine mindre nasjoner til gjeldsslavekolonier,» uttalte Jeremy Corbyn tre måneder før han ble valgt til partileder i Labour.1 Kritikken kom ikke som en overraskelse. I folkeavstemningen i 1975 stemte Corbyn for at Storbritannia skulle gå ut av det som den gang het Det europeiske fellesskap (EF). I 1993 avviste han Maastricht-traktaten og advarte om at den ville «frata nasjonalforsamlingene makten til å bestemme sin egen økonomiske politikk og overlate det til noen ikke-valgte bankfolk.»2 Men i en overraskende helomvending har han nå sluttet seg til remain-kampanjen før folkeavstemningen 23. juni.

I motsetning til Corbyn har David Cameron alltid vært for EU. Oppslutningen til uavhengighetspartiet UKIP og en økende EU-motstand i eget parti, har fått ham til å dempe retorikken. 23. januar 2013 kjeftet han på et EU som han mente ikke var liberalt nok: «komplekse regler som begrenser arbeidsmarkedene våre», «overdreven regulering», manglende iver til å forhandle fram «transformative frihandelsavtaler». I fjor lovet han folkeavstemning hvis De konservative vant valget, og sa at han ville ta standpunkt til medlemskapet etter forhandlinger med Brussel for å korrigere EUs dysfunksjoner. Da han endelig bestemte seg for å gå imot brexit 23. februar, ble han møtt med trampeklapp i Underhuset – fra Labour-benken.


Motstandere med felles mål

Forsøker britene å forene olje og vann? Det kan se sånn ut. I talen 14. april der Corbyn annonserte sitt standpunkt, mente han at det fantes «et sterkt sosialistisk argument for å bli værende i EU». Kampfellene hans, derimot, tegner opp et noe annerledes program. Remain-kampanjen har fått støtte fra Det internasjonale pengefondet (IMF), Bank of England, flere av selskapene på børsindeksen FTSE 100, 80 prosent av medlemmene i arbeidsgiverorganisasjonen Confederation of British Industry, samt bankene JP Morgan, Goldman Sachs og HSBC. De sistnevnte er mest opptatt av City, den enorme britiske finanssektoren som tjener stort på tilgangen til de europeiske markedene.

«EU utgjør en skanse mot de konservatives nyliberale politikk.»
George Kerevan, Scottish National Party

Brussel har vært så ubetenksom å sette et (mildt) tak på bonusene til banksjefene, men overtrampene blir tilgitt når det er snakk om liv og død. «Brexit vil være en katastrofe for City,» sier Gina Miller fra investeringsselskapet SCM Private, på en debatt arrangert av Financial Times 23. februar. I debatten er det vanskelig å få oversikt over posisjonene. Millers «motstander», Howard Shore fra investeringsselskapet Shore Capital, forsvarer brexit med samme argument: å unngå katastrofe for City. Ifølge Shore må Storbritannia forlate EU for å beskytte bankene og for «å få fart på liberaliseringen av økonomien».

De konservative EU-tilhengerne og -motstanderne er altså bare uenige om hvordan de skal løse samme prioritering: bevare City og avregulere enda mer. I en venstreside som avviste sosialliberalismen da de valgte Corbyn til Labour-leder, er det vanskelig å finne en naturlig alliert for et slikt mål. Mange på venstresiden har derfor lagt ut på jakt etter andre argumenter for å velge side. Spesielt innvandringsspørsmålet.


Innvandringsargumentet

Den konservative brexit-kampanjen spiller på en kontekst som lett lar seg bruke instrumentelt. De siste månedene har de fremmedfiendtlige fløyene vokst etter angrepene i Paris og Brussel, flyktningkrisen, og ikke minst trakasseringen i Köln. «Ingenting hindrer overgripere å komme til Storbritannia så snart de har fått tysk statsborgerskap,» skriver Dominic Cummings, kampanjeleder for Vote Leave, på Twitter. «Mange venstrefolk vil stemme for EU i protest mot rasismen,» sier Adam Klug, som støtter Corbyn.

De konservative EU-motstanderne nøyer seg ikke med etniske og kulturelle argumenter. Den medieglade partilederkandidaten Boris Johnson mener at brexit «vil være bra for mange londonere med lav inntekt, som nå har svært dårlig tilgang til helsetjenester og utdanning på grunn av press fra ukontrollert innvandring».3 Argumentet går rett hjem hos velgerne, også på venstresiden. Mens regjeringen jobber iherdig for å strupe finansieringen til det offentlige helsevesenet (NHS) og svekke muligheten for kollektive forhandlinger, kommer innvandrerne inn i et arbeidsmarked som er lagd for at de skal konkurrere med de lokale arbeiderne. Som Financial Times litt pinlig berørt bemerker, har næringslivet tjent godt på den utenlandske arbeidskraften, men det har «ikke nødvendigvis økt det britiske folkets velstand» (24. februar).

«Det er sjefene, ikke innvandrerne som presser ned lønningene,»4 svarer trotskistene i Socialist Workers Party (SWP), som ikke har nok gjennomslagskraft til å få fram sin analyse. «Mange venstrevelgere vil stemme for brexit,» mener journalisten Owen Jones. «Ikke fordi de er kritiske til Brussel eller det nyliberale EU, men på grunn av innvandringen.» Etter først å ha forsvart en lexit, utmeldelse fra venstre,5 argumenterer Jones nå for å holde Storbritannia i EU, fordi innvandringsargumentet er viktigere, en seier for brexit vil styrke den fremmedfiendtlige leieren.


Fagforeninger for å bli

Det er likevel vanskelig å se at alternativet, å bli i unionen, kan fortolkes som velvilje overfor utlendinger. En av hovedambisjonene til Cameron i forhandlingene med EU var å forhindre at «skarene av migranter som krysser Middelhavet […] når Storbritannia».6 Det har han klart, mener han, med en «nødbremse» der hvert EU-land kan frata innvandrere fra andre EU-land trygderettigheter de fire første årene. Tiltaket er åpenbart bortkastet, for de fleste kommer for å finne arbeid, ikke trygdeytelser. Samtidig angriper det et av EUs grunnprinsipper: bevegelsesfriheten. Nylig fikk den britiske regjeringen vedtatt en lov som gjør at de kan kaste ut innvandrere fra land utenfor EU som ikke tjener 35 000 pund eller mer i året etter å ha bodd i landet i fem år. Selv om Cameron ikke er Johnson, har kampen mot fremmedfrykten hatt langt bedre forsvarere.

«Å gå til kamp mot høyrefløyen i Labour framstår utvilsomt som politisk selvmord.»

Å lete etter et politisk kompass hos de konservative, viser seg altså som lite fruktbart for den britiske venstresiden. Det er utvilsomt bedre å konsentrere seg om egne saker. I likhet med Unite the Union, den største fagforeningen i landet med 1,42 millioner medlemmer, har de fleste arbeidstakerorganisasjonene stilt seg på remain-siden. «EU er arbeidsplasser og rettigheter,» sier Simon Dubbins, Unites direktør for internasjonale relasjoner.

Ifølge enkelte remain-tilhengere er opptil tre millioner arbeidsplasser avhengig Storbritannias adgang til de europeiske markedene. Confederation of British Industry estimerer at båndene mellom øya og kontinentet hvert år bidrar med 4–5 prosent av BNP. The Economist er også imot brexit, men setter likevel spørsmålstegn ved disse tallene. Etter en kritisk gjennomgang 17. oktober skriver det liberalistiske magasinet: «En god konklusjon kan være at de økonomiske konsekvensene av en brexit kan bli negative, men ikke så store.»

«Det finnes to økonomiske modeller: den amerikanske avreguleringsmodellen og den europeiske reguleringsmodellen,» mener Unite the Union. Den første kaller de «aggressiv», «nyliberal» og «fagforeningsfiendtlig» og setter opp som motsetning til EUs reguleringer, anerkjennelse av fagforeningene og Charteret om grunnleggende rettigheter. EU-direktivene er altså garantien for at britiske arbeidere får rett til fødselspermisjon, til et delvis regulert arbeidsliv og betalt ferie. «EU utgjør en skanse mot de konservatives nyliberale politikk,» mener George Kerevan fra Scottish National Party (SNP) og remain-kampanjen.


Corbyns sjonglering

Skanse? Ordet ble brukt allerede i folkeavstemningen i 1975, men den gang av de konservative. På den tiden mente de, med Margaret Thatcher i spissen, at EF beskyttet dem mot fagforeninger som forhindret «reformer». Labour og fagforeningene mislikte på sin side den europeiske «kapitalistklubben» som sperret veien mot sosialisme. Førti år senere har Thatcher og hennes arvtakere forvandlet landet. For venstresiden har trusselen blitt det minste ondet.

Men et relativt minste onde: EU har ikke forhindret innføring av zero hour contracts,7 eller stanset regjeringen i å avvise direktivet som begrenser arbeidsuka til 48 timer. «Dessuten vil Corbyns program være ulovlig i Brussels øyne, hvis han kommer til makten,» sier Hannah Sell fra SWP. Statlig stimulering av britisk industri? Ulovlig. Nasjonalisering av posten? Umulig. Nasjonalisering av jernbanen? Urealistisk, noe som er grunnen til at de to største jernbanefagforeningene går inn for brexit. For ikke å snakke om de konservative EU-tilhengerne som håper at en remain-seier vil gjøre det lettere å få gjennom TTIP-avtalen mellom EU og USA, som fagforeningene ikke vil ha, fordi det vil innebære døden for NHS. Den europeiske skansen framstår tidvis som ganske truende, eller som et fengsel, den dagen de konservative mister makten.

«Ingen på venstresiden er begeistret for dagens EU,» sier John Hilary fra organisasjon War on Want. «Spørsmålet er om EU kan reformeres eller ikke. Svaret er nei, spør du meg.» Den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis sier det samme: «Det er ikke som om et demokratisk underskudd plutselig dukket opp i Europa. De europeiske institusjonene […] ble etablert som demokratifrie soner.»8 Likevel argumenterer Varoufakis for en endring «innenfra», og har fått med seg store deler av den britiske venstresiden.

Har han også overtalt Corbyn? Det er grunn til å tvile. I talen 14. april tegnet Labour-lederen opp en lignende strategi: remain and reform. Men han sjonglerte med de personlige pronomenene. På den ene siden: «Vi tror at EU har gitt oss investeringer, jobber og beskyttelse for arbeidere.» På den andre: «Jeg har vært kritisk til mange beslutninger EU har tatt.» På den ene siden: «De [partiets medlemmer og folkevalgte] er i stor grad overbevist om at vi best kan utgjøre en positiv forskjell ved å bli i EU.» På den andre: «Jeg er kritisk til EUs mangler, til mangelen på demokratisk kontroll og det institusjonelle presset for å avregulere og privatisere offentlige tjenester.»


Politisk selvmord

«Corbyn befinner seg i fiendtlig territorium i Labour-ledelsen,» gjentar hans tidligere kamerater, som i stor grad argumenterer for en lexit. Kretsen hans lar det skinne gjennom at Labour-representantenes EU-støtte ligner mer på utpressing enn en invitasjon til å forsvare EU. Corbyn nøler ikke med å angripe partiets høyrefløy og deres ønske om å bombe i Syria, for her står han på trygg grunn. Men EU er ikke Syria: «Medlemmene våre er ofte nylig blitt politisert og har ikke reflektert over EU-saken,» sier en av Corbyns støttespillere. «Det har vært liten tid til å overbevise dem, og stor fare for å overrumple dem.»

«Ingen forestiller seg at å gå ut av EU vil løse alle problemene våre,» sier Hilary. «Det vil bare være begynnelsen på kampen.» Håpet hans er at «samfunnsendring fortsatt er mulig», i det minste nasjonalt. Å gå inn i denne kampen mot den britiske eliten og høyrefløyen i Labour i en tid med økonomisk turbulens og uten forsikring om massiv støtte på grunnplanet, framstår utvilsomt som politisk selvmord.

Corbyn er klar over det. Han har altså to alternativer: Enten holde fast på sine overbevisninger i en uheldig kontekst eller la De konservative splittes i EU-spørsmålet samtidig som han nekter å gjøre felles kampanje. Han har tatt et valg. Men det betyr ikke at han vil gråte lenge om hans nye allierte går på en smell.

Oversatt av R.N.

Renaud Lambert er redaksjonssjef for franske Le Monde diplomatique.