Det private er politisk

Hver profil, hver «liker», hver tweet, hvert søk, hvert klikk heller en dråpe av salgbar informasjon ned i havet av nedkjølte servere som Amazon, Google og Microsoft har installert på hvert kontinent. Men persondataene kan få en annen skjebne.

I fjor ble det solgt 1,424 milliarder smarttelefoner i verden, 200 millioner mer enn året før. En tredjedel av menneskeheten går dermed med en datamaskin i lomma. Å leke med denne praktiske dingsen er så enkelt at det er lett å glemme byttehandelen hele den digitale økonomien bygger på: Silicon Valley-selskapene gir brukerne apper i bytte mot persondata. Lokalisering, netthistorikk, kontakter blir skruppelløst samlet inn,¹ analysert og solgt videre til annonsører for å «nå de riktige menneskene med det riktige budskapet på riktig tidspunkt,» som Facebook utbasunerer. «Er det gratis, er du produktet,» sa man allerede på 1970-tallet.

Krav om frigjøring fra digitalt arbeid er en logisk forlengelse av en 200 år gammel kamp.

Mens overvåkningsskandalene har kommet på rekke og rad etter Edward Snowdens avsløringer i 2013, blir uthenting av data for kommersielle formål knapt ansett som et politisk spørsmål, det vil si et spørsmål vi i fellesskap kan bestemme over. Bortsett fra noen særorganisasjoner finnes det knapt noen politisk mobilisering. Muligens fordi denne overvåkningen er mindre kjent.

Ufrivillig arbeid

På 1970-tallet innså den amerikanske økonomen Dallas Smythe at alle som setter seg ned foran en skjerm er arbeidere uten å vite det. Tv-en produserer en vare: publikummet, tv-titternes oppmerksomhet, som kanalene selger til annonsørene: «Dere i publikum bidrar med ubetalt arbeidstid og i bytte får dere programmaterialet og eksplisitte reklamer.»² Det ubetalte arbeidet på nettet er enda mer intensivt enn tv-titternes. På sosiale medier konverterer vi selv våre vennskap, følelser, ønsker og raseri til data som kan høstes av algoritmer. Hver profil, hver «liker», hver tweet, hvert søk, hvert klikk heller en dråpe av salgbar informasjon ned i havet av nedkjølte servere som Amazon, Google og Microsoft har installert på hvert kontinent.

Digitalt arbeid, digital labor, er betegnelsen på dette gratisarbeidet med å digitalisere verden. Mastodontene i Silicon Valley tjener seg søkkrike på denne «arvesynden». «Hva er det kapitalens opprinnelige akkumulasjon, det vil si dens historiske tilblivelseshistorie, går ut på?» spør Karl Marx i 1867 i Kapitalen. «De umiddelbare produsentene blir ekspropriert, det vil si at den privateiendommen som beror på eget arbeid, blir oppløst.»³ For å inngjerde felles beiteområder og sette de utsultede bøndene i lønnet arbeid, og for å kolonisere landene i sør, tok kapitalen i bruk «erobring, undertrykkelse, rovmord».

I det 21. århundret er arsenalet utvidet med nye våpen, for eksempel morsomme videoer av kattunger. Den økonomiske historien vil kanskje gi sjefer i sneakers æren for å ha gjort en allmenn skikkelse av det lykkelige ransofferet, av medprodusenten som samtykker til vilkårene for tjenestene de forbruker. De 75 milliarder dollar Google hadde i omsetning i fjor kom hovedsakelig fra annonseinntekter, og viser omfanget av denne utilslørte akkumulasjonen gjennom ekspropriering. Da Facebook annonserte resultatet for andre kvartal i år, rapporterte nettstedet Re/Code henrykt at det sosiale mediet med 1,71 milliarder brukere «tjener mer penger på hver person: 3,82 dollar per bruker».⁴

Data er ikke bare produsert, men også i stor grad stjålet. Det ufrivillige arbeidet på nett har blitt glitrende analysert av akademikere,⁵ men ennå har ikke venstresiden eller fagforeningene innlemmet denne dimensjonen i sin refleksjon – og enda mindre i sin politikk. De materielle og immaterielle formene henger tett sammen. Det digitale arbeidet er bare et ledd i en kjede som går fra føttene til gruvearbeiderne i Kivu, som blir tvunget til å utvinne coltanen som kreves for å lage smarttelefoner, til håndleddene til arbeiderne hos Foxconn i Shenzhen som setter sammen telefonene, til hjulene til de løsarbeidende Uber-sjåførene og Deliveroo-syklistene, til nakkene til de algoritmestyrte lagerarbeiderne hos Amazon.⁶

Bøndene viser vei

Hvem produserer dataene? Hvem kontrollerer dem? Hvordan fordeles inntektene? Hvilke andre modeller er mulige? Dette er akutte politiske spørsmål, ettersom det blir stadig flere nettoppkoblede gjenstander og sensorer blir installert gjennom hele produksjonsløpet og blåser hver dag opp informasjonsstrømmen. «Dagens biler produserer en massiv mengde data,» skrøt Ford-direktør Marks Field i januar i fjor. «Mer enn 25 gigabyte i timen» – det vil si det samme som to sesonger med tv-serien Game of Thrones. Alt fra kjøreruter til musikkpreferanser og værmeldinger havner i bilprodusentens servere. Og allerede spør konsulentene seg: Burde ikke bilistene bli kompensert?⁷

Alt fra kjøreruter til musikkpreferanser og værmeldinger havner i bilprodusentens servere.

Noen samfunnsgrupper er bevisst sine interesser og har organisert seg for å gjøre datanaskingen til en politisk prioritering. For eksempel de store amerikanske gårdene. I flere år har landbruksmaskinene vært fulle av sensorer som høster inn en mengde informasjon slik at de kan fininnstille såing, sprøyting, vanning, osv. Våren 2014 tilbød frøselskapet Monsanto og traktorprodusenten John Deere, på hver sin side, bøndene i Midtvesten å overføre denne informasjonen direkte til sine servere. Men Mary Kay Thatcher, leder for American Farm Bureaus kongressavdeling, ville ikke høre på det øret. «Bøndene må vite hvem som kontrollerer dataene deres, hvem som har tilgang, og om de aggregerte eller individuelle dataene vil deles eller selges videre,» sier hun i en informasjonsvideo med tittelen «Hvem eier mine data?».

Thatcher frykter at materialet de multinasjonale selskapene samler inn skal falle i hendene på spekulanter: «Alt de trenger er å få informasjon om innhøstingen noen minutter før alle andre.»⁸ Kampanjen har båret frukter. I mars ble tjenesteleverandørene og bøndenes representanter enige om «prinsipper for sikkerhet og konfidensialitet for landbruksdata». I juli etablerte organisasjonen Agdatacoalition en kooperativ serverfarm for å gi bøndene kollektiv kontroll over datalagringen.

Progressiv politisk sak

Slike ideer forfører ikke EU-lederne. I oktober i fjor anmeldte en østerriksk student Facebook for brudd på personvernet. Det ledet til slutten på en tjue år gammel overenskomst, hvor data fritt kunne overføres til amerikanske selskaper (Safe Harbor). EU kunne dermed ha pålagt nettgigantene å lagre europeeres persondata i Europa, men skyndet seg heller med å signere en ny avtale om automatisk overføring, det orwellske rammeverket kalt Privacy Shield. EU-lederne nøyde seg med forsikringer fra USAs nasjonale etterretningsdirektør om at ingen «vilkårlig masseovervåkning» ville finne sted – kors på halsen! Det er dermed nok å skru på mobiltelefonen for å bedrive eksport og import uten å vite det. I et øyeblikk hvor mange millioner protesterer mot TTIP, har denne elektroniske frihandelsavtalen vekket få reaksjoner.

Om det blir en politisk mobilisering på dette feltet og hvor stor den blir, vil være avgjørende for hvilken sti det digitale arbeidet vil følge. Den første, nederlag uten kamp, vil gjøre borgerne til brukere og meglere for sine egne data. En slik modell utarbeidet programmerer og virtuell virkelighet-guru Jaron Lanier på begynnelsen av 2010-tallet: «Hvis noe en person sier eller gjør bidrar, selv minimalt, til en database, […] så vil denne personen ha krav på en nanobetaling, proporsjonal med både graden av bidrag og den resulterende verdien. Disse nanobetalingene vil plusse seg på hverandre og lede til en ny samfunnskontrakt.»⁹

En annen vei er at staten tar saken i egne hender. Siden begynnelsen av 2010-tallet og sparepolitikken, har irritasjonen steget mot høyteknologiselskapenes skatteunndragelser. I kjølvannet av prosessene EUs konkurransekommissær har innledet mot Google, samt ulike nasjonale granskninger av skattesvindel, ulmer ideen i Europa om å skattlegge teknologiselskaper for verdiene skapt av persondata. I sin rapport om skattlegging av datasektoren mener de franske toppbyråkratene Nicolas Colin og Pierre Collin at «Frankrike bør gi seg myndighet til å skattlegge fortjenesten på ’gratisarbeidet’ til nettbrukere på fransk territorium.»¹⁰

Overvåkerstat og utemmet marked

Sosiologen Antonio Casilli mener at en slik skatt bør brukes til å finansiere en samfunnslønn. Denne lønnen, forklarer han, må sees både «som et redskap for frigjøring og som kompensasjon for digital labor».¹¹ Her ser vi at spørsmålet om persondata kan gjøres til en progressiv politisk sak. Vi kan også tenke oss andre måter å gjøre dette på som ikke baserer seg på varegjøring, men på sosialisering.

I sektorer som transport, helse og energi har masseinformasjon inntil nå bare blitt brukt til å gjøre besparelser til et fint lydspor for sparepolitikken. Men masseinformasjonen kan likeså godt bidra til å bedre trafikken i byene, helsevesenet, fordeling av energiressurser, samt utdannelse. Snarere enn å sende dataene over Atlanteren, kunne man pålagt selskapene å sende dem til et internasjonal databyrå plassert under Unesco. Her kunne man gitt ulik tilgang til analyse og bruk: automatisk for personene det gjelder, gratis men anonymisert for lokalmyndigheter, forskningsorganer og offentlig statistikkbyråer, mulig for ikke-kommersielle allmennyttige prosjekter.

Tilgang for private aktører til denne dyrebare råvaren vil derimot være betinget og skje mot betaling: Fellesskapet får forrang foran det kommersielle. Et lignende forslag, men tenkt på nasjonalt nivå, ble utarbeidet i fjor.¹² Et internasjonalt byrå skal samle land som er opptatt av personvern og ønsker å utfordre det amerikanske hegemoniet, rundt et sett strenge normer.

Den nødvendige viljen til å gjøre data allment tilgjengelig og å sosialisere bruken stanger fortsatt mot et teknologisk mindreverdighetskompleks som kobler «Det er for komplisert» med «Vi kan ikke gjøre noe». På tross av avansert og forvirrende terminologi, er datafeltet ikke avskåret fra resten av samfunnet, eller apolitisk. «Mange av internettets opphavsmenn klager over hvor lavt skapningen deres har sunket, men sinnet deres har feil retning,» skriver kritikeren Evgeny Morozov. «Feilen ligger ikke i denne formløse entiteten, men først og fremst i fraværet av robust teknologipolitikk på venstresiden – en politikk som kan motvirke Silicon Valleys agenda om innovasjon, privatisering og brudd.»¹³

Spørsmålet er ikke lenger om det vil oppstå debatt om kontrollen over digitale ressurser, men om progressive krefter vil gå inn i striden. Krav om demokratisk kontroll over kommunikasjonsmidlene på nettet, frigjøring fra digitalt arbeid, kollektivt eierskap til og sosialisert bruk av data er en logisk forlengelse av en to århundrer gammel kamp. Og det vil forpurre en fatalisme som uunngåelig vil plassere framtiden i skjæringspunktet mellom en overvåkerstat og et utemmet marked.