Den forsinkede slutten på det 20. århundret

Den kubanske sosialismen har levd videre de siste tiårene bare fordi den ennå ikke har oppdaget at den allerede er død.

Vi husker alle den klassiske tegnefilmscenen: en katt går ut over stupet og fortsetter å gå på magisk vis, flytende i lufta. Først når han ser ned og oppdager at han ikke lenger har fast grunn under beina, faller han. På lignende vis har den kubanske sosialismen levd videre de siste tiårene bare fordi den ennå ikke har oppdaget at den allerede er død. Jeg er ikke kritisk til Cuba fordi jeg er antikommunist, men fordi jeg fortsatt er kommunist.

Det er åpenbart at Fidel Castro skilte seg ut fra de typiske kommunistlederne, og at den kubanske revolusjonen var unik. Særegenheten illustreres best med paret Fidel og Che Guevara: Fidel, den faktiske lederen, statens høyeste autoritet, mot Che, den evige revolusjonære rebellen som ikke kunne resignere til bare å styre en stat. Er det ikke som et Sovjetunionen hvor Trotskij ikke hadde blitt forvist som erkeforræder? Tenk om Trotskij på midten av 1920-tallet hadde emigrert og gitt avkall på sitt sovjetiske statsborgerskap for å jobbe for permanent revolusjon verden over, og så dødd like etter – og etter hans død hadde Stalin skapt en personkult rundt ham med monumenter over deres vennskap i hele Sovjetunionen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Amma og klemmeriket

Neste sak

Tvetydig religiøs retorikk i Aleppo

Andre saker om Kommentar

Avtalen i Samara

Koronaepidemien tvinger brutalt på oss erkjennelsen av at den klassiske definisjonen av samfunnet – som menneskene

Begge er verst

Det er et trist tegn på dagens leie tilstand at når vi blir konfrontert med et

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.