De siste tre årene har livet på Cuba vært preget av varemangel, køer foran butikkene og skyhøy inflasjon etter at en valutareform har forverret virkningene av den amerikanske embargoen. Innbyggerne forsøker å klare seg så godt de kan, men mange velger også å forlate øya.
Etter en tilsynelatende demokratisk prosess med høringer og folkeavstemning, der kommunisme og likekjønnet ekteskap var de store stridstemaene, har Cuba tatt et første skritt mot politisk reform.
I april går Raúl Castro av. For første gang i historien vil Cuba sannsynligvis få en leder som er født etter revolusjonen i 1959. Øystaten går en urolig tid i møte, men én ting er sikkert: Hæren vil spille en avgjørende rolle.
Den kubanske sosialismen har levd videre de siste tiårene bare fordi den ennå ikke har oppdaget at den allerede er død.
Cuba er langsomt på vei ut av isolasjonen. Komiteene til forsvar av revolusjonen har lenge fungert som overvåkningsorganer, men er nå i ferd med å få en ny rolle som gjenspeiler den nye virkeligheten for kubanerne.
17. desember annonserte Obama at han vil åpne en ambassade i Havanna. Embargoen som i 52 år har kvalt øyas økonomi, kan dermed gå mot slutten.
Befolkningen på Cuba visste at Fidel Castro hadde gitt presidentvervet til sin bror Raúl. 22. mars oppdaget de at broren også hadde ledet kommunistpartiet i fem år. Kommunistpartiets første kongress på 14 år i slutten av april, ga løfter om reformer. Men det er usikkert hvilket samfunn reformene vil skape. Le Monde diplomatique har besøkt et Cuba i endring.
50 år etter at Castro veltet diktatoren Batista raser debatten om sosialismens framtid på Cuba.
«USA hater oss fordi de ikke kan få oss til å danse etter deres pipe. Vi har rett til å ha de systemet vi vil ha. Og det systemet vi har, forandrer vi den dagen det ikke passer oss lenger. Og det er Fidel klar over!», sier den kubanske musikeren José Luis Cortés.
