Norges mest internasjonale avis

Brasil /

Konservativ offensiv i Brasil


I august avsatte senatet Dilma Rousseff. Siden har landet blitt ledet av konservative Michel Temer. Arbeiderpartiets mange feilgrep tærer på troverdigheten, mens høyresiden er på offensiven. Venstresiden utfordres dermed på to fronter, mener lederen for en av de sentrale sosiale bevegelsene.
Av

Etter at Arbeiderpartiet (PT) gikk seirende ut i fire påfølgende presidentvalg siden 2002 reorganiserte de konservative kreftene seg og klarte å kaste president Dilma Rousseff og erstatte henne med den tidligere visepresidenten Michel Temer. Den mer enn tvilsomme juridiske handlingen ville vært langt vanskeligere om ikke PT hadde begått så mange feil. Partiet sluttet å mobilisere folket. Det allierte seg gjentatte ganger med ulike deler av høyresiden (som senere jobbet for å felle partiet) og valgte å møte den økonomiske krisen med innstramminger, med fare for å forsterke den sosiale misnøyen.1 Se Breno Altman, «Rousseffs høyredreining», Le Monde diplomatique, april 2015. Slike beslutninger har ikke gjort det lettere å mobilisere mot høyreoffensiven.

Så snart Temer kom til makten gikk han i gang med en frenetisk økonomisk liberalisering kombinert med en sterkt konservativ politikk. Hans første beslutninger avtegner allerede et enestående sosialt tilbakeskritt i landets nyere historie.

Sammensetningen til regjeringen hans viser at mangfold og likhet ikke er hans fremste prioriteringer. Ingen kvinner, ingen svarte, bare eldre, hvite menn med bånd til de regionale oligarkiene og mange er også mistenkt for korrupsjon. Departementene for menneskerettigheter og landbruksreform er fjernet. Det var bare så vidt at Temer ikke også kvittet seg med kulturdepartementet: Han gikk tilbake på planen etter protester fra et kunstmiljø som ikke ble like forarget over nedleggelsen av de andre departementene.

Bankene og storkonsernene støtter Temers politiske program, men det savner all demokratisk legitimitet. På et møte med kjente brasilianske næringslivsledere skal den nye presidenten dessuten ha lovet at han ikke vil stille til gjenvalg og sagt at det gir ham frie tøyler til å «prioritere budsjettbalanse».2 Folha de São Paulo, 30. juli 2016. Med andre ord kan han fare fram som han vil, ettersom han slipper å betale den politiske prisen for politikken han påtvinger befolkningen. Og alt tyder på at politikken vil bli brutal.

 

Ulovlige arbeidskontrakter

Temers økonomiske program er bygd rundt tre hovedpunkter: et grunnlovstillegg om et tak på offentlige utgifter (proposta de emenda a Constituição, PEC 55), en «reform» av velferdssystemet og en «oppmykning» av arbeidslovene.

PEC 55 vil fryse offentlige investeringer på alle områder i tjue år. Grunnlovstillegget sier at føderale utgifter ikke skal stige mer enn inflasjonen fram til 2037. Dermed vil de i praksis ikke øke i reelle termer, samtidig som befolkningen vil fortsette å vokse. Forslaget er enestående i verden. Det er ensbetydende med kollaps for offentlige tjenester og et nådestøt for Brasils velferdsordninger. Philip Alstom, FNs spesialrapportør for ekstrem fattigdom og menneskerettigheter, advarer om konsekvensene i en pressemelding 9. desember. Regjeringen forsvarer seg med at det haster med å gjøre noe med budsjettunderskuddet og redusere den offentlige gjelden. Sistnevnte har vokst siden 2014, men tilsvarer ikke mer enn 66 prosent av BNP, noe som er langt mindre enn gjelden til mange EU-land. 13. desember godkjente senatet PEC 55 som Representantenes hus tidligere har stemt gjennom.

Velferdsreformen er ikke mindre skremmende. Temer bygger videre på en idé som Rousseff fremmet. Detaljene i lovforslaget har ennå ikke blitt lagt fram for kongressen, men vi vet allerede at de vil heve pensjonsalderen til minst 65 år (i dag kan brasilianere pensjonere seg tidligere om de har nok opptjening). Det er høyere enn forventet levealder i deler av landet.

Den tredje ambisjonen er å myke opp arbeidslovene og senke «kostnaden» på arbeidskraften. Temer vil åpne for underleverandører i alle deler av arbeidslivet og gi lokale forhandlinger i bedriftene forrang foran loven. Det siste punktet tar opp igjen et lovforslag som nasjonalforsamlingen allerede har drøftet, som vil tillate arbeidskontrakter som bryter med loven, så lenge de er framforhandlet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Disse forslagene gjorde at de økonomiske elitene til slutt aksepterte den parlamentariske høyresidens plan om å avsette Rousseff, en plan de til å begynne med var skeptiske til. Rousseff hadde selv forsøkt å berolige næringslivseliten med en strukturjustering i 2015 og en planlagt velferdsreform. Det var et feiltrinn: Tiltakene forverret den økonomiske resesjonen og forsterket folkets misnøye. Samtidig mente bedriftene og bankene at hun ikke var besluttsom nok og foretrakk å erstatte henne med Temer.

 

Vinn-vinn

Avsettingen av Rousseff markerer slutten på en æra i Brasil. I 13 år har PT jobbet for å forsterke en «ordning» hvor man fremmet visse sosiale framskritt og bedret livene til de fattige uten å true interessene til de rike. Fattigdommen gikk tilbake mens profitten skjøt i været.

«Underetasjen» i samfunnet tjente på økt minstelønn og styrking av arbeidernes kjøpekraft, samt sosiale programmer mot fattigdom og bedre tilgang til høyere utdannelse, bolig og helsetjenester. «Overetasjen» nøt godt av lån fra utviklingsbanken BNDES og sjenerøse skattefritak. Elitens historiske privilegier ble ikke utfordret. Den lite omfordelende skattepolitikken ble ikke endret, i likhet med eierskapskonsentrasjonen i byene. PT bevarte – og forsterket til tider – en politikk rettet mot et primæroverskudd for å tilbakebetale en gjeld som i stor grad eies av landets økonomiske elite. PT-regjeringene forsøkte aldri å utfordre privat sektors grep om mediene eller å utrydde korrupsjonen som smører det politiske systemet de arvet.

 

Aldrende parti

Vinn-vinn-ordningen ville ikke vært mulig uten en betydelig økonomisk vekst (fire prosent i snitt under Lula) som i stor grad skyldtes en gunstig internasjonal situasjon med prisøkning på råvarer og kinesisk vekst. Det ga økte valutareserver og åpnet for å øke de sosiale investeringene uten noen strukturreformer.

Med krisen i 2008 kollapset denne modellen. I 2009 klarte Lulas motkonjunkturpolitikk til å begynne med å bevare veksten og utsette katastrofen. Men i 2014, under Rousseff, viste vinn-vinn-ordningen tegn til utmattelse. Handlingsrommet for å forsone de ulike interessene ble innskrenket og Rousseffs respons – prosykliske innstramminger – utløste en krise.

Krisen ble åpenbar under demonstrasjonene i 2013 som markerte slutten på den sosiale konsensusen som hadde sikret PTs hegemoni. Korrupsjonsetterforskningen Lava Jato («Bilvask») tæret på omdømmet til partiet samtidig som den reduserte investeringsevnen til det statlige oljeselskapet Petrobras og andre storkonsern. Regjeringens oppslutning imploderte mens høyresiden forente krefter. Fra da av var det umulig å ikke få med seg PTs strategiske nedsmelting og institusjonelle nederlag.

Den brasilianske venstresiden og de sosiale bevegelsene står dermed overfor nye problemer. PTs avsporing har revet med seg den progressive leiren og lagt veien åpen for offensiven fra de konservative og liberale. Korrupsjonsskandalene har tæret på den moralske autoriteten til de som representerer venstresiden i brasilianernes øyne. Og partiets manglende evne til å ta selvkritikk eller å forstå hvorfor partiets strategi ikke lenger fungerer, har forverret krisen.

PT har vært den dominerende kraften i den brasilianske venstresiden i 35 år. Partiet har vært stedet hvor de sosiale bevegelsene fant sammen med andre progressive deler av samfunnet. I dag er denne rollen svekket, men det betyr ikke at den er død. Lula har fortsatt stor støtte i befolkningen. Han er utvilsomt det beste alternativet i det kommende presidentvalget, på tross av lynsjingen i mediene og rettsvesenet.

Partiet har likevel mistet mye av sin dynamiske karakter og evne til å mobilisere. Det har rett og slett blitt eldre.

 

To store utfordringer

Hvordan skal venstresiden reagere når det ikke har dukket opp en ny kraft som kan ta over rommet PT har etterlatt seg? Vi ser selvsagt mye motstand, spesielt mot PEC 55 og korrupsjonen til de politiske lederne – nylig ble senatspresident Renan Calheiros siktet for underslag av offentlige midler, noe som kastet bensin på bålet for brasilianerne. De takløse arbeideres bevegelse (MTST) har klart å mobilisere i de store byene. Mange ser også mot Partiet sosialisme og frihet (PSOL) som består av en gruppe kampvillige parlamentarikere som har forlatt PT. Men disse initiativene er ennå ikke nok til å være en løsning.

Progressive står derfor overfor to store utfordringer. Den første er å protestere enda mer høylytt mot Temer-regjeringen, noe som vil avhenge av om de sosiale bevegelsene klarer å forene krefter og å få arbeiderne til å forstå alvoret. Den andre utfordringen er å bygge en ny politisk leir i erkjennelsen av at tiden for konsensus er over. For øyeblikket er det vanskelig å se at det minste sosiale framskritt er mulig uten konfrontasjon og brudd. Det har eliten og høyresiden forstått.

Hvilken løsning vil unngå at den sosiale og politiske utilfredsheten – som er forsterket av krisen – blir kanalisert av et «nytt høyre» slik vi ser folks sinne bli tappet av outsidere som Donald Trump i USA og Marine Le Pen i Frankrike?

Det haster derfor å bringe tilbake radikaliteten som venstresiden bevisst la fra seg da den kom til makten. En demokratisk radikalitet med mål om at Brasils store mangfold skal få delta i de politiske beslutningene og bli representert. En strategisk radikalitet med et ambisiøst program for samfunnsendring som kan gjenopplive håpet (endring av det politiske systemet og produksjonsmodellen, mediereform). Hvilken institusjonell form denne leiren vil anta er heller ikke klart, eller hvor lang tid det vil ta før den dannes, men den er åpenbart nødvendig.

Oversatt av redaksjonen

Guilherme Boulos er nasjonal koordinator for De takløse arbeideres bevegelse (MTST).

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Brasil

Temers autoritære tendenser

Temer-regjeringens politiske endringer er ensbetydende med en skrinlegging av den brasilianske velferdsstaten.

Falsk vår i Brasil

Nasjonalforsamlingen har vedtatt å stille president Dilma Rousseff for riksrett. Internasjonale medier
Placeholder

Rousseffs høyredreining

I møte med korrupsjon og økonomiske krisetider kunne Brasils president Dilma Rousseff

prov

0 kr 0
Gå til Toppen