Leder /

Det utenkelige


Partiene er i oppløsning, i likhet med tilliten til det politiske systemet. Etter Trump og brexit er det utenkelige ikke lenger fullstendig usannsynlig i Frankrike.
Av

Noe er råttent i det franske riket. Før valgkampen i Frankrike startet i høst, så det kommende presidentvalget ut til å bli en enkel affære. François Hollande har i løpet av sine fem år som president slått alle rekorder i upopularitet med gjentatte løftebrudd og reformer som verken har hatt støtte i folket eller parlamentet. Hollande tok derfor det uvanlige – men åpenbart fornuftige – valget om ikke å stille til gjenvalg. Dermed lå alt til rette for høyresidens kandidat. Med et diskreditert Sosialistparti (PS) lå det an til å bli en gjentakelse av valget i 2002, da høyrekandidaten Jacques Chirac møtte Front nationals Jean-Marie Le Pen i andre runde og vant stort takket være le vote utile, den nyttige stemmen, fra venstrevelgerne som ville holde ytre høyre borte fra presidentpalasset.

Slik skulle det ikke gå. Høyrekandidaten François Fillon framstilte seg i høyresidens nominasjonsvalg som den ærlige politiker, ikke lenge etter ble han siktet for underslag av offentlige midler. PS forsøkte å holde et nominasjonsvalg for hele venstresiden, men den populære venstrekandidaten Jean-Luc Mélenchon nektet å stille. Benoît Hamon fra partiets venstrefløy ble valgt, framfor tidligere statsminister Manuel Valls. Hamon og Mélenchon konkurrerer nå om de samme velgerne, som kunne brakt en av dem til andre runde 7. mai, men ingen av dem vil stille seg bak den andre.

I stedet har den lyseblå PS-utbryteren Emmanuel Macron seilt opp på meningsmålingene som favoritten til å møte Front nationals Marine Le Pen i andre runde. Et stort mysterium, siden Macron har vært en sentral figur i Hollande-regjeringens upopulære politikk. Men flere sentrale sosialister har gitt sin støtte til Macron framfor partiets egen kandidat. Hamon og Macron gjenspeiler i så måte krisen mange sosialdemokratiske partier opplever for tiden, hvor medlemmene vil ha venstrepolitikk, ledelsen vil fortsette som før og velgerne kanskje ingen av delene. For hele det politiske systemet er grundig diskreditert, så diskreditert at de fleste kandidatene gjør sitt beste for å ta avstand fra partiapparatene og heller stille for «borgerbevegelser» og koalisjoner.

Dermed kan alt skje. For første gang blir det tatt for gitt at Front national vil ta seg videre fra første runde 23. april og gå til andre runden. Og for første gang kan den utspille seg uten de to politiske formasjonene som har vekslet på å styre Frankrike siden den femte republikken og dagens presidentstyre ble innført i 1958. Det kan heller ikke utelukkes at Le Pen vil vinne, så lenge motstanderen ser ut til enten å bli en høyrekandidat under politietterforskning eller en tidligere minister fra tidenes mest upopulære franske regjering.

Og en seier for Le Pen kan få store konsekvenser. For presidenten har en enorm makt. Det politiske systemet er derfor blitt et sentralt tema i valgkampen. Alle er «mot systemet», men bortsett fra Mélenchon er det ingen som har argumentert for en ny, sjette republikk. Frankrikes politiske landskap synes å være i oppbrudd. Spørsmålet er om det utenkelige, slik vi har sett i USA og Storbritannia, nok en gang vil inntreffe.

© norske LMD

Siste fra Leder

Placeholder

Det tomme sentrum

De tyske sosialdemokratene har ikke lenger noen alternativ å tilby, og langt
Placeholder

Sentrumspopulisme

En stadig tilbakevendende retorisk øvelse i sentrum av både norsk og vestlig
Placeholder

De glade årene

I deres øyne har stormen passert. Donald Trump og brexit har nesten
Placeholder

Noen lærer aldri

«Erfaring er en tøff skole, men idiotene lærer ingen andre steder.»[ref] Benjamin
0 kr 0
Gå til Toppen