Forbildet som falt

Siden 2014 har president Recep Tayyip Erdogan forsøkt å justere utenrikspolitikken sin i takt med utviklingen i Syria og i hjemlandet. Under den «arabiske våren» i 2011 var Erdogans islamsk-konservative Partiet for rettferdighet og utvikling (AKP) et demokratisk forbilde i regionen. Nabolagsdiplomatiet til utenriksminister Ahmet Davutoglu og en dynamisk økonomi ga landet et godt rykte. Men, AKP som har sittet med makten siden valget i 2002, har fått noen skraper i lakken med sin ambivalente holdning til jihadistgruppene i Syria og båndene til islamistregjeringene som har kommet ut av de omstridte politiske overgangene i Egypt og Tunisia. Og ikke minst reagerte mange på regjeringens brutale håndtering av demonstrasjoner mot rivningen av Gezi-parken i Istanbul i 2013.

Siden 2015 har Tyrkia måttet forholde seg til Russlands direkte involvering i krigen i Syria. Samtidig har Det demokratiske unionspartiet (PYD), et syrisk-kurdisk parti med forbindelser til Kurdistans arbeiderparti (PKK), dratt fordel av sin posisjon som en perfekt fiende til Den islamske stat (IS) og får stadig mer støtte fra Vesten. Flere attentater i Tyrkia – fra jihadister og kurdiske grupper – framstår som prisen AKP må betale for sine lite gjennomtenkte handlinger på grensen i sør og undertrykkingen av den kurdiske befolkningens forhåpninger.

Den tyrkiske regjeringen må kvitte seg med sitt lite flatterende rykte som IS-alliert.

Regjeringen er dermed blitt tvunget til å revurdere sine diplomatiske og geopolitiske posisjoner, samtidig som Erdogan forsøker å styrke sin presidentmakt. Statsminister Binali Yildirim kaller den nye pragmatiske holdningen for en «politikk for ’venner snarere enn fiender’».¹ Mye er likevel usikkert ved den nye kursen i en tid hvor valget av Trump som amerikansk president kan svekke regionens skjøre balanse ytterligere.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Frieri til Saudi-Arabia

I tråd med kursendringen har Tyrkia fått et tettere forhold til Saudi-Arabia og distansert seg fra Iran. Et av de første tydelige tegnene dukket opp i januar 2015, da Erdogan avbrøt en reise i Afrika for å overvære begravelsen til kong Abdallah i Riyadh og erklærte landesorg. Det ble ikke tatt godt imot i hjemlandet, spesielt ikke i den sekulære opposisjonen og Folkenes demokratiske parti (HDP),² men Erdogan unnskyldte ikke avgjørelsen. Våren 2015 støttet han den saudiske militærintervensjonen i Jemen og anklagde Iran for å ville «dominere» Midtøsten. Da Erdogan kom tilbake fra et besøk i Saudi-Arabia i januar i fjor nektet han å fordømme de saudiske myndighetenes henrettelse av sjiadissidenten Nimr Baqr al-Nimr, en handling som førte til diplomatisk brudd mellom Saudi-Arabia og Iran.

Tilnærmingen mellom Tyrkia og Saudi-Arabia er overraskende ettersom den tyrkiske regjeringen ikke har samme konfliktfulle syn på forholdet mellom sjia- og sunnimuslimer. I mars 2011 kritiserte den tyrkiske regjeringen Golfrådet (GCC) for å ha sendt soldater til Bahrain for å slå ned en protestbevegelse (med mange, men ikke bare, sjiamuslimer). Like etter vakte Erdogan stor oppsikt da han i irakiske Najaf ba på mausoleet til Ali – svigersønnen til Muhammed og en sentral skikkelse i sjiaislam – og advarte den muslimske verden mot sekteriske splittelser.

Denne nye holdningen til den økende rivaliseringen mellom Saudi-Arabia og Iran er ikke drevet av religiøs uro. Målet er først og fremst at Tyrkia igjen skal få en sentral rolle i konflikten i Syria. For det er framfor alt støtten til de syriske opprørerne de tyrkiske og saudiske lederne diskuterer når de møtes. Samtidig forsøker Tyrkia å overbevise amerikanerne om å gi mer støtte til Den frie syriske hær (FSA) som har kjempet mot Bashar al-Assads regime siden juli 2011 og som forsøker å ta avstand fra takfir-jihadistene.³

For å være troverdig her må den tyrkiske regjeringen kvitte seg med sitt lite flatterende rykte som IS-alliert, som den fikk etter at IS beleiret den syriske byen Kobane i september 2014. Under slaget om byen forsvarte YPG (Folkets forsvarsenheter, PYDs væpnede gren) og PKK den med vestlig luftstøtte, mens den tyrkiske hæren bare lot en liten konvoi av peshmerga-soldater fra Irak hjelpe til. Men etter attentatet i den tyrkiske grensebyen Suruc 20. juli 2015, som IS påtok seg ansvaret for, tillot Tyrkia den internasjonale koalisjonen å bruke flybasen Incirlik i krigen mot IS. Denne beslutningen markerte starten på en prosess som skulle gjøre den tyrkiske hæren til en mer tydelig fiende av IS.

Hjemsøkt av kurdernes suksess

I begynnelsen ble få overbevist av kursendringen, for Tyrkia angrep PKK i Nord-Irak og PYD i Syria mye mer enn IS. Likevel ble Tyrkia høsten 2015 og særlig i fjor en av terrororganisasjonens fremste mål. De tyrkiske myndighetene reagerte med store politiaksjoner mot jihadist-celler i Tyrkia. Og etter at IS i flere måneder sporadisk hadde skutt raketter mot grenseprovinsen Kilis, fikk den tyrkiske regjeringen i mai i fjor et påskudd til å sende panservogner inn i Syria.

Det hele endret seg 24. august, da den tyrkiske hæren på ny krysset grensen med Operasjon Eufrats skjold, hvor den ga støtte til de syriske opprørerne den hadde trent siden året før. De tok byen Jarabulus vest for elva Eufrat. Nå erklærte de også krig mot IS, men Tyrkias krig mot jihadistene var heller ikke denne gangen spesielt overbevisende, for hovedmålet med operasjonen var minst like mye å forhindre de kurdiske styrkene i byen Manbij i øst å nå enklaven Afrin i vest.

Tyrkia har vært alliert med Kurdistans regionalregjering (KRG) i Nord-Irak siden 2007 og ser med uro at et lignende kurdisk område er under oppseiling nord i Syria (kalt Rojava), ettersom det er styrt av PYD som har bånd til PKK. Men tanken om å etablere lignende bånd med Rojava som Tyrkia har med KRG var på dagsordenen i 2013, da regjeringen var i fredsforhandlinger med PKK. To ganger sommeren 2013 dro PYD-lederen Saleh Muslim uoffisielt til Tyrkia, og han snakket til og med om å åpne et representasjonskontor i Ankara. AKPs strategi var å inkludere kurderne i det nasjonale politiske systemet og føre en god naboskapspolitikk med kurderne i Irak og i Syria. Den politiske utviklingen innad i Tyrkia ødela for prosjektet og presset regjeringen til å endre sin holdning til kurderne.

Høsten 2013 hadde fredsprosessen med PKK havnet i bakgrunnen for protestene i Gezi-parken. Så kjørte forhandlingene seg fast etter valgene i 2014 (lokal- og presidentvalg) og i 2015 (parlamentsvalg). IS’ framrykking i Irak og Syria endret situasjonen på bakken og avslørte Tyrkias tvetydige holdning. I forkant av parlamentsvalget ble en ny anledning til dialog med PYD ikke grepet. I februar 2015 var de syrisk-kurdiske styrkene med på å evakuere tyrkiske soldater fra enklaven Suleiman Shah. Det var en god anledning til å plukke opp tråden igjen, men Erdogan blokkerte forsøket på å gjenoppta fredsprosessen som statsminister Davutoglu hadde innledet. HPDs suksess i valget i juni 2015, hvor partiet hindret AKP i å få absolutt flertall, overbeviste Erdogan om å stanse HDP og kurderne. Selv om HDP klarte å beholde flere seter i nasjonalforsamlingen i nyvalget i november 2015 har partiet systematisk blitt marginalisert og undertrykt. I utrenskningene etter det mislykkede statskuppet 15. juli i fjor ble mange av venstrepartiets folkevalgte, blant andre lederne Selahattin Demirtas og Figen Yüksekdag, fengslet og risikerer livstid for «medvirkning til en terrororganisasjon».

Oppmykning overfor Russland

I september 2015 ble Tyrkia tatt på sengen av Russlands massive luftstøtte til det syriske regimet og støtten fra iranske soldater. Samtidig begynte enkelte allierte, som det terrorrammede Frankrike, å snakke om et mulig samarbeid med Russland i kampen mot jihadistene.⁴ 24. november 2015 skjøt tyrkiske F16-fly ned et russisk Su-24-jagerfly. Tyrkia fikk etter hvert støtte fra USA og unngikk å stå fullstendig alene. Hendelsen innledet seks måneder med diplomatisk konflikt med Russland. Sannsynligvis var de alvorlige økonomiske konsekvensene av denne striden grunnen til at Tyrkia raskt forsøkte å normalisere forholdet.

Men bedringen av forholdet skyldtes også Tyrkias stadig mer anstrengte forhold til Obama-administrasjonen. Tyrkerne kritiserte amerikanerne for å ha strøket PYD fra terrorlisten og å ha gjort kurderne til «ansvarlige partnere». Allerede i slutten av juni i fjor aksepterte Putin Tyrkias «beklagelser».

Under statskuppet 15 dager senere var Putin den første som ga sin støtte til Erdogan. I skarp kontrast til Obama som reagerte sent og nektet å utlevere Fethullah Gülen, som Erdogan mener er hjernen bak kuppet. «Vi takker de russiske myndighetene, og spesielt president Putin. Russland ga oss betingelsesløs støtte, i motsetning til andre land,» sa utenriksminister Mevlüt Cavusoglu.⁵

I august i fjor dro Erdogan til Moskva for å forsegle forsoningen. Bedringen av forholdet kulminerte i januar, da russerne og tyrkerne organiserte en fredskonferanse i Astana i Kasakhstan sammen med Iran, etter å ha fått i stand en våpenhvile i Aleppo. Dermed kunne det se ut som en løsning på konflikten kunne skje uten at vestlige land var involvert.

Tyrkias dobbeltforhold

Men det gjenopprettede russisk-tyrkiske forholdet er langt fra pålitelig. Astana-prosessen har ikke klart å fjerne rivaliseringen mellom Tyrkia og Iran eller Russland og Tyrkias uenigheter om Syria. Det er raskt blitt klart at om Putin i utgangspunktet ville finne en løsning på konflikten, var Tyrkia i begynnelsen mer opptatt av at hovedaktørene skulle respektere våpenhvilen. Og selv om Russland har godkjent Operasjon Eufrats skjold, har den russiske strategien i det store og hele bestått i å blokkere de tyrkiskstøttede opprørerne fra å gå sørover mot Raqqa, IS’ selverklærte hovedstad, for å unngå en tyrkisk-kurdisk konflikt.⁶

I mellomtiden har den tyrkiske regjeringen stadig uttalt seg positivt om den nye administrasjonen i USA. Den første kontakten med Trump endte imidlertid verken med utleveringen av Gülen eller brudd med PYD. Tyrkia har forsøkt å overtale USA til å gi slipp på kurderne og la de tyrkiskstøttede opprørerne erobre Raqqa. Men disse opprørerne hadde store problemer med å ta byen Al-Bab fra IS, og synes dermed å ha overbevist den amerikanske administrasjonen om at det ikke er en god løsning.⁷ Dessuten er opprørerne blokkert i sør av syriske regimestyrker og Syrias demokratiske styrker (SDF, en allianse mellom YPG og andre «sekulære» opprørsstyrker).

Uansett holder USA fortsatt fast på at SDF skal spille hovedrollen i den endelige offensiven mot IS.⁸ I så fall er det sannsynlig at de nye amerikanske lederne vil, som sine forgjengere, anstrenge seg for å forsone de iblant motsetningsfulle ambisjonene til sine allierte (kurdere, tyrkere og FSA) og samtidig unngå direkte konfrontasjon med de syriske regimestyrkene som Russland støtter.

NATO synes å ha overlevd maktskiftet i Washington og Astana-forhandlingene har mer eller mindre strandet. Dermed kan Tyrkia vanskelig fortsette å kurtisere Russland for å legge press på USA, slik Erdogan gjorde på slutten av Obamas mandat. Hvis Russland og USA begynner å samarbeide i Syria kan det føre til økt selvstyre for PYD-kurderne. Langt fra å være et ess i ermet kan Tyrkias dobbeltforhold til Russland og USA på sikt bli en tung byrde å bære for landet.⁹ I tillegg kan den nylige krangelen mellom Tyrkia og flere europeiske NATO-land få langsiktige virkninger.

Oversatt av redaksjonen

Jean Marcou er professor ved Sciences Po Grenoble, forsker ved Institutt for anatoliske studier (IFEA) i Istanbul.

1
Se Sami Kohen, «’Daha çok dost, daha az düşman’ nasil olacak?» («Hvordan forstå ’Jo flere venner, jo færre fiender’?»), Milliyet, Istanbul, 27. mai 2016.
2
Se Selahattin Demirtaş, «Vi var Tyrkias framtid», Le Monde diplomatique, juni 2016.
3
Se Bachir El-Khoury, «Tvetydig religiøs retorikk i Aleppo», Le Monde diplomatique, desember 2016.
4
Se Jacques Lévesque, «Quitte ou double de la Russie à Alep», Le Monde diplomatique, november 2016.
5
Intervju på tv-kanalen Haberturk, 25. juli 2016.
6
Se Murat Yetkin, «Kurdish autonomy in Syria via Russian hands?», Hürriyet Daily News, Istanbul, 4. mars 2017.
7
Se Cengiz Çandar, «What’s really happening in Syria’s Al-Bab?», Al-Monitor, Washington, DC, 21. februar 2017.
8
Amberin Zaman, «Turkey, Kurds project confidence as Pentagon plans next Syria moves», Al-Monitor, 23. februar 2017.
9
Se Cengiz Çandar, «Erdogan caught between Trump, Putin in Syria war», Al-Monitor, 13. februar 2017.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal