Alltid tilbake til start

I slutten av april dannet en rekke republikanere i den amerikanske kongressen en caucus, parlamentsgruppe, kalt Israel Victory.¹ «Vi mener at Israel har vært seirende i krigen og at denne kjensgjerningen må anerkjennes for å få fred mellom Israel og nabolandene,» sier de. Israel må få «tvinge sin vilje på fienden», mener en av støttespillerne, historikeren Daniel Pipes. Som et ekko innledet flere hundre palestinske politiske fanger på samme tid en sultestreik på oppfordring fra den mest kjente av dem, den politiske lederen Marwan Barghouti. Dette er palestinernes måte å si høyt og tydelig at motstanden fortsetter og nok en gang fjerne illusjonen om at de er beseiret. For det er ikke første gang at Israel og landets støtte-spillere fantaserer om kapitulasjon, eller at palestinerne simpelthen skal fordufte.

«Flyktningene vil finne sin plass i diasporaen. De mest tilpasningsdyktige og beste overleverne vil klare seg gjennom naturlig seleksjon, resten vil gå dukken. Noen vil dø, men de fleste vil bli menneskelig søppel og sosialt utstøtte og sannsynligvis bli del av de fattigste klassene i de arabiske landene.»² Den innflytelsesrike sionistiske arbeiderpartipolitikeren og framtidige israelske statsministeren, Moshe Sharett, spådde en dyster framtid for de 700 000 palestinerne som var fordrevet fra hjemmene sine etter den israelsk-arabiske krigen i 1948–1949.

Palestinerne hadde nettopp lidd et stort nederlag. Landområdet FNs delingsplan (vedtatt 29. november 1947) hadde gitt dem, var delt i tre. En del (nordre Galilea) var erobret av Israel, mens Vestbredden og Øst-Jerusalem ble annektert av det hasjimittiske kongedømmet Jordan, og lille Gaza ble overdratt til Egypt, med en viss grad av selvstyre. Palestinernes institusjoner forsvant i stormen, og de ble stående igjen uten en politisk ledelse.

«Neste år i Jerusalem»

Denne katastrofen, nakba på arabisk, kom etter et annet nederlag: det store palestinske opprøret i 1936–1939 mot britene og den store jødiske innvandringen. Britiske tropper slo ned oppstanden sammen med sionistmilitser. I kampene fikk disse militsene både våpnene (fra britene) og erfaringen som gjorde at de kunne gå seirende ut av krigen mot de arabiske hærene i 1948–1949.

Sendt til teltleirer i nabolandene eller underlagt israelsk herredømme syntes palestinerne dømt til å forsvinne, slik Sharett spådde. Skjebnen deres ville bli den samme som urfolkene som ble utryddet under erobringen av Nord-Amerika, Australia og New Zealand. Eller så ville de forsvinne inn i de arabiske omgivelsene: Snakket de ikke samme språk, hadde de ikke samme kultur og ofte samme religion som befolkningen i landene som tok imot dem?

Det var palestinerne som avviste alle forsøk på å forankre dem i vertslandene.
Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Bestill nå

Israel kritiserte araberlandene for ikke å assimilere eller å integrere flyktningene, men det var palestinerne som avviste alle forsøk på å forankre dem i vertslandene – deres første motstandshandling. Til å begynne med avviste de også ideen om å bygge mer varige boliger i leirene de var plassert i. Da Gamal Abdel Nassers nye egyptiske regime underskrev en avtale med UNRWA³ i 1953 om å huse flere titalls tusen flyktninger i Sinai, demonstrerte palestinerne i Gaza heftig mot planen. Å vende tilbake til hjemstedene var det eneste som gjaldt.

Den israelske pasifisten Uri Avnery forteller om en opplysende dialog da han var soldat i 1956-krigen⁴ og Israels første, kortvarige okkupasjon av Gaza: «Jeg avhørte en arabisk gutt i en flyktningleir: ’Hvor er du fra?’ spurte jeg. ’Fra Al-Koubab’, svarte han. Jeg ble slått i bakken av svaret, for gutten var bare sju år. Han var altså født i Gaza etter krigen og hadde aldri sett Al-Koubab, en landsby som hadde sluttet å eksistere for lenge siden.»⁵ Seksti år senere er majoriteten av palestinerne født i eksil, og svarene til både barn og voksne er de samme: De kommer fra landsbyen familien deres ble fordrevet fra. Sionistbevegelsen som gjorde en flere tusen år gammel bønn – «neste år i Jerusalem» – til en politisk agenda, burde kjenne seg igjen i denne tilknytningen.

Gryende mobilisering

Det var på denne standhaftigheten at rekonstruksjonen av den palestinske nasjonalbevegelsen skulle bli bygd etter nakba. Den regionale situasjon bidro til det.

Opprettelsen av Israel rystet Midtøsten og bidro til å felle de provestlige arabiske regimene. Nasser kom til makten i Egypt i 1952, en bølge av revolusjonær nasjonalisme flommet over i hele Midtøsten, og i 1958 falt monarkiet i Irak. Denne gløden, sammen med rivaliseringen mellom de arabiske landene og deres ønske om å utslette minnet om et ydmykende nederlag overfor Israel, gjorde at Den arabiske ligaen opprettet Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) i 1964. Samtidig gjennomførte en ukjent organisasjon, Fatah, sine første væpnede operasjoner mot Israel 1. januar 1965. Araberlandenes nye nederlag i juni 1967⁶ gjorde at palestinernes kamp ble stadig mer en selvstendig sak, og 1. februar 1969 ble Fatahs leder, Yasir Arafat, valgt til leder for PLOs eksekutivkomité.

Den palestinske nasjonalbevegelsen etablerte seg i et internasjonalt landskap preget av de indokinesiske folkenes kamp mot amerikanske intervensjoner, geriljaene i Latin-Amerika, væpnede opprør mot Portugals kolonialisme og mot apartheidregimet i Sør-Afrika. I boka Un Captif Amoureux (1986) beskriver forfatteren Jean Genet disse drømmene slik: Palestina var sentrum for «en grandios revolusjon i form av et fyrverkeri, en brann som hopper fra bank til bank, opera til opera, fengsel til rettssal».

I et gitt øyeblikk kan en konflikt bli uttrykket for en epokes sannhet.

Håpet eksploderte for sent. Palestinerne var viklet inn i interne konflikter i Libanon, utsatt for israelske operasjoner i både de okkuperte territoriene og Libanon, og offer for splittelsene i den arabiske verden og visse lands innblanding (Irak, Syria, Jordan) i deres saker. De måtte dermed begrense forhåpningene og akseptere delingen av Palestina. Gradvis ga de opp den væpnede kampen og «eksterne aksjoner», spesielt flykapring, som gjorde saken deres kjent i resten av verden og som de vestlige landene kalte terrorisme. De gikk over til diplomati og politikk. De begynte å bygge mer eller mindre stabile institusjoner – ungdomsorganisasjoner, kvinneorganisasjoner, fagforeninger, forfatterforeninger.

PLO støttet seg særlig på den gryende mobiliseringen på Vestbredden, Gaza og i Øst-Jerusalem, som ble okkupert i 1967, og fikk gradvis internasjonal anseelse. Arafat ble invitert til å snakke til FNs generalforsamling 13. november 1974. PLO ble da anerkjent av de fleste land, med unntak av Israel og USA som ventet helt til 90-tallet med å endre standpunkt. Europeiske land bidro på 80-tallet til å nedfelle to prinsipper: palestinernes rett til selvbestemmelse og at det er nødvendig å ha dialog med deres representant, PLO.

En jord uten folk

Det måtte likevel en intifada til (som brøt ut i desember 1986), og slutt på den kalde krigen, for å få til Oslo-avtalen, underskrevet i Washington 13. september 1993 mellom Yasir Arafat og Israels statsminister Yitzhak Rabin. 1. juli 1994 etablerte Arafat Den palestinske selvstyremyndigheten i Gaza og Jeriko. I prinsippet skulle den vage avtalen kompenseres med anerkjennelsen av et klart prinsipp: «land mot fred», det vil si opprettelsen av en palestinsk stat ved siden av Israel innenfor grensene per 4. juni 1967. Som de fleste vet har denne «fredsprosessen» vært fullstendig mislykket. På tross av «selvstyret» har palestinernes hverdag blitt enda vanskeligere. De har fått stadig større problemer med å forflytte seg på grunn av det økende antallet militærsperringer. Bosettingene har vokst ubønnhørlig, under både israelske venstre- og høyreregjeringer.

Man kan diskutere i det vide og det brede hvorfor det gikk som det gikk, men hovedforklaringen henger sammen med sionistprosjektets kolonisatoriske karakter. Sionismen har gitt israelerne en følelse av at de er overlegne de «innfødte», noe som driver israelske ledere til å nekte å gi palestinerne like rettigheter og selvbestemmelse. Israeleres sikkerhet betyr alt for regjeringen i Tel Aviv, mens palestinernes liv ikke er mye verdt.

Nederlaget til den andre intifadaen, som brøt ut i september 2000, førte til en merkbar svekkelse av Selvstyremyndigheten. Gaza, styrt av islamistpartiet Hamas, havnet i konflikt med Vestbredden under Arafats Fatah. Samtidig har det unektelig også vært diplomatiske seire, som at Palestina har fått observatørstatus i FN og blitt anerkjent av over hundre land.

En annen bragd er den levende nasjonalismen som overskrider lokal tilhørighet og ulike livssituasjoner i eksil. Verken interne splittelser eller Israels mange anstrengelser har fått palestinerne til å gi opp. Ikke bare klorer de seg fast til husene sine, de viser også stolt fram sin identitet, både under okkupasjon og i eksil. Innenfor det som en gang var mandatområdet Palestina finnes det nå flere palestinere (sju millioner inkludert de som bor i Israel) enn israelske jøder (seks millioner): et mareritt for sionistlederne som drømte om et «land uten folk».

Maktesløse politiske krefter

«Å blåse nytt liv i fredsprosessen» er nå en illusjon – det innser alle unntatt Mahmoud Abbas og «det internasjonale samfunnet» som holder Abbas-administrasjonen kunstig i live for å forsvare stillstanden og mangelen på løsningsforslag basert på folkeretten. Hvilken ny strategi vil palestinerne velge?

Det trengs tid for å gjenreise prosjektet. Kapittelet som startet med krigen i juni 1967 er lukket for godt med nederlaget til Oslo-avtalen og debatten splitter palestinerne. Må tanken om deling forlates? Kreve én stat for alle? Oppløse Selvstyremyndigheten? Skal vold være en del av kampen? Selv Hamas som er kjent for sin strenge disiplin, har måttet ta debatten. Det viser organisasjonens nye program som for første gang klart og tydelig aksepterer ideen om en stat innenfor 1967-grensene.⁷ Men, som to palestinske akademikere forklarer:

«I mangel på klarhet om den definitive politiske løsningen, må kjernemålene være de grunnleggende rettighetene som er essensielle for det palestinske folkets rett til selvbestemmelse og som må inngå i enhver framtidig politisk løsning: frihet fra okkupasjon og kolonisering, flyktningenes rett til å vende tilbake til hjemmene og eiendommene sine,⁸ og ikke-diskriminering og full likhet for de palestinske borgerne i Israel. Disse tre målsetningene er avgjørende elementer for selvbestemmelse, som blir elegant formulert i det palestinske sivilsamfunnets oppfordring til boikott, deinvestering og sanksjoner (BDS) mot Israel inntil disse målene er oppnådd.»⁹

BDS-bevegelsen, som 171 ikke-statlige organisasjoner lanserte 9. juni 2005, markerer en ny etappe i den palestinske historien: Sivilsamfunnet har tatt over for maktesløse politiske krefter. Denne fredelige mobiliseringen for like rettigheter, som flere vestlige regjeringer forsøker å forby, når bredt, fra Latin-Amerika til Asia via Europa, slik man kunne se under krigen i Gaza sommeren 2014. Hvorfor?

Segregering og spesiallover

I andre halvdel av 1900-tallet har to store saker engasjert utover landegrensene: Vietnam og Sør-Afrika. Antall døde har ikke vært den sentrale årsaken til indignasjonen. Den internasjonale offentlige opinionen reagerer ikke bare etter hvor makabre hendelser er, den blir også påvirket av deres symbolske rekkevidde. I et gitt øyeblikk kan en konflikt bryte ut av den snevre geografiske rammen og få en universell betydning, den kan bli uttrykket for en epokes sannhet. På tross av de store ulikhetene, befant Vietnam og Sør-Afrika seg begge i bruddlinjen mellom nord og sør, og de var begge konflikter med en kolonialistisk dimensjon.

Det er også tilfellet med Palestina, men konteksten har endret seg. ANCs eksperiment med et sørafrikansk «regnbuesamfunn» som integrerte de hvite – i motsetning til teoriene om «svart makt» – viste at en ny epoke var innledet. Væpnet kamp var ikke lenger den eneste veien, nye veier til frigjøring kunne utforskes, like rettigheter havnet i sentrum.

Med Palestina, samtidens lengste konflikt, har vi ikke bare å gjøre med en strid om territorium. Mer enn et spørsmål om land, handler det om rettferdighet, eller snarere om en urett som stadig gjentas. I de okkuperte territoriene står befolkningen overfor et fenomen som har forsvunnet alle andre steder: en kolonialisme på frammarsj.

Siden 1967 har Israel plassert over 650 000 bosettere på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, en gjerning Den internasjonale straffedomstolen kaller en «krigsforbrytelse». Dagliglivet for palestinerne er preget av konfiskering av land, riving av boliger, arrestasjoner (flertallet av voksne palestinske menn har vært i fengsel), tortur, en hær som skyter først og spør etterpå, en mur som ikke «separerer» to folk, men sperrer det ene inne. Det som uttegner seg er en øygruppe av bantustaner,¹⁰ omgitt av veier forbeholdt israelere – en type segregering som ikke engang fantes i Sør-Afrika. Befolkningen er underlagt spesiallover, et styre som ligner mye på apartheid: to befolkninger på samme land (Vestbredden og Øst-Jerusalem), palestinere og bosettere, underlagt ulike lover og atskilte domstoler.¹¹

Solidaritet som garanti

Verden over identifiserer millioner av mennesker seg med palestinernes kamp. Den gjenspeiler deres eget opprør mot diskriminering og for like rettigheter. De unge i Vestens nedprioriterte bystrøk gjenkjenner seg i palestinerne, i likhet med inderen som er fordrevet fra jorda si eller iren som er stolt av sin fortidige kamp mot den britiske kolonialismen. Selv om denne solidariteten ikke er noen garanti for seier, er den en stor fordel for palestinerne og en garanti om at saken vil holdes i live.

2. november 1917 signerte lord Arthur James Balfour et brev som erklærte at den britiske regjeringen så «positivt på etableringen av et nasjonalhjem for det jødiske folket¹² i Palestina, og vil anstrenge seg for å gjøre det mulig å nå dette målet». Senere skrev forfatteren Arthur Koestler, som kjempet sammen med sionistorganisasjoner, at «en nasjon høytidelig lovet en annen landet til en tredje». Dette koloniprosjektet innviet et langt århundre med uro, kriger, bitterhet og hat. Det har forsterket og forsterker fortsatt alle frustrasjonene i regionen. Å løse det palestinske dramaet vil ikke lede til umiddelbar fred, men så lenge okkupasjonen varer vil det verken finnes fred eller stabilitet i Midtøsten.

Oversatt av redaksjonen

Alain Gresh er redaktør for nettidsskriftet OrientXXI.info.

1
«New Republican pro-Israel caucus wants Palestinians to admit defeat», Jewish Telegraphy Agency, 27. april 2017.
2
Sitert i Alain Gresh og Dominique Vidal, Palestine 47. Un partage avorté, Éditions Complexe, Brussel, 1994 [1987].
3
FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, opprettet 8. desember 1949.
4
Som reaksjon på Nassers nasjonalisering av Suezkanal-selskapet 26. juli 1956, angrep Frankrike, Storbritannia og Israel Egypt. Offensiven var militært vellykket, men endte i nederlag etter press fra USA og Sovjetunionen.
5
Sitert i Alain Gresh og Dominique Vidal, Palestine 47. Un partage avorté, se over.
6
Krigen i juni 1967, den tredje israelsk-arabiske krigen etter krigene i 1948–1949 og 1956, førte til nederlag for Egypt, Syria og Jordan. Israel erobret Sinai, syriske Golan, Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem.
7
Se Leïla Seurat, «Révolution dans la révolution au Hamas», OrientXXI.info, 1. mai 2017.
8
FNs generalforsamlings resolusjon 194, vedtatt 11. desember 1948, sier at «flyktningene som ønsker å vende tilbake til hjemmene sine og leve i fred med naboene skal få lov til å gjøre det så snart som mulig» og at «kompensasjon skal betales for eiendommen til de som velger å ikke vende tilbake til hjemmene». Resolusjonene 394 og 513 har senere gjentatt disse punktene.
9
Nadia Hijab og Ingrid Jaradat Gassner, «Talking Palestine: What Frame of Analysis? Which Goals and Messages?», Al-Shabaka, 12. april 2017.
10
En bantustan var et område den hvite makten i Sør-Afrika reserverte for de svarte som ledd i apartheidpolitikken.
11
Se Céline Lebrun og Julien Salingue (red.), Israël, un État d’apartheid? Enjeux juridiques et politiques, L’Harmattan, Paris, 2013.
12
I den første versjonen skrev han «den jødiske rasen».