En sigarettpakke fra en butikk i Sarjaveo med advarselen «Røyking dreper» på bosnisk, kroatisk og serbisk. Foto: ELVIS BARUKCIC, AFP / NTB SCANPIX.
Balkan Språk

Balkans navnløse språk


Etter oppløsningen av Jugoslavia begynte innbyggerne å snakke bosnisk i Sarajevo, kroatisk i Zagreb, serbisk i Beograd og montenegrinsk i Podgorica. Men de snakker alle samme språk, sier lingvistene, til nasjonalistenes store ergrelse.
Av og

Den 30. mars presenterte en rek­ke intellektuelle i Sarajevo en Erklæring om fellesspråket.1 Erklæringen er tilgjengelig her. Målet deres er å gjøre slutt på de lingvistiske kranglene som har sådd splid mellom de tidligere jugoslaviske republikkene siden 1990-tallet. «Snakker vi samme språk i Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Montenegro og Serbia? Svaret er ja,» står det i innledningen til erklæringen: «Det dreier seg om et felles polysentrisk språk, det vil si med tydelige varianter, slik som i tysk, engelsk, arabisk, fransk, spansk, portugisisk og mange andre språk.» Den eneste forskjellen, bemerker den serbiske lingvisten Ranko Bugarski, «er at hos oss er det variantene som har et navn, mens selve språket ikke lenger har noen status og et offisielt navn.»

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Kraftigst var de i Kroatia. «Det er et angrep mot det kroatiske språket som bereder grunnen for et annet angrep!» tordnet erkebiskopen i Zagreb, Josip Bozanic, i sin påskepreken. Mens landets konservative president, Kolinda Grabar-Kitarovic, forsikret at «dette påståtte felles språket er et politisk prosjekt som døde med Jugoslavia». På serbisk side sa den ultranasjonalistiske lingvisten Milos Kovacevic: «Grunnen til at språket ikke har et navn, er at alle vet at det dreier seg om serbisk.» Han mente at serbisk var en «skatt» som nabofolkene forsøker å «stjele».2 Se Ivan Čolović, «Les prêtres de la langue. Poésie, nation et politique en Serbie», Terrain. Anthropologie & sciences humaines, Nanterre, september 2003.

 

Spenninger og komikk

I Jugoslavia var det ingen som tvilte på at det fantes et felles språk, snakket av rundt femten millioner på Balkan, og i de store utvandrersamfunnene i andre deler av verden. Språket ble kalt serbokroatisk eller kroatoserbisk, og ble skrevet på både latin og kyrillisk – begge alfabetene ble systematisk brukt på skilt. Serbokroatisk var kommunikasjonsspråket i de føderale institusjonene og i hæren. Det sameksisterte med de mange andre språkene i den jugoslaviske føderasjonen – slovensk og makedonsk (offisielle språk i republikkene Slovenia og Makedonia), albansk, italiensk, ungarsk, romani, rutensk, tsjekkisk, tyrkisk og slovakisk.

Etter den blodige oppløsningen av føderasjonen på begynnelsen av 90-tallet har de nye landene ikke klart å bli enige om en betegnelse som kan erstatte «serbokroatisk». I Den internasjonale domstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY) i Haag bruker man BCS (bosnisk-kroatisk-serbisk), mens på universitetet Sorbonne i Paris undervises det i BCMS, der M-en står for montenegrinsk. «Navnespørsmålet har skapt opphetet debatt,» forteller forfatter, oversetter og forlegger Vladimir Arsenijevic, som er en av initiativtakerne til Erklæringen om fellesspråket. «Siden det ikke er mulig å bruke ’serbokroatisk’ eller ’jugoslavisk’, sier vi sørslavere oss imellom vanligvis nas jezik, vårt språk.» Som en betegnelse på en felles identitet som fortsatt eksisterer, på tross av de politiske splittelsene.

I Jugoslavia var det ingen som tvilte på at det fantes et felles språk.

I Kroatia har man siden 1990 gjort alt for å framheve forskjellene mellom «kroatisk» og fellesnormen. Kroatene lager ofte nyord for å erstatte utenlandske ord: De sier zracna luka («lufthavn») mens bosnierne og serberne snakker om aerodrom, og de bruker ordet pasolstvo (som også finnes på russisk) om diplomatkontorene nabolandene kaller ambasada. Hyllesten av språklig renhet forsterker tendensen som har skapt en rekke ord som kroatene selv iblant har problemer med å forstå. Hvert år kårer en konkurranse med stor mediedekning «det beste nye kroatiske ordet». På serbisk har debatten dreid seg mer om det kyrilliske alfabetet, som forsvares iherdig av den mektige ortodokse kirken. Det fungerer også som en markør for «serbiskhet» i en tid hvor det er truet av internett der det latinske alfabetet, som også brukes i landet, dominerer.

Spenningene rundt språket fører også til en del komikk. Kroatene, hviterusserne og ukrainerne bruker gamle slaviske former for årets måneder: Det naboen kaller april, kaller de travanj (direkte oversatt «gressets måned»). I områder hvor det bor flere folkegrupper sier innbyggerne ofte den «fjerde måneden» for å unngå å markere nasjonal tilhørighet. Situasjonen blir enda mer komplisert med «bosnisk», som skiller seg ut med noen turkismer som knapt brukes i dagligtalen, og «montenegrinsk» som kan skrives på begge alfabetene. Etter at Montenegro ble uavhengig i 2006 har to konsonanter blitt lagt til for å gjengi de særegne lydene i montenegrinernes talemål. De serbiske nasjonalistene mener at det ikke finnes en egen montenegrinsk identitet og språksaken skaper jevnlig strid i det lille landet som nettopp har blitt medlem av NATO. For bare få år siden hadde minibankene nord i landet – hvor det bor mange ortodokse (enkelte av dem kaller seg serbere, andre montenegrinere) og en god del bosniere – det forsiktige språkalternativet maternji jezik, morsmål.

 

Bryte barrierene

Språkkranglene har aldri hindret folkene i de ulike landene i å forstå hverandre. Forskjellene mellom de ulike variantene av «serbokroatisk» er mindre enn ti prosent av vokabularet, forteller den kroatiske lingvisten Josip Baotic i Bosnia-Hercegovina. I virkeligheten har debatten som har pågått siden 90-tallet ikke noe vitenskapelig fundament, den er framfor alt politisk. Et bevis på den «gjensidige forståelsen som sørger for en nesten perfekt kommunikasjon i komplekse meningsutvekslinger»,3 Paul-Louis Thomas, «Le serbo-croate (bosniaque, croate, monténégrin, serbe): de l’étude d’une langue à l’identité des langues», Revue des études slaves, årg. 74, 2–3, Paris, 2003. er de mange regionale mediene som har dukket opp: Radio Slobodna Evropa, med utspring i den lokale Radio Free Europe, Al-Jazeera Balkan og mer nylig nyhetskanalen N1, som er del av CNN. På tross av noen økonomiske utfordringer – bøker er dyrere i Kroatia enn i Serbia og Bosnia-Hercegovina – produserer og publiserer mange forlag på tvers av grensene.

Debatten har ikke noe vitenskapelig fundament, den er framfor alt politisk.

I 2009 startet forfatteren Vladimir Arsenijevic foreningen Krokodil som skal «fremme en kultur for dialog, forsoning og gjenetablering av brutte bånd i den regionen som kalles Vest-Balkan» med mål om å gjenopprette den sørslaviske litteraturens rykte. «Jeg vokste opp i Kroatia, men jeg bor i Serbia og bruker ord fra begge variantene,» sier han. «Da jeg begynte å skrive hadde jeg problemer med redaktørene, som ville endre ordene mine.» Det samme sier sosiologen Igor Stiks, som er født i Sarajevo, har studert i Zagreb og Paris, og nå bor i Beograd. «Jeg spør alltid oversetterne mine hvilket språk jeg skriver, men ingen klarer å svare meg,» spøker han.

«Med de påståtte forskjellene mellom språkene vårene, forsterker man de eksisterende grensene og reiser nye. Språkpolitikken i de fire landene, som alle insisterer på forskjellene, fører til skadelige og farlige praksiser som skaper en uforsvarlig og trist segregasjon mellom skolebarn ut fra deres ’morsmål’. Dermed oppdrar man nye generasjoner av unge nasjonalister,» sier Ranko Bugarski. Initiativtakerne til Erklæringen om fellesspråket avviser at prosjektet deres er politisk – noe som umiddelbart ville fått nasjonalistene i hjemlandene deres til å anklage dem for nostalgi for den gamle fellesstaten. Men responsen initiativet har fått, viser at borgerne på Balkan ønsker å bryte ned barrierene som har blitt reist de siste 25 årene.

Oversatt av redaksjonen

Jean-Arnault Dérens og Simon Rico er journalister i Courrier des Balkans.


Fotnoter   [ + ]

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner.

Siste fra Balkan

Venstrevind i Kosovo

Venstresuverenistiske Vetëvendosje ble i sommer Kosovos nest største parti med løfter om
0 kr 0
Gå til Toppen