Filosofi /

Hjernen gjør motstand


Blir vi klokere av å ta veien innom nevrovitenskapene for å forstå samfunnet i vår tid?
Av og

Innen nevrovitenskapene har det over de siste tiårene avtegnet seg en ny forståelse av hjernen og sentralnervesystemet. Hjernen synes, på noen strukturelle og funksjonelle områder og nivåer, å utvikle seg på en mindre forutsigbar, ensartet og statisk måte enn det man tidligere har antatt. Ved alvorlige hodetraumer har man ved hjelp av bildeteknologier kunnet observere hvordan andre cerebrale områder hos pasienten etter hvert overtar funksjoner som før ble utført av de skadede områdene. Kognitiv funksjon synes således ikke å være strengt lokalisert til en genetisk determinert anatomisk struktur. Hjernen er formbar, så er også hjernens funksjon. ’Nevroplastisitet’ er en samlebetegnelse på en rekke nevrale fenomener som nå utforskes på tvers av flere vitenskapelige disipliner og underdisipliner. Den nye forståelsen av hjernen er at den er plastisk.

Men hva betyr det at menneskehjernen er plastisk? Endrer denne nye forståelsen av hjernen vår selvforståelse som mennesker? Og kan en slik forståelse utfordre hvordan samfunnet er innordnet? Dette er problemstillingen den franske tenkeren Catherine Malabou utforsker i sitt filosofiske essay Hva skal vi gjøre med hjernen vår? fra 2004, som nå foreligger i norsk oversettelse.

Malabous svar er at vi står overfor en ny kunnskap som endrer på det meste av det vi trodde om oss selv og om hverandre. Problemet er at vi ennå ikke vet hva det betyr for oss at menneskehjernen er plastisk. Vi vet ennå lite om hva denne forståelsen faktisk innebærer. Dette vil Malabou gjøre noe med: Vi er nemlig ikke våre hjerner, men vi er det vi gjør med dem.

 

Fleksibilitet vs. plastisitet

Ifølge Malabou er dagens mennesker, og aller mest filosofene, uvitende om den vitenskapelige revolusjonen som foregår i hjerneforskningen. Vi forblir «fremmede for oss selv på terskelen til denne ’nye verdenen’ som vi ikke aner noen ting om, selv om den utgjør vårt eget indre», skriver hun. Vi snakker imidlertid her om en type uvitenhet som ikke skyldes at tradisjonelle virkemidler som økt forsk­ningsformidling eller nevrovitenskapelig utdanning, har feilet.

I et tilsiktet marxistisk formular, hevder Malabou at vi lever i en tid hvor vi ennå ikke har oppnådd bevissthet om hjernene våre og hva de er i stand til. Hver hjerne har nemlig en unik tilblivelseshistorie, en historie som er vår egen, som er oss: «Hjernen er vårt verk og vi vet det ikke», gjentar hun igjen og igjen. Mangelen på historisk hjernebevissthet, om man vil, hindrer oss fra å frigjøre hjernens virkelige potensiale. I stedet risikerer vi å forbli fanget i vår tids ideologiske forestilling om «det nevrale mennesket».

For Malabou er problemet med denne forestillingen imidlertid ikke at den er feil. Problemet oppstår når vi tror det nevrale mennesket representerer hele bildet: «Feilen er å tro at det nevrale mennesket bare er en nevral kjensgjerning og ikke også en politisk og ideologisk konstruksjon (inkludert av det ’nevrale’ selv). Mange beskrivelser av hjernens plastisitet fungerer i praksis som en ubevisst legitimering av ubegrenset fleksibilitet.»

I Malabous begrepsanalyse får ’fleksibilitet’ og ‘plastisitet’ motsatte verdimessige fortegn. Mens hun synes å betrakte det fleksible menneskets individuelle selvrealiseringsprosjekt i retning av en atferdsmessig tilpasning til den globale kapitalismens behov for en bestemt type arbeidskraft, assosierer hun plastisitet med hjernens evne til ekte skaperkraft og opprør.

Skal vi tro Malabou, så henter samtidens forestilling om det fleksible mennesket sin ideologiske begrunnelse fra en misoppfatning av nevrovitenskapene generelt og plastisitet spesielt. Den plastiske hjernen er nemlig ikke bare i stand til å ta i mot eller skape form og tilpasse seg nye omgivelser. Den kan også gjøre motstand og ødelegge form. Malabou anfører at plastisitet også kan bety plastisk, som i plastisk sprengstoff. Den fleksible hjernen er kanskje tøyelig, men den plastiske hjernen kan «eksplodere», den kan si nei til den globale kapitalismens «krav om absolutt mobilitet, tilpasningsdyktighet, kreativitet».

Leseren vil kanskje allerede her ha gjort seg opp noen oppfatninger om hvor Malabous filosofiske prosjekt bærer hen: Å «si nei» og «yte motstand» er velkjente vendinger fra venstresidens ideologiske repertoar. Men blir man noe klokere av å snakke om hjerner på denne måten hvis det er menneskets livsvilkår i dag man ønsker å forstå, protestere mot og eventuelt gjøre noe med? Hvorfor ta omveien om nevroplastisitet?

 

Sjangerinvitasjon

Hvis du er ute etter en nyansert framstilling av forskningen rundt nevroplastisitet og de vitenskapsteoretiske spørsmålene denne forskningen reiser for enkeltindivid og samfunn, så er Malabous bok sannsynligvis ikke stedet å begynne. Hva skal vi gjøre med hjernen vår? fungerer ikke som en innføringsbok i nevroplastisitet. Malabou beskriver selv sin tilnærming som en «kritisk epistemologi» som forsøker «å rette opp i og redegjøre for bruken av begrepet plastisitet».

Sjangermessig plasserer boka seg da også i et essayistisk landskap hvor Malabou først og fremst er ute etter å utforske sin egen filosofiske innfallsvinkel til hjernens og sentralnervesystemets plastisitet. Det er særlig hennes interesse for Marx’ historisk-politiske filosofi og Hegels plastisitets- og historiebegrep som farger hennes tilnærming. Det er et stoff hun mestrer og som tilfører diskusjonen noe nytt. Det betyr imidlertid at andre innfallsvinkler og utgangspunkt som kunne plassert, nyansert og utfordret framstillingen hennes, i det store og hele er fraværende. Som essay er dette for så vidt uproblematisk, men det begrenser likevel tekstens validitet og relevans som epistemologisk undersøkelse av nevrovitenskapelig kunnskap.

Ifølge Malabou instituerer boka hennes nemlig en helt ny sjanger som er «åpen for alle» som ønsker å utforske betydningen av nevroplastisitet med henblikk på de evige og mer samtidige spørsmål. Det kan tyde på at Malabou selv vurderer verket sitt som et slags forarbeid til en bredere politisk bevegelse – et essayistisk manifest mer enn et vitenskapelig essay. Påkallelsen av Marx’ berømte polemikk fra Louis Bonapartes attende brumaire (1852) i bokas åpningsavsnitt kan tyde på det: «Menneskene skaper sin egen historie, men de skaper den ikke etter eget godtykke».

Det er nå 13 år siden boka ble utgitt på originalspråket, og åtte år siden den kom ut i engelsk oversettelse. Om sjangeren har blitt oppfattet som åpen for alle eller for ingen er vanskelig å si, men foreløpig synes det å være få som har besvart Malabous invitasjon, til tross for en rekke bokanmeldelser og noen akademiske analyser. Det er sannsynligvis flere grunner til det. Én er at Malabou selv ikke utdyper hva som kjennetegner sjangeren hun ønsker å etablere, hvilket også vanskeliggjør en litteraturhistorisk plassering. En annen grunn er kanskje at det filosofiske håndverket til Malabou ikke alltid står i forhold til den påståelige, tidvis triumferende stilen som preger essayet hennes. Samtidig er det til tider noe svært forfriskende over Malabous grenseoverskridene omgang med tematikken hun skriver om, men det endrer ikke det forhold at påstandene hennes ofte mangler dokumentasjon og overbevisende argumentasjon.

Malabou framstår – på godt og vondt – som en høyst original tenker. Samtidig er noen av hennes semantiske sprang, for eksempel sammenstillingen av hjerneplastisitet med plastisk sprengstoff, mer bisarre enn originale. Som det også har blitt kommentert i den engelskspråklige mottakelsen av boka, så er det den myke og formbare kvaliteten ved plastisk sprengstoff som er bakgrunnen for benevnelsen, ikke at den er (ekstremt) eksplosiv. Slike påfunn får leseren til å tvile på tekstens autoritet.

Et annet språkhistorisk poeng som bør nevnes i denne sammenhengen er at ’plastisk’ også har konnotasjoner som falsk, billig og overfladisk, betydninger ordet fikk på bakgrunn av de mange masseproduserte og billige forbruksvarene i plast på 1950- og 1960-tallet. Malabou er ellers ganske grundig med å føre opp ulike betydninger av plastisitet, men disse betydningene er rett og slett selektert vekk. Kanskje de ikke passet inn i historien hun ønsker å fortelle? I senere år har dessuten mikroplast blitt knyttet til forurensningen av marine økosystemer og gitt nye konnotasjoner til ordet plastikk. Hvis poenget til Malabou er å føre en politisk kamp om ordene à la ’arbeider’ vs. ’arbeidstaker’, så kan det se ut til at hun jobber i en språkhistorisk oppoverbakke.

 

Historiens slutt

Når det kommer til Malabous beundring for nevrovitenskapene kan en leser med kjennskap til Hegels og Marx’ historiefilosofier godt få en følelse av at vi står på slutten av historien. Malabou uttaler seg i hvert fall med en skråsikkerhet om hjernen som om de dialektiske motsetningene mellom kropp og sinn endelig har blitt opphevet. Men er det slik at nevrovitenskapene nå har etablert det som et ugjendrivelig faktum at hjernen er plastisk, og at vi dermed grovt sett vet hva hjernen er og hvordan den fungerer?

En slik formidling og bruk av nevrovitenskapelig kunnskap synes unektelig å stå i et motstridende forhold til at det stadig forskes så mye på plastisitet og andre nevrale fenomener.

Per i dag finnes det ikke én rådende eksperimentelt verifisert teori i nevrovitenskapene som kan forklare rekkevidden av plastiske fenomener i tid og på tvers av situasjoner – eller predikere nye. Det kan skyldes at forskningen er preget av teknologidrevet empiri og mindre av hypotesedrivende teoretisk arbeid. Nevrovitenskapelige forskningsartikler er ofte ferskvare. Publiseringsmengden i et vitensfelt kan indikere om feltet er framgangsrikt eller ikke, men det kan også indikere at problemene det jobbes med er partikulære og vanskelige å sammenfatte under allmenngyldige abstraksjoner. Dette burde mane til en viss nøkternhet og ydmykhet hos den som forsøker å trekke filosofiske implikasjoner fra nevrovitenskapen som forskningsfelt, særlig hvis målet er å gi vitenskapelig autoriserte svar på de evige spørsmål.

Men Malabou forholder seg da heller ikke direkte til denne empiriske forskningslitteraturen. Hun forholder seg til hjerneforskere som ser forskningsfeltet sitt i en større historisk og teoretisk sammenheng, gjerne med store filosofiske og sosiale spørsmål i tankene. Det vil si, hjerneforskere som også filosoferer: Jean-Pierre Changeaux, Antonio Damasio, Joseph LeDoux, Daniel Dennett. Dette metodologiske valget preger også den vitenskapshistoriske fortellingen hun etablerer. Tidligere forsøk på å begrepsfeste og empirisk undersøke «plasitisitetsfenomener» er for det meste utelatt.1 For eksempel Goltz-Ferrier-debatten på 1880- tallet og Karl Lashleys arbeid på 1920-tallet. For en leser er dette viktig å ha i mente, fordi det gir en pekepinn på hvilke diskusjoner teksten forholder seg til, hvilket abstraksjonsnivå nevrovitenskapen her diskuteres på og – kanskje like viktig – hva som ikke er tatt med.

 

Hjernen og politikken

Malabou tillegger den nevrovitenskapelige forståelsen av hjernen overraskende stor betydning for hvordan samfunnet og politikken er innrettet ellers. Hun synes å mene at den nevrovitenskapelige modellen av hjernen setter premissene for forståelsen av mennesket i dag, og at det er den hjernesentrerte menneskeforståelsen som primært gir vitenskapelig legitimitet til den globale kapitalismens «samtidige ansikt»:

Hjernen er vårt verk og vi vet det ikke. Til gjengjeld vet vi veldig godt at vi bor i et nettformet samfunn. […] Vi vet at individet bygger opp sitt liv som et verk, at det er hennes ansvar å vite hva hun skal gjøre med seg selv, og at hun nettopp derfor ikke kan være stivnet. Det er altså ikke nødvendig å kjenne til de siste nevrovitenskapelige oppdagelsene for å umiddelbart og hverdagslig erfare politikkens og samfunnets nevrale form – en form som i høy grad sammenfaller med kapitalismens samtidige ansikt.

Vi er enige med Malabou i at vi ikke trenger å ha nevrovitenskapelig kunnskap for å erfare den tiden vi lever i, men vi trenger ikke være enige i at «vi [vet] veldig godt at vi lever i et nettformet samfunn». Malabou plasserer seg her i en lang politisk-teoretisk tradisjon som tenker menneske og samfunn, og forholdene mellom dem, i teknologiske metaforer: «Organ», «maskin», «program», «verk» og ikke minst «nettverk» er metaforer som alle knytter biologi og politikk sammen. Slik hjernen er bundet sammen av nevrale nettverk, er samfunnet bundet sammen av ulike finansielle, merkantile og virtuelle nettverk. Slik den plastiske hjernen, ifølge Malabou, mangler en sentralisert styringsenhet, er den globale kapitalismen også desentralisert. Slik hjernen er vårt verk, er samfunnet også det. Kort sagt: «Hjernen» og «kapitalismen» speiler hverandre. «Det biologiske og det sosiale sender denne nye kommandomodellen fram og tilbake mellom hverandre», som Malabou skriver. Det er velkjent at Tyskland og Frankrike er organisert på en henholdsvis desentralisert og sentralisert måte. Berlin har ikke den samme betydningen for Tyskland som Paris har for Frankrike. Men har denne historiske, politiske og kulturelle forskjellen noe med teknologiske metaforer om hjernen å gjøre?

Det kan av og til se ut til at Malabou lar seg fortrylle av sin egen metaforbruk og at viktige analytiske begrepsforskjeller dermed forsvinner: Hva mener vi med «nettverk» når vi sier at hjernen er et nevralt nettverk som vi ikke mener når vi sier at samfunnet er organisert i nettverk? Her kunne Malabou med hell ha forholdt seg til den franske vitenskapshistorietradisjonen forbundet med Gaston Bachelard, Georges Canguilhem og Michel Foucault. Særlig Canguilhems historisk-epistemologiske kritikk av vitenskapelige ideologier og organismebegrepet ville kunne bidratt til å få fram begrepsdistinksjoner som ikke forveksler fenomener fordi ordet som brukes om dem er det samme. Riktignok nevner hun begreper fra Bachelard, slik som «epistemologisk hinder»,2 Bachelard introduserte begrepet om «epistemologisk hinder» i La formation l’esprit scientifique (1938) for å studere hvordan blant annet ubevisste tankestrukturer og erfaringer fra hverdagslivet hindrer etableringen av vitenskapelig kunnskap. For Bachelard har begrepet både en vitenskapshistorisk (og epistemologisk) og pedagogisk dimensjon. men da mer som en merkelapp enn i form av en vitenskapshistorisk analyse.

 

Sentral styringsenhet

Så blir vi klokere av å ta veien innom nevrovitenskapene for å forstå samfunnet i vår tid? Kanskje hvis vi mener at samfunnsfenomener er reduserbare til nevrale fenomener, men da blir vi mer reduksjonistiske, ikke klokere.

Samtidig er det på det rene at nevrovitenskapelige ord og forståelser finner veien inn i stadig flere samfunnsområder, ikke bare i det såkalte nye arbeidslivet. Vi kan her nevne rettssalene, de demokratiske prosessene (valgkamper) og skolen. Men det er tvilsomt at det er nevrovitenskapene som besitter nøkkelen til å forstå slike utviklingstrekk. Hjernen inneholder ikke informasjon om nevrovitenskapenes sosiale og historiske kontekst som nevrovitenskapene meningsfullt kan få tilgang til gjennom sine metoder.

Vi er enige med Malabou i at det er viktig å være oppmerksom på metaforenes ideologiske og politiske funksjoner. Malabou synes å være klar over at det også gjelder hennes egne metaforer, men det er mer å si om metaforer enn at de er våpen i politiske og idelogiske stridsspørsmål. Å si at hjernen er et «verk», er å bruke en teknologisk metafor som sammenføyer et fysiologisk fenomen med et tilvirket fenomen med potensiell mening og historie. Observert utenfra er imidlertid hjernen tom for ideer, begreper og historiske representasjoner. Observert utenfra finner man heller ikke et «jeg». Å forvente å finne et «jeg» i hjernen er, så langt vi kan se, å bygge forventningene sine på en kategorifeil.

«Metaforen om sentralorganet er ugjenkallelig utdatert, selv om den lever videre som et epistemologisk og ideologisk hinder», skriver Malabou. Men her ser hun bort fra det forhold at deler av nevrovitenskapene fremdeles anvender modeller av menneskets kognitive apparat som inneholder eller antar en sentral styringsenhet. Slike språklige antakelser finner man selv i tittelen på Malabous bok, der «hva skal vi» og «hjernen vår» forutsetter et «jeg». Hun kunne kalt boka for «Hva skal alle hjernene gjøre med alle hjernenes hjerne?» og kanskje dermed omgått problemet, men det hadde gått på bekostning av den begrepslige presisjonen. Hun innrømmer det imidlertid selv i frasen «ugjenkallelig utdatert hinder», for hvordan kan noe som er ugjenkallelig utdatert fremdeles være et hinder? Det må være at hinderet, «jeg-et», fremdeles er der.

Hva står vi så igjen med når vi regner opp de mange antakelsene, idealiseringene og metodologiske begrensningene som nevrovitenskapelig kunnskap, i likhet med all vitenskapelig kunnskap, må vurderes ut fra hvis den skal ha validitet og relevans under reelle samfunnsvilkår og livsbetingelser? Besitter nevrovitenskapene nøkkelen til å forstå mennesket med fysiologiske begreper som plastisitet? Det kan være ulike syn rundt dette, men siden den første utgivelsen av Malabous bok har flere klare motstemmer mot en slik nevrovitenskapelig optimisme gjort seg gjeldende. En av de tydeligste motstemmene i det offentlige ordskiftet har vært nevrologen Raymond Tallis, som peker på mange av de overdrivelsene som begås på vegne av nevrovitenskapene i dag. I utgangspunktet kunne også Malabous problematisering av nevrovitenskapenes metaforer og hvordan de påvirker samfunnet bidratt til en viktig korreksjon. Dessverre gjør det faktum at «plastisitet» uimotsagt og unyansert er helten i historien prosjektet hennes betydelig mindre eksplosivt.

© norske LMD
Catherine Malabou, Hva skal vi gjøre med hjernen vår?, oversatt av Kaja Jenssen Rathe, H//O//F Forlag, 2017.

Jan Reinert Karlsen er førsteamanuensis, Senter for vitenskapsteori, UiB.
Berge Osnes er førsteamanuensis II, Institutt for biologisk og medisinsk psykologi, UiB.

Fotnoter   [ + ]