India Klassesamfunn

Hushjelpene gjør opprør


Millioner av hushjelper fra fattige provinser hjelper den indiske middelklassen i deres drøm om en vestlig livstil. I sommer gjorde de opprør.
Av

Det har gått over fire uker. Små aper, ekorn og flaksende fugler leker i parken ved morgengry, mens Zohra Bibi1 Bibi er et navn som gis til gifte kvinner i Vest-Bengal. forteller om hendelsesforløpet. Ankomsten hos arbeidsgiveren, slagene, flukten, mobiltelefonen som ble konfiskert, en hel natt sperret inne i boligkomplekset, så kom kollegene hennes, tidlig på morgenen, med batonger, steiner og rop om hevn.

12. juli kom Zohra Bibi (29), en av de fem hundre hushjelpene i de 21 boligblokkene i boligkomplekset Mahagun Moderne i Noida utenfor New Delhi, til arbeidsgiveren sin, Harshu Sethi. «Hver morgen står jeg opp 5.30 for å være hos arbeidsgiverne mine før 7.00 og servere dem frokost. Vi hushjelper sparer mye tid for arbeidsgiverne våre. Med åtte arbeidsgivere tjener jeg 17 000 rupi [2080 kroner]. Jeg har gjort dette i tolv år. Min eldste sønn, mannen min og jeg var med på å bygge Mahagun Moderne og andre blokker som murere. Da beboerne flyttet inn, klatret jeg over gitteret og spurte om de ville ansette meg.»

Zohra Bibi og mannen Abdul har vært ettersøkt av politiet siden 13. juli. De skjuler seg i en hemmelig leilighet langt fra Noida, hjulpet av den ikke-registrerte fagforeningen Gharelu Kamgar Union (GKU), som etter sigende har 7000 medlemmer. Natt til 13. juli kontaktet Abdul politiet. De dro hjem til Sethi, men fant ikke Zohra Bibi. Neste morgen fortalte han det til kollegene og naboene sine. Det førte til et opprør som sjokkerte de velstående klassene i India. Zohra Bibi, kledd i oransje kurta, hendene foldet, og med en tynn stripe oransje pulver i hårskillen – «for at folk skal tro jeg er hindu så jeg unngår unødige problemer» – er en av de mange ti tusen, hovedsakelig muslimer, som har flyttet fra provinsen Vest-Bengal og inn til de store byene.

I Noida reiser betongskyskraperne seg som løfter om en praktfull, luftavkjølt framtid med bredbånd, olympisk svømme­basseng, private sikkerhetsvakter og flust med hushjelper. I de gigantiske boligblokkene bor folk fra «middelsjiktet» – en eklektisk betegnelse som omfatter selvstendig næringsdrivende, mellomledere, leger og advokater som har flyktet fra overbefolkning og stive boligpriser i New Delhi. Her forsøker de å realisere drømmen om en indisk global class. Disse forstadsleilighetene huser ikke de søkkrike – ifølge amerikanske Forbes har India 101 dollarmilliardærer og er dermed på en fjerdeplass bak USA, Kina og Tyskland – men velstående indere som ønsker å leve som i Vesten. «Føl deg som i Roma», erklærer Romano-blokka. «Et annet sted, en annen verden», lover reklameplakaten til boligområdet Jaypee Greens, like ovenfor bølgeblikktakene i slumbyen hvor hushjelpene bor.

 

«Ikke skriv noe negativt om oss»

Morgenen 13. juli startet som alle andre dager i blokkene i Mahagun Moderne (med navn som Manhattan, Venezia, Eternia) og deres paradisiske kulisser – tennisbaner, skyggefulle parker, minigolfbaner. Den typen morgen hvor «madamene» følger barna til skolen eller gjør seg klar til yogakurs, mens mennene bestiller en Ola eller Uber for å dra til kontoret i hovedstaden. Den typen morgen hvor de alle overlater boligene sine til hushjelpenes gulvfiller og koster. Denne dagen skulle det imidlertid ikke gå slik. Flere hundre hushjelper, ektefeller og naboer i slumbyen – bygningsarbeidere, rickshaw-sjåfører, grønnsaksselgere – brøt opp portene til boligkomplekset for å hente Zohra Bibi som de mente var i fare. Og i et kort øyeblikk, så lenge opprøret varte, ble de synlige.

Zohra Bibi vil ikke gå i detalj om hvordan hun havnet på kant med Sethi, arbeidsgiveren sin. Samme dag leverte arbeidsgiveren, beboerne og styret i Mahagun hver sin anmeldelse for «opptøyer», «skade på privat eiendom» og «drapsforsøk». Abdul anmeldte også Sethi for «kidnapping», men anmeldelsen ble henlagt seks dager etter opprøret.

Saken mot Zohra Bibi skal snart behandles i rettsvesenet og et ord for mye kan ramme henne. «Det jeg kan si er at den dagen da jeg dro dit for å be om utestående lønn, rundt 7000 rupi, slo og dyttet Sethi meg og truet med å kaste meg i søpla. Jeg ba om lønn for alle timene med klesvask som ikke var del av mine arbeidsoppgaver. Hun ropte til meg, krevde at jeg skulle gi henne tilbake 17 000 rupi, men jeg hadde ikke stjålet noe. Etter å ha slått meg flere ganger i ansiktet, ville hun rapportere meg til vaktene. Da ville jeg ha mistet alle arbeidsgiverne mine. Jeg ble holdt hele natta i Mahagun Moderne. Tidlig på morgenen kom sikkerhetsvaktene for å kaste meg ut.» Aldri før hadde de øvre samfunnssjiktene opplevd et lignende opprør fra sine «hjelpere». «De er som et bein som har satt seg fast i halsen. Vi kan verken svelge dem eller spytte dem ut», sa beboeren Sandhya Gupta til New York Times.2 Se Suhasini Raj og Ellen Barry, «At a luxury complex in India, the maids and the madams go to war», New York Times, 15. juli 2017.

Antall hushjelper i verden steg med 60 prosent fra 1995 til 2011.

En måned etter opprøret åpnes porten til Mahagun Moderne for meg. Resepsjonen er lys, utsmykket med bilder av en rekke gigantprosjekter: Mahagun Maestro, Mahagun Manor, Mahagun Mansion. Kommunikasjonssjef Manish Pandey skryter av produktet: «Vi har 64 butikker i kjøpesenteret. Vi har også en barneskole og alle fritidsaktiviteter: tennis, svømmebasseng, basketball, fitness. 2600 mennesker bor her på 250 mål. Vi har alle typer leiligheter, fra vanlig standard med et soverom, kjøkken og stue, til luksusboliger på 137 kvadratmeter.»

Når jeg nevner hushjelpene som skynder seg gjennom de smale korridorene fra leilighet til leilighet, fra en drittjobb til en annen, fra morgen til kveld, til alle døgnets tider uten noe sted å hvile, skjærer Pandey en grimase. Han innrømmer at «de ikke har et servants’ quarter», men mener at det ikke er en grunn til å sverte boligkomplekset. «Ikke skriv noe negativt om oss. Ikke snakk om denne hendelsen. Alt er tilbake til normalen. Våre 120 sikkerhetsvakter har taklet situasjonen helt perfekt.»

 

Fattigdom og dyre bryllup

Dagen etter opprøret ødela lokalmyndighetene mange av frukt- og grønnsaksbodene foran hovedinngangen til Mahagun Moderne. Bodene var drevet av bengalere som ble mistenkt for å ha sluttet seg til den sinte folkemengden. I slumbyen, hvor arbeiderne må betale 10 000 rupi (1215 kroner) til grunneierne for å bosette seg og 700 i månedsleie, ble 58 menn arrestert og mishandlet mens politiet rev skurene deres.3 Se Maya John, Sunita Toppo og Manju Mochhary, «Noida’s domestic workers’ take on the ’madams’. A report from ground zero», Kafila, 2. august 2017.

Etter den kollektive solidariteten kom frykten for å få noe på rullebladet, bli fengslet eller fratatt levebrødet. «Vi gikk sammen den kvelden for å hente vår kollega», forteller Amina Bibi, Zohra Bibis nabo. «Vi visste ikke hva som var hendt med henne, og da vaktene kastet henne ut, så vi at hun var i en svært dårlig tilstand. Hun var blitt holdt inne i boligen hele natta og slått.»

Amina Bibis ektemann er en av de 13 som ble arrestert etter opptøyene og som i slutten av august ennå ikke var løslatt fra fengselet i Dasna, flere timers kjøring fra Noida. Rettssaken mot dem skal finne sted innen året er omme. I mellomtiden frykter deres nærmeste at de vil bli sittende fengslet i lang tid.

Antallet hushjelper i verden steg med 60 prosent fra 1995 til 2011, ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), som vedtok en konvensjon om hushjelpenes arbeidsvilkår i 2011.4 Konvensjon 189 om anstendig arbeid for hushjelper ble vedtatt 16. juni 2011 og trådte i kraft 5. september 2013. Bare 24 av ILOs 180 medlemsland har ratifisert den per 1. september 2017. I India trenger man ikke importere filippinere, som er mest ettertraktet på verdensmarkedet. Disse ville også vært for dyre ettersom de ofte er skolert etter modellen med tjenestepiken som er tilgjengelig døgnet rundt, slik det var vanlig i Europa fram til midten av 1900-tallet. De mange millioner hushjelpene som jobber deltid i velstående leiligheter i de indiske storbyene kommer fra avsidesliggende provinser, fra Bihar, Jharkhand, Uttar Pradesh, Assam og Vest-Bengal. De har flyttet fra fattigdommen på landsbygda, men også, som i Sentral-Asia, fra dyre ekteskap, hvor kvinnens familie i tillegg til medgift må betale for overdådige bryllupsfeiringer.

 

Som Aircondition

I tredje etasje i en av de 21 blokkene i Mahagun Moderne, holder Sharad en liten brøddeig over gassblusset. Deigen knitrer, blir mørkere og former en vakker appetittlig boble før den havner i chapati-kurven. Sharad er konsentrert, men ser mistenksomt på meg. «Han vil ikke snakke med deg», advarer Savita.5 Anonymisert, fordi paret frykter represalier. «Hushjelpene fra distriktene Cooch Behar og Maldah [hvor Zohra Bibi kommer fra] får ikke lenger jobbe her.» Etter opptøyene laget styret i komplekset en liste på 140 personer som ikke lenger er velkomne. «De fleste i opptøyene ble identifisert ved hjelp av overvåkningskameraene og uttalelser i mediene», forteller hun. «Sharad fikk unntak, etter at vi skrev et anbefalelsesbrev. Det er best å ikke snakke med ham.»

Universitetsprofessoren Savita kaller seg marxist, i likhet med partneren Anshuman, som underviser i engelsk litteratur i New Delhi. For paret er hendelsen ikke først og fremst skandaløs fordi den har avslørt utbytting av arbeidskraft, men på grunn av anklagene i mediene, på nett og i sosiale medier mot muslimen Zohra Bibi og hennes kolleger. «De er ikke bangladeshere, de er indere, de har valgkort og rett til å jobbe. De er ikke papirløse, de er ikke kommet hit for jihad!» Savia og Anshuman er blitt frastøtt av de mange rasistiske uttalelsene, i et land hvor religion er et svært ømtålig tema.

Etter å ha snakket om Engels, Bourdieu og Mitterrand inviterer de meg til bords sammen med Alok Kumar, GKU-aktivisten som har brakt meg hit. Sharad er borte. «Hushjelpene er her fordi de trengs, litt sånn som air condition», sier Anshuman. «Det er vanskelig å forestille seg livet uten: oppvask som hoper seg opp, uvaskede gulv, det er utenkelig.»

 

Latterlig lønn

Opptøyene 13. juli vekket stor oppsikt. Ikke bare fordi hushjelper sjelden går til kollektive opprør, verken i India eller resten av verden, men også fordi de velstående lagene i det indiske samfunnet ikke lenger kan ignorere forholdet til hushjelpene. De blir stadig sjeldnere innlemmet i familien og arbeider nå som oftest noen timer om dagen for arbeidsgiverne, som ikke lenger vil ha noen i boligen sin hele tiden. De vil bare sette bort oppgaver for å spare tid. «Tilbudet av hushjelper som migrerer til de indiske storbyene er enormt», sier Anshuman. «I dag er det et marked hvor arbeidere kan erstattes på dagen. Dermed er tilknytningen ikke lenger der. Tidligere hadde man maids døgnet rundt, man vokste opp med dem. Det nye er hire and fire med deltidsarbeidere. For å finne en, trenger du bare rope fra balkongen. Det er del av hverdagen til middelklassen, til føydalkulturen vi har vokst opp i.»

Man kan rope, men den vanligste måten å hyre hushjelper på er via WhatsApp. Med appen har de 2600 beboerne skapt et forum hvor de utveksler informasjon om gode og dårlige hushjelper.

Savita og Anshuman forteller at de tjener rundt 200 000 rupi i måneden (24 5000 kroner, nesten tjue ganger medianinntekten). De betaler vaskehjelpen 3500 rupi for to–tre timers arbeid to ganger om dagen, morgen og kveld (støvtørk, oppvask for hånd, gulvvask). Kjøkkenhjelpen får 4000 rupi for å lage mat til dem hver kveld, som han setter igjen på kjøkkenet før han drar. «Hushjelpene våre gjør at vi sparer tid og kan konsentrere oss om arbeidet vårt og familien. Men de har så lave lønninger at de ikke engang har råd til bussen!» Burde dere ikke betale dem bedre, spør jeg. Jo, men, som paret liker å minne om, den latterlig lave prisen på arbeidskraften deres er «allerede» fem ganger høyere enn snittlønna i Vest-Bengal.

 

Ideologisk opprør

De fleste indiske arbeidere – fra hushjelper og sekretærer til data­ingeniører – er vant med å forhandle om vilkårene direkte med arbeidsgiveren. I landet med 1,3 milliarder innbyggere er nær 80 prosent av arbeidsmarkedet uformelt. Utsetting av hjemmearbeid er oljen som smører samfunnsmotoren. Hushjelpene kommer ofte fra de lavere kastene og har ingen lovbeskyttelse eller spesifikke rettigheter. Ifølge en undersøkelse det indiske statistikk­byrået NSSO har utført, finnes det fire og en halv million hushjelper, og tre millioner er kvinner. Fagforeninger og menneskerettsorganisasjoner mener på sin side at de er tjue millioner – noe som betyr at India har fleste hushjelper på planeten.

I 2014 anmeldte 3511 hushjelper arbeidsgiverne sine for fysisk vold, ifølge Indias kvinne- og barnedepartement. Men det antas at mørketallene er store og at titusener eller hundretusener ikke våger å gå til politiet.6 «Noida’s domestic workers’ take on the ’madams’», se over. Kun den mest ekstreme volden klarer å bryte gjennom muren av taushet.

10. mars i år i Gurgaon, en forstad som ligner Noida, skal arbeidsgiveren ha kastet en 17-årig kvinne, Ranjitha Brahma, ut fra ellevte etasje i boligblokka Carlton Estate. Gjerningskvinnen var Sonal Mehta, kona til visedirektøren i den indiske filialen til Bank of America Merrill Lynch. Det lokale politiet insisterte på at det dreide seg om selvmord, selv om de rettsmedisinske ekspertene påpekte flere sår i ansiktet.7 Se Rashpal Singh, «Protest at police station against death of a domestic help from Assam», Hindustan Times, New Delhi, 12. mars 2017. Ingen dato er ennå satt for en eventuell rettssak om «oppfordring til selvmord», som er straffbart ifølge den indiske straffe­loven.

«Slikt skjer ofte i disse boligkompleksene. Ofrene er alltid migranter, som blir trakassert av politiet og arbeidsgiverne», forteller Anshuman. Ifølge ham var «13. juli-protesten ikke ideologisk. Det var en reaksjon på visse grusomme arbeidsgivere, det var alt». Fagforeningsaktivisten Kumar er ikke enig:

«Opprøret er fullstendig ideologisk i den forstand at hushjelpene organiserte seg og bygget allianser seg i mellom og med kjøkkenhjelpene, og med progressive arbeidsgivere, for å øke lønningene og få slutt på de urettferdige represaliene og den daglige volden. Sosiale framskritt begynner slik, uten eksplisitte mål, bortsett fra ønsket om å redde skinnet sitt. Det som skjedde var at kollegene forente seg og kjempet for rettighetene sine. Ikke for sine juridiske rettigheter, for det har de ikke, men for sine rettigheter som mennesker og arbeidere. Vi, fagforeningen, kom etter sammenstøtet for å forsøke å gi protesten struktur, koble den til andre kamper og ikke minst å beskytte de som var mest utsatt, som Zohra Bibi, hennes mann og konene til de tretten fengslede mennene», sier Kumar.

 

Muslimer, skjørt og Vesten

I et forsamlingsrom har en delegasjon av hushjelpenes arbeidsgivere gått med på å svare på mine spørsmål. «Det var et kriminelt komplott, ikke en klassekrig. Angrepet ble planlagt av noen. Hvordan samle 300–400 personer på en morgen? Det står en hjerne bak alt dette. Noen samlet og oppildnet mobben. De ville verken snakke eller høre sannheten, de ville drepe familien. Dit er vi kommet», sier Anoop Mehrotra, som jobber i et teleselskap, og oppsummerer med det den generelle holdningen blant arbeidsgiverne. Bakteppet er en hendelse i Noida som har fått mye mediedekning det siste tiåret: I 2008 ble Lalit Ksihore Chadhary, India-direktør for det italienske bildelselskapet MNC Grazziano Trasmissioni, drept med en hammer da to hundre arbeidere som hadde fått sparken gjorde opprør.

Jagjit Singh, som jobber på et sykehus i Delhi, er enig: «Hvorfor lar du en hushjelp komme hjem til deg, servere deg frokost, vaske, komme tilbake på kvelden og vaske igjen, hvis dere hater hverandre? Om jeg jobber et sted, kan jeg ikke hate arbeidsgiveren min. Da er det bedre å slutte. Denne lille hendelsen ble bevisst forvandlet til en stor brann.»

Arbeidsgiverne har fått støtte fra flere hold, spesielt fra politiet som har bedrevet mye confidence building med beboerne. Sentralmyndighetene har også stilt opp for beboerne. 16. juli kom kulturminister Mahesh Sharma – en mann som liker å lange ut mot muslimer, skjørt og Vesten8 Se «A Doctor To Say What’s Right», Outlook, New Delhi, 5. oktober 2015. – for å forsikre om at opprørerne var forvist fra samfunnet: «Det ingen tvil om at familien Sethi er uskyldig. Det er klart at en gruppe folk gikk sammen for å skade og drepe. Jeg vil personlig sørge for at de ikke vil bli løslatt mot kausjon i årene som kommer. Vi vil slåss for saken på vegne av familien.»9 Pathikrit Sanyal, «By siding with flat owners, Union minister Mahesh Sharma has shown ugly class bias», Daily O, 18. august 2017.

 

Ringvirkninger

Etter opprøret har beboerne i Mahagun endret praksis. «Med innkjøp av felles oppvaskmaskiner og rekruttering fra spesialiserte selskaper vil vi arbeide med folk som kommer til oss, men vi vil ikke ha noe forhold til dem. Vi vil ikke vite navnene deres og ikke tilby dem en kopp te. Som i USA», sier Singh sørgmodig. Å gå over til underleverandører, det er det Sethi, Zohra Bibis arbeidsgiver, allerede har bestemt seg for å gjøre.

Karnappvinduet knust, kjøkkenmøblene strødd utover, balkongen invadert av et titalls arbeidere. Minnene hjemsøker ennå barneskolelæreren, som trodde hun skulle dø den dagen. «På skolen lærer jeg elevene mine gode verdier, moral og indre glede. Jeg er en positiv person, men denne hendelsen gjorde meg ekstremt negativ til menneskeheten», sier Sethi som har gått med på å bli intervjuet. Etter opprøret har hun sluttet å hyre hushjelper på egen hånd: Nå bruker hun JustClean, et rengjøringsbyrå etter amerikansk modell. Hun mener at hushjelpene «ikke forstår kjærlighetens språk. De er onde. Vi jobber også hardt. Hvem har gitt dem rett til å komme hit for å drepe oss? De hadde steiner og jernstenger. Vi rakk så vidt å låse oss inne på badet og der satt vi i 45 minutter. De ville drepe meg eller voldta meg. Hvis folk først er innstilt på forbrytelse, kan ingen stoppe dem. Det er som attentatene i Frankrike eller Barcelona, hvem kan gjøre noe som helst? Vi har vakter, men når 400 mennesker stormer portene er det ingenting de kan gjøre.»

Utover økt polarisering i det indiske samfunnet, med påstandene om opprørernes bangladeshiske bakgrunn og jihadisme (som alle arbeidsgiverne jeg møter avviser), har sammenstøtet i Mahagun Moderne fått ringvirkninger i flere boligkomplekser i India. 22. juli demonstrerte femti hushjelper i solidaritet med Zohra Bibi. «30. juli ble beboerne i en fasjonabel leilighet i Gurgaon vekket av hushjelper som demonstrerte for bedre lønn», forteller journalisten Aakash Joshi. «’Vi holdt oss alle inne. Etter Noida er det best å være forsiktig’, sa en av dem.»10 Se Aakash Joshi, «An immoral subsidy», The Indian Express, Noida, 6. august 2017.

I et annet boligkompleks i Noida har bestyrerne sendt en rekke anbefalinger til beboerne, blant annet om å «undersøke rullebladet til personalet», «sørge for at sikkerheten er optimal, før du ansetter hushjelper», og huske at «overvåkningskameraene i fellesområdene i boligen kan brukes til å registrere all aktivitet mens du er borte». Er samfunnet av uformelle tjenester som den velstående klassen i India er organisert rundt, bare realiserbart bak murer, sikkerhetsvakter og overvåkningskameraer?

Oversatt av redaksjonen

Julien Brygo er journalist. I India for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra India

Nasjonalistenes stammeflørt

Ultranasjonalistene er farlig opptatt av den religiøse urfolksbevegelsen Donyi-Polo i stammeområdene i
0 kr 0
Gå til Toppen