Trump og de allmektige russerne

100 000 dollar i Facebook-annonser i en valgkamp som kostet 6,8 milliarder og 200 twitterkontoer av totalt 328 millioner skal ha fått Donald Trump valgt. I det minste synes det å være basisen for den ukritiske dekningen av «Russiagate».

desember 2017
Foto: Odd ANDERSEN og Jim WATSON / NTB SCANPIX.

Helt siden det amerikanske presidentvalget har politikere og medier, både i USA og andre steder, vært oppslukt av påstander om russisk innblanding i valget og hemmelige overenskomster mellom Putin og Trumps valgkampteam. Et år senere finnes det fortsatt ingen konkrete bevis, og enda mindre noe som tyder på at russisk innblanding kan ha endret valgresultatet.

Amerikanske etterretningssjefer hevder at den russiske regjeringen hacket eposter og brukte sosiale medier for å få Trump valgt. Den mye siterte rapporten staben til den nasjonale etterretningssjefen publiserte i januar 2017 «bruker det sterkeste språk og inneholder den mest detaljerte vurdering, men presenterer ikke og kan ikke presentere noen bevis for sine påstander», skrev månedsmagasinet The Atlanctic da rapporten ble sluppet. 6. januar bemerket New York Times mangelen på «konkrete bevis for etterretningsbyråenes påstander om at de russiske myndighetene sto bak valgangrepet». Avisen konkluderte med at etterretningstjenestenes budskap «i det store og det hele er: ’Stol på oss.’» Det er fortsatt tilfellet.

Det samme gjelder påstanden om «sammensvergelser». Etterretningstjenestene innrømmet til Reuters 18. mai at «de ikke hadde sett noe bevis på lovbrudd eller sammensvergelser mellom Trumps valgkamp og Russland i korrespondansen som så langt er blitt undersøkt». Høytstående Trump-kritikere – som tidligere etterretningssjef James Clapper, tidligere CIA-direktør Michael Morrell, demokratene Maxine Water og Dianne Feinstein – sa det samme.

Hvis vi erkjenner at bevisene er fraværende, er det lett å se hva som har erstattet dem. I boka Shattered, om hva som skjedde i kulissene til Hillary Clintons valgkamp, forteller journalistene Jonathan Allen og Amie Parnes at «i dagene etter valget nektet Hillary å påta seg ansvaret for nederlaget». En kilde forteller at hennes medarbeidere ble beordret til å «sørge for at alle disse historiene blir vinklet på riktig måte».1 Jonathan Allen og Amie Parnes, Shattered: Inside Hillary Clinton’s Doomed Campaign, Crown Publishing Group, New York, 2017. Innen et døgn etter at Clinton hadde vedkjent nederlaget, samlet hennes talspersoner Rooby Mook og John Podesta kommunikasjonsteamet hennes «for å bygge saken om at valget ikke hadde foregått på ærlig vis. […] I kjernen for argumentet sto russisk hacking».

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Potensiell interessekonflikt

Fokuset på Russland er nyttig langt utover Clinton-leiren. Det går hånd i hånd med interessene til de delene av statsmakten som misliker Trumps uttalte ønske om å bedre forholdet til Russland og som er villige til å hente fram fugleskremsler fra den kalde krigen for å forhindre det. De mange granskningene og anonyme lekkasjene er også et middel til å tøyle en uberegnelig president som med sine løfter om å slutte å blande USA inn i konflikter verden over – åpenbart valgflesk – skremte den utenrikspolitiske eliten under valgkampen. Besatt av klikk og lesertall trekkes de store mediene ubønnhørlig mot skandalen: en spionthriller Hollywood verdig, som for noen også er krydret med muligheten for å bli kvitt en utskjelt president og omgjort hans overraskende valgseier.

Disse faktorene forklarer hvorfor de bryter grunnleggende regler for journalistikk og bevisførsel. I Russiagate blir ubekreftede påstander videreformidlet mer eller mindre ukritisk. Nye opplysninger som synes å støtte påstandene blir blåst opp, mens motstridende informasjon blir nedtonet eller ignorert. På forsidene loves fellende avsløringer, bare for å bli undergravd av artiklenes innhold, eller trukket tilbake. Mangel på konkrete bevis bøtes med et antydende språk – sannsynligvis, antatt, tilsynelatende – som gjør Russiagate til en storm av insinuasjoner.

«Avsløringene» om Trump-kampanjens påståtte sammensvergelser med Kreml har en tendens til å undergrave seg selv. En av sakene var at Trump midt i valgkampen hadde signert en ikke-bindende intensjonsavtale om å leie ut navnet sitt til et planlagt bygg i Moskva. Den russisk-fødte eiendomsutvikleren Felix Sater hevdet overfor Trumps advokat, Michael Cohen, at avtalen ville hjelpe Trump å vinne valget. «Jeg vil få med Putin på prosjektet og vi vil få Donald Trump valgt», skrev Sater i en epost – men da ut fra overbevisningen om at velgerne ville bli imponert av at Trump klarte å inngå en eiendomsavtale med USAs «vanskeligste motstander».

28. august i år skrev New York Times også at «det finnes ingen bevis for at Sater holdt det han lovet, og en epost antyder at han overdrev sine russiske forbindelser. I januar 2016 skrev Cohen til Vladimir Putins talsperson, Dimitri S. Peskov, og ba om hjelp til å få Trump Tower-prosjektet på fote igjen. Men det virker som om Cohen ikke hadde Peskovs epostadresse, for han sendte eposten til en fellesadresse for presseforespørsler. Prosjektet ble aldri godkjent av myndighetene og fikk heller ingen finansiering, og ble forkastet noen uker senere.»

Peskov har bekreftet at han så Cohens epost, men at han ikke gadd å svare. Saken innehar ikke desto mindre en potensiell interessekonflikt: Trump forsøkte å utvide sitt eiendomsimperium i Russland samtidig som han hyllet Putin i valgkampen. Likevel er det vanskelig å se hvordan en avtale det aldri ble noe av, er viktigere enn de faktiske avtalene Trump har inngått i Tyrkia, Filippinene og Persiabukta.

«Putins niese»

Oppklaringen rundt Saters eposter til Cohen kom etter en annen «avsløring». I juni 2016 skal den tidligere britiske journalisten Rob Goldstone ha tilbudt kompromitterende informasjon om Clinton til Trumps eldste sønn, som «del av Russland og den russiske regjeringens støtte til Trump». Goldstones epost bar større frukter enn Saters, ettersom den endte med et møte, som Trump junior sier at han forlot etter tjue minutter.

De som mener disse epostene vitner om lovbrudd eller landsforræderi, bør se nærmere på hvem som sendte dem. Sater er kjent som en «fargerik bedrager»2 New York magazine, 3. august 2017. som har «opprettet en rekke nettsteder med grove navn som IAmAFaggot.com og VaginaBoy.com […] for å skade en tidligere forretningspartner».3 Daily Beast, 31. august 2017. Goldstone er en tidligere tabloidjournalist som har omskolert seg til PR-mann for musikkartister. Du trenger ikke være etterretningsekspert for å tvile på deres forbindelser til Kreml.

Det samme gjelder for karakterene som ble avslørt i siktelsen mot George Papadopoulos 30. oktober. Den tidligere laverestående utenriksrådgiveren i Trump-kampanjen har innrømmet at han løy til FBI om sin kontakt med utenlandske statsborgere med bånd til Russland.

Den «utenlandske professoren» som Papadopoulos sier «fortalte ham at Russland hadde ’dritt’ på Hillary Clinton i form av ’flere tusen eposter’», har senere blitt identifisert som Joseph Mifsud fra London Academy of Diplomacy. Mifsud har benektet Papadopoulos’ påstander, men innrømmet at de har møttes. Mifsud benekter også å ha bånd til den russiske regjeringen og sier at hans forbindelser til Russland er rent akademiske.

En uidentifisert «russisk kvinne» som Papadopoulos sier ble introdusert for ham som «Putins niese», viste seg å ikke ha noen forbindelse til presidenten (som ikke har noen nieser). New York Times har identifisert henne som Olga Polonskaya, en tretti år gammel tidligere leder i et vindistributørselskap.

Papadopoulos hevder videre å ha blitt introdusert for en mann med kontakter i det russiske utenriksdepartementet. Mannen viste seg å være Ivan Timofejev, utdannet ved Institutt for internasjonale relasjoner i Moskva og medarrangør av en konferanse hvor Kreml var involvert.

«På et tidspunkt begynte han å spørre om det var mulig å ordne et møte mellom Trump og Putin eller en høytstående russisk politiker», fortalte Timofejev til New York Times 10. november. «Samtalen vår gjorde det åpenbart at George ikke kjente særlig til det russiske utenrikspolitiske landskapet. For eksempel at du åpenbart ikke bare kan ordne et møte med presidenten.»

Russisk sofistikasjon

En annen «avsløring» som har skapt sensasjon i både USA og Europa, er Facebooks rapport om at flere hundre falske kontoer «sannsynligvis styrt fra Russland» brukte 100 000 dollar på 3000 annonser fra juni 2015 til mai 2017. New York Times var raskt ute med å hevde at det var «ytterligere bevis på en enestående utenlandsk invasjon av det amerikanske demokratiet» (8. september).

En annonsekampanje på 100 000 dollar kan ikke ha hatt særlig innvirkning på en valgkamp der det ble brukt 6,8 milliarder dollar. Dessuten, opplyser Facebook, dreide «det store flertallet av annonsene» seg ikke «om det amerikanske presidentvalget eller en bestemt kandidat», men søkte snarere å «forsterke sosialt og politiske splittende saker over hele det ideologiske spekteret – med emner som LHBT, rasisme, innvandring og retten til å bære våpen». Facebook sier også at 56 prosent av annonsene ble sett «etter valget».

Annonsene blir ofte kalt «russisk desinformasjon», men i den grundigste gjennomgangen så langt, skriver Washington Post (24. september) at «det kan virke som annonsene kom fra kontoer forbundet med Internet Research Agency», et selskap med bånd til Kreml.

Washington Post avslører videre at Facebooks første gjennomgang av kontoene viste at de «hadde klare økonomiske motiver, noe som antyder at de ikke jobbet for en utenlandsk regjering […], og sikkerhetsteamet fant ikke noe klart bevis på russisk desinformasjon eller annonse­kjøp fra kontoer knyttet til Russland». Men Russiagates særegne logikk krever et unikt svar på manglende bevis: «Russernes sofistikerte taktikk har overrumplet Facebook.»

Lenger nede forteller avisen hva «sofistikasjonen» besto i: «I den spente atmosfæren etter valget kastet Clintons og Obamas rådgivere seg over meningsmålinger og valgdagsmålinger på jakt etter en forklaring på det de så som en unaturlig vending. En av teoriene som dukket opp var at russiske agenter styrt fra Kreml kunne ha brukt Facebook og andre sosiale medier til å sende beskjeder til amerikanske velgere i nøkkeldelstater, for å øke entusiasmen om Trump og svekke Clintons støtte.

«Disse tidligere rådgiverne hadde ikke noen solide bevis, […] men de videreformidlet sine teorier til etterretningskomiteene i Representantenes hus og Senatet. […] Teoriene ga avkastning. Under et besøk hos Facebook i mai oppfordret den demokratiske senatoren Mark Warner, nestleder for Senatets etterretningskomité, selskapet til å ’gjøre endringer i måten det utfører sine interne granskninger på’. Da Facebook i august annonserte at de hadde funnet 3000 ’sannsynligvis’ russiske annonser, startet de en pågående ’skandale’ som har trukket selskapet inn foran flere kongresskomiteer.»

«Vi vet hva dere gjør»

Ingen valg virker utenfor rekkevidden til den russiske fare. 1. september hadde New York Times en artikkel på forsiden med overskriften «Russisk hacking av valg mer utbredt enn tidligere antatt, blir fortsatt lite gransket». Men i brødteksten er det ingen bevis på faktisk hacking, bare en haug dårlig underbygde anklager. Om stemmeproblemene i Durham i Nord-Carolina i presidentvalget, sier valg­observatør Susan Greenhalgh til avisen at det «føltes som fusk, eller et slags dataangrep». «Måneder senere», fortsetter avisen, «er det fortsatt uklart hva som skjedde den dagen i Durham og andre fylker i Nord-Carolina, Virginia, Georgia og Arizona». Så påpekes det at det finnes «mange andre årsaker til slike sammenbrudd – lokale myndigheter skyldte på menneskelige feil og datasvikt – og til dags dato finnes det ingen ubestridelige bevis på datasabotasje, og enda mindre russisk innblanding».

Bekymringen for russisk hacking vokste i slutten av september da Departementet for innenrikssikkerhet (DHS) informerte 21 delstater om at de hadde vært mål for russiske dataangrep under valget i 2016. Tre av delstatene har allerede avvist disse påstandene, blant andre California som etter egne undersøkelser mente at «det var blitt klart at konklusjonene til DHS var feil».

De siste valgene i Frankrike og Tyskland har også vært preget av en lignende frykt for russisk hacking og desinformasjon, iblant med lignende følger. I Frankrike fikk mistankene så mye mediedekning at det nasjonale datasikkerhetsbyrået ANSSI måtte gå ut med en kunngjøring om at dataangrepet mot Emmanuel Macrons parti En marche! under valgkampen «var så generisk og enkelt at det kunne vært utført av nær sagt hvem som helst» og at det var «ingen spor» som ledet til Kreml.4 Intervju med ANSSI-sjef Guillaume Poupard, Associated Press, 1. juni 2017.

Valget i Tyskland var enda mer forbløffende: Ingenting skjedde. «Det tilsynelatende fraværet av en robust russisk kampanje for å sabotere det tyske valget har blitt en gåte for lederne og ekspertene som hadde advart mot et sannsynlig angrep», rapporterte Washington Post 10. september under overskriften: «Mens tyskerne gjør seg klare til å stemme vokser mysteriet: Hvor er russerne?» Elleve dager senere var også New York Times forundret: «Det tyske valgmysteriet: Hvorfor ingen russisk innblanding?»

Storbritannia viser at gåtene har lang holdbarhet. Over et år etter at et flertall på 1 300 000 briter stemte for å forlate EU, får Russland skylden. 12. november skrev den britiske journalisten Ian Birrell i nettavisen iNews, under overskriften «Vi trenger en granskning av Russlands rolle i brexit», at «det ville vært overraskende om Russland ikke forsøkte å blande seg inn i folkeavstemningen vår med tanke på Putins avsky for viktige vestlige allianser som EU og NATO».

3. november advarte New York Times om at Damian Collins, et konservativt parlamentsmedlem som ledet en parlamentsgranskning om «fake news», hadde rapportert at twitterkontoer knyttet til Russland skal ha postet innlegg om brexit. Avisen mente det kunne «så tvil om folkeavstemningens gyldighet».

«Jeg har et svært enkelt budskap til Russland», sa den britiske statsministeren Theresa May 14. november. «Vi vet hva dere gjør. Og dere vil ikke lykkes.» Ifølge Laura Cram, forskningsdirektør ved University of Edinburgh, dreier det seg om 419 kontoer, hvor «rundt 78 prosent av innleggene ble postet etter brexit-avstemningen 23. juni 2016».5 The Guardian, London, 14. november 2017.

Forbindelser i alle leire

Tidligere FBI-direktør James Comey, som fikk sparken av Trump under etterforskningen av en eventuell russisk innblanding i valget, vitner under en høring i Senatets etterretningskomité. Comey sa at han ikke var i tvil om at Russland hadde påvirket valget. Foto: Brendan Smialowski, AFP /
NTB SCANPIX

Ikke overraskende har Russland også fått skylden for krisen i Catalonia. Både den spanske regjeringen og EU har anklaget Kreml for å oppildne folkeavstemningen om uavhengighet. «Folkeavstemning i Catalonia: Russland vant», skrev Washington Post 2. oktober. Samme uke viet El País ikke mindre enn fire forsider til påstandene om russisk innblanding.6 10., 11., 14. og 17. november 2017. En forsker ved George Washington University fortalte avisen om «oppdagelsen av en hel hær av zombiekontoer» med bånd til Russland på sosiale medier som skulle «spre et negativt inntrykk av Spania i dagene før folkeavstemningen 1. oktober». Men om det er inntrykk som spres her så er det at Russland – et isolert, sanksjonert og oljeavhengig land som fortsatt er i sjokk etter tiår med planøkonomi etterfulgt av katastrofale privatiseringer på 90-tallet – på en eller annen måte har skaffet seg makt til å undergrave langt mektigere land.

Russland kan også få skylden for mer enn vestlige valg. Etter voldelige høyre­ekstreme protester i Charlottesville i august lanserte utenrikskonsulenten Molly McKew en mye delt oppfordring på Twitter: «Vi må diskutere det som skjer i dag i Charlottesville og russisk innflytelse og operasjoner i USA.» McKew har senere vitnet i en offisiell høring om «russisk desinformasjon».

På CNN 23. august mente juss-foreleser ved Yale, Asha Rangappa, at Charlottesville «igjen belyste problemet med Russland». Han innrømmet at «det finnes ikke bevis så langt for at Russland direkte støtter høyreekstreme grupper i USA». Men – for det finnes alltid et men – den russiske regjeringens bånd til ytre høyre i Europa, «sett i lys av Trumps respons på Charlottesville, antyder en åpning for at russisk etterretning kan bruke hatgrupper som et middel til å trappe opp sine aktive tiltak i USA».

Bare noen måneder tidligere var det moteriktig å knytte Russland til den diametrale motsetningen til amerikanske høyreekstremister. I mars fortalte etterretningsfolk til Kongressen at den russiske «cyberinvasjonen i det 21. århundret» har forsøkt å «så uro i USA ved å oppildne protestbevegelser som Occupy Wall Street og Black Lives Matter». Bevisene som ble lagt fram for påstanden var at begge bevegelsene hadde blitt dekket av den russiske statseide tv-kanalen RT.

Propagandamaskin

Slike generaliseringer forteller oss mye om holdningene til ekspertene og lovgiverne. Etter saken med de 3000 Facebook-annonsene, sendte Twitter en liste til Kongressen på 200 kontoer «knyttet til russisk innblanding i valget i 2016». Twitter har 328 millioner kontoer. Å påstå at 200 av dem kan påvirke et nasjonalt valg strider mot både sunn fornuft og den enkleste matematikk. Slike påstander hevder dessuten implisitt at demonstrantene i Black Lives Matter ubevisst er utenlandske agenter som må skubbes av Kreml på sosiale medier for å demonstrere mot den systemiske rasismen i USA.

Å knytte svart aktivisme til Kreml er ikke nytt. «De røde forsøker å drive negrene til opprør», skrev New York Times i juli 1919. På 1960-tallet hevdet rasesegregeringstilhengere at borgerrettighetsbevegelsen var en marionett styrt av Sovjetunionen, og FBI forsvarte avlyttingen av Martin Luther King med hans påståtte bånd til Det amerikanske kommunistpartiet.

Det er dermed heller ikke overraskende at mange andre taktikker fra McCarthy-tiden har blitt gjenopplivet. I oppstyret rundt Russlands påståtte kampanjer på sosiale medier, avslørte Twitter at selskapets nye kriterier for å identifisere mistenkelige kontoer nå inkluderer å ha et brukernavn skrevet med kyrilliske bokstaver eller å poste regelmessig på russisk.

Senator Dianne Feinstein har i mellomtiden krevd at Twitter overleverer alle direktemeldinger som er sendt eller mottatt av WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange og andre i hans krets – inkludert, ifølge Assange, de som er sendt til hans amerikanske advokat. California-representanten Jackie Speier (D) har krevd at Google skal utestenge RT fra YouTube. Googles visedirektør Kent Walker svarte at en «grundig» gjennomgang av RT ikke har avslørt noen «brudd på Googles politikk mot hatretorikk og oppfordring til vold». Speier nektet å akseptere det og mente at RT er «en propagandamaskin» og et «våpen i hendene på en av våre motstandere».

At RT har mindre enn 30 000 seere om dagen betyr tydeligvis lite: Det gjør kanalen desto mer giftig skal vi tro etterretningssjefens rapport fra januar 2017, som anklaget kanalen for å «framheve kritikk av USAs påståtte mangler innen demokrati og sivile friheter» og trakk fram programmet «Breaking the Set» som ikke har blitt sendt siden februar 2015.

Fortrenger andre saker

Granskningene av tv-kanalene RT og Sputnik har økt spenningen mellom USA og Russland. USA har definert RT som «utenlandsk agent». Putin kaller det et «angrep mot våre medier» og har bestemt seg for «å svare på lignende vis». Det russiske parlamentet vil nå belønne de offentlige amerikanske kanalene Voice of America og Radio Free Europe/Radio Liberty (RFE/RL), samt CNN, med samme statusen. Symbolikken i Russlands fiendtlighet mot RFE/RL – som ble opprettet under den kalde krigen for å motarbeide Sovjetunionen – er tydelig.

Presset mot RT og Sputnik kommer ikke bare fra offentlig hold. På et nylig debattmøte arrangert av tenketanken Atlantic Council oppfordret journalisten James Kirchick det private næringslivet til å «isolere RT og drive kanalen ut av de respektable delene av samfunnet». Han mente at «unge, talentfulle vestlige journalister på 22–23 år» som blir tilbudt jobb i RT, «kanskje vil tenke seg om to ganger hvis de vet at de aldri vil få en jobb i et respektabelt presseorgan etterpå».7 The Nation, 16. november 2017.

Flere av de som fokuserer på Russiagate kan være drevet av reell frykt og forvirring etter seieren til den mest inkompetente og uberegnelige presidenten i USAs historie. Men andre, spesielt folk i privilegerte stillinger, bør se at Russiagate gir dem en trygg og ufarlig måte å gjøre «motstand» på. Å utfordre Trump om Russland gjør at de slipper å konfrontere sitt eget forhold til det økonomiske og politiske systemet som mange av Trump-velgerne gjorde opprør mot. Hvis, for å sitere tv-kanalen MSNBCs programleder Rachel Maddow, «dagens president faktisk er resultat av en russisk operasjon, hvis dagens amerikanske president er et resultat av en hemmelig overenskomst mellom russiske etterretningstjenester og en amerikansk valgkampanje», ja, da finnes det ingen andre problemer enn Trump og Putin.

Russland-besettelsen fortrenger en rekke saker, som misnøyen med sosiale ulikheter, lav valgdeltakelse, Demokratenes manglende evne til å nå fram til folk, og de store medienes endeløse dekning av Trumps tomme løfter og raseforakt. Å ta fatt i disse sakene ville innebåret å bry seg om vanlige folks problemer, noe som aldri har interessert mediene og den politiske eliten.

Militæraksjer til topps

Russland-besettelsen framstår som bisarr i land som har opplevd langt mer inntrengende innblanding enn twitterroboter og datahackere. En studie universitetet Carnegie Mellon i Pittsburgh offentliggjorde høsten 2016 viser at USA har blandet seg inn i over 80 valg siden andre verdenskrig – et tall som ikke inkluderer militærkupp og voldelig regimeendring, som i Iran, Chile og Guatemala. I nyere tid har USA bidratt til å styrte en demokratisk valgt regjering i Russlands naboland Ukraina. Forestill deg den amerikanske reaksjonen om det dukket opp et opptak der russiske ledere snakket om hvem de skulle innsette som USAs neste president, slik en amerikansk representant gjorde i Ukraina.8 Se BBC News, «Ukraine crisis: Transcript of leaked Nuland-Pyatt call», 7. februar 2014, www.bbc.com.

Slike betraktninger blir ignorert, i likhet med de reelle spenningene mellom Russland og USA, som ikke passer inn i fortellingen. Mens det hyles om at Putin trekker i trådene, har Trump i det stille utnevnt antirussiske hauker til nøkkelstillinger og ønsket velkommen et nytt NATO-medlem, Montenegro, på tross av russiske protester. Trumps militære sjef, general Joseph Dunford, støtter Pentagons og Kongressens ønske om å gi nye våpen til Ukraina. Obama avviste et lignende forslag, av frykt for at det ville få konflikten til å bluse opp.

Disse spenningene kan bare bli verre i et politisk klima der enhver diplomatisk innstilling til Russland blir sett som en svakhet, og hvor sanksjonspolitikken og militarisme er en av få saker demokrater og republikanere er enige om – de er til og med blitt enige om et militærbudsjett som er større enn det Trump foreslo. «NATOs uro over Russland blir sett som positivt for forsvarsindustrien», rapporterte tv-kanalen CNBC 12. juli og fortalte at aksjekursene til militærindustrien hadde nådd et «historisk toppnivå» – i likhet med seertallene til MSNBC, tv-kanalen som har kjørt Russiagate mest intenst.

Oversatt av redaksjonen

Aaron Maté er journalist og produsent for The Real News.

  • 1
    Jonathan Allen og Amie Parnes, Shattered: Inside Hillary Clinton’s Doomed Campaign, Crown Publishing Group, New York, 2017.
  • 2
    New York magazine, 3. august 2017.
  • 3
    Daily Beast, 31. august 2017.
  • 4
    Intervju med ANSSI-sjef Guillaume Poupard, Associated Press, 1. juni 2017.
  • 5
    The Guardian, London, 14. november 2017.
  • 6
    10., 11., 14. og 17. november 2017.
  • 7
    The Nation, 16. november 2017.
  • 8
    Se BBC News, «Ukraine crisis: Transcript of leaked Nuland-Pyatt call», 7. februar 2014, www.bbc.com.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal