USA /

Tilbake på krigsstien


I fjor ga amerikanske velgere tydelig uttrykk for at de ville ha slutt på landets mange militære eventyr. Trump lovet at han skulle få en god «deal» med Russland. Det har hans politiske motstandere, egne partifeller, etterretningstjenestene og mediene gjort alt for å forhindre.
Av

Det tok bare et par måneder før USA trakk seg ut av Paris-avtalen, innførte nye økonomiske sanksjoner mot Russland, stanset normaliseringen av forholdet til Cuba, annonserte at landet ville trekke seg fra atomavtalen med Iran, advarte Pakistan, truet Venezuela militært og lovet Nord-Korea «en ild og et raseri verden ikke har sett maken til». Filippinene, Egypt, Saudi-Arabia og Israel er de eneste landene USA har bedret forholdet til etter at Trump flyttet inn i Det hvite hus 20. januar.

Trump har ikke alene skylden for eskaleringen. Nykonservative republikanere, demokrater og mediene applauderte ham da han i vår beordret militær opptrapping i Asia og sendte 59 missiler mot en luftbase i Syria. Samtidig ble han forhindret da han forsøkte å bedre forholdet til Kreml, og ble i stedet tvunget til å vedta nye sanksjoner mot Russland. Kort fortalt er USAs utenrikspolitikk mest et resultat av republikanske fobier (Iran, Cuba, Venezuela) som ofte deles av demokratene, og demokratiske hatobjekter (Russland, Syria) som de fleste republikanerne støtter. Om det finnes et fredsparti i Washington, er det for øyeblikket ikke lett å få øye på.

Valgkampen i fjor antydet samtidig at de amerikanske velgerne ønsket å bryte med USAs imperialistiske hang. Trump gikk til å begynne med ikke til valg på utenrikspolitiske saker. Men når han snakket om det, antydet han en linje som i stor grad gikk imot establishmentet i Washington (militæret, ekspertene, tenketankene, spesialtidsskriftene) og imot den utenrikspolitikken han fører i dag. Han lovet å sette USAs økonomiske interesser i forsetet og henvendte seg til både de økonomiske nasjonalistene («Amerika først»), som det er mange av i de kriserammede industristatene, og de som mener det er på tide med litt realisme etter femten år med kriger som har forverret situasjonen og kaoset i Afghanistan, Irak og Libya. «Vi ville hatt det mye bedre om vi ikke hadde kikket på Midtøsten de siste femten årene,» sa Trump i april i fjor, og mente at USAs «arroganse» hadde skapt «den ene katastrofen etter den andre» og kostet «mange tusen amerikanske liv og flere tusen milliarder dollar».1 «Today», NBC, 21. april 2016.

 

Reagan ville snudd seg i graven

Denne overraskende diagnosen fra en republikansk presidentkandidat lignet synspunktene til de mest progressive delene av Demokratene. Peggy Noonan, som skrev de mest kjente talene til Ronald Reagan og hans etterfølger George H. Bush, sa under valgkampen: «Trump har posisjonert seg til venstre for Hillary Clinton i utenrikspolitikken – hun er en hauk, for ivrig etter å stadfeste USAs militærmakt, og har dårlig dømmekraft. Dette vil bli første gang i moderne tid at en republikansk presidentkandidat står til venstre for sin demokratiske motstander, og det vil bli interessant.»2 Peggy Noonan, «Simple patriotism trumps ideology», The Wall Street Journal, New York, 28. april 2016.

Interessant er det fortsatt, men ikke slik Noonan spådde. Mens «venstresiden» mener at man oppnår fred med mer jevnbyrdige forhold til andre land snarere enn å true dem, er Trump fullstendig likegyldig til verdensopinionen og opptrer som en hestehandler på jakt etter den beste «dealen» for seg og velgerne sine. Problemet med militærallianser er i hans øyne ikke så mye at de risikerer å øke faren for konflikt framfor å avskrekke den, men at de koster for mye for amerikanerne. Og at amerikanerne må ta regningen og se landet sitt bli «et tredjeverdenland». «NATO er utdatert,» erklærte han på et valgmøte 2. april i fjor. «Vi forsvarer Japan. Vi forsvarer Tyskland, og de betaler bare en brøkdel. Saudi-Arabia ville kollapset om vi dro. Du må alltid være klar til å gå fra forhandlingsbordet. Hvis du ikke kan gå, får du ikke en bra deal

Etterretningstjenestene fryktet at de ville bli ribbet for en beleilig fiende.

Presidenten håpet å få en god deal med Russland. Et nytt partnerskap skulle snu det isnende forholdet mellom de to stormaktene med en allianse mot Den islamske stat (IS) og en anerkjennelse av at Ukraina er viktig for Russlands sikkerhet. Dagens amerikanske paranoia for alt som har med Kreml å gjøre dekker over at Barack Obama i fjor, etter annekteringen av Krim og Russlands intervensjon i Syria, også nedtonet faren Putin utgjør. Russlands innblanding i Ukraina og Midtøsten var ifølge Obama improvisert, «en reaksjon på klientstater som var i ferd med å slippe ut av hendene hans».3 «The Obama doctrine», intervju med Jeffrey Goldberg, The Atlantic, Boston, april 2016.

Obama la til: «Russerne kan ikke endre oss eller svekke oss i noen særlig grad. Det er et mindre land, et svakere land, økonomien deres produserer ikke noe andre vil kjøpe, bortsett fra olje, gass og våpen.» Det han fryktet mest med Putin, var sympatien fra Trump og hans tilhengere: «37 prosent av de republikanske velgerne liker Putin, en tidligere KGB-sjef. Ronald Reagan ville snudd seg i graven.»4 Pressemelding 16. desember 2016.

Allerede i januar fikk Reagan sove i ro igjen. «Presidenter kommer og går, men politikken består,» konkluderte Putin.5 Le Figaro, Paris, 31. mai 2017. Historikerne vil en dag studere disse ukene da både de amerikanske etterretningstjenestene, lederne i Clinton-fløyen i Det demokratiske partiet, de fleste republikanske representantene og de Trump-fiendtlige mediene forsøkte å forhindre en avspenning mellom Moskva og Washington.

 

Medier uten motforestillinger

Motivene var ikke de samme. Etter­retningstjenestene og deler av Pentagon fryktet at en forståelse mellom Trump og Putin ville ribbe dem for en beleilig fiende den dagen IS’ militærmakt var ødelagt. Clinton-folkene hadde hastverk med å skylde det uventede nederlaget på andre enn kandidaten sin og hennes bedrøvelige valgkamp: Påstått russisk hacking mot partiet gjorde susen. Og de nykonservative, «som hadde vært for Irak-krigen, hatet Putin og mente at Israels sikkerhet ikke var et forhandlingstema»,6 Michael Crowley, «GOP hawks declare war on Trump», Politico, Arlington, 2. mars 2016. var frastøtt av Trumps ny-isolasjonistiske fristelser.

Mediene, spesielt New York Times og Washington Post, drømte på sin side om et nytt Watergate. De hadde fått med seg at deres borgerlige, urbane og høytutdannede lesere intenst hatet den nye presidenten og hans vulgære oppførsel, høyreekstreme utsagn, vold og manglende dannelse. De lette dermed etter all informasjon, ethvert rykte, som kunne få ham avsatt eller tvinge ham til å gå. Som i Agatha Christies Mordet på Orientekspressen hadde alle sin egen grunn til å angripe det samme offeret.

Kan de europeiske landene stanse det militære maskineriet? Og har de viljen til det?

Plottet utfoldet seg raskt som følge av de relativt porøse grensene mellom de fire universene. Forståelsen mellom republikanske hauker som John McCain, lederen for militærkomiteen i Senatet, og det militærindustrielle komplekset sier seg selv. Mennene bak de seneste amerikanske militæreventyrene, spesielt i Irak, mislikte sterkt valgkampen i fjor og Trumps sarkastiske utfall mot deres ekspertise. Over femti intellektuelle og embetsmenn annonserte at, selv om de var republikanere, ville de nekte å støtte partiets kandidat, som de mente ville «sette landets nasjonale sikkerhet i fare». Noen gikk så langt som å stemme på Clinton.7 «Statement by former national security officials», 8. august 2016, www.globalsecurity.org.

Pressen fryktet at Trumps inkompetanse vil true en USA-dominert verdensorden. Mediene hadde ingen motforestillinger mot de militære korstogene, spesielt ikke når de kunne prydes med edle humanitære, internasjonalistiske og progressive prinsipper. Ifølge deres kriterier var Putin og hans forkjærlighet for høyrenasjonalister åpenbare skurker. Men det var Saudi-Arabia og Israel også, uten at det forhindret Saudi-Arabia fra å kunne stole på den innbitt antirussiske Wall Street Journal. Mens Israel hadde støtte fra nesten alle amerikanske medier, selv om det sitter høyreekstremister i landets regjering.

 

Forførende hacking

Litt over en uke før Trump tiltrådte advarte journalisten og advokaten Glenn Greenwald – kjent for å ha publisert avsløringene til Edward Snowden om NSAs masseovervåkning – om kursendringen. Han mente at de amerikanske mediene var blitt etterretningstjenestenes «mest verdifulle verktøy, som for det meste respekterer, tjener, tror og støtter etterretningsagenter». På samme tid virket det for ham som om demokratene, «ennå i sjokk etter et uventet og traumatisk valgnederlag», syntes å «fjerne seg stadig mer fra all fornuft for hver dag som går og er villige – ivrige – etter å omfavne enhver påstand, hylle enhver taktikk, støtte seg til hvilken som helst skurk».8 Fox News, 12. januar 2017. Dagen etter utdypet Greenwald sin uttalelse i «The deep state goes to war with president-elect, using unverified claims, as Democrats cheer», The Intercept, 11. januar 2017.

Den antirussiske koalisjonen hadde ennå ikke nådd sine mål, men allerede så Greenwald ambisjonene til «dypstaten»: «På dette punktet er det virkelig en tydelig åpen krigføring mellom denne ikke-valgte, men mektige fraksjonen i Washington som ser presidenter komme og gå, og på den andre siden den personen det amerikanske demokratiet har valgt til president.» Oppildnet av etterretningstjenestene rev en mistanke med seg alle av Trumps motstandere: Moskva hadde noe kompromitterende informasjon – økonomisk, valgmessig eller seksuell – om Trump som ville lamme ham hvis det oppsto en krise mellom de to landene.

Mistanken om en slik lyssky overensstemmelse, som clintonist-økonomen Paul Krugman oppsummerer med å snakke om en «Trump-Putin-akse», har gjort russofobien til et innenrikspolitisk våpen mot en president som blir stadig mer forhatt utenfor den ultrakonservative blokken. Det er ikke lenger uvanlig å høre venstrefolk forsvare FBI og CIA, etter at de to byråene har blitt et reir for en gryende opposisjon mot presidenten og kilde for stadige lekkasjer.

Det er lett å skjønne hvorfor hackingen mot Demokratene, som de amerikanske etterretningstjenestene skylder på Russland, forfører demokratene og pressen. To fluer i ett smekk: sverte Trumps valgseier og hindre ham fra å jobbe for avspenning med Kreml. Men hvem påpeker hvor absurd det er at Washington blir forarget av at en utenlandsk makt blander seg inn i en annen stats indre anliggender? Eller at det for kort tid siden ikke var Kreml som spionerte på telefonsamtalene til Angela Merkel, men Obama-administrasjonen?

 

Aggresjonsspøkelset

Den republikanske representanten Thom Tillis fra Nord-Carolina brøt stillheten i januar da han forhørte den tidligere CIA-direktøren James Clapper. Han påpekte at USA «har vært innblandet i 81 ulike valg siden andre verdenskrig. Det inkluderer ikke statskupp eller regimeskifter, hvor vi har forsøkt å endre utfallet til vår fordel. Russland har gjort det samme 36 ganger.» Dette perspektivet forstyrrer sjelden New York Times’ tordentale mot Kremls hykleri.

Avisen glemmer å fortelle sine unge lesere om hvordan amerikanske rådgivere og amerikansk i 1996 bidro til å få gjenvalgt den russiske presidenten Boris Jeltsin, som tre år senere utpekte Putin til sin etterfølger, i et valg preget av uregelmessigheter og på tross av at han var alvorlig syk og ofte full. New York Times hyllet valgresultatet i en leder med overskriften: «En seier for det russiske demokratiet» (4. juli 1996). «Demokratiets og reformens styrker vant en avgjørende, men ikke definitiv seier,» mente avisen den gang. «For første gang i landets historie har et fritt Russland fritt valgt sin leder.»

Nå går New York-avisen i front for den psykologiske forberedelsen til en konflikt med Russland. Og møter nesten ingen motstand. Mens høyreavisen Wall Street Journal krever at USA må sende våpen til Ukraina, snakker visepresident Mike Pence på et besøk i Estland om det russiske «aggresjonsspøkelset», og oppfordrer Georgia til å bli med i NATO og hyller Montenegro som nettopp har blitt med i militæralliansen.

Langt fra å uroe seg for disse provokasjonene, og den økte spenningen mellom de to stormaktene (handelssanksjoner mot Russland, utvisning av amerikanske diplomater fra Russland), heller New York Times bensin på bålet. 2. august hyllet avisen Pence for å «stadfeste det amerikanske engasjementet for å forsvare demokratiske nasjoner mot de landene som vil undergrave dem» og beklaget at hans «holdninger ikke blir like ivrig omfavnet og hyllet av mannen han jobber for i Det hvite hus». Men på dette stadiet betyr det egentlig lite hva Trump fortsatt omfavner. USAs president er ikke lenger i stand til å sette gjennom sin vilje på dette området. Kreml har konstatert det og trukket konsekvensene.

 

«Over der og ikke her»

Denne måneden vil Russland gjennomføre en militærøvelse vi ikke har sett maken til siden murens fall med nesten 100 000 soldater i nærheten av Ukraina og de baltiske landene. Det har allerede gitt New York Times stoff til en forside på høyde med avisens skremselspropaganda i 2002–2003 mot de såkalte masseødeleggelsesvåpnene i Irak. Avisen siterer en amerikansk oberst som sier dystert: «Hver morgen når vi står opp vet vi hvem trusselen er». Og gir en oversikt over Russlands våpenlagre, og topper den med Russlands tilbøyelighet til «list, cyberangrep og informasjonskrig». Den nevner også at en NATO-konvoi mellom Tyskland og Bulgaria stanser for å la «unger klatre ombord». Men det mest delikate i denne typen innrullert journalistikk, er garantert øyeblikket når New York Times sier at Russlands øvelser, som skal skje på landets territorium og i Hviterussland, vil foregå «i NATOs periferi».9 Eric Schmitt, «US troops train in Eastern Europe to echoes of the Cold War», New York Times, 6. august 2017.

Ethvert tysk eller fransk forsøk på avspenning med Kreml vil nå framstilles som «münchensk»10 Münchenavtalen i september 1938, ga Storbritannias statsminister Neville Chamberlain og Frankrikes statsminister Édouard Daladier, etter forespørsel fra Nazi-Tyskland, tillatelse til at Tsjekkoslovakias multietniske grenseområder ble oppdelt mellom Nazi-Tyskland, Polen og Ungarn. Avtalen blir også omtalt som «Sviket i München». av et nykonservativt establishment som igjen har fått kontroll i Washington, og straks bli angrepet av nesten alle de amerikanske mediene. Vi er på det punktet der New York Times har funnet årsaken til hvorfor Frankrikes president plutselig har blitt så upopulær, en forklaring som perfekt gjenspeiler avisens besettelse: «Macrons overdådige mottakelse av Donald J. Trump og Vladimir Putin, som begge er dårlig likt i Frankrike, spesielt på venstresiden, har ikke hjulpet ham».11 Adam Nossiter, «Macron’s honeymoon comes to a halt», New York Times, 7. august 2017.

Kan de europeiske landene stanse det militære maskineriet? Og har de viljen til det? Nord-Korea-krisen burde uansett minnet dem om at Washington er likegyldig til glass som knuses i andre deler av verden. 1. august forsøkte den republikanske senatoren Lindsey Graham å gjøre Trumps atomtrussel mot Øst-Asia troverdig og sa at «om tusenvis av folk dør, så dør de over der og ikke her». Han la til at USAs president er enig: «Det sa han til meg.»

Oversatt av redaksjonen

Serge Halimi er sjefredaktør, Le Monde diplomatique

(Visited 270 times, 1 visits today)

Fotnoter   [ + ]