Sport Vinter-OL

Fra olympisk drøm til potensielt mareritt


Mens Sør-Korea arrangerer de 23. vinterlekene i Pyeongchang, går befolkningen i Alpene imot et arrangement de ser som kunstig, dyrt og miljøfiendtlig. IOC sliter med å forstå avvisningen, men lover store endringer.
Av

I østerrikske Tirol stemte 53,5 prosent imot å søke vinter-OL i 2026. I Innsbruck, som arrangerte OL i 1964 og 1976, stemte hele 67,4 prosent nei. I februar sa 60 prosent av innbyggerne i den sveitsiske kantonen Grisons nei til å søke OL i Sankt Moritz og Davos i 2026.

Motstanden er ikke ny. OL framstilles som en folkefest, men blir nå nesten systematisk avvist i folkeavstemninger. Det skjedde i 2013 og 2014 med prosjektene til Krakow, Bayern og München, og nevnte Grisons om å søke vinter-OL i 2022. Rett etter trakk Oslo, den siste europeiske kandidaten, sitt kandidatur etter labre meningsmålinger og politisk motstand. Avvisningene er som regel et resultat av organisert motstand – for eksempel Nolympia i Bayern. Motstanden blir ofte ledet av miljøvernere, men mobiliserer over hele det politiske spekteret, ofte på grunn av frykt for budsjettoverskridelser.

Siste OL i Alpene var i Torino i 2006. Siden har vinter-OL blitt arrangert i kanadiske Vancouver i 2010 og i russiske Sotsji i 2014. Nå i vinter er turen kommet til Pyeongchang i de sørkoreanske Taebaekfjellene, og de neste vinterlekene vil finne sted utenfor Beijing i 2022. Det er langt fra alpelandene som arrangerte de første vinterlekene, i Chamonix i 1924, og som har vært trofaste arrangører med 11 av 22 vinter-OL.

Grenseløst og kunstig

Grenoble feirer i år femtiårsjubileum for OL i 1968. Arrangementet gjorde den gang at byen fikk massive statlige overføringer til å bygge infrastruktur: motorveier, flyplass, togstasjon, kulturhus og sosialboliger i olympialandsbyen. Mange av byggene er fortsatt i bruk, i motsetning til de fleste idrettsanleggene som raskt ble utdaterte, slik som bobsleighbanen, hoppbakken, kunstisbanen og skøytebanen. Det rødgrønne bystyret vil markere jubileet for å la «alle grenoblere oppleve en del av deres kulturhistoriske arv». I rådhuset, bygd i 1968 som et slags hypermodernistisk slott, forteller turist- og fjellbyråd Pierre Mériaux at arven ikke har vært lett å forvalte: «Vi sliter spesielt med ishallen Palais des sports, som vi så vidt klarer å holde i live med andre arrangement enn den ble bygd for.»

Kan Grenoble arrangere OL igjen? Miljøpolitikeren smiler: «Det er verken ønskelig eller mulig: IOC briljerer ikke med økonomisk transparens, demokrati eller miljøbevissthet.» Det forrige bystyret hadde siktet seg inn mot OL i 2018, men kolliderte med de olympiske kravene i gigantismens tidsalder:

«En by som Grenoble med 450 000 innbyggere var allerede den gang for liten. IOCs krav til infrastruktur og innlosjering var helt vanvittige», forteller en person som var sentral i utformingen av søknaden, men som ønsker å være anonym. «OL kan nå bare være et nasjonalt prosjekt drevet av en sterk statlig vilje eller arrangert i en stor metropol». Faktisk har størrelsen på vinter-OL vokst kontinuerlig: I 1968 deltok 1158 utøvere i 35 grener, i Pyeongchang vil over 3000 utøvere konkurrere i 102 grener.

En av lederne for organisasjonen Mountain Wilderness, Vincent Neirinck, kritiserer vinterlekene for å ha fjernet seg fra de naturlige fjellområdene: «De gir lokale myndigheter en anledning til å få store midler til utbygginger. Det fører til raskt utdaterte anlegg – slik Torino 2006 har vist – og tar til endes tankegangen som råder på vintersportsstedene: grenseløst og kunstig. Løypene og snøen er kunstig, standardisert, for å være den samme overalt for alle.»

Trenden kulminerte i Sotsji,1 Se Guillaume Pitron, «Ski og politikk», Le Monde diplomatique, februar 2014. det dyreste OL-et i historien (både sommer og vinter) med en prislapp på 36 milliarder euro. Bare 4,6 milliarder gikk til gjennomføringen av lekene.2 Offisielle tall fra den russiske regjeringen og arrangements­komiteen i 2014. Resten gikk til infrastruktur og idrettsanlegg med en heller hypotetisk lønnsomhet og en negativ miljøpåvirkning. Det hele på et bakteppe av korrupsjon og dopinganklager mot de russiske utøverne. «Drømmen vår er alper uten OL, alper som viser fram sin særegne natur, kultur og historie, og ikke en haug standardiserte anlegg», sier Neirinck.

Ny vekst i framvoksende land

Albertville våker over inngangen til dalen Tarentaise og et enormt nettverk av alpinanlegg. Det er Europas største vintersportssted med 350 000 senger og 53 500 fastboende. OL-ringene lyser fortsatt overalt i den lille byen som nylig feiret 25-årsjubileum for OL i 1992. I OL-huset vokter direktør Claire Grangé, som i 1992 var med i arrangementskomiteen, over minnet om vinterlekene:

«Vår suksess skyldtes tre ideer, som den gang var innovative og er blitt vanlige etterpå: midlertidige anlegg og gjenbruk av eksisterende for å unngå at anlegg blir stående ubrukt, å sette utøverne i sentrum, og å utvikle området for at befolkningen skulle føle seg delaktig i lekene», sier Grangé.

Skøytebanen i Pralognan, hoppbakkene i Courchevel og bobsleighbanen i La Plagne er fortsatt i bruk, men vedlikeholdet er mangelfullt (fylkesmyndighetene gir 110 000 euro i året til bobsleighbanen og 150 000 til hoppbakkene): «Vi bestemte fra begynnelsen av å holde disse anleggene i gang. Det var prisen å betale for å ha lekene», sier Grangé.

Med turistinfrastrukturen som ble bygget «vant vi femten år», mener hun, og områdets internasjonale ry ble styrket. «Det var for tretti år siden», fortsetter hun. «Har Alpene behov for OL i dag? Vel, det er ikke tilfeldig at det nå er framvoksende land som arrangerer lekene.» I disse landene, spesielt i Asia, håper vintersportindustrien på ny vekst, mens markedet i Alpene er mettet og preget av stagnasjon eller nedgang i antall solgte heiskort det siste tiåret.3 Kilde: Domaines skiables de France.

Flere OL-modeller

I Lausanne ligger IOCs hovedkontor ved vannkanten til den vintergrå Genèvesjøen, mens skyene henger tungt over Alpene i horisonten. Landskapet matcher stemningen i den olympiske organisasjonen. IOC er rystet av korrupsjonssaker mot flere medlemmer i forbindelse med Rio 2016 og Tokyo 2020, samt av den russiske dopingskandalen og den labre europeiske interessen. Og den manglende interessen gjelder ikke bare vinter-OL; innbyggerne i Hamburg og Budapest har også sagt nei til sommer-OL i 2024.

Etter IOCs møte i Lima i september – som ble dominert av tildelingen av OL i 2024 og 2028 til Paris og Los Angeles, de eneste søkerne – gikk komiteen offensivt ut: «Med Olympic Agenda 2020 hviler ikke den olympiske bevegelsen på laurbærene, men fortsetter kampen for å forbli en aktør for positiv endring», konkluderte IOC-president Thomas Bach.4 Thomas Bachs leder i Olympic Review, juli–september, Lausanne, 2017.

Blant de førti anbefalingene i Olympic Agenda 2020 er «å endre kandidatprosessen med en ny filosofi», «å redusere kostnadene for kandidatene ved å senke antall presentasjoner og gi et betydelig økonomisk bidrag fra IOC», og «tilpasse og styrke prinsippene for god styring og etikk» – prinsipper IOC jevnlig bryter, på tross av deres mange løfter.5 Yann Bouchez, «CIO: après le chantier de l’attribution des Jeux, celui de la corruption reste entier», Le Monde, 15. september 2017.

IOC hastevedtok i oktober Olympic Agenda 2020 med tanke på vinterlekene i 2026.6 «IOC launches a new approach to the Candidature Process for the Olympic Winter Games 2026», IOC, 17. oktober 2017. Sveitsiske Christophe Dubi, IOCs OL-direktør, forklarer:

«Vi måtte gjøre OL-produktet mer fleksibelt, for at det skulle være enklere å være vertskap og mulig overalt. Vi har arbeidet med tildelingsprosessen og kravene. Det er en stor endring: Vi har ikke lenger bare én OL-modell. Det finnes regioner med et stort behov for infrastruktur og andre som allerede har det, slik som Alpene, og har kunnskap om å gjennomføre store arrangementer til en lavere kostnad», sier Dubi og fortsetter:

«Vi vil at en by skal bruke lekene heller enn at lekene bruker en by. Vi vil ikke lenger at idrettsanlegg skal bygges hvis ikke byen har en sportslig fortid å vise til.» Han legger ut om de nye samarbeidsprosjektene utarbeidet sammen med kandidatbyene for å redusere arrangementenes størrelse og kostnad: begrensning på antall publikummere, tv-teknikere og størrelsen på arrangementskomiteene.

Billig-OL

OL i Pyeongchang er så langt man kommer fra denne nye modellen. Ifølge IOC vil det opprinnelige driftsbudsjettet på 1,5 milliarder euro ende på godt over to milliarder. Et eksempel på det økonomen Wladimir Andreff kaller den olympiske «vinnerens forbannelse» med systematiske budsjettoverskridelser.7 Wladimir Andreff, «The Winner’s Curse: Why is the cost of sports mega-events so often underestimated?», i Wolfgang Maennig og Andrew Zimbalist (red.), Handbook on the Economics of MegaSporting Events, Edward Elgar, Celtenham, 2012. I Pyeongchang er det brukt åtte milliarder euro på infrastruktur, hvor mye er gått til å bygge jernbane. Årets OL varsles å bli det nest dyreste vinter-OL etter Sotsji i 2014.

«Det er ikke det vi sikter mot i framtiden», sier Dubi. «Sørkoreanerne har ikke fulgt IOCs anbefalinger. De ville heller bygge nye stadioner og ishaller.» Han forsikrer at OL i Beijing i 2022 vil bli billigere. Vil de klare å holde seg innenfor de annonserte tre milliarder euroene (1,5 for gjennomføringen)?

Uansett hva som skjer i Beijing, vil det være første gang vinter-OL finner sted i en by som allerede har arrangert sommer-OL – et ettertrykkelig bevis på at vinter-OL ikke lenger er knyttet til områder som er naturlige for vintersport. En del av øvelsene vil arrangeres i den kinesiske megapolen. Skigrenene skal gjennomføres i lavfjell med lite snø, hvor myndighetene vil lage løyper i flere sårbare naturområder. Løypene vil være fullstendig avhengig av energi- og vannkrevende kunstsnø.

Den velstelte småbyen Sion i den sveitsiske kantonen Valais, mellom vintersportsstedene Verbier og Crans Montana, er den siste alpebyen som snuser på vinter-OL i 2026. Byens prosjekt omfatter eksisterende anlegg i flere kantoner. Kandidaturet er ledet av Sveits’ olympiske komité og estimert til 1,7 milliarder for gjennomføring, litt over 85 millioner euro til bygging av infrastruktur og 255 millioner for sikkerheten. Vil det bli det billigste OL siden Salt Lake City i 2002?

Tap av tillit

Det mener Frédéric Favre, kantonleder for sikkerhet, institusjoner og sport: «Om IOC leter etter en troverdig kandidat for Olympic Agenda 2020, er Sveits godt plassert. Vi vil arrangere framtidens OL. Vi vil nesten ikke bygge noe infrastruktur og ingen egen innlosjering.»

På gata i Sion er folk skeptiske. «OL, ja, hvorfor ikke? Men det må skje på våre betingelser, uten å sette dalen på hodet, og med ledere drevet av annet enn penger og prestisje», sier Dyonis Fumeaux fra bystyret i Sion.

Også ordfører Philippe Varone er reservert: «Vi vil ha et OL som setter fart i våre eksisterende prosjekter. IOC følger opp og sier vi skal ‘forenkle og spare’. Hvis IOC går bort fra denne linjen, stanser vi.»

Føderalregjeringen i Sveits er rede til å gi 850 millioner euro til Sion 2026, mens IOC lover å bla opp 770 millioner. Parlamentet er betenkt. Christophe Clivaz, innvalgt for De Grønne i Sion og geografi­professor ved Universitetet i Lausanne,8 Clivaz har sammen med Camille Gonseth og Cecilia Matasci skrevet boka Tourisme d’hiver. Le défi climatique, Presses polytechniques et universitaires romandes, Lausanne, 2015. har ingen tro på kandidaturet: «Det er et dårlig signal til feil tid. Det er å fortsette å satse alt på ski og vinter, mens vi trenger flere bein å stå på.»

Nedgangen i skiturismen i Alpene og problemene global oppvarming skaper for høyfjellet, burde ifølge Clivaz tvinge arrangørene til å tenke gjennom sine holdninger til fjellet og endre modell. Men vinterlekene er del av den gamle modellen, med dyre arrangementer i allerede tungt utbygde fjellområder: «Tapet av tillit til IOC er enormt. Den olympiske drømmen eksisterer ikke lenger: Den er blitt et potensielt mareritt.»

I juni skal innbyggerne i Valais avgjøre saken i urnene.

Oversatt av redaksjonen

François Carrel er journalist.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Sport

Placeholder

Best uten ball

Fotballindustrien i Sentral- og Øst-Europa var lenge organisert rundt yrkesforeninger, men nå
Placeholder

FIFAs kroniske korrupsjon

11. juni braker et nytt verdensmesterskap løs. Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) ser
0 kr 0
Gå til Toppen