Hellas / Sport Sommer-OL

Privat profitt, offentlige tap etter Athen-OL


Over to tusen utøvere fra 201 nasjoner konkurrerte i den symbolske OL-byen Athen i august 2004. Tretten år senere er sluttregnskapet blodrødt, men ikke for alle.
Av

I Elliniko sør i Athen står kadaveret til landhockey-stadionet bygd for OL i 2004. Etter lekene var over ble det overlatt til seg selv. På toppen av trappa opp til inngangen henger en handlevogn på det rustne rekkverket, som et tegn på at stedet nylig har vært bebodd. I de overbygde delene ligger telt og presenninger strødd på bakken mellom søppelsekker og en ødelagt kontorstol. Som provisoriske gardiner er det hengt opp et tøystykke med påskriften «FNs høykommissær for flyktninger». Noen hundre meter unna hersker det en like bedrøvelig stemning på baseballstadionet, med sitt sparsommelige gress dekket av søppel og hullete seterader. I 2015 bodde det 1500 migranter, for det meste afghanske og syriske, her. De ble stuet sammen i de to anleggene som de greske myndighetene brukte til nødinnkvartering, inntil politiet kastet dem ut to år senere.

Softballstadionet i nærheten ligner et skip strandet på et viltvoksende rev. Kano- og kajakkanlegget på åssiden gir et uovertruffent overblikk over industri­døden rundt den tidligere flyplassen Elliniko langs sjøen. De fleste OL-anleggene som ligger spredt rundt i den greske hovedstaden, er forlatt eller lite brukt.

 

Permanent og overdimensjonert

Uten å forsøke å bagatellisere denne enorme sløsingen, legger pressesjefen for den greske OL-komiteen, Tassos Papachristou, ansvaret over på den olympiske toppledelsen, i en sjeldent åpenhjertig tone.

Den avslappede femtiåringen tar imot meg på den greske OL-komiteens kontor i Marousi nord i Athen. Noen kabellengder unna ligger hovedanlegget for lekene, hvor åpnings- og avslutningsseremoniene fant sted. Den «estetiske renoveringen» av olympiastadionet fra 1979, ledet av den spanske arkitekten Santiago Calatrava, kostet alene 212 millioner euro.1 Evangelia Kasimati, «Postolympic use of the olympic venues: the case of Greece», Athens Journal of Sports, september 2015. Beløpene for annen infrastruktur er også hentet herfra.

«Vi bygde anlegg vi ikke hadde bruk for», vedgår Papachristou. «Vi» betyr her regjeringen og arrangementskomiteen, som ble presset av de internasjonale idrettsforbundene i Den olympiske bevegelse. For ikke å glemme Den internasjonale olympiakomiteen (IOC), som eier lekene.

Ønsket om å imponere fikk myndighetene til å miste alt måtehold, både sportslig og politisk.

Utbyggingen av infrastruktur (t-bane, trikk, motorveier) i forbindelse med OL har utvilsomt bedret hverdagen til athenerne. Det alle derimot spør seg om, er hvorfor regjeringen bygde anlegg for så små idretter som badminton og landhockey, for ikke å snakke om baseball som bare har 120 registrerte utøvere i Hellas.

Papachristou forteller om stormannsgalskap hos de internasjonale forbundene: «Alle ville ha sitt eget anlegg for prestisjens skyld. Den greske regjeringen verken klarte eller ville stå imot presset. IOC burde på sin side hatt strengere kontroll på de vanvittige kravene.»

I Elliniko, det største komplekset ved siden av Marousi, skulle anleggene demonteres etter OL. Det var i det minste planen før byggingen. «IOCs anbefalinger ble ikke fulgt, og til slutt endte vi opp med permanente, overdimensjonerte anlegg», sier IOCs OL-direktør Christophe Dubi til sitt forsvar. «IOC anbefalte å ikke bygge visse anlegg, spesielt ridebanen og skytebanen [som kostet 224 millioner euro]», sier Dubi som fulgte forberedelsene tett. Lekene fikk også et stort bidrag fra IOC: 228 millioner euro i 2004.2 Jean-Loup Chappelet og Brenda Kübler-Mabbott, The International Olympic Committee and the Olympic System: The Governance of World Sport, Routledge, Oxford, 2008.

 

Ikke en utgiftspost for alle

OL i Athen ble arrangert tre år etter 11. september 2001, og IOC og USA krevde drastiske sikkerhetstiltak som gjorde regningen langt større. Det amerikansk-tyske konsortiet SAIC-Siemens vant anbudet om elektronisk overvåkning, til en prislapp på 259 millioner euro. «Det kostet skjorta, men fungerte aldri», forteller den greske sosiologen Minas Samatas som har skrevet en inngående bok om Siemens-skandalen.3 Minas Samatas, The «Super-Panopticon» Scandal of the Athens 2004 Olympics and its Legacy, Pella, New York, 2014.

«Vi har i mange år betalt for konsekvensene av OL. Den offentlige gjelden økte, sosialbudsjettene ble redusert og vanlige grekere fikk høyere skatter og avgifter», sier Panos Totsikas, en av frontfigurene i motstanden mot OL, som forutså katastrofen i en pamflett i 2004.4 Panos Totsikas, I alli opsi tis olympiadas 2004, Kym, Athen, 2004. Ønsket om å imponere fikk tydeligvis myndighetene til å miste alt måtehold, både sportslig og politisk.

«Grunnen til at OL-anleggene forsømmes, er at den greske staten ikke hadde noen plan for hva de skulle brukes til etter OL», sier Réna Doúrou, leder for regionen Attika. Syriza-politikeren legger skylden på regjeringene ledet av Pasok (1993–2004) og Nytt Demokrati (2004–2009, 2012–2015).

Deltakerlandsbyen er unntaket som bekrefter regelen. Den er et av få anlegg man forsøkte å gjøre noe samfunnsnyttig med. Ti tusen arbeidere med lave inntekter ble trukket ved loddtrekning til å bli boligeiere til en billig penge, men prisen de har måttet betale er å bo i en enklave med en skrikende mangel på tjenester og sosiale møteplasser.

Deltakerlandsbyen ligger utenfor sentrumet i forstaden Akarnes, tjue kilometer nord for Athen, og har dårlig utbygd kollektivtransport. Medlemmene i beboer­foreningen, for det meste studenter og godt voksne arbeidstakere, føler seg sviktet. «De forrige regjeringene planla disse anleggene, men da de første innbyggerne kom i 2006 var ingenting klart», sier foreningsleder, Kyriakos Martinos. Selv OL-bassenget, som har blitt utsatt for hærverk, er fortsatt stengt.

Constantinos Cartalis var OL-ansvarlig i kulturdepartementet mellom 2001 og 2004. Han avviser at det ikke fantes noen plan for anleggene etter OL. «I juni 1999 vedtok nasjonalforsamlingen en detaljert plan om bruken av hvert anlegg etter OL. Regjeringen som tok over etter OL fulgte ikke opp og endret loven for å gjøre det lettere å selge anleggene», sier han.5 Se Constantinos Cartalis, «Sport mega-events as catalysts for sustainable urban development: the case of Athens 2004», i Valerie Viehoff og Gavin Poynter (red.), Mega-event Cities: Urban Legacies of Global Sports Events, Routledge, London, 2015. For OL var ikke en utgiftspost for alle.

 

Ulovlige anlegg

Det var først fra høsten 2004 at regjeringen ledet av Costas Caramanlís (Nytt Demokrati) tok opp spørsmålet om OL-anleggene, i en tid hvor privatiseringene begynte å ligne stadig mer på billigsalg av offentlige eiendommer. Takket være OL kan konsernet Lamda skryte av å ha gjennomført de to største eiendomshandlene i Hellas de siste femten årene. Handler som har ytterligere økt formuen til hovedaksjonæren Spiros Latsis, en gresk milliardær som er blitt skatteflyktning i Sveits.

Begge ganger har det samme scenariet utspilt seg. Lamda har kjøpt en eller flere OL-eiendommer under tvilsomme omstendigheter som ikke har blitt gransket. I januar 2014 erklærte administrasjonsdomstolen at ombyggingen av media­landsbyen i Marousi til kjøpesenteret Mall of Athens, var ulovlig. Byggetillatelsen var opprinnelig blitt gitt for å huse utenlandske journalister nær hovedanlegget under OL, og planen var et det skulle bli boliger for fattige arbeidere etter OL, slik som i deltakerlandsbyen. I stedet hadde regjeringen ledet av Costas Simitis (Pasok) latt Lamda bygge kjøpesenteret. Det er fortsatt i drift, på tross av den juridiske ordren om å rive det, og det går med store underskudd.

«De fleste OL-anleggene er ulovlige, ettersom de mangler permanent byggetillatelse», forteller dagens viseminister for idrett, Georgios Vassilejadis. Ironisk nok befinner det store kontoret hans seg i gata Andreas Papandreou like ved Mall of Athens, i det tidligere pressesenteret for OL, som er bygget om for å huse departementet for utdanning, forskning og religion.

 

Stadig fjernere drøm

Litt lenger unna ligger den fargerike fasaden til Golden Hall, et kjøpesenter som ligger vegg i vegg med olympiastadionet. Det tidligere tv- og radiosenteret for OL ble overtatt av Lamda i 2007, gjennom en kontrakt der 70 prosent av arealet ble gjort om til kjøpesenter for en årlig leie på åtte millioner euro.

Seks år senere ga Taiped, det greske privatiseringsfondet som ble opprettet i 2011 i forbindelse med den greske gjeldskrisen, hele bygget til Lamda for en periode på 90 år til en samlet sum av 81 millioner euro. «En rabatt på over 600 millioner euro, på bekostning av det greske folket og utelukkende til fordel for Spiros Latsis», sier Lefteris Magiakis som sitter i byrådet for opposisjonen (tidligere Syriza) i Marousi.

Den største avtalen kom imidlertid i 2014. Som vinner av en endeløs anbudsrunde ble Lamda herre over den tidligere flyplassen Elliniko og det olympiske seilsenteret Agios Kosmas, som ble bygd om til marina etter OL. Tomten på 62 000 km2 er den største i Europa. OL-anleggene tar opp 40 prosent av arealet. Siden 2010 hadde «troikaen» (EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og IMF) krevd at den måtte privatiseres for å betale gjelden til den greske staten.

Miljø- og energiminister i den første Syriza-regjeringen, Panayótis Lafazánis, lovet å se nærmere på omstendighetene rundt salget. «Vi vil gå gjennom denne skandaløse handelen for å annullere den», sa han til nasjonalforsamlingen i februar 2015. Det var da Syrizas og regjeringens offisielle posisjon, men fem måneder senere aksepterte statsminister Alexis Tsipras det nye memorandumet til «troikaen». Blant innrømmelsene han måtte gjøre, var å gjennomføre salget av Elliniko som regjeringen hadde stanset. Lafazánis forlot regjeringen, og måtte maktesløs se avtalen med Lamda bli fullført i 2016.

Området ble solgt for 915 millioner euro. «Det er en tredjedel av markedsverdien ifølge flere troverdige offisielle estimater», sier Phaidon Georgiadis fra Komiteen for bypark i Elliniko. På tross av juridiske forsøk på å få avtalen annullert, blir drømmen om en grønn lunge sør i Athen stadig fjernere. Selv om det var det alle partiene var enige om, fram til 2004.

I stedet vil Lamda bygge flere rader med boligblokker langs sjøen og to nye kjøpesentre. De eneste OL-anleggene som det er sikkert at vil bli bevart, er kano- og kajakkanlegget, som skal bli et badeland, og marinaen. De velholdte bryggene i det tidligere seilsenteret står i skarp kontrast til de skitne, ødelagte stadionene som nylig huset fattige migranter. Snart vil kanskje rike yachteiere gå på kasinoet ved siden av luksushotellet Agios Kosmas, som er juvelen i Lamdas prosjekt. Like ved monumentet hvor den olympiske flammen brant.

Oversatt av redaksjonen

David Garcia er journalist, i Athen for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Hellas

Kutt i kloakken

I midten av januar gjorde den greske nasjonalforsamlingen nye innstramminger for å

Utsolgt

Snarere enn å redusere offentlig gjeld, subsidier og andre kostnader, har de

En historisk mulighet

I fem måneder har Hellas forhandlet med kreditorene. I løpet av forhandlingene

Et stille statskupp

Uke etter uke strammer forhandlingene sakte men sikkert repet rundt den greske
0 kr 0
Gå til Toppen