Den 4. mai 2017 ga en delegasjon fra Det internasjonale pengefondet (IMF) sine anbefalinger for det kommende året til den nicaraguanske regjeringen: Den bør øke skatteinntektene ved å fjerne skattefritak og -unntak og å innføre skatt på overskuddet til bedriftene i frihandelsområdene.1 Néstor Avendaño, «El FMI y su propuesta de política fiscal para Nicaragua», 9. juli 2017, https://nestoravendano.wordpress.com.
Det er ikke første gang den beryktede nyliberale institusjonen irettesetter en angivelig sosialistisk regjering for sin manglende vilje til å skattlegge. De siste ti årene har det skjedd flere ganger i Latin-Amerika, hvor IMF, Verdensbanken og Den interamerikanske utviklingsbanken (IDB) har vist seg å være mer opptatt av omfordeling via skatt enn de fleste regjeringene, både til høyre og til venstre.
En rekke studier og rapporter slår fast at Latin-Amerika er den regionen med størst sosial ulikhet. Sju av de ti land i verden hvor den rikeste prosenten i befolkningen stikker av med mest av inntektene, befinner seg i Latin-Amerika.2 «Panorama fiscal de América Latina y el Caribe», Eclac, Santiago, 2017. Selv om skattepolitikken ikke er den eneste forklaringen, kommer man ikke utenom den.
Velkjent oppskrift
«Markedsulikheten, det vil si ulikheten før staten omfordeler via skatteseddelen, er ikke så mye høyere i Latin-Amerika enn i Europa», forteller økonom og skatteekspert María Fernanda Valdés. «Det betyr at forskjellene i inntektsulikhet mellom de to kontinentene skyldes ulike skattesystemer. I Europa reduserer de ulikhetene, i motsetning til i Latin-Amerika.»3 María Fernanda Valdés, «¿Dónde estamos? Desigualdad y reformas tributarias en América Latina», Nueva Sociedad, nr. 272, Buenos Aires, november-desember 2017. Gini-koeffisienten, som måler inntektsulikhet, synker med bare 3 prosent etter skatt i Latin-Amerika, mot 17 pro-sent i OECD-landene, ifølge FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (Eclac).
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
I Latin-Amerika er skatt i liten grad et middel til omfordeling, samhold og rettferdighet. Forskjellene mellom landene er naturligvis store. Brasil og Argentina har 2,5 ganger høyere skatt enn Den dominikanske republikk og Guatemala. Skatten er likevel gjennomgående lav og skattesystemene regressive. De som tjener på det er framfor alt elitene som bidrar proporsjonalt sett langt mindre enn vanlige skattebetalere.
Oppskriften er velkjent: Lite eller ingen skatt på formue og eiendom – knapt 0,8 prosent av BNP – og fem-seks ganger høyere avgifter på varer og tjenester (som rammer både fattige og rike) enn personskatten som i teorien er mer progressiv. I 2015 var snittet for de indirekte skattene innkrevd på kontinentet rundt 10 prosent av BNP, mens personskatten var på knappe 1,8 prosent.4 «Revenue statistics in Latin America and the Caribbean», OECD, Paris, 2017. Til sammenligning var personskatten 8,4 prosent av BNP i OECD-landene og 3,2 i Afrika. Personskatten var over 3 prosent av BNP i Mexico, Argentina og Uruguay, men under 0,5 prosent i Bolivia og Guatemala.
Misforstått lovforslag
Beskatningen var enda mer urettferdig på begynnelsen av 2000-tallet, da personskatten var nede i én prosent av BNP i snitt på kontinentet. Tendensen går dermed i riktig retning, selv om den samlede beskatningen er lav (21 prosent av BNP i 2015 mot 18 prosent i 2005), og langt bak OECD-landene (35 prosent).
Her sto indirekte skatter, som merverdiavgift og import- og eksportavgift, for mer enn halvparten av skatteinntektene mellom 2000 og 2015. Inntektene fra selskapsskatt, spesielt skatt på utvinning av og handel med ikke-fornybare naturressurser, økte kraftig i denne perioden med råvareboomen og ble høyere enn i OECD-landene, men siden 2014 har de sunket med prisfallet på verdensmarkedet.
Innvarsler høyresidens comeback i de fleste landene en regressiv kursendring?
«Den lave inntektsandelen fra skatt på personinntekt skyldes sjenerøse fritak og store skatteletter, samt at de rikeste unndrar mye skatt», skriver OECD.5 «Revenue statistics in Latin America and the Caribbean», se over. Andre forklaringer er at uformelt arbeid ofte utgjør en stor del av økonomien. I tillegg blir innføring av mer effektive, omfordelende skattesystemer hemmet av klassedelte samfunn og elitenes eksepsjonelle innflytelse over maktinstansene, noe som gjør at de nærmest kan diktere den generelle samfunnsutviklingen og skattepolitikken.
Har de progressive eller «postnyliberale» forsøkene de siste tiårene endret situasjonen? Både ja og nei. Venezuela under Hugo Chávez, Ecuador under Rafael Correa og Bolivia under Evo Morales klarte å øke skatteinngangen betydelig. Og de økte skatteinntektene ble omfordelt gjennom en sosialpolitikk som reduserte fattigdommen og ulikhetene. Men de nye skattene har for det meste vært knyttet til overskudd fra produksjon og eksport av råvarer. «Grunnrenter fra naturressurser har dempet presset på å skattlegge samfunnet for å kunne bruke mer penger», forklarer Valdés.6 María Fernanda Valdés, «¿Dónde estamos? Desigualdad y reformas tributarias en América Latina”>¿Dónde estamos?», se over. Utover denne honningkrukken (som har minket de siste tre-fire årene) og et par lovendringer, har det ikke vært noen større skattereformer for å øke skatteinntektene og gjøre skattesystemene mer progressive.
Rafael Correa, president i Ecuador fra 2007 til 2017, forsøkte å få vedtatt en mer ambisiøs lov enn de andre, men han måtte gi seg etter massiv motstand.7 Se Rafael Correa, «Å styre i mediedemokratiets tidsalder», Le Monde diplomatique, februar 2018. «Lovforslagene hans om arv og spekulasjon ble fundamentalt misforstått», sa grunnleggeren av Centre tricontinental François Houtart i 2015. De privilegerte delene av samfunnet, som reformen rettet seg mot, «klarte å få store deler av middel- og arbeiderklassen, inkludert bønder og urfolk, til å avvise reformen selv om den innebar en bedre fordeling av rikdommen».8 François Houtart, «Vers l’épuisement du ‘modèle’ équatorien?», 2. oktober 2015, www.cetri.be.
Framskrittene på kontinentet de siste årene har vært både tilfeldige og mangelfulle. Og de har ikke bare blitt innført av progressive regjeringer.
Historisk momsrekord
Eclac skryter av reformene Uruguay innledet i 2006 og Chile i 2014 (begge under venstreregjeringer), men trekker også fram reformene i Colombia (2012) og Mexico (2013),9 Alberto Arenas de Mesa, «Sostenibilidad fiscal y reformas tributarias en América Latina», Eclac, september 2016. hvor høyresiden har regjert i evigheter. Disse fire landene har, ifølge FN-organet, gjennomført de eneste «fiskale strukturreformene» i denne perioden. Eclac mener Uruguay er banebrytende, fordi reformen her har endret inntektsskatten fullstendig og redusert de indirekte skattene på forbruk. Med rette, for inntil reformen ble ulikheten i landet – målt etter Gini-koeffisienten – verre etter skatt!
I likhet med i Colombia seks år senere, endret reformen i Uruguay skattestrukturen i retning av mer likhet uten at det totale skattetrykket har økt. Det er derimot målet for reformene i Mexico og Chile – hvor sistnevnte er mest ambisiøs når det gjelder progressiv beskatning. Her har skattene blitt økt for å redusere det offentlige underskuddet i Mexico og for å finansiere nye utdanningstiltak i Chile.
Milliardærenes formuer har vokst seks ganger raskere enn økonomiene i regionen siden 2002.
Det totale skattetrykket har økt mest i Argentina, Ecuador og Haiti (over seks prosent av BNP) mellom 2000 og 2015, minst i Brasil, Uruguay, Panama og Costa Rica (mindre enn 1,5 prosent).10 Alberto Arenas de Mesa, «Sostenibilidad fiscal y reformas tributarias en América Latina», se over. Bare Guatemala har redusert skattetrykket – som allerede var minimalt – med 0,8 prosent, på tross av løftene som ble gitt med fredsavtalen i 1996. Avtalen gjorde slutt på en krig som i stor grad brøt ut på grunn av de enorme økonomiske ulikhetene som allerede den gang rev landet i stykker.
Prisnedgangen på olje, gass, mineraler og landbruksvarer som har rammet kontinentet de tre-fire siste årene har gått utover skatteinngangen. Det har i sin tur avdekket mangelfulle skattesystem og kastet flere land ut i nye budsjettkriser, og med det nye reformer. Innvarsler høyresidens comeback i de fleste landene en regressiv kursendring?
350 milliarder dollar
Regjeringene i Colombia, Argentina og Chile har allerede gitt sine svar. I Colombia har regjeringen fjernet formueskatten som ble innført i 2002 og skrudd opp momsen til et historisk rekordnivå. Etter at Mauricio Macri kom til makten i Argentina i 2015, har regjeringen redusert selskaps- og formueskatten og økt andre skatter. I Chile har regjeringen til bedriftslederen Sebastián Piñera som vant valget i fjor, lovet å reversere reformen Michelle Bachelet gjennomførte i 2014.
Å slå ned på skatteunndragelse kunne vært et svar på landenes budsjettproblemer, men det ser ikke ut til å bli prioritert. De latinamerikanske milliardærenes formuer har vokst seks ganger mer enn økonomiene i regionen siden 2002. Sammen med de multinasjonale selskapene har de tjent mest på hvor lett det er å unndra seg sine forpliktelser overfor fellesskapet.11 «The multiple faces of inequality in Latin America and the Caribbean», Christian Aid, London, mars 2017.
De mest beskjedne estimatene – som Eclacs – viser at landene årlig taper 6,3 prosent av BNP, det vil si 350 milliarder dollar, hvor en tredjedel skyldes ikke-innrapportert moms og resten ikke-innbetalt person- og selskapsskatt. Skatteunndragelsene forsterkes både av den uformelle økonomien som halvparten av befolkningen på kontinentet arbeider i, og av kapitalflukt til (enda mer) skattefrie himmelstrøk.
Den dårlig omfordelingen tildekker de økende ulikhetene forut for primærfordelingen av rikdom, som det blir stadig vanskeligere å korrigere med skattepolitikk. Erfaringene til de progressive regjeringene det siste tiåret reiser dermed spørsmålet om det er mulig å endre samfunnet uten å kreve mer fra de rikeste.
Oversatt av redaksjonen
Bernard Duterme er leder for Centre tricontinental (Cetri), Louvain-la-Neuve (Belgia).
- 1Néstor Avendaño, «El FMI y su propuesta de política fiscal para Nicaragua», 9. juli 2017, https://nestoravendano.wordpress.com.
- 2«Panorama fiscal de América Latina y el Caribe», Eclac, Santiago, 2017.
- 3María Fernanda Valdés, «¿Dónde estamos? Desigualdad y reformas tributarias en América Latina», Nueva Sociedad, nr. 272, Buenos Aires, november-desember 2017.
- 4«Revenue statistics in Latin America and the Caribbean», OECD, Paris, 2017.
- 5
- 6María Fernanda Valdés, «¿Dónde estamos? Desigualdad y reformas tributarias en América Latina”>¿Dónde estamos?», se over.
- 7Se Rafael Correa, «Å styre i mediedemokratiets tidsalder», Le Monde diplomatique, februar 2018.
- 8François Houtart, «Vers l’épuisement du ‘modèle’ équatorien?», 2. oktober 2015, www.cetri.be.
- 9Alberto Arenas de Mesa, «Sostenibilidad fiscal y reformas tributarias en América Latina», Eclac, september 2016.
- 10Alberto Arenas de Mesa, «Sostenibilidad fiscal y reformas tributarias en América Latina», se over.
- 11«The multiple faces of inequality in Latin America and the Caribbean», Christian Aid, London, mars 2017.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
