/

Klassekampens ukjente helt

Femti år etter at Martin Luther King ble drept, er den revolusjonære pastorens samfunnskritikk blitt begravd under et lass av offisielle hyllester og kommersielt misbruk.

Martin Luther King i 1963. Foto: Wikimedia Commons.

Den 4. februar fikk amerikanske hjem plutselig høre stemmen til Martin Luther King og oppdaget en nokså ukjent tale, «The drum major instinct», som han holdt for nøyaktig femti år siden. Det overraskende møtet mellom den revolusjonære pastoren og tv-titterne kom i form av en reklamesnutt for bilmerket RAM sendt i pausen under Super Bowl, en ettertraktet annonseflate hvor reklamene blir kommentert nesten like mye som kampen. Til lyden av Kings stemme hyllet reklamen pickupens maskuline kraft, det amerikanske flagget og hæren, og hverdagsmotet til anonyme familier.

At en bilprodusent har kjøpt rettighetene til å bruke pastorens tale, viser tydelig at kommersialiseringen ikke har noen grense. Verken opptøyer, opprør eller de som ofret seg for rettferdighet slipper unna. Men ironien her er at King senere i talen angriper USAs materialisme. Han gjør narr av sine landsmenn som er forført av reklamer hvor de lures til å kjøpe statussymboler, «denne typen bil», for å skille seg ut. De «kjører rundt i cadillacer» for å vise at de er noen, tordner han. Misunnelses-industrien drepte sakte, men sikkert USA, mente King.

Tøyelig historie

Femti år etter at han ble drept 39 år gammel 4. april 1968 blir King nærmest unisont hyllet, i et USA hvor «hvitvaskingen» av borgerrettsforkjemperen pågått lenge. Allerede i 1983 innførte den konservative Ronald Reagan en helligdag til ære for den revolusjonære King. Siden har historieforfalskningen og de mange tilsnikelsene blitt enda mer utbredt.

King har blitt brukt politisk til å bygge opp om fortellingen om en forsont nasjon, men for det måtte man glemme dissidenten og skape en patriot, en landsfader, den eksepsjonelle amerikaneren som bare et eksepsjonelt land har klart å få fram. Og her hadde man en svart mann som drømte om likhet mellom rasene og som så den komme som resultat av sine landsmenns overbevisninger, en mann som tjente landet ved å realisere det unike demokratiske potensialet det bar i seg. På sokkelen til statuen Barack Obama innviet i Washington i 2011 finnes ikke ordene «rasisme», «rase» eller «segregering». Her nevnes bare «drømmen» King snakket om i den store marsjen i 1963 og det den fikk til.

Roland Barthes har vist at mytologiens funksjon er å beskytte oss fra historien.1 Se Mytologier, Gyldendal, Oslo, 1975. King er på frimerker, på skolefasader, i minneparken National Mall i Washington, i barnebøker, i oppbyggelige fortellinger solgt til utlandet, på presidentens kontor, og i en reklame for pickuper. Hans kritiske tenkning er dermed kløktig begravd under et lass av offisielle hyllester og kommersielt misbruk.

Kampen til King og tusenvis av anonyme aktivister i den svarte revolusjonen på 1950- og 1960-tallet har blitt omskrevet og redusert til et krav om formell likhet: stemmerett i sørstatene, hvor den ble hindret med list og makt, og forbud mot diskriminering. RAMs beskjæring av Kings tale er slik sett i tråd med det påståtte framskrittet de svarte fikk tilbudt i 1965: Forbud mot diskriminering var likhet. King ble forferdet over skinnmanøveren:

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

«Det finnes ikke engang et felles språk når ordet ‘likhet’ blir brukt», skrev han i sin siste bok i 1967. «Hvite og svarte har grunnleggende forskjellige definisjoner. De svarte har tatt utgangspunkt i likhet i bokstavelig forstand og tatt hvite amerikanere på ordet når de har snakket om det som et mål. Men de fleste hvite i Amerika i 1967, også de mange sympatisørene, har hatt som utgangspunkt at likhet er et vagt uttrykk for bedring. Det hvite Amerika er ikke engang psykologisk rede til å redusere gapet – i all hovedsak forsøker de å gjøre det mindre smertefullt og påtakelig, men i de fleste tilfeller bevare det.»2 Martin Luther King, Where Do We Go from Here: Chaos or Community, Beacon Press, Boston, 1967.

Fattigkorstog

Borgerrettighetene var aldri de svarte amerikanernes endelige horisont, ikke Kings heller. Pastoren forsto likhet som sosial likhet, at rikdom skulle omfordeles, at svarte ikke lenger skulle være annenrangs borgere dømt til arbeidsledighet, ghettoen, polititrakassering, luselønn, falle­ferdige skoler og – med ord han på ingen måte avviste – utbytting og imperialisme.

Hans frigjøringsetikk begrenset seg aldri til spørsmålet om likhet mellom rasene. Selv om de svarte i Kings syn var de undertrykte og utbyttede framfor noen og fortroppen i den kommende revolusjonen, måtte alle sårbare frigjøres: fattige hvite, kvinner på trygd («welfare mothers»), plyndrede indianere og fornedrede chicanos. Deres mulighet til å delta i den demokratiske prosessen, til å ta makten, viste hva landet var verdt.

Hans siste kampsak var «Fattigfolkenes kampanje». Våren 1968 kom fattige fra alle deler av landet og av alle hudfarger til hovedstaden for å kreve en juridisk revolusjon: økonomiske rettigheter, lovpålagt minstelønn, fattigkomiteers deltakelse i lovutformingen, massiv omfordeling av rikdom og en ambisiøs plan for å skape arbeidsplasser og sosialboliger. I februar 1968 gjorde King narr av de som snakket om «trygdesnyltere» når fattige svarte fikk offentlig hjelp, men om «subsidier» når hjelpen gikk til privilegerte hvite. «Problemet er at vi altfor ofte har sosialisme for de rike og rå frimarkedskapitalisme for de fattige».3 Martin Luther King, «To Minister to the Valley», tale i Miami 23. februar 1968.

I en subtil dialektikk forsøkte han å overskride motsetningen mellom et «klassebasert» syn på undertrykking (postulatet om at all undertrykkelse vil forsvinne når kapitalismen forsvinner) og et identitetsbasert syn der alle diskriminerte grupper har sine egne, separate kamper, fordi utbytting og diskriminering ikke følger samme logikk. For deltakerne i «Fattigfolkenes kampanje» var svarte og latinamerikanere utvilsomt overrepresentert blant ofrene for utbyttingen, men kampanjen viste et system som gikk hardt utover andre også.

Den sentrale rollen til kvinner, ofte svarte, i kampanjen våren 1968, sammen med organisasjonene for forsvar av retten til sosialhjelp, antydet en sammensatt undertrykkelse basert på både klasse, kjønn og hudfarge. Ettersom undertrykkelsen var overlappende snarere enn rent hierarkisk, oppfordret King til solidaritet og brorskap. Da New York Times spurte han om dette fattigkorstoget, sa han rett ut at det han holdt på med var en form for klassekamp. Han ble drept en måned før kampanjen startet.

Likhet utenfor nabolaget

I USAs offisielle historiefortelling tok Kings glødende engasjement iblant litt overhånd, spesielt i Vietnam-spørsmålet. Men, blir man forklart, det var først på slutten av livet at han ble «radikalisert», fordi han var bitter og ensom. Pastoren som enstemmig hylles for sin tale «I have a dream» i 1963, skal ha støtt folket fra seg da han forlot sin fredelige reform­agenda og gikk over til raseri. Også her er forfalskningen komplett: For det første ble King aldri anerkjent av den offentlige opinionen i hjemlandet, selv ikke etter at han fikk Nobels fredspris i 1964. Marsjen i Washington et år tidligere, som i dag hylles som symbolet på nasjonal forsoning, hadde bare støtte i en tredjedel av befolkningen. Selv et flertall av de antatt progressive newyorkerne mente at King var en ekstremist og at hans krav om borgerrettigheter var «overdrevne».4 Meningsmåling publisert i New York Times 21. september 1964. Det stemmer heller ikke at han ventet til tampen av livet sitt for å ytre sine opprørende overbevisninger.

Knapt 23 år gammel – etter å ha lest Karl Marx og Ghandi nøye, beundret den pasifistiske og sosialistiske pastoren Norman Thomas og oppdaget den progressive teologen Reinhold Niebuhr – uttrykte han sin mistillit til et økonomisk system som samlet all rikdom i hendene på noen få. I 1953 skrev han til sin framtidige kone Coretta: «Kapitalismen har mistet sin nytte» og erklærte seg sosialist til tross for at han var uenig med Marx på mange punkter.

Han var pessimistisk, men hadde ikke gitt opp håpet. Han tegnet et tragisk portrett av landet sitt: «Når maskiner og datamaskiner, profittjakt og eiendomsrett blir ansett som viktigere enn folk, blir trillingene materialisme, militarisme og rasisme umulig å overvinne.»5 Martin Luther King, «Beyond Vietnam: a time to break silence», tale i New York 4. april 1967. Han ville snu opp ned på det amerikanske samfunnet med en «verdirevolusjon» der de hvite må gå med på at reell likhet har en pris. «Det kostet ikke nasjonen et øre å oppheve segregeringen på hoteller og moteller. Det kostet ikke nasjonen et øre å gi oss stemmerett», sa King i en tale i Atlanta 10. mai 1967. «Når man begynner å spørre hvorfor det er førti millioner fattige i dette landet, følger det andre spørsmål om fordelingen av rikdommen: Hvem eier oljen? Hvem eier jernmalmen?», sa han i august samme år.6 Martin Luther King, «Where do we go from here?», tale i Atlanta 16. august 1967.

King påpekte at maktforholdenes politiske økonomi ikke bare viste seg i manglende stemmerett eller segregering. Det var den bevisste organiseringen av en økonomisk underkastelse: konsentrasjonen av fattige i ghettoene og barrioene, arbeidsledighet og luselønn, kulturelle forklaringer på fattigdom, og reformistenes paternalistiske gode samvittighet. Blant sistnevnte hadde demokratene og de progressive i byene en framtredende plass. De forsvarte likhet mellom rasene helt til de svarte ville flytte inn i deres rene og pene forsteder.

To eventyr

Hyllesten av King har unngått hans kritikk av det amerikanske demokratiet, hans fordømmelse av et ulikhetsregime forankret i landets grunnvoll. I likhet med lederen for Nation of Islam, Malcolm X, fastslo han at rasismen var en medfødt feil i det hvite Amerika og at den amerikanske identiteten bar i seg kapitalismens, imperialismens og rasismens sammenfiltrede onder. Men for King ville motstanden mot likheten forbli uovervinnelig med mindre de nedprioriterte og dissidentene gjenfant den demokratiske ånden gjennom sivil ulydighet og en felles revolusjonær streben.

«Kjærlighetspolitikken» han forkynte var pasifistisk, men søkte konfrontasjon. Direkte ikke-voldelige aksjoner skulle forstyrre den offentlige orden, og dermed tingens orden. Slik skulle de sårbare endelig få komme til orde og bli politiske subjekter. Å ikke gjengjelde volden man ble utsatt for, var ikke en fornektelse av sinne eller en helgenaktig posering, men en subversiv askese: lidelse forvandlet til en drivkraft for handling. Det skapte ubehag ikke bare hos bøddelen, men også hos de som var vitne til volden.

Etter 1965 begynte de svarte opprørerne å kritisere hans ikke-voldelige strategi stadig mer, men King var urokkelig. Han nektet likevel å fordømme de mange opptøyene i ghettoene fra 1964 til 1968. «Volden er ropet til de man ikke hører», mente han og sa at den eneste måten å få slutt på den på var å jobbe mot arbeids­ledighet, diskriminering og politivold.

Samme diagnose kom i 1967 fra en rapport laget av den uavhengige Kerner-kommisjonen som Det hvite hus hadde nedsatt. Men president Lyndon B. Johnson hadde kjørt seg fast i Vietnam og la rapporten i skuffen. Etterfølgeren, republikaneren Richard Nixon, ble valgt sju måneder etter Kings død. Han hevdet at orden var gjenopprettet i USA og slo ned på agitatorene, forræderne og de utakknemlige som påsto at de var undertrykte. Kings andre død begynte da Nixon foreslo en «svart kapitalisme» i stedet for likhet.

USA har lenge sett på seg selv som en klasseløs nasjon, et land med en enestående sosial mobilitet. Amerikanerne er bare så smått i ferd med å våkne opp fra denne drømmen. De er også overbevist om at rasismen tilhører fortiden og at borgerrettighetstiden gjorde slutt på ulikhetene mellom hvite og svarte. Martin Luther King nektet å gå med på begge disse mytene.

Oversatt av redaksjonen

Sylvie Laurent er forsker tilknyttet Harvard og Stanford, foreleser på Sciences Po Paris.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0