Etter at Østblokken kollapset og den kalde krigen endte, ble Warszawapakten formelt oppløst i 1991. Motsvaret i vest, Atlanterhavspakten, ble derimot bevart, og i sin enerådende posisjon ga forsvarspakten seg selv en ny rolle som verdenspoliti. Med retten NATO tok seg til å gripe inn i andre lands interne problemer og konflikter, fra Kosovo til Libya og kaoset i Syria, har selvmotsigelsene hopet seg opp og truer nå den verdensordenen og de folkerettslige reglene som ble innført med FN i 1945.
Fra 1945 til 1990-tallet var spillereglene hugd i stein i FN-pakten, skriver Anne-Cécile Robert i «Forbudet mot krig står for fall». I 1945 ble stormaktene enige om når man kunne gå til krig, men også om når man kunne bruke makt generelt. På tross av den kalde krigen var FN-systemet basert på at krig var forbudt og at årsakene til krig måtte begrenses. Selv om stormaktene omgikk forbudet med vetorett og kreative tolkninger av retten til selvforsvar, forsøkte de ikke å endre reglene eller å innføre nye. De gjorde sitt beste for å bevare fasaden og ikke bryte reglene for åpenlyst. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
