NATO-kaos

NATOs nyformulerte rett til å gå til krig har hatt katastrofale konsekvenser. Libya ligger i ruiner, mens Irak-krigen har destabilisert hele Midtøsten og skapt grunnlaget for mye av kaoset i Syria i dag.

Etter at Østblokken kollapset og den kalde krigen endte, ble Warszawapakten formelt oppløst i 1991. Motsvaret i vest, Atlanterhavspakten, ble derimot bevart, og i sin enerådende posisjon ga forsvarspakten seg selv en ny rolle som verdenspoliti. Med retten NATO tok seg til å gripe inn i andre lands interne problemer og konflikter, fra Kosovo til Libya og kaoset i Syria, har selvmotsigelsene hopet seg opp og truer nå den verdensordenen og de folkerettslige reglene som ble innført med FN i 1945.

Fra 1945 til 1990-tallet var spille­reglene hugd i stein i FN-pakten, skriver Anne-Cécile Robert i «Forbudet mot krig står for fall». I 1945 ble stormaktene enige om når man kunne gå til krig, men også om når man kunne bruke makt generelt. På tross av den kalde krigen var FN-systemet basert på at krig var forbudt og at årsakene til krig måtte begrenses. Selv om stormaktene omgikk forbudet med vetorett og kreative tolkninger av retten til selvforsvar, forsøkte de ikke å endre reglene eller å innføre nye. De gjorde sitt beste for å bevare fasaden og ikke bryte reglene for åpenlyst. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Ekskludert fra det indiske miraklet

Neste sak

Kadyrovs islamisering

Mer Leder

Fransk fiskekrok

I 2017 ble Emmanuel Macron framstilt som det liberale sentrums redning. Fire år senere er det ikke mye liberalitet igjen i presidentgjerningen hans.

«Ti stille!»

Når man har først har funnet et forhatt mål som ingen ønsker å bli forbundet med, er det lett å utvide rommet for bannlysning og forbud.

Vaklende topp

Når pengene ikke lenger sildrer riktig vei, må kasinoet tydeligvis stenges.

Hvem blir den neste fienden?

Siden Washington ønsker å innta lederrollen i kampen for «demokratiet», bør satellittstatene være klar over at USA ikke er enig med seg selv om hvem som er hovedfienden.

0 kr 0