Fotballproletarene

De fleste afrikanske fotballspillerne vil helst dra et godt stykke lenger nord. Selv når de ikke klarer å realisere drømmen om å bli profesjonelle fotballspillere, er de til tross for skuffelsen glade for å ha kommet seg bort fra fattigdommen.

juli 2018
Lærlingene forbereder seg til trening på akademiet til toppklubben Asec Mimosas i Abidjan. Klubben blir ansett som den eneste profesjonelt drevne klubben i Afrika sør for Sahara. Foto: Luc Gnago, Reuters / ntb scanpix.

Bondesønnen Anthony B. fra Yaoundé i Kamerun har til tross for at han bare er 23 år allerede hatt en omflakkende tilværelse i afrikansk fotball. I 2012 dro han til Ekvatorial-Guinea etter en vanskelig periode uten lønn i Kameruns Ligue 2. Han fortsatte karrieren i Nigeria. Her fikk han en anstendig inntekt (9500 kroner i måneden), men ble skadet. Da han ble bedt om å skifte klubb dro han til Senegal, hvor han fikk knappe 430 kroner i måneden. Han holdt ut i tretti dager, før han endte opp i Elfenbenskysten der en trener krevde en andel av signeringsbonusen. Her stanset ferden. Midlertidig? Anthony er fortsatt på offensiven og «leter etter land med gode betingelser som vil ha ham», sier han. I mellomtiden trener han med andre uheldige spillere i Koumassi sørøst for Abidjan.

De fleste afrikanske fotballspillerne vil helst dra et godt stykke lenger nord. «De er klare for å dra til hvilken som helst klubb som tilbyr dem 6000 kroner i måneden, på tross av de økonomiske og fysiske farene, og selv om de må lyve på alderen eller krysse Middelhavet på en hjemmesnekret flåte»‚ forteller den franske journalisten Barthélémy Gaillard, som har vært med på å skrive en bok om fotballmigranter fra Afrika. Ifølge fotballobservatoriet CIES kommer åtte prosent av fotballproffene i Europa fra Afrika. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal