Jan Brueghel den eldre, «Landskap med Noahs Ark» (1596).
/

Tilbake til Edens hage

Mennesket ble lenge ansett som Guds favoritt. Selv da dette verdenssynet mistet sin relevans beholdt mennesket sin opphøyde posisjon. Dette hierarkiet blant de levende vesenene blir nå utfordret.

Få andre enn ex. phil-studenter har pleid å få gysninger av René Descartes’ skrifter, men i det siste har han plutselig fått ny aktualitet med spørsmålet om dyrenes status. Han blir nå kritisert for sin idé om maskindyret, som ifølge astrofysikeren Aurélien Barrau innebærer at «ikke-menneskelige levende vesener er en slags automater uten bevissthet».1 Aurélien Barrau og Louis Schweitzer, L’animal est-il un homme comme les autres?, Dunod, Paris, 2018.

I virkeligheten er Descartes nokså forsiktig, i motsetning til noen av sine etterfølgere. Han spør først og fremst om hva som skiller dyrene fra mennesket: Han hevder at mennesket til forskjell fra dyrene aldri kan forveksles med en automat, fordi menneskets språk viser at mennesket tenker snarere enn at det bare mottar signal fra sanseorganene som automatisk setter i gang en reaksjon: «Talen er et unikt tegn og det eneste sikre tegnet på tenkningen som skjuler seg inne i kroppene».2 René Descartes, «Lettre à Morus», i Œuvres et lettres, Gallimard, Paris, 1953. Tenkningen viser dermed ifølge Descartes at mennesket er overlegent de andre dyrene, fordi forstandsevnen hører til den udødelige sjelen. Om dyrene hadde den samme evnen ville også de hatt en udødelig sjel, «noe som ikke er sannsynlig»,3 René Descartes, «Lettre au marquis de Newcastle», i Œuvres et lettres, se over. mener Descartes og nevner østers og svamper som selvforklarende bevis. Dette bruddet mellom mennesket og dyret går også godt overens med den kristne tradisjonen, hvor mennesket er Guds foretrukne vesen.

 

Uforsvarlig fordom

Skillet Descartes innfører baserer seg på at fornuften er menneskets essensielle kjennetegn. Det er samme forstandsevne som opplysningstenkerne og den franske revolusjon vil hylle etter ham. Kritisk bruk av denne evnen har lenge blitt sett som en avgjørende faktor for frigjøring. Nå blir den kritisert av mange dyresaksteoretikere for å være antroposentrisk, utgi seg for å være universell (den blir ofte kalt vestlig eller kristen) og for å diskriminere alt som er annerledes.

Fornuftens status som kriterium for overlegenhet, har ifølge dem ført til en ekskludering av alt som synes å mangle «fornuft», som har for mye «natur», er for «dyrisk», for «fremmed»: kvinner, slaver, barn, minoriteter – og dyrene. Med andre ord skal privilegering av tenkningen som noe spesifikt menneskelig ha skapt et hierarki mellom levende vesener, og især mellom de som har rettigheter og resten. Dermed har det også legitimert all mulig undertrykking og vold. Denne abstrakte forståelsen av mennesket, samt menneskets plass i universet, må derfor dekonstrueres for å fjerne grunnlaget for undertrykking og skjeve maktforhold. Og dyrene er symbolet på den kampen, ikke bare for å få slutt på lidelsene til dyrene, men også for å endre verdiskalaen. Målet er å skape likhet mellom alle og få slutt på «volden i en humanisme som bygger på […] en elitistisk idé om mennesket», skriver filosofen Corine Pelluchon4 Corine Pelluchon, Manifeste animaliste. Politiser la cause animale, Alma éditeur, Paris, 2016..

Sexisme, rasisme og spesiesisme (menneskets diskriminering av andre arter) blir her en og samme sak. Som den utvilsomt mest framtredende tenkeren i disse debattene, bioetikeren Peter Singer, sier det: «Å diskriminere dyrene bare på grunn av deres art er en form for fordom, som er umoralsk og uforsvarlig på samme måte som det er umoralsk og uforsvarlig å diskriminere på bakgrunn av rase.»5 Peter Singer, Dyrenes frigjøring, Spartacus, Oslo, 2002 (1975).

 

Dyrets liv i førsteperson

Så hvordan gjøre diskriminering umulig, hvordan sikre likestilling for ikke-menneskelige vesener? For det første ved å anerkjenne at det ikke finnes noen vesensforskjell mellom «dem» og «oss», bare gradsforskjell i et kontinuum. Denne tesen om «kontinuum» støtter seg ofte på biologien, nevrovitenskapen og etologien, gjerne med betraktninger om menneskeapenes atferd, hvor det understrekes at vi deler over 98 prosent av vårt arvemateriale med sjimpansene.

For det andre ved å akseptere at det finnes en rekke former for intelligens: «I flere tiår har etologien6 Studiet av årsakssammenhengene bak dyrs atferd i deres naturlige miljø. bevist at ingen av attributtene mennesket hevder det alene besitter, tilhører det fullt og helt. At visse dyr også, på sitt vis, har en grad av det vi kaller bevissthet, fornuft, moral og kultur», skriver juristen og filosofen Jean-Baptiste Jangène Vilmer.7 Jean-Baptiste Jeangène Vilmer, L’Éthique animale, PUF, Paris, 2011. Ja, hvem har ikke hørt mediene snakke om blekksprutens sinn, dvergsjimpansenes kreativitet og delfinenes store potensial? Men her er vi fortsatt antroposentriske og dermed diskriminerende, fordi vi fortsatt setter intelligensen, menneskets særtrekk, som kriteriet for retten til likhet.

Det finnes imidlertid et annet kriterium for likhet, nemlig evnen til å føle smerte og konsekvensene av det. «Hvis et vesen lider finnes det ikke noe moralsk argument for å nekte å ta hensyn til denne lidelsen», forklarer Peter Singer. «Uansett naturen til vesenet krever likhetsprinsippet at dets lidelse teller like mye som lidelsen – i den grad grove sammenligninger er mulige – til et hvilket som helst annet vesen. Hvis et vesen ikke er i stand til å lide, eller å føle glede eller lykke, finnes det ikke noe å ta hensyn til. Derfor er sentiens (for å bruke et enkelt om ikke helt nøyaktig uttrykk for å snakke om evne til å lide og/eller føle glede) den eneste forsvarlige grensen for å ta hensyn til andres interesser. Å markere denne grensen med trekk som intelligens eller rasjonalitet ville være å sette grensen på vilkårlig vis. For hvorfor ikke velge et annet trekk, som hudfarge?»8 Peter Singer, The animal liberation movement: its philosophy, its achievements, and its future, Old Hamond Press, Nottingham, 1985.

Nyordet sentiens angir, ifølge tidsskriftet Cahiers antispécistes, «det viktigste av alt, kanskje det eneste som betyr noe: det faktum at visse vesener sanser og føler, og at de fleste (alle?) av dem dermed har sine egne ønsker, mål og en egen vilje». Kort fortalt betegner det «evnen til å føle, tenke og ha et subjektivt mentalt liv». Corine Pelluchon skriver: «Et sentient vesen er individualisert, det har en biografi, preferanser og ikke bare interesser knyttet til overlevelse og artens normer. Det lever sitt liv i førsteperson.»9 Corine Pelluchon, se over.

 

Humanismens opphør

Dyrene er dermed ikke bare «sansende vesener», slik retten definerer dem, men personer. Av den grunn, mener den kanadiske filosofen Will Kimlicka, en viktig teoretiker for multikulturalisme og rettigheter for minoriteter, «er det på tide å frata mennesket privilegiet med menneskerettigheter»,10 Sue Donaldson og Will Kymlicka, Zoopolis: a political theory of animal rights, Oxford Univ. Press, 2011. utvide de til «ikke-menneskelige personer» og gi disse rettigheter som kan skape bærekraftige former for sameksistens med det menneskelige samfunn. «Politisk liberalisme innebærer i dag en kompleks kombinasjon av universelle menneskerettigheter og mer relasjonelle, avgrensede og gruppedifferensierte rettigheter til politisk og kulturelt medlemskap», dermed må dyrene gis politiske rettigheter, i den grad de utgjør samfunn. Ville dyr må få suverenitet og domestiserte dyr visse borgerrettigheter som gjør at de blir representert.

Kimlicka og Sue Donaldson ser til statusen til sterkt mentalt handikappede i sin refleksjon over mulighetene for dette borgerskapet og antyder at mennesket ikke så altfor ofte tar rolige og rasjonelle politiske valg – en velkjent klisjé hos demokratikritikere.

Kimlicka og Donaldsons forslag kan virke overraskende. Og ikke alle dyresaksteoretikere er enige i alt. Men forslagene er konsekvente ut fra grunntanken. Hvis man mener at menneskets evne til å tenke ikke bare er sterkt overvurdert og at menneskets overlegenhet som norm for rettigheter er en form for diskriminering, og i stedet vil gi forrang til en mer grunnleggende egalitær sentiens, så endrer man menneskets stilling radikalt. Mennesket «naturaliseres», det ribbes for sine «overlegne» særmerker og reduseres til et følende vesen blant andre. Menneskerettigheter dreier seg da ikke lenger om borgeren, som potensielt er i stand til å bruke fornuften sin og derfor likestilt med andre borgere. Det er en «teoretisk fiksjon», kommenterer Corine Pelluchon, for «vi har visket ut det som forbinder oss til de andre menneskene og ikke-menneskene og trodd at vår frihet alene definerte vår subjektivitet» og dermed glemt «vår kroppslighet, sårbarhet og vår situasjon som skapte vesener». En «ny antropologi» er i emning,11 Corine Pelluchon, se over. en antropologi som pulveriserer essensialismen basert på «menneskets særtrekk» og erstatter den med en differensialisme som hyller humanismens opphør. «Menneskets særtrekk? Dets arroganse, kanskje», sier primatologen Frans de Waal.12 «Frans de Waal: ‘Il est temps d’arrêter de courir après le propre de l’homme’», Le Monde, 10. oktober 2016.

 

Den nye annerledesheten

Det finnes flere diskutable punkter her. Hvis mennesket faktisk er et dyr, er det på ingen måte «et dyr som alle andre». De berømte to prosentene i forskjell på arvematerial mellom mennesket og sjimpansene (20 prosent forskjell med mus) er avgjørende, for mutasjonene i genomet påvirker faktorer som regulerer utviklingsgener, som i sin tur regulerer andre genuttrykk. Genene er ikke en udifferensiert kvantitativ masse. Hjernen får en strukturell og funksjonell organisasjon fra genomet, men organisasjonen innebærer både artsspesifikke begrensninger og muligheter som ber om å bli brukt. Disse blir tidlig satt på prøve i møtet med miljøet og former hjernen.

Ifølge hjernespesialistene André Bourguignon og Cyrille Koupernik «er menneskets særtrekk dets potensial til å utvikle et felt som bare tilhører mennesket, nemlig symbolisering og abstraksjon. […] Menneskehjernen er med sin usedvanlige rikdom den eneste hjernen i dyreserien som er i stand til å forsone repetisjon og endring. Repetisjonen av genetiske og epigenetiske instrukser gjør at den kan holde seg stabil og overleve. Mens friheten den tar seg overfor kognitive skjema er fundamentet for utviklingen av kunnskaper og evner. Hjernen er den mektigste aktøren i sin egen evolusjon».13 André Bourguignon og Cyrille Koupernik, «Le cerveau humain», i Encyclopædia universalis, juni 2018.

Enten man forsøker å framheve menneskets medfødte del, eller forsøker å understreke det tillærte hos dyret, møter man på forskjeller, som evnen til å reflektere (bevisstheten som blir bevisst seg selv), samle kunnskap, evnen til abstraksjon eller språket som ikke kan reduseres til signaler eller kommunikasjon, men formidler ideer, leker og stadig forandrer seg. Å nøytralisere eller benekte disse forskjellene med sentiens som universell målestokk er villedende, for det er et valg begrunnet i en moral og denne påstått universelle moralen er et resultat av menneskelige forstandsevner.

 

Robotens følelsesliv

Å sette sentiens som universell målestokk leder også logisk til noen oppsiktsvekkende konklusjoner. «Jeg mener at å drepe et spedbarn ikke er det samme som å drepe en person», sa Peter Singer til tidsskriftet La Recherche i oktober 2000. Singer definerer en person ut fra bevissthet om seg selv, en forståelse av framtid og fortid, samt evnen til å inngå forhold og å kommunisere. Et menneske uten disse evnene er ikke en person. Derfor «er det verre å drepe en normal sjimpanse enn et sterkt mentalt handikappet menneske».14 Peter Singer, Practical ethics, 2. utgave, Cambridge Univ. Press, 1993. I samme register og med samme kjærlighet for annerledeshet sa Arne Næss, dypøkologiens far, i intervjuboka Wildproject (2009) at «utviklingen av ikke-menneskelige livsformer krever en betydelig nedgang» i den menneskelige befolkningen.

Begrepet «ikke-menneskelig person» ses som et middel for frigjøring som overlapper med de andre kampene mot diskriminering, men det vil nok ikke begrense seg til dyrene. Allerede nå skimtes en fascinasjon for trærnes intelligens: Trærnes hemmelige liv (2016) av Peter Wohleben er en bestselger og Christopher Stones klassiker Should Trees Have Standing (1972) har fått en renessanse med sitt krav om juridiske rettigheter for skoger, hav og elver imot ideen om at naturen bare eksisterer for mennesket. Trærne må ses som rettssubjekt og representeres av verger slik umyndige personer blir – i fjor anerkjente den indiske delstaten Uttarakhand elva Ganges som en levende entitet med status som rettssubjekt og tilhørende rettigheter.

Vi er ennå ikke kommet dit for den «nye annerledesheten» til kunstig intelligens, men refleksjonen har begynt. For tiden pågår det en utstilling i Grand Palais i Paris kalt «Artistes et robots» («Kunstnere og roboter»). «Hvem er kunstneren her?» spør ukebladet Télérama. Og EU-parlamentet har fått med seg robotenes evne til å lære og handle autonomt og gransker nå muligheten for å gi dem status som personer.15 EU-parlamentets resolusjon av 16. februar 2017 om anbefalinger til Kommisjonen om sivilrettslige regler for robotikk.

Oversatt av redaksjonen

Evelyne Pieller er redaksjonsmedlem i franske Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Revolusjonen ifølge Chagall

Neste sak

Til doms over dyrene

Andre saker om Debatt

0 kr 0