President Morales «bygger det nye Bolivia» lover et skilt i hovedstaden La Paz. Etter at han klarte å få endret mandatbegrensningen i grunnloven, stiller han til valg for fjerde gang. Foto: Pascal Vosicki / shutterstock.
Bolivia Evo Morales

Derfor blir Morales sittende


Mens de konservative er på offensiven i Sør-Amerika, står et land støtt til venstre. I Bolivia foregår kampen snarere internt i regjeringspartiet som gjør seg klar for nok et gjenvalg.
Av Posted on

Mandar obedeciendo, jeg vil styre adlydende, lovet Evo Morales 21. januar 2006, dagen etter at han ble innsatt som president for første gang. Med slagordet til zapatistlederen underkommandant Marcos ville urinnvåneren og fagforeningsmannen Morales vise at han ønsket å styre sammen med de sosiale bevegelsene som brakte ham til makten. Da han vant valget med 53,7 prosent av stemmene 18. desember 2005, framsto seieren som et resultat av flere år med intens mobilisering mot den rådende nyliberalismen. Og partiet hans, Movimiento al Socialismo («Bevegelse for sosialisme», MAS), var selve inkarnasjonen av ønsket om en annen politikk.

Over ti år senere synes partiet å ha forvandlet seg til en krigsmaskin hvis fremste oppgave er å sørge for at Morales blir sittende. Det viser ikke minst den iherdige kampanjen for å sikre ham gjenvalg. Endringen skyldes ikke bare partilederens ambisjoner, men et mer dyptliggende organisatorisk problem: MAS sliter med å være bindeledd mellom regjeringen og sosiale organisasjoner som fremdeles er tilbøyelige til – trass økende institusjonalisering – å demonstrere for å forsvare medlemmenes interesser.

Protester mot eget parti

En boliviansk urinnvåner foran bannere som hyller revolusjonshelten Che Guevara og Movimiento al Socialismo (MAS), partiet til Evo Morales. I konkurranse med de andre sosiale bevegelsene som brakte «urfolkspresidenten» til makten, stiller imidlertid urfolkene svakt. Foto: David Mercado, Reuters / NTB SCANPIX.

MAS ble opprettet i 1999 av fagforeningene til kokabøndene (cocaleros) i Cochabamba, regionen Morales kommer fra. Partiet satte seg som mål å få fagforeningsledere og urinnvånere valgt inn i Kongressen gjennom å la organisasjonene selv velge sine kandidater. I begynnelsen var MAS ikke et parti i tradisjonell forstand, det liknet mer på en sammenslutning av arbeider- og bondeforeninger, nabolagskomiteer og urfolksamfunn – et tegn på at partiet representerte de lavere samfunnslagene i et land der det finnes organisasjoner for alle deler av livet. Denne særegne organiseringen ga MAS et «korporativt demokrati»:1 Hervé do Alto og Pablo Stefanoni, «El MAS: las ambivalencias de la democracia corporativa», i PNUD Bolivia, Mutaciones del campo politico en Bolivia, PNUD Bolivia – IDEA Internacional, La Paz, 2010. Med en rekke ulike organisasjoner i bunn kunne MAS ikke bare få medlemmene til å sanke stemmer, som et vanlig parti, men også mekle mellom de stadig flere bevegelsene i partiet.

Etter seieren i 2005 overlot partiet alle politiske beslutninger til regjeringen, og ble i praksis redusert til å innta denne formidler- eller meklerrollen mellom organisasjoner som begynte å rivalisere om både valglister og stillinger i partiet. Dermed varierer organisasjonenes lojalitet til partiet etter hvor godt integrert de var i partiorganisasjonen. I MAS tilhører man først sin egen organisasjon – om det er en fagforening, et lokalsamfunn eller en nabolagskomité – og dernest partiet. Derfor er det ikke uvanlig i Bolivia å se én og samme organisasjon si at den støtter regjeringen samtidig som den demonstrerer mot den lokalt eller nasjonalt for å forsvare sine interesser.

Morales har i sin tid som president opplevd store sosiale konflikter og ofte sett at de delvis har vært drevet fram av organisasjoner som er med i MAS, blant andre Bolivias sammenslutning av gruvekooperativer (Fencomin), som har vært alliert med MAS siden 2005. Selv om gruvearbeiderne har solide posisjoner i partiet, i Kongressen og i regjeringen – allerede i 2006 fikk de den strategiske gruveministerposten – har gruvekooperativene stått bak to av de alvorligste politiske krisene i Morales’ regjeringstid. 5. og 6. oktober 2006 brøt det ut sammenstøt mellom folk fra gruvekooperativene og statsansatte gruvearbeidere i Huanuni. 16 arbeidere mistet livet. I august 2016 ble viseminister Rodolfo Illanes drept etter å ha blitt kidnappet ved en veisperring i Panduro, hvor kooperativene demonstrerte mot et lovforslag som ville begrense handlingsrommet deres. Også andre organisasjoner knyttet til MAS har bevart gatedemonstrasjonene som en legitim ytringsform, selv om «deres» parti sitter med makten. Dette er grunnen til å partiet sliter med å dempe konflikter; det mangler mekanismer for å forhandle internt.

Symbolsk nederlag

Til å begynne med klarte MAS å demme opp for spenningene mellom medlemsorganisasjonene. De første årene i regjering var fagforeningene opptatt av å få kontroll over statsapparatet og medlemmene fikk sentrale posisjoner både i parlamentet og i embetsverket. Dessuten ble regjeringen møtt av en nyliberal høyreside som var fast bestemt på å sabotere den grunnlovgivende forsamlingen som Morales hadde lovet. Og grunnlovsforslaget til MAS ble støttet av de sosiale organisasjonene, som gjorde det til en kampsak å få det vedtatt. Dermed klarte MAS helt fram til 2009 å holde i live en massebevegelse som landet ikke hadde sett siden kampene mot militærdiktaturene på 1970- og 1980-tallet. Men balansen ble ødelagt etter at den nye grunnloven ble vedtatt i en folkeavstemning 25. januar 2009. Selv om høyresiden gikk på en solid smell i folkeavstemningen, dukket de interne stridighetene på venstresiden opp igjen.

I 2011 havnet kokabøndene i Cochabamba i konflikt med urinnvånerne i urfolksterritoriet og nasjonalparken Isiboro-Sécure (Tipnis) i regionen Beni. I 2008 hadde regjeringen relansert et veiprosjekt for å åpne denne delen av Amazonas ikke langt fra Cochabambas troper, hvor kokabøndene som støttet prosjektet har sine avlinger. Arbeidene skulle ha startet i 2010, men de lokale urfolksamfunnene motsatte seg det med støtte fra Sammenslutningen av Bolivias urfolk (Cidob). I tillegg til miljøkonsekvensene fryktet de at kokabøndene skulle utvide kokadyrkingen til territoriet deres. Begge partene var med i MAS. Lokalsamfunnene og Cidob, som ble med i partiet i 2006, organiserte en urfolksmarsj for å legge press på regjeringen. I august 2011 la de ut fra Trinidad, hovedstaden i Beni, på marsjen til La Paz som skulle ta to måneder, men ble brutalt stanset av politiet i Yucumo 24. september. Det sendte et sjokk gjennom den offentlige opinionen i Bolivia og i utlandet, og var et symbolsk nederlag for «urfolkspresidenten» Morales, som kort tid etterpå stanset veiutbyggingen.

Internt hierarki

På tross av volden utøvd av den ene parten og undertrykkelsen den andre opplevde, har konfliktene mellom regjeringen og to av dens historiske allierte – gruvearbeidere fra kooperativene og urfolk – fått diametralt motsatte konsekvenser innad i MAS. Forholdet mellom regjeringen og Fencomin har, tross sterke spenninger, normalisert seg etter innrømmelser fra regjeringen, mens konflikten i Tipnis endte i et de facto brudd mellom regjeringen og Cidob. De vidt forskjellige utfallene skyldes i stor grad organisasjonenes posisjoner innad i MAS. Kooperativenes folk har ingen direkte rivaler der, samtidig som Fencomins nesten 120 000 medlemmer garanterer partiet seier i gruveregionene. Dermed har regjeringen og Fencomin en felles interesse av at denne stormfulle alliansen overlever til tross for at den ikke gir mye mening ideologisk: I motsetning til regjeringens erklærte sosialisme, setter gruvekooperativene næringsfriheten høyere enn rettigheter og sosialt vern for sine medlemmer.2 Se Alvaro García Linera, «’Revolusjonen’ i Bolivia og dens motsetninger», Le Monde diplomatique, september, 2011.

Cidob har ikke like gode kort. Urbefolkningen ser landet sitt som et område fremmed for enhver idé om produktivitet. Det plasserer dem i en latent konflikt med bøndene, spesielt med cocaleros som mener jorda bare har verdi hvis den dyrkes. Styrken og statusen kokabøndene har i MAS, har fått urfolkslederne til å forlate partiet. Selv om bruddet har vært smertefullt for en president som fra første dag har utbasunert at han tilhører aymara-folket, har den politiske belastningen vært moderat: Urbefolkningen utgjør bare en liten del av velgermassen.

I det daglige må regjeringen derfor ofte mekle mellom de sosiale bevegelsene, men regjeringens standpunkter blir sterkt påvirket av de symbolske hierarkiene innad i MAS. Disse hierarkiene har blitt formet ikke bare av splittelsene innad i de lavere lagene, men også av partiets historie og partilederen. Regjeringens veiprosjekt gjennom Tipnis er dermed ikke bare et tegn på dens produktivistiske økonomiske politikk: Det faktum at Morales fortsatt er fagforeningsleder, om så bare symbolsk, for kokabøndene i Cochabambas, viser at han selv som statsleder fremdeles ser seg som den fremste forsvarer av interessene til organisasjonen han kommer fra.3 Etter krav fra medlemmene er Morales fremdeles leder for bondeforbundet De seks forbundene i tropisk Cochabamba, på tross av at han er landets president.

Begrenset politisk horisont

Presidenten er selv et sentralt element i dette interndemokratiet. MAS oppsto etter en splittelse innad i bondebevegelsen i Cochabamba og er langt på vei hans parti. Han ledet det politiske prosjektet i en tid da cocaleros jevnlig ble beskyldt for å forsyne Bolivias narkosmuglere. Morales kunne påberope seg legitimitet på flere plan – i fagforeningene, partiet og institusjonene – og framsto som den eneste som var i stand til å samle den sprikende alliansen, hvor ledere for sosiale bevegelser styrer sammen med intellektuelle og politikere han ofte personlig har invitert til å bli med i partiet.

Morales er hjørnesteinen i dette komplekse partibyggverket og fortsatt partiets beste stemmesanker. Siden 2005 har partiet hatt vansker med å forme gode kandidater og de lokale kandidatene har systematisk gjort det dårligere enn presidenten i valg. I det siste valget i 2014 fikk Morales tre millioner stemmer, mens alle MAS-kandidatene i landets 63 valgkretser bare fikk litt over to millioner.

Styrken og statusen kokabøndene har i MAS, har fått urfolkslederne til å forlate partiet.

Mangelen på gode kandidater skyldes delvis MAS’ svake politiske lederskap, særlig i de store byene, hvor vaklende lokale administrasjoner har hindret partiet i å konsolidere sin makt. Mangelen skyldes også Morales selv og hans sterke aura både internasjonalt – hvor han fortsatt er et ikon for alterglobaliseringsbevegelsen – og nasjonalt, der han får æren for alle suksessene til regjeringen. Han har dermed en sentral posisjon: Han kontrollerer til en viss grad de sentrifugale kreftene i de bolivianske folkebevegelsene, og han er fremdeles deres fremste trumfkort for å vinne valget neste år og beholde deres privilegerte adgang til statens ressurser.

MAS’ interne organisering forklarer hvorfor partiets ulike bestanddeler vil at Morales skal stille til valg for fjerde gang, selv om grunnloven forbyr det. MAS forsøkte først å oppheve forbudet med en folkeavstemning 21. februar 2016. Etter en sjeldent aggressiv valgkamp led Morales sitt første nederlag i urnene da bare 48,7 prosent stemte for reformen. MAS henvendte seg så til rettsvesenet hvor de fikk gjennomslag for reformen. I november i fjor bestemte grunnlovsdomstolen at begrensningen på mandatperioden stred med Den amerikanske menneskerettskonvensjonen fra 1978, som fastslår at Amerikas borgere har rett til å «velge og bli valgt» (artikkel 23) uten at noen begrensninger blir spesifisert. Opposisjonen mener denne svært vide fortolkningen av en internasjonal traktat i strid med grunnloven, bekrefter deres anklager om en autoritær regjering og et servilt rettsvesen.

Majoriteten av Bolivias lavere samfunnslag er overbevist om at deres skjebne er tett knyttet til Morales og feiret rettskjennelsen som en seier. Med den nyliberale og autoritære høyresidens tilbakekomst i mange søramerikanske land, og krisen til ideologisk beslektede regjeringer i Venezuela og Equador, ser Morales utvilsomt på seg selv som det beste bolverk mot den kontrarevolusjonære tendensen i Latin-Amerika.

MAS’ «korporative demokrati», som opprinnelig var deltakende og frigjørende, viser i dag sine begrensninger. De stadige protestene fra medlemsorganisasjonene vitner om at partilederne fortsatt kan disiplineres av grasrotstemmer som er bekymret for sine interesser. Uroen er likevel også uttrykk for partiets kronisk manglende evne til å utarbeide et politisk prosjekt for alle de lavere samfunnslagene i Bolivia og å overskride de ulike særinteressene.

Morales er dermed åpenbart sentral for kampen om å bli gjenvalgt – uten ham risikerer partiet å implodere. Men det gjør også at partiet bare får til funksjon å sørge for at grasrotorganisasjonene slutter opp om partiet på tross av uenigheter seg imellom eller med regjeringen. Det begrenser partiets politiske horisont til å beholde kontrollen over statsapparatet, ettersom regjeringen synes å se på seg selv som den eneste som kan sikre dette nye pluralistiske og mer egalitære Bolivia som den har bidratt til å bygge.

Oversatt av Lasse H. Takle

Hervé do Alto er doktorgradsstudent i statsvitenskap.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Bolivia

Placeholder

Skreddersydde regler

Bolivias gruvekooperativer er ifølge loven solidariske nonprofitt-organisasjoner. Selv om kooperativene sysselsetter 90

Naturstridig allianse

Hvorfor er en sosialistisk regjering alliert med gruvekooperativer som ønsker alt annet
0 kr 0
Gå til Toppen