Høyreradikale Jair Bolsonaro leder meningsmålingene foran presidentvalget 7. oktober. Men han er også mislikt av, så mange at det ikke er utenkelig at han vil møte en felles front i andre runde. Foto: Plopes / Shutterstock.
Brasil Korrupsjon

Demagogfabrikken


Autoritære populister dukker ikke opp fra ingensteds. Det er blitt tydelig i presidentvalgkampen i Brasil.
Av og

Med hånden på hjertet gremmes de brasilianske mediene, rettsvesenet og næringslivslederne over korrupsjonen i landet. De tre siste årene har de insistert på at det er landets største problem. Bekymringen ble så stor at de i 2016 forente krefter – uten å bry seg nevneverdig om kritiske røster – for å støtte det mest drastiske skrittet man kan gå til i et demokrati, nemlig å avsette president Dilma Rousseff som ble valgt i 2011.

Men indignasjonen over korrupsjon og kriminalitet var bare et påskudd for å stille Rousseff for riksrett. Etter å ha kvittet seg med henne, ga de makten til virkelig kriminelle og gangstere, folk så umoralske og mafiøse at den tidligere presidentens budsjettriksing fortoner seg som en ubetydelig bagatell. I det eldoradoet av organisert kriminalitet som kjennetegner Brasil etter Rousseffs avsettelse, framstår regnskapspyntingen hennes som så uskyldig at det er et under at hennes politiske fiender og stjernejournalistene i Globo klarte å holde maska av påtatt indignasjon.

Lyssky avtaler

Rousseff fra Arbeiderpartiet (PT) ble erstattet av Michel Temer, en mann som har gjort korrupsjon til en livsstil. Kort tid etter at han ble innsatt i embetet dukket det opp et opptak der han gir ordre om å kjøpe tausheten til partifellen Eduardo Cunha. Cunha, som vanskelig kan kalles annet enn en gangster, ledet kampanjen mot Rousseff da han var parlamentspresident. Han soner nå 15 år og 4 måneder i fengsel for korrupsjon, hvitvasking og skatteunndragelse. I to år har de samme politikerne som fjernet Rousseff med svulstige taler om hvor mye de hater korrupsjon, tatt imot bestikkelser fra Temer for å beskytte ham mot å bli rettsforfulgt for underslag og andre lovbrudd som er godt dokumenterte i avslørende opptak.1 Marina Lopes, «Brazilian President Temer survives a vote to suspend him on corruption charges», The Washington Post, 2. august 2017.

Med sin oppførsel i presidentvalgkampen som nå går mot slutten (7. oktober eller 28. oktober hvis det blir en andre runde), har mediestjernene og oligarkfamiliene vasket bort de siste troverdige restene av moral. Det brasilianske medier nå driver med er så åpenlyst korrupt og bedragersk at selv de minst mistenksomme blir slått i bakken.

I valgkampen har oligarkpressen stilt seg enstemmig bak kandidaturet til Geraldo Alckmin, dagens guvernør i delstaten São Paolo, medlem av Brasils sosialdemokratiske parti (PSDB, høyre). Alckmin er selve inkarnasjonen av landets elite. Han kan beskrives som en litt mer konservativ, forsiktig utgave av Hillary Clinton: Han har vært med i gamet i flere tiår, tjener og finansieres av sterke næringslivsinteresser, har hatt alle tenkelige verv og befinner seg komfortabelt plassert midt i den korrupsjonen som smører Brasils politikk. Man kan vanskelig forestille seg en mer tydelig vokter av status quo. Han er så ribbet for sjarm at han bare blir kalt agurken. Alckmins forrige forsøk på å bli president, i 2006, endte med et knusende 21 prosentpoengs nederlag mot Luiz «Lula» de Silva.

Strategien er å dytte Alckmin ned i halsen på velgerne med makt, penger og propaganda.

Alckmins politiske taktikk i valgkampen har vært å ligge lavt, og det med god grunn. Han har ikke holdt noen valgkampmøter, for ingen, utenom folk med alvorlige søvnproblemer, ville deltatt. Hans jakt på makten baserer seg utelukkende på lyssky avtaler inngått på bakrommet, ledsaget av store pengesummer fra oligarkene hvis interesser han tjener. Kort fortalt, den typen lovlig korrupsjon som har ødelagt brasiliansk politikk, og som landets medier later som om de finner forkastelig. Tross de store medienes ufordekte forelskelse ligger han godt under ti prosent på meningsmålingene. Som i resten av verden har mange velgere fått så stor avsky for den tradisjonelle politiske eliten at de nekter å stemme på kandidatene deres.

Fremmedfrykt og uvitenhet

Etter en hastverkspreget korrupsjonsdom og fengsling har favoritten på meningsmålingene, tidligere president Lula, blitt nektet å stille. Inntil siste minutt var PTs strategi å satse på at rettsvesenet ville snu etter press fra folket. Det har ikke skjedd, derfor annonserte PT 11. september at de vil stille med Lulas tiltenkte visepresidentkandidat, Fernando Haddad, som jobber iherdig for å utnytte Lulas popularitet. Strategien fungerte for Rousseff i 2011, men den tidligere São Paolo-ordføreren er et ubeskrevet blad for mange, spesielt i Lula-bastionene i nordøst.

Dermed framstår alle de tre favorittene på meningsmålingen som outsidere (med rette eller ikke). Ytre høyre-parlamentariker Jair Bolsonaro,2 Se Anne Vigna, «Kulturkrigen inntar Brasil», Le Monde diplomatique, desember 2017. som vil ha militæret tilbake ved roret som under diktaturet (1964–1985), har ledet alle meningsmålingene uten Lula. Marina Silva er en svart miljøaktivist, evangelisk kristen og konservativ i samfunnsspørsmål,3 Se Lamia Oualalou, «Tre hundre tyver med doktorgrad», Le Monde diplomatique, oktober 2014. mens den habile og erfarne venstrepolitikeren Ciro Gomes mangler allierte og en valgkoalisjon (på grunn av alle splittelsene på venstresiden) og oppfattes mest som et opprørsk uromoment.

Mens eliten er i panikk har Alckmin annonsert at han vil danne en storkoalisjon bestående av det mediene kaller «sentrumsblokken» – det vil si «alle unntatt Lula og Bolsonaro». Han har også en visepresidentkandidat, Ana Amélia Lemos fra høyreradikale Det progressive parti (PP). Alckmins koalisjon har lite med «sentrum» å gjøre, for Bolsonaro var med i PP fram til 2015.

Partiets røtter går tilbake til militærdiktaturet som tok makten i et amerikanskstøttet statskupp i 1964. På den tiden var Lemos en journalist som støttet juntaen. Hun giftet seg med en senator militæret hadde utnevnt. Da PTs partileder i sommer ga et intervju til den qatarske nyhetskanalen Al-Jazeera, hvor han kritiserte fengslingen av Lula, tok hun ordet i Senatet og anklaget PT – i en bisarr blanding av fremmedfrykt og uvitenhet – for å omgås terrorister: Hun forvekslet rett og slett Al-Jazeera med Al-Qaida.

Manglende tillit

Den massive koalisjonen av partier som nå stiller seg bak Alckmin er utformet for å sikre så mye finansiering og tv-tid som Brasils korte valgkalender tilbyr. Med andre ord er strategien å dytte Alckmin ned i halsen på velgerne med så mye makt, penger og propaganda at brasilianerne vil sluke ham av ren refleks. Det betyr lite for mediene om partiet til Lemos har vist seg å være mest involvert i skandalene som ryster landet – 31 av partiets 56 parlamentarikere er siktet for korrupsjon. Selv Bolsonaro har funnet det best å distansere seg fra det kleptomane partiet for å stille til valg som selverklært korrupsjonsbekjemper. Lemos er ikke siktet, men det betyr ikke at hun er et moralsk fyrtårn: Etter å ha viet sin journalistiske karriere til å forsvare diktaturet, startet hun sin politiske karriere i en fulltidsstilling uten arbeidsoppgaver som hun fikk fra ektemannen.

Her har vi altså den kriminelle gjengen som ligger an til å ta over styringen av landet. Med støtte fra de de store medienes politiske kommentatorer, som de siste årene har spradet rundt som etiske superhelter og gitt selvrettferdige taler om korrupsjonens onder og hvor viktig det er å slå ned på den, kan to av de mest korrupte partiene i Sør-Amerika komme til makten i kontinentets største land med over to hundre millioner innbyggere. Bare uker før et uforutsigbart valg er all oppmerksomheten rettet mot Bolsonaro: Han er nå favoritt, men også forhatt av mange, så mange at det ikke er utenkelig at han vil møte en felles front i andre runde av president-valget. Med mindre knivangrepet han ble utsatt for under en støttemarkering 6. september vil gi en sympatibølge – noe som ikke kan utelukkes.

Lærdommen som elitene i USA, Stor­britannia og Europa – fortsatt traumatisert av og ute av stand til å forklare Trump, brexit og framveksten av ultranasjonalistiske partier – i flere år desperat har unngått, er nå tydeligere enn noensinne i Brasil. Autoritære populister dukker ikke opp fra ingensteds. Demagoger kan ikke blomstre der det er velfungerende, rettferdige og balanserte institusjoner. Trusler mot det liberale demokratiet og utvanning av politiske friheter blir bare mulig når befolkningen mister troen på og tilliten til de politiske institusjonene.

Det er derfor planen til Brasils elite – å bygge en gigantisk koalisjon av korrupte politikere for å beskytte «den gamle modellen» – er dømt til å mislykkes. Det kan bringe til makten en person som utgjør en reell trussel mot hele landet.

Oversatt av redaksjonen

Glen Greenwald og Victor Pougy er journalister i The Intercept.


Fotnoter   [ + ]

Siste fra Brasil

Placeholder

Militæret i tall

Det brasilianske militæret har over 339 000 soldater,1Alle tall er fra «Livro
0 kr 0
Gå til Toppen