Theresa May ble partileder for de konservative som en kompromissløsning. Men mangler både legitimet, humor og politisk klarsyn til å samle partiet. Foto: Brendan Smialowski, AFP PHOTO / NTB Scanpix.

Konservativt kaos

Brexit har splittet et parti som har bygd hele sin eksistens på indre splid. David Cameron gamblet på en folkeavstemning han tapte, mens etterfølgeren Theresa May synes fortapt i dagens politiske landskap.

Å være leder for Det konservative partiet har lenge vært den mest ettertraktede stillingen i britisk politikk. Partiet som ble grunnlagt i 1834 satt med makten i to tredjedeler av forrige århundre. Dermed framstår ledervervet for mange ambisiøse politikere som den raskeste veien til statsministerboligen i 10 Downing Street.

Partilederen i det hierarkiske partiet ble lenge valgt på bakrommet, men på 1960-tallet begynte det å endre seg. Fra 1965 ble nominasjonen avgjort med avstemning blant partiets parlamentsmedlemmer. I 1998 ble prosessen åpnet for medlemmene, som fikk stemme på to kandidater utpekt av parlamentsmedlemmene. Den gradvise demokratiseringen ledet til en sosial revolusjon i partiledelsen. I 1965 ble den første partilederen med arbeiderklassebakgrunn, Edward Heath, valgt. I 1990 ble John Major, også han fra beskjedne kår, valgt til partileder.

Etter en ørkenvandring i opposisjon under New Labour-regjeringene til Tony Blair fra 1997, signaliserte valget av David Cameron til partileder i desember 2005 en endring. Cameron var bare 39 år og ble støttet av partimedlemmer som ville ha en leder som var mer representativ for deres interesser og sosiale bakgrunn, men han hadde ikke full støtte fra partiets folkevalgte.

Med bakgrunn fra den aristokratiske eliten, det ultraselektive privatskolesystemet og «Oxbridge», ble Cameron raskt forkjemper for en mindretallsfraksjon: de såkalte mods som sto for økonomisk og kulturell liberalisme, likestilling, miljø, legalisering av milde narkotika og kjønnsnøytralt ekteskap. Mot dem sto the rockers og partiets tradisjonalistiske og autoritære verdier. Cameron framstilte seg likevel som en syntese av de to fraksjonene, noe som var nødvendig for at partiet skulle komme tilbake til makten. Mange framstående skikkelser i partiet ønsket en slik forsoning, deriblant May som på partiets landsmøte i 2002 mente partiet var blitt the nasty party i velgernes øyne.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Theresa Maybe

May, som i opposisjon erklærte at «det finnes flere menn med navn David enn kvinner i skyggekabinettet»,1 Sitert i Virginia Blackburn, Theresa May: The Downing Street Revolution, John Blake Publishing, London, 2016. I Storbritannia danner opposisjonspartiene parallelle «skyggeregjeringer» med de samme ministerpostene som den faktiske regjeringen. klatret i gradene ved siden av Cameron. Hun deltok i reformen av nominasjonen av parlamentskandidater og krevde bedre integrering av kvinner og minoriteter. Hun gikk også i t-skjorte med påskriften «Slik ser en feminist ut», men endret radikalt prioriteringer etter at hun ble innenriksminister i Camerons koalisjonsregjering (2010–2015).

Partireformene har ført til en ny generasjon tory-politikere. De er fortsatt advokater eller bedriftsledere, men har nå flere kvinner og etniske minoriteter i sine rekker, og har oftere gått på offentlig skole. Som Sajid Javid, dagens innenriksminister med pakistansk bakgrunn og partiets stigende stjerne, er et stort flertall av de konservative med innvandrerbakgrunn også radikale thatcherister. De er for brexit, fordi de mener innvandringen fra andre europeiske land gis forrang foran den «historiske» innvandringen fra Commonwealth-landene.2 Agnès Alexandre-Collier, «‘Less stale, only slightly less male, but overwhelmingly less pale’: the 2015 new Conservative Brexiters in the House of Commons», Parliamentary Affairs, Oxford, 15. juni 2018.

Folkeavstemningen om brexit i juni 2016 skapte kaos i valget av partileder. Avgangen til Cameron (som ville beholde Storbritannia i EU) markerte begynnelsen på en nærmest shakespearsk valgkamp mellom ministrene Boris Johnson, Michael Gove og Andrea Leadsom – alle tre kjent for sitt aktive engasjement for brexit. Med sitt romantiske og idealiserte syn på hjemlandet fikk de kallenavnet brexiteers.

Deres radikale holdninger bidro paradoksalt nok til at moderate May ble valgt som et kompromiss. Det ga henne en skjør posisjon, for hun ble ikke valgt gjennom den tradisjonelle prosedyren innført i 1998. Som den eneste gjenværende kandidaten etter forhandlinger mellom partiets parlamentsmedlemmer, trengte hun ikke medlemmenes godkjennelse, noe som har svekket hennes legitimitet.

Personligheten til prestedatteren, hobbykokken og cricket-fantasten er vanskelig å bli klok på. Mediene kritiserer hennes ubesluttsomhet med økenavn som «Theresa Maybe or Maybe not». Hun blir også anklaget for å mangle medfølelse. Etter brannen i boligblokken Grenfell i juni i fjor nektet hun å møte ofrene. Hun har også unnlatt å vise den minste empati med lavtlønte. «Penger faller ikke fra himmelen», svarte hun en sykepleier som fortalte henne at hun ikke fikk endene til å møtes.

Kontroversiell allianse

I et hypotetisk mistillitsvotum mot May er det ikke utenkelig at Boris Johnson kan bli partileder. Men for mange konservative er han fortsatt for eksentrisk og sær.
Foto: LEON NEAL, AFP PHOTO / NTB Scanpix.

I et land hvor vidd anses som en nasjonalskatt, ble hennes fraværende kvikke replikk påfallende på partiets landsmøte i fjor. May sto ble stående og måpe, da en komiker avbrøt henne for å overlevere hennes «avskjedigelse». Da en journalist spurte henne hva det mest rampete hun har gjort er, svarte hun: «Springe gjennom en hveteåker». Rivalen Boris Johnson er kjent for å være langt kjappere i replikken og blir likt av mange av de som driver gjøn med May.

I tillegg til mangelen på humor kommer sviktende politisk klarsyn. I april i fjor skrev hun ut nyvalg, i den tro at det ville styrke hennes posisjon i parlamentet. I motsetning til rivalen Jeremy Corbyn fra Labour, var hun lite opptatt av å drive valgkamp. Hun ville verken reise gjennom landet og møte velgerne eller delta på tv-debatter. En kveld ble hun nødt til å tre inn uforberedt for sin innenriksminister Amber Rudd som nettopp hadde mistet sin far, og gjorde et heller dårlig inntrykk på velgerne.

Hennes to australske valgkampsjefer, Mark Textor og Lynton Crosby, var overbevist om at det gjaldt å fokusere valgkampen på May med slagordet «En sterk og stabil regjering», et budskap som fullstendig overkjørte de lokale kandidatene. Som kaptein for partiet blir May kritisert for å være distansert og mangle spontanitet – hun blir sågar kalt Maybot, roboten May.

Valget ble en fiasko. Statsviterne Tim Bale og Paul Webb mener at valgstrategien trosset sunn fornuft: Basert på sammenstilling av data snarere enn lokale meningsmålinger, ble partimedlemmene sendt hjem til urokkelig antikonservative velgere.3 Tim Bale og Paul Webb, «‘We didn’t see it coming’: The Conservatives», i Jonathan Tonge, Cristina Leston-Bandeira og Stuart Wilks-Heeg, Britain Votes 2017, Oxford Univ. Press, 2018. Planen om å omvende skeptiske velgere var dømt til å feile.

Valget svekket statsministeren ytterligere i parlamentet. Hun mistet flertallet og måtte inngå en kontroversiell allianse med det lille ultrakonservative nordirske Democratic Unionist Party (DUP). Alliansen med lojalistpartiet har gjort striden om Nord-Irlands status og grensen til Irland etter brexit enda mer komplisert.

Sammenstøt i sosiale spørsmål

Et annet stort problem for May er det ideologiske kaoset i partiet, som faktisk er et av dets kjennetegn.

Pragmatisme og tilpasning er fortsatt kardinaldyder i partiet som John Stuart Mill i 1861 kalte «det mest idiotiske parti».4 John Stuart Mill, Considerations on Representative Government, Kessinger Publishing, London, 2004 (1861). Kaoset bunner i en grunnleggende motsetning mellom å nekte å ha en ideologisk ramme, ansett som et uakseptabelt dogme, og eksistensen av prinsipper og verdier som er så dypt forankret at de ender i uforsonlige spenninger.

Det finnes en historisk kontinuitet i hvordan visse splittelser har vært bærende for partiet. Disse splittelsene dreier seg i all hovedsak om økonomisk og kulturell liberalisme og nasjonal suverenitet, ifølge statsviteren Timothy Heppell.5 Timothy Heppell, «Cameron and liberal conservatism: Attitudes within the parliamentary Conservative Party and Conservative ministers», The British Journal of Politics and International Relations, vol. 15, nr. 3, London, august 2013; Timothy Heppell et al., «The Conservative Party leadership election of 2016: An analysis of the voting motivations of Conservative Parliamentarians», Parliamentary Affairs, vol. 71, nr. 2, april 2018.

Debatten om den økonomiske liberalismen går tilbake til partiets opprinnelse og opphevelsen av korntollen i 1846. Striden om kornlovene som hadde innført importavgift på korn i 1815, splittet partiet i frihandelstilhengerne samlet rundt Robert Peel og proteksjonistene som forsvarte interessene til landaristokratiet, ledet av Benjamin Disraeli. Kranglene om statens rolle i økonomien har siden skapt både mangfold og splittelser innad i partiet.

På 1980-tallet sto wets, tilhengerne av en viss statlig styring av økonomien, mot de ultraliberale dries ledet av Margaret Thatcher (statsminister fra 1979 til 1990). Uenigheten rundt EU-medlemskapet, som dukket opp på den tiden, brakte til overflaten en lignende konflikt. Denne gang mellom tilhengerne av et mellomstatlig og liberalt nasjonenes Europa, som ikke ville begrense seg til det europeiske kontinentet og følge «diktatene» fra Brussel, og EU-tilhengerne som var villige til å akseptere påleggene fra det som en gang var Det europeiske fellesskap, uten dermed å akseptere ideen om et føderalt Europa.

Etter Thatcher-årene forsøkte EU­-skeptikerne på begynnelsen av 90-tallet å stanse ratifiseringen av Maastricht-traktaten, som de så som første ledd i en uakseptabel føderalisering av EU og slutten på Storbritannias nasjonale suverenitet. Men de store sosiale spørsmålene, for eksempel om homofiles rettigheter, slet også i partiet og førte til sammenstøt mellom modernisatorer – som Elizabeth Truss – og tradisjonalister som den rojalistiske, katolske sjubarnsfaren og godseieren Jacob Rees-Mogg, som er mot både abort og ekteskap for homofile.

Myk eller hard brexit

Finanskrisen i 2008 endret maktbalansen. Med den i eurolandene ble nasjonal suverenitet og ikke minst innvandring så dominerende spørsmål at det ledet til en generell reposisjonering i EU-spørsmålet. Mens 51,9 prosent av velgerne, hovedsakelig i England (spesielt i nordøst) og Wales, stemte for brexit, sa bare 40 prosent av de konservative parlamentsmedlemmene at de hadde stemt for – noen av overbevisning, andre av lojalitet til regjeringen. Etter folkeavstemningen aksepterte de alle likevel folkets dom. Da Corbyn-kritikeren Chuka Umunna i Labour la fram et lovforslag i parlamentet om at London måtte holde seg i det indre marked, ble det avvist av alle toryene i parlamentet, også de mest EU-vennlige.

En ny bruddlinje har litt etter litt dukket opp. På den ene siden tilhengerne av en soft brexit, hvor landet bevarer båndet til EU gjennom en rekke samarbeidsavtaler. Her finner vi parlamentsmedlemmer som Kenneth Clarke, Nicky Morgan og Anna Soubry, og nå også finansminister Philip Hammond, i likhet med mange Labour-politikere. På den andre siden tilhengerne av en hard brexit, med Johnson, Rees-Mogg og Stephen Baker, som vil ha en utmelding uten avtale om forhandlingene strander. De siste vil helst ha en frihandelsavtale lignende den mellom EU og Canada, som vil bane vei for de ultraliberale reformene de ønsker. Statsministerens plan, kalt Chequers-planen, innebærer at Storbritannia blir værende i det indre marked for varer, mens Nord-Irland får spesifikke tollordninger, noe som er en rød klut for the brexiteers.

Mays hjerne

Mays image skiller seg nå skarpt fra det som gjorde henne populær da hun i sin tid kritiserte partiet. Den feministiske modernisatoren har veket plassen for en tradisjonalistisk konservativ besatt av innvandring. Hun vil begrense innvandringen til noen titalls tusen i året, mens Storbritannia gikk fra 177 000 innvandrere i 2012 til 282 000 i fjor. Hun vil også ha tilbake de såkalte grammar schools, ultraselektive offentlige skoler og selve symbolet på meritokratiet Thatcher sto for.

Programmet May gikk til valg på i fjor, var i all hovedsak skrevet av hennes rådgiver Nicholas Timothy, en working-class tory fra Birmingham. Det inneholdt en overraskende blanding av sikkerhetsfokus og en sosial konservatisme rettet mot konservative arbeidere lokket av høyreradikale UKIP. Metallarbeidersønnen Timothy, som mange kaller Mays «hjerne», oppfordret henne til å gå tilbake til partiets sosiale tradisjon i forlengelsen av Disraeli, kalt one-nation conservatism, med en mer aktiv stat som griper inn mot finansvesenet når det trengs og ønsker en mer etisk og ansvarlig kapitalisme.

May blir kritisert for å være distansert og mangle spontanitet – og blir kalt Maybot.

Denne autoritære konservatismen ser seg som en motsetning til Camerons økonomiske og kulturelle liberalisme, hvor Cameron er selve inkarnasjonen av en privilegert elite i partiet kalt Notting Hill set, unge ledere med bånd til finanssektoren og de fasjonable London-strøkene som May aldri har følt seg hjemme i. I fjor gikk partiet også fram hos arbeidere og kontoransatte i privat sektor og i seks pro-brexit Labour-valgkretser nordøst i England. Partiet ble samtidig utsatt for infiltrasjonsforsøk fra tidligere UKIP-medlemmer som kassereren i Leave-kampanjen, Arron Banks. Toryene vant også tilbake 13 seter i Skottland, utvilsomt på grunn av den populære skotske partilederen, den homofile medieyndlingen og brexit-motstanderen Ruth Davidson.

Nettverk av mektige givere

På tross av meningsmålinger som gir seier til Labour-konkurrenten i et eventuelt nyvalg, klamrer partiet seg til makten. Men splittelsene synes å støte bort stadig flere medlemmer. På begynnelsen av 80-tallet var partiet et av de største i Vest-Europa med 1,5 millioner medlemmer. De siste estimatene (medlemstall offentliggjøres sjelden) er 124 000 medlemmer, litt mer enn Scottish National Party (118 000), mens Labour teller 550 000 medlemmer, hvorav mange er unge som har blitt overbevist av Corbyn. På tross av Camerons frieri til yngre velgere gjennom sosiale medier og ny teknologi – noe som ga ham kallenavnet Statsminister Blackberry – er partiets store problem den lave oppslutningen blant de unge. Snittalderen på medlemmene er 57 år og over halvparten har allerede passert seksti.

I valgkretsene gjør de skrumpende lokallagene at partiet mangler en tilstrekkelig grasrot til å drive valgkampen på bakken, mens Labour har unge, aktive medlemmer i hopetall. Toryene har to strategier for å bøte på mangelen. Den tradisjonelle, å sende busslaster med parti­folk fra hovedkvarteret i London, og den nye fra 2015, å hanke inn sympatisører som ikke er medlemmer, men rede til å avløse medlemmene uten å betale medlemskontingenten på 25 pund. Denne framgangsmåten er imidlertid blitt svertet av to skandaler som har stanset eksperimentet og som har avdekket alvorlige uregelmessigheter i valgkampen i 2015. Mark Clarke, leder for en kampanje kalt Road Trip som sendte rundt medlemmer og sympatisører, ble anklaget for seksuell trakassering. En rapport fra valgkommisjonen fastslo også at mange av utgiftene til transport av disse sympatisørene, ikke var rapportert til valgmyndighetene.

Det finnes ikke et allment system med partistøtte i Storbritannia, og da det fantes, gikk den mest til opposisjonspartiene, for at de skulle kunne gjøre sine parlamentariske oppgaver. Oppsmuldringen av medlemsmassen har forsterket Det konservative partiets avhengighet av en privilegert elite fra næringslivet, finans- og banksektoren. Toryene støtter seg på et nettverk av mektige givere, gjennom direkte gaver eller hedgefond, som i 2015 forsynte partiet med opptil 32,8 millioner pund av et samlet budsjett på 41,8 millioner (ifølge de ferskeste tallene fra valgkommisjonen).6 Alistair Clark, Political Parties in the UK, Palgrave Macmillan, London, 2018 (2. utg.). Samme år hadde Labour større inntekter – 51,1 millioner pund – men de kom hovedsakelig fra medlemskontingenter.7 Finansieringssystemet, regulert av en lov vedtatt i 2000 kalt Political Parties, Elections and Referendums Act (PPERA), forplikter partiene til å oppgi hvor gaver over 7500 pund kommer fra, samt skattestatus til giveren.

Skadelig i spaltene

Mediene er fortsatt en viktig støttespiller. Etter at Rupert Murdochs mediekonsern News International (nå News UK) dukket opp, har det dominert det britiske markedet og gjort den britiske pressen til en av de mektigste i Europa med et opplag på halvannen million for begge de store tabloidene The Sun og The Daily Mail. Den britiske pressen er nesten fullstendig dedikert til de konservative, eneste unntak er Daily Mirror og The Guardian. Siden 2015 har de konservative, EU-fiendtlige avisene The Sun, The Daily Telegraph og The Daily Mail dominert markedet, sammen med de mer moderate The Times og The Financial Times, som ønsker en koalisjon mellom de konservative og liberaldemokratene.

Den feministiske modernisatoren har veket plassen for en tradisjonalist.

Etter Alastair Campbells suksess som Blairs spin doctor, har statsministrene hatt for vane å hyre inn journalister fra tabloidpressen som kommunikasjonsdirektører. Mange reagerte imidlertid da Cameron engasjerte Andy Coulson, tidligere redaktør i tabloidavisen News of the World, som ble lagt ned etter at avsløringer om at den hadde telefonavlyttet kjendiser. I 2011 erstattet Cameron ham med tv-journalisten Craig Oliver.

I dag åpner avisene svært ofte spaltene for de konservative skikkelsene med mest medietekke. De blir også hentet inn på permanent basis. Camerons tidligere finansminister George Osborne ble i 2016 sjefredaktør for London Evening Standard. Boris Johnson startet på sin side karrieren som journalist og i juli i år, like etter at han gikk ut av regjeringen, var han tilbake, denne gang som fast kommentator i The Daily Telegraph. Ifølge The Independent vil han nå «gjøre mer skade med sin ukentlige spalte enn han noensinne gjorde som utenriksminister».8 Will Gore, «Boris Johnson will do more damage writing his weekly column than he ever did as foreign secretary», The Independent, London, 18. juli 2018.

Det minste ondet

Blant toryenes mektige støttespillere finner vi også tenketanker som de thatcheristiske Institute of Economic Affairs og Centre for Policy Studies, som har fôret partiet siden de brøt gjennom på 1980-tallet. I tillegg har andre, som Policy Exchange og Bright Blue, kommet til i kjølvannet av Camerons partireformer. Emmanuel Macrons brakseier i Frankrike synes også å ha fått en avlegger på andre siden av kanalen med Onward (som spiller på Macrons «bevegelse» En Marche), grunnlagt av parlamentsmedlemmet Neil O’Brien i fjor høst for å tiltrekke seg både velgerne i Nord-England og de mer kosmopolitiske og liberale i hovedstaden.

Etter folkeavstemningen om Stor­britannias EU-medlemskap i juni 2016 har brexit dominert hele den politiske debatten, og dermed også tenketankene som danner partiets ideologiske grunnvoll. Open Europe har nå fått en sentral rolle, mens EU-motstanderne i parlamentet – samlet i European Research Group som ble startet på begynnelsen av 90-tallet for å stanse ratifiseringen av Maastricht-traktaten – drømmer om et opprør fra parlamentsmedlemmene mot May, som de vil erstatte med Johnson.

I en månedlig meningsmåling utført blant partimedlemmer og konservative velgere av den populære konservative bloggen ConservativeHome oppgir stadig flere (35 prosent i september) at bare Johnson, på tross av hans inkonsistens, åpenbare freidighet og mange tabber, forstår landets realiteter og motsetninger.9 Paul Goodman, «Our survey. Next Tory leader. Johnson stretches his lead at the top of the table», ConservativeHome, 6. september 2018. I tillegg gjør hans eksentriske karakter, lojalitet til landets institusjoner og det faktum at han har skrevet en biografi om Churchill, ham til selve inkarnasjonen av Storbritannias, og især Englands, mange fasetter. Det viser lovprisningen han var gjenstand for på landsmøtet i oktober, som har fortsatt på sosiale medier. I et hypotetisk mistillitsvotum mot May – som må leveres skriftlig av 48 parlamentsmedlemmer – er det ikke lenger utenkelig at Johnson kan bli partileder, i den grad avgjørelsen fremdeles er i medlemmenes hender.

For mange konservative er mannen med det bustede håret likevel for eksentrisk og sær, i likhet med aristokraten Rees-Mogg. Dermed kan May fortsatt bli stående igjen som det minste ondet blant partiets tronpretendenter.

Oversatt av redaksjonen

Agnès Alexandre–Collier er professor i britisk sivilisasjon Universitetet i Bourgogne–Franche Comté og gjesteforsker ved Maison française i Oxford.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal