Etiopiere samles i Addis Abeba for å ta imot lederen Oromo-folkets frigjøringsfront (OLF), Dawud Ibsa Ayana, som har levd i eksil i Eritrea i 18 år. Foto: Mulugeta Ayene, AP Photo / NTB Scanpix.
/

Uventet forsoning mellom Etiopia og Eritrea

Til alles overraskelse startet Etiopia og Eritrea i sommer en forsoning som ledet til en fredsavtale mellom de to landene, som har levd på kanten av krig i 18 år.

En fredelig revolusjon snur opp ned på forholdet mellom Etiopia og Eritrea. Siden krigen i 1998–2000 har de to landene levd side om side med sporadiske trefninger, som Etiopias militærintervensjon i Somalia i 2006 mot allierte av Eritrea. I begge land har diktatorene ofte trukket fram trusselen om en ny konflikt med naboen.

Inntil Etiopia tok et første forsonende skritt 6. april i år da den ukjente Abiy Ahmed ble statsminister. Lederen fra Information Network Security Agency, det nasjonale kontrollorganet for internett og telefoni, tilhører oromo, et folkeslag kjent for sine mange separatister. For å forhindre at regimet til Det etiopiske folks revolusjonære demokratiske front (EPRDF) skulle kollapse, har han igangsatt en rekke reformer. Han har løslatt politiske fanger, åpnet opp mediene og anerkjent opposisjonen.

Regimet slår sprekker

Ingenting som skjer i Etiopia går upåaktet hen på kontinentet. Etiopia er et symbol for hele Afrika som det eneste landet som aldri har vært kolonialisert.1 Den korte italienske okkupasjonen (1936–1941) må ses som en del av andre verdenskrig snarere enn et kapittel i Afrikas kolonihistorie. Eritrea, hvor koloniseringen begynte i 1882, hevder det har en egen historie innad i «Abessinia». Etter at Haile Selassie ble styrtet i 1974, ble landet styrt av et stalinistisk militærregime under ledelse av Mengistu Haile Mariam.2 Se Christopher Clapham, Transformation and Continuity in Revolutionary Ethiopia, Cambridge Univ. Press, 1988. Etter femten år med borgerkrig gikk makten i 1991 over til EPRDF, en nymarxistisk koalisjon av etniske partier dominert av Tigray-folkets frigjøringsfront (TPLF).

Diktaturet innad i regimet ble lenge skjult av en økonomisk vekst på sju prosent i året siden 2005, men ble tydelig da EPRDF-grunnlegger Meles Zenawi døde i 2012. Regimet begynte å slå sprekker under press fra de ulike regionene.

De etnisk-regionalistiske lederne spilte derfor ut demokratikortet for å få sympati fra det internasjonale samfunnet, uten at det var noen tvil om deres reelle intensjon, nemlig å stikke av med sin del av den økonomiske veksten. De som hyllet «det økonomiske miraklet» i Etiopia lukket på sin side øynene for det Zenawi selv hadde kalt et enehersker-system.

Forsøket på å utvide bygrensen til Addis Abeba har kastet bensin på bålet og ført til en rekke opptøyer fra oromoene som bor i området rundt hovedstaden. Oromo-bøndene frykter en eiendomsspekulasjon som bare vil tjene politikerne i TPLF. I november 2015 spredte opptøyene seg til hele regionen Oromia, hvor 35 prosent av befolkningen bor. Volden har fortsatt på tross av flere hundre døde og mange tusen arresterte. Oromoene mistenkes også for å ha oppildnet til attentatet i Addis Abeba 23. juni i år hvor statsministeren så vidt slapp unna, mens to sivile mistet livet og over 150 ble skadet.

Bare blekk på papir

Etnisk mosaikk i et område fullt av spenningerDisse nye spenningene kommer samtidig med en alvorlig økonomisk krise. Direkte utenlandsinvesteringer (DUI) har gått fra én milliard dollar i 2012 til fire milliarder i år, men samtidig har handelsunderskuddet vokst fra 3 til 14 milliarder. Årsaken er en ugjennomtenkt og kostbar idé om å utvikle landet med gigantomane prosjekter som demningene på Nilen. De astronomiske investeringene har også økt importen og med det handelsunderskuddet. EPRDF-regimet har sakte gått i oppløsning. Da Ahmed kom til makten i april var det usikkert om det i det hele tatt ville overleve.

Samtidig med interne reformer har den nye statsministeren satt i gang en diplomatisk offensiv i stridsspørsmålene om bruken av Nil-vannet og fred med Eritrea, som med uavhengigheten fratok Etiopia en kystlinje.

10. juni lovet han Egypts president Fatah al-Sisi at han ikke ville begrense Egypts vannkvote i floden som renner ut i Egypt. Løftet viser at Etiopia, som inntil nå har vært alliert med Qatar, har gått over til Saudi-Arabia og Emiratenes side i konflikten med landet, hvor også Egypt befinner seg. Fem dager senere annonserte arveprins Mohammed bin Zayed al-Nahyan i De forente arabiske emirater en gave på tre milliarder dollar til Etiopia.

Normaliseringen av forholdet til Eritrea har samtidig tvunget seg fram med den økende separatismen i Tigray, regionen langs grensen mellom de to landene. Regimet i Etiopia er urolig for mer separatisme fra tigrayer som har blitt marginalisert med svekkelsen av koalisjonen, mens ledelsen i Eritrea frykter angrep fra tigrayer bosatt i de eritreiske provinsene Saray, Hamasien og Akele Guzay.

Med en felles interesse i å bevare autoriteten over sine respektive territorier, foretok Ahmed og hans eritreiske motsvar Isaias Afewerki en symbolsk promenade langs grensen ved det etiopiske nyttåret 11. september. Målet til de to uniformskledde statslederne var å kvele enhver tanke om separatisme. Da Mengistu ble styrtet i 1991 var det i nesten ett år stor usikkerhet om hva den seirende TPLF-geriljaen ville gjøre, om den ville søke selvstendighet eller ta makten i landet. Det var Zenawi selv som tippet skålen i favør av å ta makt over sentralstaten.

28. juli år, i kjølvannet av den diplomatiske triumfen med forsoningen med Eritrea (de to signerte en fredsavtale 9. juli), dro Ahmed til USA, hvor han ba det store etiopiske eksilsamfunnet der slutte opp om tilig tehadiso, den store endringen, som han hadde lansert i Addis Abeba. Da han var tilbake i Etiopia 7. august inngikk han en avtale med Oromo-folkets frigjøringsfront (OLF), som har mye av skylden for de blodige sammenstøtene sør i landet. Ahmed er selv oromo og forsøker både å kvele en potensielt separatistisk etnisk nasjonalisme og å forsikre sin folke­gruppe om at de vil nyte godt av «den store endringen». Avtalen ble paradoksalt nok signert i eritreiske Asmara, hovedstaden i et land som selv har løsrevet seg fra Etiopia. Grunnen er at Dawud Ibsa Ayana, OLF-lederen, har levd i eksil i Eritrea i 18 år under president Afewerkis beskyttelse. Men avtalen kan raskt ende opp som lite annet enn blekk på papir, for Ibsa Ayana har bare kontroll over deler av bevegelsen, som hovedsakelig holder til i det etiopiske Oromia.

Diplomatisk fikenblad

Mens Etiopia har annonsert store reformer, har Eritrea mer eller mindre ventet på dette signalet for å komme seg ut av sin internasjonale isolasjon. Siden militærintervensjonen i Somalia i 2006, hvor Eritrea gikk mot Etiopia, har Eritrea vært underlagt internasjonale økonomiske sanksjoner. Eritrea valgte å støtte Den islamistiske rettsunion (ICU) som satt med makten i Mogadishu og hadde erklært jihad mot Etiopia. Med hjelp fra USA, som mente ICU var knyttet til Al-Qaida, klarte Etiopia å jage islamistene ut av den somaliske hovedstaden.

Det allerede ekstremt fattige Eritrea måtte betale dyrt for feilskjæret. Landet mistet alle utenlandsinvesteringer og så å si all bistand. Det er derfor Afewerki henvendte seg til Saudi-Arabia og også lot emiratene bygge en militærhavn og flybase som snart skulle bli brukt i krigen i Jemen. Den eritreiske presidenten håper at fred med Etiopia vil føre til at sanksjonene heves uten at han må løsne grepet om landet for å blidgjøre «det internasjonale samfunnet».

Ideen om en krig med Etiopia blir stadig fjernere. Selv ikke de etiopiske opprørerne i Ginbot 7, som befinner seg i Eritrea og er den største trusselen mot landet, legger skjul på at de har sine reservasjoner mot å utfordre Ahmed som de mener er svært populær. For tigrayene i Eritrea kan forsoning gjøre at de kan gjenoppta handelen som har vært blokkert i tjue år. Og ikke minst kan en forsoning avskaffe verneplikten for alle borgere mellom 20 og 45 år. Verneplikten er en av grunnen til at så mange etiopiere har flyktet. Men det store spørsmålet som gjenstår er om forsoningen med Etiopia vil føre til en politisk liberalisering, eller om den bare vil være et diplomatisk fikenblad for å skjule et urokkelig diktatur?

Uløselig ligning

I påvente av at Ahmeds grep skal åpne opp politikken, er svekkelsen av regimet i Eritrea og dets manglende evne til å kontrollere territoriet den store usikkerhetsfaktoren. Rivaliseringen mellom folkegruppene hardner til og truer «den store endringen» som Ahmed vil skal være fredelig.

Bak denne økte spenningen står en om­stridt grunnlovsartikkel. Under Mengistu-revolusjonen i 1974 sto den sivile venstresiden mot de stalinistiske militære i spørsmålet om etnisitet. Det flerkulturelle riket Etiopia hadde alltid vært dominert av det ene eller det andre av sine folkeslag. I 1991 ville TPLF-geriljaen ha en etnisk føderalisme, hvor makten skulle fordeles mellom folkegruppene i hver region. Men denne «revolusjonære balansen» var bare et spill for galleriet: Bak den offisielle likestillingen ble den tidligere amhara-eliten marginalisert til fordel for tigrayene.

I 1995 ble den etniske føderalismen grunnlovsfestet med artikkel 39, som ga regionene mulighet til å løsrive seg. TPLF-geriljaen tilsidesatte bestemmelsen, og den ble raskt et symbol på løgnen staten bygde på og den uoppnåelige drømmen om selvstyre for de små folkegruppene. Ligningen viser seg vanskelig å løse når sju–åtte store folkegrupper som dominerer landets over 70 stammer. En absolutt etnisk føderalisme vil uunngåelig ende med å oppløse den etiopiske nasjonalstaten.

Konsekvenser for kontinentet

Med svekkelsen av sentralstaten, som følge av EPRDF-statens kollaps, forsøker mange av folkegruppene å ta kontroll over nøkkelfunksjoner i den regionale administrasjonen (skoler, lokalpoliti, skatteinnkreving), og utnytte fullt mulighetene nedfelt i grunnloven. Det har ført til lokale krangler og væpnet vold med flere titalls døde og – i tilfellet med det somaliske paramilitære politiet, Liyu Police, i regionen Ogaden – et rotete forsøk på å innføre institusjoner som beveger seg mot løsrivelse. «Den etiopiske føderalismen er laget for å løse de store motsetningene, ikke for å hindre spredningen av mindre lokale konflikter».

Disse initiativene, som støtter seg på protestene mot myndighetenes historisk autoritære side, er riktignok fortsatt lokale, men de bærer i seg en fare for kaos i hele landet. Faktisk vet sentralmakten ikke hvordan den skal bekjempe dette etsende «hyperdemokratiet» skapt av sentralstatens oppløsning. Hæren utgjør fortsatt en nasjonal enhet, men den er også gjennomsyret av etniske spenninger. I denne tøværsperioden er det uklart hvem som vil risikere å gjenopprette orden med en grunnlov som ingen lenger er i stand til å tolke på en overbevisende måte. Det gryende sivilsamfunnet er fortsatt for umodent til å tilby noen løsning.

Utfordringene er betydelige, ikke bare for Etiopia, men også for hele Afrikas horn, regionen som i dag er gjennomboret av de brutale konfliktene i den arabiske verden. Om regimet i Addis Abeba smuldrer opp på voldelig vis, vil det få konsekvenser langt utenfor landegrensene. Mens en positiv forvandling vil være et avgjørende framskritt for stabiliteten på kontinentet.

Oversatt av redaksjonen

Gérard Prunier er uavhengig rådgiver, medlem av Atlantic Council.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Planetarisk nydelse

Neste sak

For Assange

0 kr 0