Correa-tilhengere i forkant av en demonstrasjon mot folkeavstemningen 29. januar 2018, som Correa tapte og dermed mistet muligheten til å stille i presidentvalget i 2021. Foto: Dolores Ochoa, AP Photo / NTB Scanpix.
Ecuador Lenin Moreno

Morenos machiavellisme


Lenín Moreno ble valgt til president med løfter om å videreføre Rafael Correas sosiale politikk. I stedet har han snudd brått og uventet til høyre.
Av

Til allmenn lettelse blant progressive i Latin-Amerika tiltrådte Lenín Moreno som Ecuadors president i mai 2017. Måneden før hadde han vunnet over bankmannen Guillermo Lasso, og stanset høyresidens seiersferd i verdensdelen etter at Horacio Cartes ble valgt i Paraguay i 2013, Mauricio Macri i Argentina i 2015 og Michel Temer ble president i Brasil etter den kontroversielle avsettelsen av Dilma Rousseff i 2016.

I valgkampen lovet Moreno å videreføre «borgerrevolusjonen» til forgjengeren Rafael Correa (2007–2017) og dens kombinasjon av økonomisk utvikling, omfordeling og styrking av staten. Moreno skulle også gå bort fra Correas aggressive, vertikale lederstil og lovet en nasjonal dialog for å ende den politiske polariseringen som tæret på deler av befolkningen. Polariseringen ble spesielt stor etter den økonomiske krisen i 2015–2016 og korrupsjonsskandaler som involverte flere nøkkelskikkelser i Correas krets.

Da valget var over oppdaget ecuadorianerne at den nasjonale dialogen bare hadde ett formål: å bringe presidenten nærmere den Correa-fiendtlige eliten. Så snart han var kommet til makten oppførte Moreno seg som om hans legitimitet avhang av at han fikk til denne selsomme forsoningen. Forduftet var programmet han ble valgt på, som sto i fare for å hindre dialogen.

Kamp mot korrupsjon blir brukt for å legitimere den røde løperen som rulles ut for markedskreftene.

Morenos første skritt var å restaurere markedskreftene og slutte seg til USAs utenrikspolitikk, til stor forbauselse for den latinamerikanske venstresiden. Høyresiden var derimot ekstatisk. Moreno utpekte Correa som sin hovedmotstander, samme mann som han hadde lovet å videreføre politikken til og som han var visepresident for i seks år fra 2007 til 2013. «Borgerrevolusjonen» som hadde forvandlet landet, hadde brakt til makten en mann fast bestemt på å rive den ned.

Tilhengersjokk

I februar holdt Morenos regjering en folkeavstemning, som den framstilte som nødvendig i kampen mot korrupsjon. Det egentlige målet var å svekke den tidligere presidenten som fortsatt var populær blant mange ecuadorianere. En av de sju sakene det skulle stemmes over, var å forby politikere å stille til valg to ganger for samme stilling. En annen var å avsette medlemmene av Rådet for borgerdeltakelse og samfunnskontroll, som Moreno så som for tett knyttet til Correa. Moreno vant folkeavstemningen, dermed kan Correa ikke stille til presidentvalget i 2021 og er derfor betydelig svekket. Etter at Correas folk er kastet ut av presidentpalasset har det blitt et behagelig rede for næringslivsledere og høyresiden.

Alianza País, som Correa grunnla i 2006, var blitt det største partiet i Ecuador siden diktaturet falt i 1979. I 2017 fikk det flertall i parlamentet, selv om det falt fra 100 seter av 137 i 2013 til 74. Da konflikten mellom Correa og Moreno raste for fullt, bestemte valgtribunalet seg for å plassere partiet under Moreno-tilhengernes kontroll og tvang motstanderne til å forsøke å lage et nytt parti. Dette partiet har ennå ikke blitt en realitet på grunn av alle hindringene fra valgmyndighetene – som nå har bånd til Moreno.1Correa-gruppen har 29 parlamentsmedlemmer. Kollapsen til de kreftene som tidligere inkarnerte «borgerrevolusjonen» har gjort det enklere for eliten å nærme seg Moreno, som aldri har sett på partier og folkebevegelser som nyttige demokratiske krefter for å lage politiske blokker. Utnevnelsen av Richard Martínez, lederen for landets arbeidsgivere, til finansminister noen måneder etter valget styrket Morenos allianse, mens spliden med Correa-tilhengerne gjorde at han mistet flertallet i nasjonalforsamlingen.

Moreno har ikke bare støtte i den tradisjonelle eliten, men også hos noen progressive intellektuelle, fagforeningsfolk og deler av urfolksbevegelsen. Det har sjokkert mange på den latinamerikanske venstresiden.

I august skrev den argentinske vinneren av Nobels fredspris, Adolfo Pérez Esquivel, et åpent brev til Ecuadors urfolksforbund (Conaie). Moreno hadde da nettopp foreslått at Conaie skulle flytte inn i Ecuador-kontorene til den søramerikanske unionen Unasur, som han og resten av høyresiden i Latin-Amerika helst vil bli kvitt: «Moreno forsøker, sammen med andre nyliberale statsledere, å ødelegge disse rommene for integrasjon og deltakelse», skrev Pérez Esquivel. «Urfolk i Ecuador har alltid mobilisert for å forsvare sine rettigheter og friheter. Det vil være leit om de godtar dette forslaget, hvis mål er å svekke våre demokratier. Conaie kan ikke være uvitende om den avgjørende rollen Unasur har hatt for å nøytralisere og fordømme statskuppene i blant annet Bolivia, Ecuador, Paraguay og Honduras.»2«Carta pública de Adolfo Pérez Esquivel a la Conaie», TeleSur, 29. august 2018. Brevet er ennå ikke besvart.

Privatiseringer og grunnlovsbrudd

Etter å ha brakt arbeidsgivernes interesser og de reaksjonære delene av fagbevegelsen og sivilsamfunnet tilbake i folden – noe Correa nektet å gjøre – har den nye presidenten klart å styre med et falleferdig parti uten støtte i folket. Han har fremmet ideen om at landets krise skyldtes «populistisk sløsing». Martínez har også flyttet politikken langt til høyre med mål om overskudd på primærbudsjettet, handelsliberalisering og fleksibilisering av arbeidslivet. «Loven om produktiv utvikling» som ble vedtatt i august, innfører økonomiske innstramminger samtidig som den utsletter Correas politikk for utvikling og omfordeling.

Loven gir også amnesti til dårlige skattebetalere og en rekke gavepakker til landets store selskaper for å «oppmuntre investorene til å komme tilbake». Loven ble framstilt som et tiltak for å gi staten større inntekter, men godtar i stedet de mektiges skatteunndragelser. Dessuten fjernet loven første artikkel i landets arbeidslov. Denne artikkelen gjorde at myndighetene kunne straffeforfølge bedriftseiere som skjuler verdier eller fjerner maskiner fra fabrikkene for å undergrave de ansattes interesser.

Myndighetene har sluttet å skattlegge den ekstraordinære prisøkningen på råvarer og hjemhentingen av utenlandsk valuta. Som i Brasil har regjeringen innført forbud mot å øke de offentlige utgiftene mer enn tre prosent i året og å budsjettere med underskudd for annet enn betjening av gjeld. Investering har forsvunnet fra det politiske verktøyskrinet. Privatiseringer har derimot blitt gjort enklere med garantier om flerårige subsidier. Regjeringen har heller ikke nølt med å bryte grunnloven og innført det internasjonale tvisteløsningssystemet for alle utenlandske investorer.

Utover å bidra til å svekke Unasur og Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (Celac), vil Moreno at Ecuador skal bli med i den konservative frihandelsorganisasjonen Stillehavsalliansen. Han har også sagt at han er imot asylet gitt til Julian Assange, WikiLeaks-grunnleggeren som har forskanset seg i Ecuadors ambassade i London og nylig ble siktet av amerikanske myndigheter.

Moralske innstramminger

Det er vanskelig å finne støtte for nyliberalistenes påstand om et «populistisk sammenbrudd» under Correa: Mellom 2007 og 2016 sank fattigdommen fra 37 prosent til 23 prosent, mens BNP økte med 68 prosent. Moreno har likevel brukt påstanden til å endre samfunnet og tilpasse det til de internasjonale markedene. Men hans nye økonomi ligner mistenkelig på grunnrentesystemet som bar oppe det gamle oligarkiet.

I et land som nylig har hatt en lang progressiv periode med Correa, har det krevd en fundamental endring av styrkeforholdene og måten makten legitimeres på for at en slik helomvending skulle vekke så lite motstand. Hvordan forklare denne «overraskelsesnyliberalismen»?

Uttrykket er hentet fra Susan Stokes’ analyse av de latinamerikanske regjeringenes manglende legitimitet på 1980- og 90-tallet.3Susan Stokes, Mandates and Democracy. Neoliberalism by Surprise in Latin America, Cambridge University Press, 2001. I likhet med Moreno i dag, kom flere av dem til makten på et program som lovet alt annet enn økonomisk liberalisme, men førte en fullstendig liberalistisk politikk så snart de satt med makten. I Peru fant president Alberto Fujimori (1990–2000) oppskriften for også å bli gjenvalgt, nemlig å love orden og sikkerhet (overfor geriljaen Den lysende sti) i bytte mot strukturendringer.

I Ecuador i 2018 blir den nyliberale vendingen presentert som et resultat av «correismens moralske krise». Og kamp mot korrupsjon blir brukt for å legitimere den røde løperen som rulles ut for markedskreftene.

Her kombinerer regjeringen politisk aktivisme fra rettsvesenet med intense kampanjer i sosiale medier og på avisforsidene for å svekke folkets hukommelse. Domstolene har blitt gjort til instanser for å vurdere ulik politikk. Mens tidligere visepresident Jorge Glas sitter fengslet anklaget for korrupsjon og Correa, som bor i Belgia, fikk en internasjonal arrestordre mot seg,4Opphevet av Interpol i september 2018 på grunn av den «politiske naturen» til den pågående rettssaken, som handler om bortføringen av et parlamentsmedlem i 2012. klarer regjeringen gradvis å så tvil om framskrittene til det ecuadorianerne har kalt «det vunne tiåret» fra 2007 til 2017, som ga dem økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon og mindre sosial ulikhet.

Fortellingen som brukes for å forsvare disse rettslige handlingene og mediekampanjene har spredt ideen om at venstresidens «oppblåste stat» er grunnleggende umoralsk og automatisk vil føre til sammenbrudd og krise. Regjeringen og landets medier slutter seg til det latinamerikanske koret når de hevder at venstresidens omfordeling alltid ender i korrupsjon, og at innstramminger dermed er et moralsk imperativ.

Vindstille fra venstre

Et spørsmål tvinger seg på: Ville Moreno ha lykkes om han ikke hadde kunnet utnytte en reell krise innad i «borgerrevolusjonen»? Straffefriheten til de lederne som har begått underslag, har fått mange ecuadorianere til å si seg enig med regjeringen. På tross av vilkårligheten i svertekampanjen mot Correa, framstår kampen mot korrupsjon nå som en sentral offentlig sak. Kan de progressive da nøye seg med å forklare motgangen med «Morenos forræderi»? I så fall overser de velgernes krav om integritet og svekker alle forsøkene på å vise at nyliberalismen ikke er en løsning på venstresidens feilskjær, men et ulikhetsskapende politisk prosjekt.

Den progressive leiren er nå delt mellom en venstreside i opposisjon til Correa og Correa-tilhengere som fortsatt er like aktive, men svekket av politiske og rettslige angrep fra regjeringen og av manglende selvkritikk. Dermed virker utsiktene til en ny venstrevind usikre. Selv om høyresiden nå har kommet seg inn i regjeringskontorene, har den ikke vunnet et valg siden 1998. Hvis oppslutningen om dagens regjering kollapser kan det undergrave dens håp om å komme til makten via urnene. I så fall vil Moreno, slik som Brasils nylig avgåtte president Temer, ha klart å fortære både de som brakte ham til makten og de som støtter hans usosiale korstog. I Brasil endte det ikke bra.

Oversatt av redaksjonen

Franklin Ramírez Gallegos er forsker og foreleser i statsvitenskap i Ecuador.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Ecuador

Helse for folket

I ti år har Ecuador forsøkt å gjenoppbygge det offentlige helsevesenet etter
0 kr 0
Gå til Toppen