Vasilij Kandinskij, Den store porten til Kiev, 1928. Foto: Musée national d'art moderne, Centre Georges Pompidou, Paris / Heritage./ NTB Scanpix.
Russland Kosmisme

Russlands kosmiske visjon


Etter Sovjetunionens kollaps har russiske politikere og intellektuelle lett etter en ideologisk erstatning for kommunismen. Mange har funnet den i 1800-tallets kosmisme og dens forsøk på å forene religiøs tradisjonalisme med teknologisk optimisme.
Av

I sommer strømmet turistene igjen til Utstillingsparken for nasjonaløkonomiens bragder (VDNKh) i Moskva slik de gjorde i parkens gullalder i sovjettiden. Dermed har utstillingsvinduet igjen blitt viktig for å vise Russlands makt. Da parken ble bygd i 1934 hyllet den først og fremst kollektiviseringen av landbruket. På 1960-tallet kunne man her beundre sovjetøkonomiens teknologiske og industrielle nyvinninger. Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning forfalt parken. Hovedverket, Kosmos-paviljongen, ble tømt for å gi plass til et marked, nærmest som et symbol på 1990-tallets privatiseringer.

I 2014 tok ordføreren i Moskva initiativ til å gjenreise parkens fordums storhet med restaurering av 37 paviljonger og bygging av elleve nye museer. Fire år senere kunne massene som flokket til fotball-VM spasere mellom Vera Mukhinas berømte statue Arbeideren og kolkhoskvinnen fra 1937, selve symbolet på bolsjeviksamfunnet, og utstillingen «Russland, min historie» laget av kulturrådet til Den russisk-ortodokse kirkens patriarkat.

Den russiske Idé

Inne i utstillingen kan du vandre mellom hologrammer og interaktive skjermer som rekonstruerer Tsar-Russlands historie, mens veggene er tapetsert med sitater fra slavofile, eurasiske og kristne tenkere. Alt med et tydelig budskap, understreket av et sitat fra president Putin: «Den ortodokse kristendommen ga det gamle Russland en mektig impuls til utvikling, kultur, utdanning og opplysningstenkning.»

Fjodor Dostojevskij hyllet Fjodorovs tenkning, Lev Tolstoj så på ham som en helgen.

Lenger inne lover en VR-fornøyelsespark «uvirkelige følelser for hele familien». Ved inngangen trykker en vertinne på smarttelefonen og retter den mot en gruppe turister som har stilt henne et spørsmål. På et viktoriansk engelsk oversetter telefonen: «Robotpaviljongen ligger ved Fontene for folkenes vennskap.» Der vil de få se en robotkunstner tegne portretter ved siden av en robotfiolinist og en robot-Pusjkin som resiterer dikt. Ved utgangen annonserer et skilt at «Her kommer snart Russlands første robotkafé», og får det hele til å virke som det er tatt ut av en roman av Vladimir Sorokin, den populære russiske science fiction-forfatteren kjent for sine fortellinger om teknologisk avanserte nyføydale teokratier.1Se Vladimir Sorokin, En opritsjniks dag, Flamme forlag, Oslo, 2010.

I Russland sår denne alliansen mellom vitenskap og religion tvil om fundamentet for den store ideologiske krangelen på 1800-tallet mellom de vestligorienterte, som var for vestlig vitenskap og teknologi, og de slavofile som forsvarte russiske tradisjoner og den ortodokse kirken. Århundrets slutt var hjemsøkt av jakten på en «nasjonalidé», på «den russiske Ideen» som kunne fasttømre det russiske folkets identitet, historiske rolle og kall om å forene og forvandle menneskeheten. «Hva må gjøres?» spurte forfatteren og filosofen Nikolaj Tsjernysjevskij. Svarene til de marxistiske materialistene på den ene siden og de religiøse, nasjonalistiske og antivestlige dogmatikerne på den andre, skapte en uforsonlig avstand mellom disse to ideologiske strømningene. Nikolaj Fjodorov, som i dag ses som kosmismens grunnlegger, foreslo derfor en tredje vei.

Hyllet tenker

Den asketiske einstøingen Fjodorov (1823–1903) tjente sine rubler som bibliotekar på Det russiske statsbiblioteket i Moskva. Han kom til samme konklusjon som Karl Marx: Hittil har filosofene og forskerne bare tolket verden, det viktige nå er å endre den. Han delte også positivistenes tro på vitenskap og teknologi, men var imot framskrittstanken, fordi han mente den gjorde at man ofret fortidens generasjoner for et framtidig gode: «Framskritt er nettopp produksjonen av døde ting, det går hånd i hånd med utvisning av levende personer. Framskrittet er et sant helvete.»2Dette sitatet og de følgende er hentet fra Nikolaj Fjodorov, «Philosophie de l’œuvre commune», i Jean-Claude Polet (red.), Patrimoine littéraire européen: anthologie en langue française. 12, Mondialisation de l’Europe: 1885-1922, De Boeck université, Brussel, 2000.

I motsetning til samtidens lovprisning av framskrittet ville Fjodorov heller dyrke forfedrene. Han ville bruke vitenskap til et «felles verk», nemlig å vekke opp de døde, noe han mente var samfunnets fremste moralske oppgave. Ifølge ham var «foreningen [av de levende] for oppstandelse å skape brødre, sjeler og liv, mens distanseringen av sønnen fra fedrenes aske skaper samfunn uten sjel og liv». Helt konkret ønsket han å samle inn forfedrenes oppløste partikler for å vekke dem til live igjen. Siden Jorden ville bli for liten for denne udødelige menneskeheten, måtte verdensrommet koloniseres. Det ville kreve avansert teknologi, for å temme «den blinde naturkraften» og gjøre den til et «verktøy for én kollektiv fornuft og én felles vilje».

Fjodorov var positivist og en slags transhumanist forut for sin tid, men også en religiøs tenker. Hans idé om menneskeguden som er sin egen frelser, er inspirert av en original fortolkning av Jesu oppstandelse og mirakuløse forvandling av naturen. Fjodorovs samfunnsmodell er basert på oppstandelsen, som representerer «moralens fulle seier over den fysiske nødvendighet», og opprettelsen av et bånd mellom levende og døde generasjoner, «basert på den hellige treenighet». Han forkynner slik en vitenskapelig kristendom som fordrer å bearbeide naturen moralsk og teknologisk. Frelsen er ikke lenger et Guds mirakel, men menneskets verk, mennesket som påtar seg sitt kosmiske ansvar og forlater den jordiske kloden.

En russisk-ortodoks prest velsigner romskipet Sojus MS-03 på den russiske kosmodromen Bajkanur i Kasakhstan, 16. november 2016. Foto: Kirill Kudryavtsev, AFP Photo / NTB Scanpix.

Fjodorov begeistret mange av sine samtidige: Fjodor Dostojevskij hyllet tenkningen hans, Lev Tolstoj så på ham som en helgen og teologen Vladimir Solovjov som en mester. Senere skulle filosofen Nikolaj Berdjajev, som ble utvist fra Sovjetunionen i 1922, skrive at Fjodorovs tenkning «blander den kristne tro og troen på vitenskapens og teknologiens makt» og inneholder «mange komponenter det er verd å bevare og innlemme i den russiske Idé». Berdjajev mente også at det ikke fantes «en mer typisk russisk tenker».3Nikolaj Berdjajev, Den russiske idé, Solum forlag, Oslo, 2012.

Utopien om udødelighet

Mange andre russiske intellektuelle og kunstnere har sett teknologisk innovasjon som et middel til åndelig søken og kosmisk refleksjon. Det var tilfellet med den russiske avantgarden i tiden mellom Det russiske riket og Sovjettiden. I sitt symfoniske diktverk Prometeus utforsket Aleksandr Skrjabin (1871–1915) et symbolistisk og dissonant musikalsk språk, løsrevet fra tonal tyngde og rettet mot en mystisk og syntetisk samklang. Ved å koble lyder til farger og lys søkte han en «strålende» harmoni, en kosmisk immaterialitet og letthet. I sine refleksjoner over sitt ufullførte prosjekt Mysterier forteller han at målet var å komponere et totalkunstverk for alle sanser som ville innbefatte hele menneskeheten og universet og ende i en utslettende ekstase. Tanken om å overskride tyngdekraften og materien, så vel som refleksjonen over universets opprinnelse, inspirerte også maleriene til Vasilij Kandinskij (1866–1944) og hans gradvise vending mot geometrisk abstraksjon. I litteraturen forestilte forfatteren Andrej Platonov (1899–1930) seg et humanisert kosmos erobret med antropoteknikk.

Etter bolsjevikrevolusjonen hadde kosmismen, som en filosofi som ville at menneskeheten skulle utvikle seg mot en ny fase av aktiv forvaltning av universet og teknologisk bedring av menneskets skjebne, få problemer med å tilpasse seg optimismen og scientismen i det nye sovjetiske samfunnet. De bioteknologiske eksperimentene på 1920-tallet videreførte ideen om å skape et teknologisk forbedret overmenneske. Aleksandr Bogdanov delte Fjodorovs overbevisning om at vitenskapen kunne forbedre menneskenaturen og forsket på fysisk regenerering gjennom blodoverføring.

Teknovitenskapelig framskritt kobles også til en nasjonalromantisk retorikk.

Hos Konstantin Tsiolkovskij finner vi en vilje til å perfeksjonere og forvandle menneskeheten gjennom vitenskap. Pioneren for moderne romforskning og faren til det sovjetiske romprogrammet mente mennesket ville flytte ut i verdensrommet, miste sin kropp og individualitet og bli en slags energi eller stråling og dermed «udødelig i tid og uendelig i rom».4Michael Hagemeister, «Konstantin Tsiolkovskii and the occult roots of Soviet space travel», i Michael Hagemeister, Bernice Glatzer Rosenthal og Birgit Menzel, The New Age of Russia: Occult and Esoteric Dimensions, Peter Lang, Berlin/München, 2012. Utopien om udødelighet lå også til grunn for tegningene til arkitekten Konstantin Melnikov som designet den første sarkofagen til Lenin.5Leonid Heller og Michel Niqueux, Histoire de l’utopie en Russie, PUF, Paris, 1995. Fjodorovs tenkning nådde dessuten langt inn i maktkretsene. Så sent som i 1928 ble han sitert i en tale av Mikhail Kalinin, Sovjetunionens framtidige offisielle statsoverhode og daværende medlem av Politbyrået.

Universets mål og mening

Kosmismen spredte seg også utover Russlands grenser på begynnelsen av 1900-tallet. I Frankrike ble presten og paleontologen Pierre Teilhard de Chardin sterkt påvirket av den russiske geokjemikeren Vladimir Vernadskij, da han foreleste på Sorbonne. Med utgangspunkt i en kosmisk Kristus-figur utarbeidet Teilhard de Chardin en teologisk forståelse av vitenskapelige oppdagelser og teknologisk forbedring av mennesket. Han erklærte seg «lidenskapelig forført av og tilfreds med et Kors der to av framtidens komponenter bringes sammen: det transcendente og det ultramenneskelige»6«Croix d’expiation et croix d’évolution», i Attila Szekeres (red.), Le Christ cosmique de Teilhard de Chardin, Seuil / Uitgeverij de Nederlandse Boekhandel, Paris/Antwerpen, 1969. – det siste begrepet kan ses som en forløper til «transhuman» som biologen og eugenikeren Julian Huxley senere skulle formulere.

Stalinismen gjorde kort prosess med den kreative overfloden i 1920-tallets Sovjet. Men den kosmiske utopismen gjenoppsto i rent teknisk forstand i romutforskningens gullalder, som startet med den første satellitten i 1957 og ble etterfulgt av det første mennesket i rommet, Jurij Gagarin, i 1961. På tross av sensuren skulle Fjodorovs filosofi bli en av de få som levde videre i Sovjetunionen. Den siste religiøse filosofen til å bli nevnt i Sovjetunionen var også den første som ble nyutgitt, på 1970-tallet. Akademikere og intellektuelle brakte da sammen, under termen «kosmisme», en uensartet blanding av teologer, vitenskapsmenn og kunstnere med bånd til Fjodorovs skrifter.7Se George M. Young, The Russian Cosmists: The Esoteric Futurism of Nikolai Fedorov and His Followers, Oxford Univ. Press, New York, 2012.

Etter Sovjetunionens kollaps har jakten på en ny russisk idé ført til en voksende interesse for kosmismen. I likhet med eurasismen og slavofilismen ble kosmismen hentet fram på 1990-tallet for å gi en ny nasjonal ideologi som kunne overta for kommunismen. Den tyske Fjodorov-spesialisten Michael Hagemeister mener det her dreier seg om en nokså instrumentell ideologisk bruk: «I Sovjetunionen ble Fjodorov ansett som en ren materialist. Nå framstiller tilhengerne ham som en religiøs tenker, som skal ha åpnet en tredje fase etter det gamle og det nye testamentet – fasen for en aktiv kristendom.»8Se Andrey Shental, «The hybrid ideology», intervju med Michael Hagemeister.

Kosmistiske referanser nådde toppen av det russiske maktapparatet, da forsvarsdepartementet i 1994 åpnet et Institutt for nookosmologi på sitt militæruniversitet. Instituttet skal studere «kosmiske hierarkier» og «høyere fornuft», universets mål og mening. I 1995 foreslo et medlem av Den russiske føderasjonens sikkerhetsråd, et rådgivende organ underlagt presidenten, å erklære kosmismen som et av fundamentene for den russiske nasjonalidentiteten.9 Michael Hagemeister, «Har det noensinne eksistert en ‘russisk kosmisme’?», upublisert manuskript, 2012.

På vei mot månen

I dag forsøker flere nasjonalpatriotiske ideologer også å forene teknologisk utvikling med moralsk og religiøs tradisjonalisme, uten å nevne kosmismen direkte. Det er meningsinnholdet i den «dynamiske konservatismen» som frontes av tenketanken Izborsk-klubben, som har prominente medlemmer som presidentrådgiver Sergej Glazjev, nasjonalistideologen Aleksandr Dugin og det tidligere parlamentsmedlemmet Natalja Narotsjnitskaja som også har grunnlagt et institutt tilknyttet den russisk-ortodokse kirken i Paris. «Målet med den foreslåtte ideologien og reformprogrammet er å skape en kentaur basert på ortodoksien og innovasjonsøkonomien, høyåndelighet og høyteknologi», skriver tenketankens nestleder Vitalij Averjanov. «Denne kentauren vil være Russlands ansikt i det 21. århundret.»10 Vitalij Averjanov, «Vi trenger andre folk» (på russsik), Zavtra, Moskva, 14. juli 2010.

På toppen av staten forsones tradisjonelle verdier og teknologisk framskritt ubesværet. På den ene siden lover Putin «tradisjonelle religioner» og «tradisjonell seksualitet», på den andre siden teknologisk hypermodernisering. I sin tale 1. mars, som i praksis var hans program for sin fjerde presidentperiode, annonserte han at han ville «fjerne enhver barriere for utvikling og ha utstrakt bruk av robotutstyr, kunstig intelligens, førerløse biler, netthandel og stordata-teknologi». Regjeringen har også kommet med en rekke initiativ for teknologisk utvikling: teknopoler i Skolkovo og Akademgorodok, statlige storsatsninger for å utvikle ny teknologi som Rusnano og Rostec, samt omfattende forskningsinfrastruktur med det føderale prosjektet Megascience.

Åndelighet, vitenskap og ny teknologi blir påkalt som grunnlag for en ny futuristisk virkelighet.

Teknologisk modernisering er en viktig sak for regimets liberale og teknokratiske fraksjon, som har direkte røtter i 90-tallets politiske elite. Rusnanos direktør, Anatolij Tsjubajs, var visepresident under Boris Jeltsin og ansvarlig for privatiseringen av økonomien etter Sovjetunionens oppløsning.

Men teknovitenskapelig framskrittstekning kobles også med en nasjonalromantisk retorikk, spesielt i forsvars- og romfartsindustrien. «Vårt land er som lagd for å bli en romstormakt», sier Dmitrij Rogozin, direktør for romfartsbyrået Roscosmos og del av regjeringskretsens nasjonalkonservative fløy. «Det er forutbestemt av den nasjonale karakteren til det russiske folk som er vant med å tenke i globale kategorier og rede til å ofre livet sitt for en idé. [Kosmos] er et synonym for den russiske verden. Derfor kan Russland ikke leve uten kosmos, utenfor kosmos. Russland kan ikke begrense sine drømmer om å erobre det ukjente, som tiltrekker den russiske sjelen.»11 Dmitrij Rogozin, «Uten kosmos kan Russland ikke realisere sine drømmer» (på russisk), Rossijskaja gazeta, Moskva, 11. april 2014.

Det var i denne ånd Kosmos-paviljongen på ny åpnet dørene i VDNKh i vår, i kjølvannet av et nytt ambisiøst romprogram. Mellom 2016 og 2025 skal det bygges et nytt romfartsanlegg for å måle solaktivitet og forske på rommeteorologi, en ny generasjon romskip for mennesketransport skal utvikles og fem automatiske romskip skal innlede første fase for å bosette mennesker på månen. Paviljongen er full av sitater fra kosmisten Tsiolkovskij med vekt på hans rasjonalistiske og åndelige ambivalens: «Først kommer tenkningen, fantasiene og eventyrfortellingene, så den vitenskapelige kalkylen.»

Velsignede raketter

Et symbol på denne syntesen mellom teknologisk modernisering og religiøs tradisjonalisme er den nye russisk-ortodokse kirken i Stjernebyen, treningssenteret for kosmonautene. Da patriarken Kirill kom for å vigsle kirken i 2010, utla han kosmosets religiøse mening: «Herren har bedt oss befolke planeten og hele universet. Det er derfor menneskets drift etter å strekke seg mot stjernene er mer enn et innfall, en fantasi eller en mote, men et program Gud har plantet i menneskenaturen.»12 Se nettstedet til kirken Herrens transfigurasjon (på russisk).

Under Nikita Khrusjtsjov var romfarten en av statsateismens spydspisser. Nå brukes den av de religiøse autoritetene til å forene vitenskap og tro. Gagarin, som sa at han ikke hadde sett Gud da han kom tilbake fra verdensrommet, framstilles i dag som en troende som ville gjenreise Frelseren Kristus-katedralen som ble ødelagt under Stalin. «Alle de store vitenskapsmennene som har studert rommet og lett etter Universets lover og struktur, har som regel vært dypt religiøse eller senere vendt seg mot troen, vel vitende om at verden bare kan være formet av en intelligent Skaper. […] Vi kan med sikkerhet si at Sergej Korolev [ingeniøren som utformet det sovjetiske romprogrammet] var troende», sa fader Joff fra kirken i Stjernebyen i 2013.13 Intervju med fader Joff, nettstedet til kirken Herrens transfigurasjon, 4. desember 2013.

Kosmonauten og nasjonalhelten Valerij Korzun, som leder flytreningen til dagens unge kosmonauter, er også opptatt av å tilbakevise Gagarins diagnose om Guds død. «Det er vanskelig for meg å tro at man kan reise i kosmos og ikke se Gud, ikke føle Hans nærvær», sa han til et ortodokst tidsskrift i 2016.14 Nikita Filatov, «Med Gud i kosmos», intervju med Valerij Korzun (på russisk), 12. april 2016, http://www.pravoslavie.ru. Forholdet mellom Roscosmos og den russisk-ortodokse kirken er bunnsolid, forteller Korzun: På oppdrag fra en leder i romprogrammet har Joff blitt sendt for å velsigne rakettene på kosmodromen i Bajkonur.

Forsoningen av teknologisk framskritt og religion finnes også på atomfeltet. Den konservative ideologen Egor Kholmogorov har utlagt noe han kaller atomortodoksien basert på en uttalelse fra Putin.15 Se Maria Engström, «Contemporary Russian messianism and new Russian foreign policy», Contemporary Security Policy, vol. 35, nr. 3, Maastricht, 2014. På en pressekonferanse i februar 2017 sa presidenten at den ortodokse troen og Russlands atomstrategi «er forbundet fordi Den russiske føderasjonens tradisjonelle religioner og Russlands atombeskyttelse er elementer som konsoliderer den russiske staten og legger de rette betingelsene for landets indre og ytre sikkerhet.»

Teologi og atomforskning

Denne fusjonen viser seg i Sarov. Byen er både et hellig ortodokst sted, hvor den siste kanoniseringen i Tsar-Russland fant sted, og stedet som huset det hemmelige anlegget til Sovjetunionens atomprogram. I 2012 opprettet patriarken Kirill og Sergej Kirijenko, daværende direktør for det russiske atombyrået Rosatom og nå leder for presidentadministrasjonen, et åndelig og vitenskapelig senter som skal samle forskere, akademikere, geistlige, regjeringsmedlemmer og forretningsmenn for å diskutere forbindelsene mellom vitenskap, teknologi og religion. I 2016 arrangerte senteret en paneldebatt med kosmistiske overtoner: «Alliansen mellom tro og vitenskap, et samspill for Russlands beste». Kirill mente da at «de religiøse og vitenskapelige måtene å forstå verden på ikke motsier hverandre».16 «Talen til hans hellighet patriark Kirill i anledning hans møte med forskere i Sarov» (på russisk), 1. august 2016, www.patriarchia.ru. I samme forsonende ånd trakk vitenskapsrådgiver ved Det føderale senteret for atomforskning fram kirkens avgjørende støtte til atomprogrammet på 90-tallet og sa at kirken og vitenskapen var strategiske partnere, og at «Russlands framtid er umulig» uten dem.17 Se rapporten fra møtet på nettstedet til den russiskortodokse kirkens patriarkat.

Dette partnerskapet har også nådd universitetene. Ikke mindre enn femti sekulære universiteter har nå et teologifakultet. Det mest symbolske åpnet i 2013 på det prestisjetunge Moskvas institutt for fysikk og ingeniørvitenskap (MIFI) og er underlagt metropolitten Hilarion, som leder den russisk-ortodokse kirkens avdeling for eksterne relasjoner. «Hva er forholdet mellom teologi og atomforskning?» spurte Hilarion i sin innvielsestale. «Gitt MIFIs særstilling og den unike rollen dette universitetet har i vårt utdanningssystem, er jeg overbevist om at teologifakultetet på dette universitetet kan spille en nyskapende rolle i å fremme dialog mellom religion og vitenskapelig kunnskap. En slik dialog er nå nødvendig både for forskerne og for de religiøse tradisjonalistene».18 Metropolitt Hilarions tale, 16. oktober 2012, www.mospat.ru.

Initiativ 2045

Om den ortodokse kirken er enig med kosmismens avvisning av skillet mellom tro og fornuft, er den langt mindre positiv til Fjodorovs radikale antroposentrisme som erstatter Guds verk med menneskets. Her motsetter kirken seg tydelig transhumanistenes teknofile fortolkning av den russiske ideen, som også tar utgangspunkt i kosmismen.

Bevegelsen Initiativ 2045, startet av oligarken Dmitrij Itskov, finansierer forskning på molekylærgenetikk, nevrovitenskap og nevroproteser for å forlenge livet og skape androide avatarer koblet til en menneskehjerne. Med eksplisitt referanse til kosmismen legger bevegelsens manifest ut om en ny menneskehet med en «synergi mellom teknologisk og åndelig utvikling» og evne til å «forenes i en enorm kollektiv ånd, noosfæren». Åndelighet, vitenskap og ny teknologi blir her påkalt som grunnlag for en ny futuristisk virkelighet. I et brev til president Dmitrij Medvedev i 2001 skrøt Itskov av sitt program på følgende vis: «Udødelighet må bli vår nasjonale idé.»19 www.2045.ru.

Oversatt av redaksjonen

Juliette Faure er doktorgradsstudent ved Sciences Po (Ceri, CNRS).

Fotnoter   [ + ]