Investorene er bekymret for noen helt andre «dårlige nyheter». Marerittet deres er nye behandlinger eller kurer som utsetter øyeblikket da den forsikrede legger inn årene. Foto: timlewisnm / Flickr
USA Finans

Lysten på døden


I USA har forsikringsselskapene funnet nok en måte å utnytte døden på ved å kjøpe livsforsikringene til syke amerikanere.
Av

«Jeg kontakta Lifeline / Jeg fiksa penger på no time / Jeg er ennå hot!» rapper Betty White (91), stjernen fra såpeserien Glamour, omgitt av veltrente solariumsbrune menn i gullshorts i en reklamefilm fra 2011. På tross av Whites refreng om sin brennheite aktualitet er Lifeline godt klar over at hun nærmer seg slutten, og det har selskapet funnet en måte å tjene på. Lifelines forretningsidé er nemlig, i likhet med konkurrentene Coventry First, Magna Life Settlements og Abacus, å overta livsforsikringene til eldre amerikanere.

På begynnelsen av 1980-tallet ga aids-epidemien finansnæringen noen lyse ideer. Epidemien passet perfekt: Det fantes ingen kur for viruset, pasientene var dårlig beskyttet i et mangelfullt helsevesen, pleieutgiftene økte i likhet med antall syke, samtidig som flere hadde livsforsikring. Meglerne fikk teften av en gullåre: life settlement.

Kreft gir vekst

Vanligvis gir livsforsikringer en engangsutbetaling til de etterlatte etter at den forsikrede dør. I USA kan man få tilbake deler av summen man har betalt inn hvis man sier opp forsikringen før man møter mannen med ljåen, men det koster også mye. Med life settlement kan man i stedet selge den til en tredjepart. Beløpet man får er mindre enn beløpet som ville blitt utbetalt om kontrakten ble «moden», det vil si om den forsikrede falt bort, men samtidig to–tre ganger høyere enn det forsikringsselskapene gir hvis den sies opp. Når den forsikrede dør, går engangsutbetalingen i den opprinnelige forsikringen til investoren.

Oppkjøpet innebærer en engangsutbetaling og så månedlige utbetalinger som varierer etter den forsikredes forventede levealder. «Ingen kan spå nøyaktig dødsøyeblikket», advarer Lifeline på sin nettside. «Ettersom den nøyaktige datoen for når kontrakten blir moden bestemmer den årlige avkastningen, betyr det at jo kortere levetiden til den forsikrede er, jo høyere vil den årlige avkastningen være. […] Selv om vi gjør alt for å gi en presis vurdering av forventet levealder, må en kjøper regne med at noen poliser ikke vil bli modne før om ti år eller mer. Tiden er den største risikoen ved oppkjøp av livsforsikring.» En døende person vil dermed få mer enn en person med en sykdom som begrenser framtidsutsiktene uten å fjerne de helt.

Marerittet deres er nye behandlinger eller kurer som utsetter døden for forsikringstakeren

Investeringsfondene kastet seg inn i dette nye markedet på begynnelsen av 2000-tallet. En rapport selskapet Magna Life Settlements publiserte i fjor forteller at markedet for life settlement har «overskredet forventningene til alle som har forsøkt å spå det» med «en gjennomsnittlig vekstrate på 34 prosent de siste årene» i USA og en samlet omsetning på nær tre milliarder dollar i 2017. Rapporten konkluderer med at «næringen avanserer raskt på alle fronter og det er all grunn til å tro at framtiden er lys».1«Life Settlement Industry Report 2018», Magna Life Settlements.

Kreft er den fremste vekstfaktoren: «Selv folk som har sykeforsikring når de får diagnosen, kan havne i økonomisk uføre, fordi de ikke er i stand til å arbeide og får stadig flere utgifter som normalt ikke dekkes av helseforsikringen», forteller selskapet Hidden Gem på sin nettside, under rubrikken «Hvordan bruke din livsforsikring til å betale for kreftbehandling?».2www.hiddengemls.com.

Dollarsluk

Mens Hidden Gems velkomstside har et bilde av et hvithåret par smilende i en seilbåt, har Windsor Life Settlements en mer prosaisk strategi.3windsorlifesettlements.com. Selskapet viser til seriøse studier av forventet levealder etter sykdom og alder, og påpeker blant annet at en 85-åring med bukspyttkjertelkreft ikke har mer enn en hundrededels sjanse for å være i live om fem år. De som passer til beskrivelsen oppfordres til å selge livsforsikringen sin for å nyte de siste årene.

Ikke alle syke er like mye verdt i et slikt marked. I 2017 kontaktet New York Times-journalisten Paula Span selskapet Abacus Life Settlement og spurte om de ville kjøpe forsikringen hennes.4Paula Span, «Wringing cash from life insurance», The New York Times, 13. oktober 2017. Det ledet til en høflig, men inngående utspørring om alder, om hun røykte eller hadde røykt, sivilstatus, hvor gamle foreldrene hennes var da de døde, hvor mye hun trente, om hun hadde falt eller følt seg svimmel de siste seks månedene. Hun hadde ikke sjans: Abacus’ algoritmer beregnet hennes gjenværende levetid til 280 måneder, altså over 23 år. «Ingen selskaper eller investorer ønsker å vente så lenge før profitten kommer», konkluderte hun. «Men dårlige nyheter fra en kreftlege kan endre det.»

Investorene er imidlertid bekymret for noen helt andre «dårlige nyheter». Marerittet deres er nye behandlinger eller kurer som utsetter øyeblikket da den forsikrede legger inn årene, forlenger perioden med månedlige utbetalinger og gjør antatt sikre investeringer til dollarsluk.

Farer som ikke frister

«Velkommen til byen bygd på viatical settlements», sa Cleve Jones fra Palm Springs i California i et intervju på begynnelsen av 2000-tallet, om en spesiell type forsikringsoppkjøp for folk med en forventet levetid på under to år. Aidssyke som ham, «folk fra alle lag, solgte forsikringen sin og flyttet hit for å dø»‚ fortalte han til journalisten. Men ny behandling på 90-tallet endret alt: «Nå pusser de opp husene sine», sa han lattermildt.5David Groff, «Keeping up with the Jones», POZ, 1. september 2000.

Heldigvis har finansnæringen funnet en måte å sikre seg mot den slags uflaks på. Med «verdipapirisering», som ble kjent for allmuen med subprimekrisen i 2007, kan man samle ulike forsikringskontrakter i porteføljer: bukspyttkjertelkreft og leukemi, diabetes og hjerte- og karsykdom – alle kombinasjoner er mulige. I tillegg til å bestemme ulike risikonivå for ulike forventinger hos investorene, har disse finansproduktene den fordelen at verdien ikke kollapser om vitenskapelige gjennombrudd skulle lede til et nytt medikament mot den ene eller andre sykdommen. Slik kan «dødsporteføljene» kjøpes og videreselges i det uendelige.

Dessverre for europeiske investorer sliter finansinnovasjonen med å krysse Atlanteren. Selv om de europeiske regjeringene i flere tiår tålmodig har uthulet helsevesenet i hjemlandene, er de fortsatt for velfungerende til å skape et marked av forgjeldede syke.

Denis Kessler, tidligere visedirektør for den franske arbeidsgiverforeningen Medef og nåværende direktør for forsikringsselskapet Scor som er med i bransjeorganisasjonen Insurance Europe (som representerer selskaper med 95 prosent av alle europeiske forsikringspremier og som sysselsetter en million arbeidstakere), kritiserer juridiske omgivelser som øker faren for «utvidelse i etterkant av innholdet i langsiktige forsikringskontrakter signert flere år tidligere, spesielt gjennom domsbeslutninger».6Denis Kessler, «Confronting the challenge of long-term care in Europe», CESifo Dice Report, vol. 8, nr. 2, München, sommeren 2010. Oversatt betyr det at investorene i for liten grad beskyttes mot lovendringer som kan øke helsekostnadene når private forsikringsselskaper blir pålagt å dekke nye farer. Dermed er investorene truet av en enda større fare enn vitenskapelige framskritt, nemlig en seiglivet offentlig tjeneste som holder legemiddelprisene nede og kan pålegge forsikringsselskapene å betale for visse helseutgifter. Det får selv de mest risikovillige spekulantene til å miste lysten på døden.

Oversatt av redaksjonen

Sylvain Leder er professor i økonomi og samfunnsvitenskap.

Fotnoter   [ + ]

Få tilgang til hele Le Monde diplomatique og papiravis på døren hver måned for bare 649 kr.

Siste fra USA

0 kr 0
Gå til Toppen