14. mars møttes USM Alger og MC Alger på 5. juli 1962-stadionet i Alger. Supporterne boikottet det kjente lokaloppgjøret. Bare noen hundre supportere fra Ouled el-Bahdja sang «La Casa del Mouradia» da spillerne løp ut på banen. Foto: Ryad Kramdi, AFP / NTB Scanpix.
Algerie Fotball

Supportere mot regimet

Protestene mot regimet i Algerie viser ingen tegn til å avta etter at Abdelaziz Bouteflika gikk av i april. En spydspiss i demonstrasjonene har vært fotball­supporterne, som lenge har brukt tribunene til å kritisere makten.

Posted on

På kvelden 2. april er det feststemning i sentrum av Alger. Etter press fra folket og hæren har Abdelaziz Bouteflika nettopp annonsert at han går av.1Se Akram Belkaïd og Lakhdar Benchiba, «Marionetten i Algerie», Le Monde diplomatique, april 2019. Utenfor Grande Poste, hovedstadens kjente nymauriske bygg, synger folkemengden «La Casa del Mouradia». Sangen har vært protesthymnen helt siden den første fredelige demonstrasjonen mot regimet 22. februar. Bak sangen står supporterne til Union sportive de la Médina d’Alger (USM Alger), en av de største fotballklubbene i landet.

Tittelen henspiller på presidentpalasset i Mouradia i høydene over Alger, og til den spanske tv-serien La Casa del papel («Papirhuset») om en gjeng profesjonelle bankranere. Sangen som er komponert av supportgruppen Ouled el-Bahdja («sønner av Alger»), beskriver i første vers «avsmaken», fortvilelsen til den algeriske ungdommen: «Ved morgengry klarer jeg ikke sove. Jeg tar den [narkotikaen] sakte. Hva er grunnen og hvem har skylden? Vi er lei av dette livet.» Andre vers hudfletter de siste tjue årene under Bouteflika: «I den første [presidentperioden] lot vi det skje, tiåret tok oss.2Det vil si det «mørke tiåret» med borgerkrigen på 1990-tallet. […] I den fjerde døde dukken, men tingene fortsatte som før.»

 

Regimet har skylden

Fotballsanger har en lang historie i Algerie, men de er blitt del av en særegen musikkultur de siste femten årene. Supporterne til Mouloudia Club d’alger (MC Alger) kalles chnawas («kinserne») fordi de er så mange. De har sitt eget band, Torino, som i januar slapp låten «3am Saïd» («Godt nyttår»), en krass kritikk av rettssystemet og et knapt fordekt angrep på Saïd Bouteflika, den avgåtte presidentens bror og nære rådgiver. Supporterne til Union sportive de Madinet el-Harrach (USM Harrach), en klubb i utkanten av Alger, er blitt kjent for pamfletten Chkoun sbabna? («Hvem har skylden?»), som sier rett ut at staten er ansvarlig for de unge algeriernes harde kår.

Ouled el-Bahdja er likevel den mest kjente supportergruppen. Den ble startet i 2010 og har hatt suksess på nett med låten «Quilouna» («La oss være i fred», 2017), som fordømmer korrupsjonen innad i staten, og «Babour ellouh» («Trebåten», 2018), en sang om harrangas, de som forsøker å krysse Middelhavet i hjemmelagde fartøy.

«’La Casa del Mouradia’ oppsummerer hva de fleste unge algeriere synes om regimet», sier USM Alger-supporteren Mehdi Mahloul (17) i forstaden Aïn Benian øst for Alger. «Etter at den ble lagt ut på YouTube i april i fjor har videoen blitt spilt av over fem millioner ganger. På skolen min synger alle den, også jentene. Det var derfor naturlig at demonstrantene begynte å synge låten.»

 

Sosiopolitikk på tribunen

Supporterne til USM Alger hører hjemme i kasbahen i Alger, hovedstadens historiske sentrum hvor den arabisk-andalusiske musikkstilen châabi oppsto. Sjangeren er en viktig inspirasjonskilde for supportersangene, som i tillegg har hentet det sosiale engasjementet fra musikkstilen rai som har sin opprinnelse i Oranie-regionen. Denne fotballsangtradisjonen går tilbake til cupfinalen i juni 1969, da USM Alger-supporterne under navnet «Virage Electric Orchestra»3Kortsiden bak målene, hvor billetten som regel er billigere, blir kalt «Virage», svingen. for første gang sang vers fra algeriske folkesanger under kampen.

Utvandring, narkotika, en autoritær stat, korrupte ledere, hogra (urett og de mektiges forakt) og massearbeidsledighet er i dag tema i sangene. I et land hvor 45 prosent av befolkningen er under 25 år og hvor 29,1 prosent i aldersgruppen 16–24 år er arbeidsledige,4Algeries statistikkbyrå, Alger, september 2018. holder fotballsangene oppe de visnende håp og drømmer til zawali, de unge i fattige strøk.

«Siden uavhengigheten i 1962 har stadionene vært et sted hvor Algeries unge menn har gitt uttrykk for sine sosiale og politiske krav», forklarer fransk-algeriske Youcef Fatès, som underviser på universitetet Paris-Nanterre og er spesialist på algerisk sportshistorie. «Historisk sett har fotballklubbene alltid vært et sted for protest mot makten. De har en sosiopolitisk dimensjon med motstand og kamp mot koloniveldet.»

 

Utløp på stadion

Med fem millioner supportere er MC Alger landets mest populære lag. Helt fra starten i 1921 har klubben inkarnert en antikolonial identitet som landets første muslimske klubb – derav kallenavnet «nestoren». Skremt av de nye klubbene skapt av og for algeriere, påla de franske kolonimyndighetene på 1930-tallet de muslimske lagene en kvote med europeiske spillere i et forsøk på å vanne ut antikolonialismen i fotballen.

Både Yacef Saâdi, FLNs militære leder i Alger under slaget om byen i 1957,5Malek Bensmaïls dokumentar «La Bataille d’Alger», un film dans l’histoire (2017) tar opp Saâdis rolle i denne delen av krigen i Algerie og i innspillingen av Gillo Pontecorvos berømte film Kampen om Alger (1966). og Zoubir Bouadjadj, revolusjonært medlem av Gruppen av 22 – som innledet frigjøringskrigen i 1954 og skapte Front de libération nationale (FLN), spilte for USM Alger. De rekrutterte også krigere herfra. Over førti «frigjøringsmartyrer» kom fra algeriske fotballklubber. FLN startet i april 1958 også et eget uoffisielt landslag, kalt «Uavhengighetselleveren», for å skape oppmerksomhet om frigjøringskampen i utlandet.

Fotballstadionene har alltid vært et sted hvor algerierne har kunnet få utløp for sitt sinne. I kolonitiden sang supporterne religiøse sanger, nachîds, for å vise sin arabisk-muslimske identitet. Etter uavhengigheten sang de berbiske kabylene, hvor de fleste holder med Jeunesse sportive de Kabylie (JSK), sangen «Imazighen» («[Vi er] berbere») som en form for kulturell motstand, slik som under cupfinalen i juni 1977, da de raste mot president Houari Boumediene, som var til stede. President Chadli Bendjedid ble ofte latterliggjort på tribunene på 1980-tallet, før supporterne begynte å rope «Bab el-Oued Chouhada!» («Martyrene fra Bab el-Oued»), til ære for demonstrantene som ble drept i denne bydelen under opptøyene i oktober 1988. Senere skulle tilhengerne av Islamsk redningsfront (FIS) rope «Dawla islamiya» («Islamsk republikk»).

 

Sentrale i den arabiske våren

«På 2000-tallet kom ultraskulturen, med anti-autoritære slagord og mer avanserte sanger. Den forsterket de algeriske tribunenes protestrolle», forteller Fatès. «Mens Bouteflika-klanen klamret seg til makten, var supporterne gnisten som startet opprøret mot regimet som startet 22. februar.»

Ultras betegner en radikal supporterkultur med selvstendige grupper som har egne sanger, bannere og store visuelle tribunearrangementer kalt tifo. Fenomenet dukket først opp i 1968 i et Italia i sosialt opprør, da unge venstreradikale demonstranter tok med seg praksisene fra radikale politiske organisasjoner til stadionene: uavhengighet overfor institusjoner, anonymitetskultur, solidaritet mellom medlemmene og selvfinansiering. De første italienske ultras lot seg også inspirere av navnene på tidens væpnede venstregrupperinger, som AC Milans De røde og svarte brigader eller AS Romas Tupamaros (etter den uruguayanske bevegelsen med samme navn).

Ultras spredte seg til resten av Europa på 1980-tallet og så til Nord-Afrika rundt århundreskiftet gjennom nettet og sosiale medier. I 2002 var Ultras L’Emkachkhines – knyttet til klubben Espérance sportive de Tunis – de første som brakte denne fotballmotkulturen til Afrika. Den spredte seg så til Marokko i 2005, og Algerie og Egypt i 2007. Iblant har supporterne knyttet bånd over Middelhavet. Ultras fra USM Alger holder også med AC Milan, som har samme røde og svarte drakter som det algeriske laget.

Som en selvorganisert og ulydig bevegelse, ble ultras et stort problem for regimene i Nord-Afrika, som så dem som en trussel mot deres autoritet. Politiet slo raskt ned på disse supporterne med vilkårlige arrestasjoner, vold og bevegelsesrestriksjoner.

Med sin organiseringsevne og erfaring med selvforsvar overfor ordensstyrkene, gikk ultras fra Espérance sportive de Tunis og den andre store klubben i Tunis, Club africain, i front under demonstrasjonene i den «tunisiske våren». I februar og november 2011 var det også ultras fra Al-Ahly Sporting Club og Zamalek, de to største klubbene i Kairo, som fysisk forsvarte Tahrir-plassen mot regimets militser (baltagiya) under den egyptiske revolusjonen.

 

Siste ord

MC Algers Verde Leone, som ble startet i 2007, har vært pionerer for ultrasbevegelsen i Algerie. «Navnet på klubben ‘Mouloudia’ viser til Mawlid, feiringen av profetens fødsel», forteller Kacem,6Fornavnene er endret etter forespørsel fra supporterne. et Verde Leone-medlem i trettiårene. «Våre to klubbfarger, grønn og rød, symboliserer islam og martyrenes blod. Vi er bærere av en motstandshistorie formidlet fra generasjon til generasjon. Vi demonstrerer mot regimet hver fredag. Ikke som ultras, men som algeriere.»

Med sine antiautoritære verdier, fellesskapsånd og maskuline kultur, har ultrasbevegelsen trukket til seg mange unge menn, og samtidig gitt en organisert form og en politisk dimensjon til følelsesutløpene på de algeriske tribunene. Under cupfinalen i mai i fjor langet JSK-supporterne med en sjelden voldsomhet ut mot makten, ordensstyrkene og daværende statsminister Ahmed Ouyahia. Noen måneder senere deltok supporterne i ungdommenes protestmarsjer i godt organiserte grupper med sitt lags drakter og ropte slagord mot regimet. Det gjorde inntrykk på mange algeriere. Siden protestene brøt ut har de ulike ultrasgruppene i Alger også erklært seg som khawa («brødre»); de har satt parentes om den sportslige rivaliseringen og forent seg mot regimet.

14. mars møttes USM Alger og MC Alger på 5. juli 1962-stadionet i Alger. Lokaloppgjøret – begge klubbene hører hjemme i kasbahen og Bab el-Oud – er kjent verden over for stemningen på tribunen og spektakulære tifoer.7De ble blant annet portrettert i dokumentaren til Théo Schuster (sammen med Éric Cantona), Looking for Alger, 2016. Men om morgenen på kampdagen annonserte en anonym løpeseddel på veggene i byen stemplet med MC Alger: «Du kan ikke gå i bryllup når moren din er syk. […] Boikott tribunene for landet og for klubben. Vi ber alle supportere finne sammen og ikke la noen idé splitte oss. Vi vil støtte morgendagens Algerie i gata.»

Da kampen ble blåst i gang var tre fjerdedeler av de 80 000 plassene tomme – noe som aldri tidligere har skjedd. Bare noen hundre supportere fra Ouled el-Bahdja sang «La Casa del Mouradia» da spillerne løp ut på banen. «Vi droppet tifoen, for staten har misbrukt det flotte tribunelivet under tidligere oppgjør for å gi et forvridd bilde av landets sosiale realitet», sier en av Ouled el-Bahdjas grunnleggere. «Fotball får ikke være et middel til å hypnotisere og distrahere folket.» De fem siste minuttene i kampen ble fylt med slagord mot regimet, samt støtte til palestinerne, fra begge sider av tribunen.

USM Algers eier og direktør siden 2010, Ali Haddad – som aldri har blitt akseptert av klubbens supportere, er varetektsfengslet etter å ha forsøkt å flykte til Tunisia. Den søkkrike forretningsmannen med bånd til Bouteflika-klanen og leder for Forum for bedriftsledere (FCE) inntil han gikk av 28. mars, var i 2015 innblandet i en stor korrupsjonsskandale knyttet til byggingen av en motorvei mellom øst og vest i Algerie. Låten «Ultima Verba» («Siste ord»), som Ouled el-Bahdja la ut på nett i februar få dager før den første marsjen mot regimet, varsler: «Tiden er vår. Staten vil falle sammen med de som har bygd motorveien.»

Oversatt av redaksjonen

Mickaël Correia er journalist. I Algerie for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Algerie

Gerontokratene

Syke og fraværende ledere i Algerie, Marokko og Tunisia fører til rykter

0 kr 0
Gå til Toppen