Demonstrasjon mot privatisering av vannkraftverkene, i Saint-Egrève in Isère, 15. juni. FOTO: NICOLAS LIPONNE, ZUMA PRESS / NTB SCANPIX.
/

Kampen om vannet

Den offentlige driften av Frankrikes vannkraftressurser har lenge vært et gode for landets økonomi og for miljøet. Nå har EU-kommisjonen bestemt at de må privatiseres.

Det eneste synlige bygget i horisonten over Montézic sørvest i Frankrike er ruinborgen Valon fra 1100-tallet på en høyde. I en trang servicebil med fire ingeniører fra det statseide Électricité de France (EDF), Europas største kraftprodusent, kjører vi ned i en hule. Åtte hundre meter nedenfor i den kunstige hulen står fire turbingrupper klare til å produsere strøm med vann fra elva Truyère. Turbinene kan startes på under to minutter og produsere like mye strøm som en atomreaktor. «Det er som om du plutselig stanset Seinen i Paris og sa til den: ‘Jeg skal pumpe deg opp til toppen av Eiffel-tårnet’», forklarer Benoît Desaint, EDFs produksjonsdirektør i det midtre Frankrike.

Et pumpekraftverk som Montézic kan ikke bare produsere strøm på minuttet, det kan også snu turbinene og lagre energi til perioder med stor etterspørsel. «I helgene, når forbruket vanligvis er lavt, blir vannet fra magasinet under pumpet opp og lagret i magasinet over», forklarer Denis Cambon, turbinsjef i Montézic. Pumpekraftverk gir litt mer fleksibilitet til Frankrikes kraftforsyning, hvor over 70 prosent av strømmen kommer fra langt mindre fleksible atomkraftverk, som for eksempel ikke kan stanses på natten.

Vannkraft er den fremste fornybare energikilden, med inngrep i naturen som den største ulempen. I Frankrike kommer tolv prosent av strømmen fra vannkraft. Montézic er ett av elleve vannkraftverk EDF driver i Truyère-dalen. Alle er gjenstand for bitter strid mellom den franske regjeringen, som eier dem, og EU-kommisjonen som krever at de må konkurranseutsettes, i likhet med fire hundre andre demninger, de fleste drevet av EDF, som fortsatt kontrollerer 83 prosent av Frankrikes vannkraftkapasitet. Av de resterende vannkraftverkene drives tolv prosent av Compagnie nationale du Rhône (CNR) og to prosent av Société hydroélectrique du Midi (SHEM), som begge har Engie (tidligere GDF Suez) som hovedeier, og resten av en rekke lokale foretak.1Engie eier 49,7 prosent av CNR, Caisse des dépôts eier 33,2 prosent, mens 16,8 prosent eies av kommuner og andre lokale instanser. SHEM eies fullt og helt av Engie. «Misbruk av markedsmakt», roper nyliberalistene i Paris og Brussel.

Kjettersk motstand

EDF oppsto etter at Frankrike nasjonaliserte strøm- og gassproduksjonen i 1946. Siden 1990-tallet har det statlige foretaket blitt stadig mer utarmet av lover utformet i Brussel og iverksatt i Paris. I 1993 vedtok regjeringen til sosialisten Pierre Bérégovoy den såkalte Sapin-loven som reduserte varigheten til tjenestekonsesjonskontrakter og innførte krav om utlysning og konkurranseutsetting. I 2004 ble EDF gjort til et aksjeselskap og det kunne dermed i prinsippet ikke lenger unndra seg konkurranse når en vannkraftkonsesjon løp ut. Men enn så lenge har privatiseringen blitt blokkert på ulikt vis.

22. april 2010 annonserte daværende miljø- og energiminister Jean-Louis Borloo at 51 forfalte konsesjoner, som til sammen utgjorde 20 prosent av den franske vannkraften, skulle fornyes med anbudsutlysning. Men François Fillons regjering nølte mellom påbudene fra Brussel og den resolutte motstanden fra fagforeningene i EDF og utlyste aldri konsesjonene. «Nicolas Sarkozy og François Fillon overholdt ikke sitt løfte til EU-kommisjonen om å åpne demningene for konkurranse i bytte mot bevaring av regulerte kraftpriser», sier Marc Boudier, lederen for Frankrikes forening for uavhengige strøm- og gassprodusenter (Afieg), kraftnæringens største pressgruppe, med flere datterselskap av store europeiske kraftkonsern som medlemmer.

Miljøvernminister i 2012–2013, Delphine Batho, gikk imot konkurranseutsettingen og sa også at hun ønsket et offentlig vannkraftforetak. Liberalerne gikk umiddelbart til motangrep. Batho ble irettesatt av finansminister Pierre Moscovici – som nå er EUs finanskommissær – og ga opp sitt kjetterske prosjekt om en delvis nasjonalisering. Hun sitter nå i parlamentet for partiet Génération Écologie, som hun leder, og gir følgende kommentar om de franske regjeringenes handlinger de siste tjue årene: «Frankrike har ikke tatt opp kampen, eller gjort det ekstremt slapt, for å bevare en offentlig kontroll over vannkraften. Den franske staten gjemmer seg bak EU-kommisjonen, men det er den selv som insisterer på lovverket som strekker seg tilbake til Sapin-loven.»

Mer diplomatisk

EU-kommisjonen krever at utløpte konsesjoner med «glidende frister» (det vil si at de automatisk forlenges) for et trettitalls kraftverk skal fornyes med anbudsutlysning umiddelbart. 7. mai sendte kommisjonen en formell beskjed til åtte medlemsland og påpekte blant annet at «både lovgivningen og praksisen til de franske og portugisiske myndighetene bryter med EU-retten».

I et tidligere brev, sendt 22. oktober 2015, mente EU-kommisjonen at bevaringen av status quo skapte en «ulikhet i muligheter mellom økonomiske aktører i tilgangen til vannressurser for kraftproduksjon og lar EDF bevare eller styrke sin dominerende posisjon i Frankrikes strømmarked».

Det stemmer ikke, innvender sosialisten Marie-Noëlle Battistel, som er nestleder i nasjonalforsamlingens finanskomité: «EDF taper 100 000 kunder i måneden til andre leverandører. Dessuten blir fornybar energi stadig viktigere, og bare åtte–ti prosent av nye anlegg blir gitt til EDF». I en parlamentsrapport fra 2013 skriver hun også at «konkurranseutsettingen innebærer intet mindre enn å utslette et århundre med helhetlig industri- og energipolitikk. Er det enighet om det, har det vært en debatt i parlamentet, om et så avgjørende strategisk valg? Nei, saken er blitt forbigått i stillhet, under påskudd om at EU-retten må følges slavisk på bekostning av allmenninteressen.»2«Rapport d’information sur l’hydroélectricité», Den franske nasjonalforsamlingen, Paris, 7. oktober 2013.

I januar i fjor foreslo daværende miljøminister Nicolas Hulot, som trakk seg i september i protest mot regjeringens miljøpolitikk, for EU-kommisjonen at ingen operatør skulle få lov til å ha mer enn to tredjedeler av konsesjonene i et område, uansett om operatøren gir et mer konkurransedyktig tilbud enn de andre. «Forslaget var åpenbart utformet for å begrense EDF, som i dag har konsesjoner i de fleste dalene», sier Fabrice Coudour fra fagforeningen CGT. Ledelsen i EDF kritiserte forslaget i mer diplomatiske termer, siden staten ennå eier 83 prosent av selskapet. «Vi ber om at anbudskonkurransen blir rettferdig, og særlig at EDF skal få konkurrere om sine nåværende konsesjoner», sier Yves Giraud, direktør for vannkraft.

Lang levetid

De franske demningene ble bygd med offentlige midler, og er for lengst blitt nedbetalt. Dermed er de ekstremt lønnsomme, og det vekker ikke uventet appetitten til både franske og utenlandske investorer. Ifølge parlamentsrapporten Battistel var med på å lage, har de franske vannkraftverkene et brutto driftsoverskudd på 2,5 milliarder euro i året. Trekker man fra investeringer og kapitalkostnader er fortjenesten rundt 1,25 milliarder i året.

Med en kapasitet tilsvarende to atomreaktorer er kraftverkene i Truyère-dalen blant Frankrikes mest lønnsomme. Fra utkikkspunktet Bousquet kan man se elva bølge seg gjennom dalen mot demningen Sarrans, den eldste i dalen. «Inspeksjonen ved siste nedtapping i 2014 viste at demningen har vært intakt siden den ble satt i drift i 1934. Disse godt vedlikeholdte konstruksjonene har en svært lang levetid», sier Desaint.

Konsesjonene til Sarrans og kraftverket i Brommat løp ut i 2012. Ni andre løper ut mellom 2021 og 2037. Regjeringen ønsker å slå de elleve konsesjonene sammen til én og forlenge EDFs drift, mot at EDF forplikter seg til å investere én milliard euro. Loven om energiovergang som miljøminister Ségolène Royal fikk vedtatt i august 2015 fredet prinsippet om konkurranseutsetting, men åpner samtidig unntaksvis for en slik konsesjonsforlengelse. Og det er på nettopp dette punktet Brussel arresterer Frankrike, og viser hvor lite EU bryr seg om at vannet har flere bruksområder.

Hensyn til turismen

Demningene har en økonomisk nytte langt utover kraftproduksjonen. De bidrar blant annet til irrigering, hindrer oversvømmelser og trekker til seg turister og fiskere. I en avtale fra 1989 forpliktet EDF seg for eksempel til å forsyne elva Lot med 33 millioner kubikkmeter vann på sommeren for å gjøre tidligere tiders tørkeperioder til en saga blott. For det betaler de fem departementene elvene renner gjennom 18,9 millioner euro til EDF. «En nokså liten sum», innrømmer Serge Bladinières, leder for interdepartementale samarbeidet i Lot-bassenget. «EDF slipper ut mer vann når vi ber om det uten å kreve ekstra betaling. Hvis det åpnes for konkurranse vil et privat selskap kreve et overskudd på enhver tjeneste som ikke inngår i konsesjonsbestemmelsene», mener lokalpolitikeren.

Konsesjonsbestemmelsene fastsetter konsesjonshavernes plikter og rettigheter, men det er vanskelig å forutse alle situasjoner. Uansett hvor detaljerte avtalene er klarer de for eksempel ikke å forutse følgene av klimaendringene. «Med sine hærskarer av advokater vil de private aktørene alltid klare å finne et påskudd for å ta godt betalt for ethvert avvik fra konsesjonsbestemmelsen», advarer Frédéric Pinatel, Europa- og internasjonalt ansvarlig i gruve- og energiforeningen i fagforbundet Force ouvrière.

Leder for det kommunale samarbeidet i Matheysine i Isère, Joël Pontier, er opptatt av at EDF skal få videreført sine konsesjoner i dalen Drac sør for Lyon. Den kunstige innsjøen Monteynard er et populært sted for seiling med flere tusen tilreisende fra hele Europa hver sommer. EDF garanterer høy vannstand i tørketiden med vann fra magasinet Sautet som ligger oppstrøms for innsjøen, hvor konsesjonen løp ut i 2011. Også her har EDF tatt hensyn til turismen. «En privat aktør utelukkende drevet av profitt vil garantert ta betalt for vannstanden på sommeren», sier Pontier som frykter konflikter om EDF mister sine mest lønnsomme konsesjoner.

Usikker framtid

Det franske systemet baserer seg også på en optimal koordinering av vannkraftverkene i samme vassdrag, noe som er mulig nettopp fordi alle magasinene, bortsett fra i departementet Dordogne nord for Toulouse, er styrt av samme konsesjonsinnehaver. Men vann som sendes inn i turbinene når etterspørselen er på sitt høyeste blir solgt dyrere enn den som produseres når etterspørselen er lav. Hvordan være sikker på at operatørene fortsetter å levere strøm i disse mindre lønnsomme tidene og sette forsyning foran profitt?

Fram til 2023 vil en tredjedel av de franske vannkraftkonsesjonene løpe ut.

Afieg avfeier innvendingen: «Alle produsentene tilknyttet det franske strømnettet er lovpålagt å stille hele kapasiteten sin til disposisjon. De vil dermed bidra på samme måte som dagens konsesjonsinnehaver.» En detaljert rapport fra fagforeningen Sud Énergie antyder likevel at det ikke alltid er tilfellet. Et eksempel er tvisten om nedkjølingen av atomkraftverket Bugey i Ain. I 2001 måtte EDF gi driften av vannkraftverkene i regionen til CNR – som bygde dem – men EDF ønsket å bevare en konstant vannføring for å kjøle ned sine atomreaktorer. «Flere ganger på fredagsnettene, når salgsverdien av megawattimer er lav, reduserte CNR vannførselen fra demningen i Génissiat […], noe som medførte stopp i blokk 2 og 3 i atomkraftverket», forteller EDFs regionalleder på den tiden, Jean Fluchère, i rapporten. I 2003 fikk EDF et tillegg i konsesjonskontrakten som garanterte permanent 140 kubikkmeter vann i sekundet – mot betaling.

Engie, som er kandidat til å ta over EDF-konsesjonene, må også levere anbud på flere av demningene selskapet driver. «Prioriteringen er å åpne markedet, ikke å svekke den fremste konkurrenten [til EDF]», sier Gwenäelle Huet, direktør i Engie, som fånyttes har bedt regjeringen forlenge selskapets konsesjon i Ossau-dalen i Pyreneene, som løp ut i 2012, i bytte mot å bygge et pumpekraftverk. «Ossau-dalen står for en tredjedel av omsetningen til SHEM [heleid av Engie]. Mister vi konsesjonen er selskapets framtid usikker», sier Olivier Marfaing ved Artouste-demningen, den høyeste demningen i dalen på to tusen meters høyde.

Urolige fagforeninger

I hele dalen er de ansatte i SHEM bekymret. «Nei til konkurranseutsetting av vannkraften!» står det på et banner foran kraftverket Hourat i Laruns. Det er hengt opp av CGT og gjenspeiler i stor grad holdningen til de som jobber her, også ledelsen. Her blir jeg tatt imot av en minidelegasjon fra fagforeningen. «Nå er det et møte om konsesjonene, som hver mandag de siste tre ukene. 45 ansatte her frykter de vil bli sendt bort», sier CGT-tillitsvalgt Claude Etchelamendy. Hvis demningen får ny operatør vil arbeiderne her, som har ansvaret for vedlikeholdet av alle SHEM-demningene, overføres til et annet anlegg.

Selv om den franske regjeringen nekter å forlenge Engies konsesjon i Ossau, har den likevel vært svært imøtekommende overfor selskapet. Regjeringen har gått med på å forlenge SHEMs konsesjoner i Dordogne-dalen til 2048 imot vedlikehold og oppgraderinger. CNR har fått forlenget konsesjonen for sine 18 demninger fra 2023 til 2041, i bytte mot investeringer på 500 millioner euro.3«Projet de prolongation de la concession du Rhône, synthèse du dossier de concertation» (PDF), det franske departementet for grønn og solidarisk overgang, Paris, 19. april 2019.

Regjeringen har ikke vist samme velvilje overfor EDF, som jobbet intenst for en samkjørt videreføring av konsesjonene i Rhône for CNR og Truyère for seg selv. I et brev fra 19. juni i fjor advarte EDF-direktør Jean-Bernard Lévy statsministeren mot konsekvensene av et slikt valg: «EDF har inntil nå drevet konsesjonene som har blitt gitt som en helhet. Utviklingen i saken kan få EDF, som må handle som en rasjonell aktør på det økonomiske planet, til å trekke seg ut av driften av konsesjoner som har løpt ut eller snart løper ut, hvis de skader selskapet økonomisk.»

Ideen om at konkurranseutsetting alltid er fordelaktig bør revurderes.»
Julien Aubert, nestleder i Les Républicains

Blant konsesjonene som skader EDF økonomisk nevnes ofte Chambon i Isère, en buedemning rammet av såkalt betongsyke. «Demningen er ikke lønnsom i det hele tatt», sier Alexandre Grillat, nasjonalsekretær for fagforbundet CFE-CGC Énergie. Fagforeningene er imot nedbyggingen av EDF. De frykter at de minst lønnsomme demningene vil rammes av kutt og er urolige for aldrende demninger med flere millioner kubikkmeter vann nær store byer eller atomanlegg.

«Landet må våkne»

Selv om EDF bruker 400 millioner euro hvert år på sikkerhet, har selskapet ikke alltid oppført seg eksemplarisk på området. Fagforeningen Sud Énergie har vist at selskapet har kuttet radikalt i vedlikeholdsbudsjettene sine etter at EUs elektrisitetsdirektiv liberaliserte kraftsektoren i 1996. Det fikk konsekvenser 29. januar 2006, da en damluke i demningen Tuilières i Dordogne brast og slapp ut fem millioner kubikkmeter vann, heldigvis uten å ta noen liv.

«Å sikre bare den kostet halvparten av vedlikeholdsbudsjettet på den tiden. Dermed vet vi hva det kan føre til hvis vedlikeholdsbudsjettene reduseres når økonomi trumfer sikkerhetshensyn», sier Jean-François Astolfi.4Sitert i rapporten fra Sud Énergie, «Paroles d’expert·e·s d’EDF Hydraulique» (PDF),16. mai 2018. Han var produksjonsdirektør da ulykken skjedde, og utarbeidet planen «Super Hydro» som satte sikkerhet i sentrum. Vil lønnsomhet vinne foran sikkerhet hvis demningene konkurranseutsettes?

Fram til 2023 vil en tredjedel av de franske vannkraftkonsesjonene, det vil si 150 demninger, løpe ut. Minister for grønn og solidarisk overgang, François de Rugy, har antydet at konkurranseutsettingen vil starte til høsten.5Debatt i det franske senatet, Paris, 15. januar 2019. Men regjeringen kan komme til å møte massiv motstand i parlamentet. Hubert Wulfranc fra det franske kommunistpartiet tok 5. april initiativ til en resolusjon som krever at regjeringen ber EU-kommisjonen om å unndra vannkraftsektoren fra konkurranse, slik Tyskland gjorde etter store folkeprotester. 113 parlamentsmedlemmer (av 577), fra alle partiene, signerte resolusjonen. «Ideen om at konkurranseutsetting alltid er fordelaktig bør revurderes. Det er viktig at parlamentet tar tak i vannkraftspørsmålet og går til kamp mot Brussel. Landet må våkne», sa Julien Aubert, nestleder i det konservative partiet Les Républicains, som vanligvis er for økonomisk liberalisme på de fleste områder, på en felles pressekonferanse med undertegnerne.

Oversatt av redaksjonen

David Garcia er journalist.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Venstredilemma i Danmark

Neste sak

Unesco-paradokset

Andre saker om Energi

0 kr 0