Hvem valgte Ursula von der Leyen?

Hetebølgen i juli må ha vært gudesendt. Ekstremvarmen vendte effektivt oppmerksomheten bort fra en annen brennbar hendelse, som er vel så avslørende for en annen av dagens kriser, nemlig demokratiets. Mens svetten rant fikk få europeere med seg at den politiske retorikken de har blitt matet med i minst tre år ble sprengt i filler. Men pressen var opptatt med andre saker, og hadde tilsynelatende ikke noe hastverk med å opplyse om det.

Flere hundre millioner europeiske velgere har blitt ført bak lyset av en svart/hvitt-fortelling om at politikken i EU generelt og EU-valget 26. mai spesielt dreier seg om en politisk kamp mellom liberalere og populister. Men 2. juli, etter at valget til EU-parlamentet var unnagjort, anbefalte unionens stats- og regjeringsledere på et EU-toppmøte at den tyske kristeligdemokraten Ursula von der Leyen skulle bli leder for EU-kommisjonen. Ideen kom visstnok fra Emmanuel Macron. Forslaget ble naturligvis tatt godt imot av forbundskansler Angela Merkel, men også av Ungarns statsminister, Viktor Orbán.

Avstemningen ligner lite på eventyrene de veloppdragne europeerne daglig blir fortalt.

Helt siden Macron ble valgt til Frankrikes president har han sverget på at han aldri vil gi etter for nasjonalistene og populistene, for deres «triste lidenskaper» og «ideer som en rekke ganger har tent bål som kunne ha fortært Europa». Han har også uttalt at de «lyver til folket og «lover hat»,¹ og vært ubeskjeden nok til å utfordre to av disse brannstifterne, Italias innenriksminister Matteo Salvini og nevnte Orbán: «De gjør rett i å se meg som deres hovedmotstander.»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Da EU-parlamentet godkjente stats- og regjeringsledernes valg av kommisjonsleder 16. juli forduftet retorikken fra valgkampen – om «progressive» mot nasjonalister – og viste et helt annet politisk landskap. Noen sosialister i EU-parlamentet stemte mot Von der Leyen (spesielt de franske og de tyske), mens andre stemte for (de spanske og portugisiske). De sistnevnte fikk også selskap av de polske nasjonalistene og Orbáns EU-parlamentarikere. Det vil si de samme som den franske nasjonalisten Marine Le Pen kurtiserte noen dager i forveien for å danne en felles blokk i EU-parlamentet. Det endte til slutt med at Macrons kandidat ble valgt til kommisjonsleder med et flertall på bare ni stemmer, med støtte fra blant andre 13 Orbán-tro ungarske parlamentarikere og 14 «populister» fra Femstjernersbevegelsen, som da var alliert med Salvini.

Denne avstemningen ligner lite på eventyrene de veloppdragne europeerne daglig blir fortalt. Likevel kan vi være trygge på at når temperaturen synker igjen på kontinentet, vil de fleste journalistene fortsette å gjenta til det kjedsommelige de kunstige kategoriene Macron har kokt i hop for dem.