TOPSHOT - A wall graffiti depicting Indian National Congress (INC) party leader Rahul Gandhi (L) and Prime Minister Narendra Modi of Bharatiya Janata Party (BJP) in a tug of war over India is seen in Mumbai on April 28, 2019. - Indians will exercise their franchise in the fourth phase of voting on April 29 in the country's marathon election which started on April 11 and runs through to May 19 with the results to be declared on May 23. (Photo by Indranil MUKHERJEE / AFP)

Preke for verden eller endre den

Dagens politikk blir stadig mer preget av skandaler og en retorikk der moralisme har erstattet ideologisk debatt.

I 2017 forduftet François Fillons muligheter til å bli Frankrikes president da det ble avslørt at kona hans hadde fått lønn for en fiktiv jobb i parlamentsstaben hans. I fjor ble Brasils tidligere statsleder Luis Inácio «Lula» da Silva nektet å stille i presidentvalget etter at han ble siktet for å ha tatt imot bestikkelser. Tidligere i år gikk François de Rugy av som Frankrikes miljøvernminister etter at pressen avslørte at han hadde servert hummer og dyr champagne til venner på statens regning. Fra Paris til Brasília, fra London til Seoul, preges politikken stadig mer av skandaler. Nylig kalte pave Frans korrupsjon «en ødeleggende kreft som skader samfunnet».1Carol Glatz, «Corruption is a devastating cancer harming society, pope says», National Catholic Reporter, 18. mars 2019. Og emnet opptar så mange så mye at FN har erklært 9. desember for den internasjonale dagen mot korrupsjon, to dager etter den internasjonale luftfartsdagen og to før den internasjonale fjelldagen.

Alle sier de er imot korrupsjon, men begrepet kan bety så mangt. Forskeren Anastassiya Zagainova har vist at det brukes om både «brudd på straffeloven som angir en bestemt atferd og strafferammen for denne (aktiv og passiv korrupsjon, innblanding, underslag, hindring av like muligheter i offentlige anbud)» og «sosialt tvilsom atferd som det ikke finnes noen klar straff for (lobbyvirksomhet, skatteunndragelse, opprettelse av postboksselskaper i skatteparadis, rolleblanding)».2Anastassiya Zagainova, «La corruption institutionnalisée: un nouveau concept issu de l’analyse du monde émergent», doktorgradsavhandling i økonomi, forsvart 27. november 2012 ved Universitet i Grenoble.

Hvis et amerikansk selskap vil påvirke politikere trenger det ikke å gi penger under bordet. Siden høyesterettsdommen «Citizen United» i januar 2010 har det vært fullstendig lovlig for alle og enhver å gi så mye penger de vil til sine politikeres valgorganisasjoner. Slike pengegaver er forbudt i en rekke land, men i USA har høyesterett bestemt at det handler om ytringsfrihet. Ifølge en rapport fra Sunlight Foundation ga de to hundre mest politisk aktive amerikanske selskapene donasjoner for over 5,8 milliarder på føderalt nivå mellom 2007 og 2012. I samme periode fikk de fordeler verdt 4400 milliarder dollar i form av subsidier, fritak og skattekutt.3«’Fixed fortunes’: Corporate donors spent $5.8B on political influence, received $4.4T in financial benefits», Sunlight Foundation, Washington DC, 17. november 2014.

Det er fristende å endre loven i stedet for slik atferd. Amerikanske selskaper som ønsker å få innpass i fattige land får derfor lov til å foreta «tilretteleggingsbetalinger», facilitating payments, for å få fortgang i administrative prosedyrer, få tillatelser eller havne øverst i bunken. Anklagede som har midler til det kan også stanse rettssaker ved å inngå forlik med motparten. Den uklare grensen mellom korrupsjon og lovlig aktivitet virker dermed overlatt til vilkårlige lover og tankegangen som ofte ligger til grunn for disse, nemlig å legalisere de mektiges handlinger, mens ugjerningene til de nederst på samfunnsstigen skal straffes hardt.

Korrupsjon vies vidt forskjellig oppmerksomhet alt etter hvor det skjer og i hvilken del av samfunnet. Oppmerksomheten har også variert over tid. Mellom 1981 og 1990 publiserte de franske dagsavisene Le Figaro, Le Monde og Libération 2630 artikler som på et eller annet vis handlet om korrupsjon. Et tiår senere var antallet doblet.4Beregninger utført av Chloé Bonafoux. Hadde en korrupsjonsepidemi rammet verden?

Roten til ondet

I en studie fra 2004 gir forskerne Catherine Fieschi og Paul Heywood en annen forklaring, nemlig at den politiske debatten endret seg etter at kommunistregimene kollapset på begynnelsen av 1990-tallet:

«Partiene som tidligere hadde sanket stemmer med utgangspunkt i ideologi, men likevel deltok i korrupte aktiviteter, måtte endre taktikk. Partiprogrammene som tidligere kjennetegnet og skilte høyre og venstre er blitt stadig likere, mens presset på å vise styringsdyktighet i et stadig mer gjensidig avhengig politisk miljø har ført til en vektlegging av teknokratiske snarere enn ideologiske løsninger. Derfor har den politiske konkurransen flyttet seg. I stedet for stadig mer fruktesløse ideologiske krangler har partiene tydd til å kaste korrupsjonsanklager mot hverandre.»5Catherine Fieschi og Paul Heywood, «Trust, cynicism and populist anti-politics», Journal of Political Ideologies, vol. 9, nr. 3, Abingdon-on-Thames (Storbritannia), oktober 2004.

Denne endringen viste seg å være et lykketreff for de store mediene. Med skandalene kunne de motbevise anklagene om at de var i lommene på elitene: For de som avslørte de mektiges udåder kunne jo ikke være deres servile tjenere.

Men korrupsjonstemaets seiersgang siden 90-tallet henger også sammen med en større ideologisk endring. Uten den alternative politiske modellen Østblokken representerte ble den vestlige motsatsen, ifølge dens forsvarere, den eneste mulige og selve inkarnasjonen av alt fornuftig. I korridorene til Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken dukket ordet governance, styring, opp: ideen om en teknokratregjering med eksperter som jobbet for alles ve og vel. Dermed var overgang til frihandel eller kapitalisme ikke lenger et politisk valg for landene i sør og de tidligere østblokklandene, men en forutsetning for god styring.

Siden korrupsjon var skadelig for selskaper som ville inn i utviklingsland, la de nyliberale institusjonene problemet under lupen og identifiserte raskt roten til ondet: manglende frihandel. «Ved å heve vareprisene over markedspris kan handelshindringer lede bedriftsledere til å bestikke seg til unntak eller spesialbehandling», var argumentet, her gjengitt av forskeren Strom C. Thacker.6Strom C. Thacker, «Democracy, economic policy, and political corruption in comparative perspective», i Charles H. Blake og Stephen D. Morris (red.), Corruption & Democracy in Latin America, University of Pittsburgh Press, 2009. Snart skulle de internasjonale organisasjonene sette liberalisering og kamp mot korrupsjon som betingelse for sin økonomiske hjelp. Transparency International – en ikke-statlig organisasjon som ble grunnlagt to år etter Sovjetunionens sammenbrudd av et tidligere medlem av Verdensbanken og alltid er til stede når korrupsjon skal måles – ser korrupsjon utelukkende som et problem i offentlig sektor. Bedriftene er per definisjon ikke berørt.

Det skitneste partiet

Mexico på 1980-tallet og Russland i tiåret etter viste at markedsøkonomien – og privatiseringene den krever – ikke fjerner samrøre og penger under bordet. Men det betød lite for de som med Francis Fukuyama mente at Sovjetunionens kollaps innvarslet historiens lykkelige slutt. I fortellingen deres hadde de politiske kompassene blitt erstattet av moralske. Dermed bevarte elitene sin ideologi, men de formulerte den nå i et moralsk språk. Der de tidligere hadde snakket om kapitalisme, handlet det nå om økonomisk frihet. Der USA i tiåret før hadde sendt soldater til Grenada for å slåss mot kommunismen,725. oktober 1983 invaderte USA den karibiske øya Grenada for å styrte den sittende venstreregjeringen. ble den amerikanske hæren nå sendt ut for å forsvare menneskerettighetene.

I Brasil blir venstresiden ikke lenger presentert som en valgmotstander, men som en fiende med en politikk som truer all hederlighet. To professorer har beregnet at 95 prosent av artiklene om korrupsjon i forkant av presidentvalgene i 2010 og 2014 handlet om Arbeiderpartiet (PT) og 5 prosent om det konservative partiet PSDB8João Feres Júnior og Luna de Oliveira Sassara, «Corrupção, escândalos e a cobertura midiática da política», Novos estudos, São Paulo, juli 2016. som Brasils valgmyndigheter på samme tid kalte «det skitneste»9«PSDB é o partido mais sujo do Brasil, revela ranking da justiça eleitoral», Pragmatismo Politico, 9. september 2012. i landet. En slik dekning leder gradvis til at man ikke lenger forbinder korrupsjon med bestemte politikere, men med den politiske strømningen de representerer. Pengene uærlige ledere har underslått og pengene som blir brukt til å bedre levekårene for de «late» fattige blir puttet i samme bås. For dreier det seg ikke i begge tilfeller om et ufortjent – og dermed umoralsk – sugerør ned i statskassen? Slik kunne Brasils nye høyreekstreme president Jair Bolsonaro i valgkampen love å bekjempe korrupsjon i landet ved å «rense Brasil for moralske og ideologiske synder»10 Vinicius Torres Freire, «A revolução moral de Bolsonaro», Folha de S. Paulo, 2. januar 2019. som han knytter til PT.

Viljen til å vinne fram

De mange skandalene de siste årene synes å ha overbevist deler av venstresiden om at verden ikke ville vært så verst hvis vi bare blir kvitt svindel, fusk og korrupsjon. Disse aktivistene har byttet ut sine politiske mål med moralske og dermed blitt til en ny type aktivister. Tidligere kjempet de, nå er de indignerte. Tidligere laget de organisasjoner for å ta makten, nå signerer de underskriftskampanjer og ber folk være snillere, mer tolerante, mindre rasistiske, mer miljøvennlige, mer likestilte. De brydde seg ikke om at De Rugy var miljøvernminister i en regjering som bidrar til å forverre klimakrisen med sin økonomiske politikk, men gikk av hengslene da han brukte offentlige midler på en dyr hårføner. Og siden moralisme krever at man selv oppfører seg slik man forventer at andre skal gjøre, mener disse aktivistene at det er viktigere å være anstendig, rettferdig og snill, enn å nå målene.

Denne holdningen får konsekvenser for hvordan de politiske kampene blir organisert. Det viste et kurs det franske fagforbundet CGT holdt for sine nyvalgte representanter i 2014. Et nytt medlem som jobbet på et stort hotell, ble bedt om å ta ordet for å fortelle om sitt syn på fagforeningsarbeidet: «For meg er det viktigste å ikke systematisk velge side, men å være upartisk.» Kurslederen svarte: «Vås. Tror du at HR-direktøren din i en arbeidskonflikt vil spørre seg selv hva som er rettferdig og upartisk? Politikken er en side mot en annen: Din side, som fagforeningsrepresentant, er arbeidstakernes.»

Sanskulottene i den franske revolusjonen, Paris-kommunen i 1871 og arbeiderbevegelsen i Frankrike i 193611 Store demonstrasjoner dette året førte til en rekke sosiale framskritt, blant annet betalt ferie, kollektive lønnsforhandlinger og retten til å streike. kjempet ikke mot korrupsjon, men mot pengemakten. De ble ikke drevet av et ønske om å oppføre seg eksemplarisk, men av viljen til å vinne fram. Venstresiden oppsto ikke for å preke, men for å endre verden.

Oversatt av redaksjonen

Benoît Bréville og Renaud Lambert er redaksjonsmedlemmer i franske Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Default thumbnail
Forrige sak

Korrupt atferd

Neste sak

En spesiell dag i noen unge newyorkeres liv

Andre saker om Politikk

Default thumbnail

Falskmyntnere

Når EU-parlamentet skriver historien i stedet for historikerne. Vestlige ledere og intellektuelle

Frihandel med kanon

Den økonomiske liberalismens globale talerør er imot statlig innblanding, men ikke når

0 kr 0