Katolsk reformvegring

Mange progressive katolikker hadde store forventninger til Frans etter valget i 2013, men nå stuper populariteten hans. Tross fagre løfter om store reformer av en skandaleridd kirke, er det lite som tyder på at Frans er løsningen på kirkens mange problemer.

Den katolske kirke har de siste tiårene opplevd en stri strøm av kriser. Seksuelle overgrep mot tusenvis av mindreårige – og kirkeledelsens feilslåtte håndtering av problemet – er klart verst, men slett ikke enestående. I tillegg kommer blant annet Vatikanbankens gjentatte ulovlige finansoperasjoner og pave Benedikt XVIs forsoningsframstøt overfor den holocaust-fornektende biskopen Richard Williamson fra det erketradisjonalistiske St. Pius X-broderskapet. I Norge har det blitt avdekket omfattende juks med medlemslister i 2011–2014 for å blåse opp tilskuddene fra stat og kommune.

Skandalene har ført til masseutmelding og stadig flere passive medlemmer. I Vest-Europas tyskspråklige områder har nærmere 2,7 millioner meldt seg ut siden 90-tallet. I USA forsvant 400 000 medlemmer i løpet av 2008 alene. Til og med i erkekatolske Brasil sank oppslutningen fra 95 prosent i 1991 til rundt 65 prosent i 2010. Over en tredjedel av amerikanere som er født med katolsk tilhørighet deltar sjelden eller aldri i kirkens liv. I erkebispedømmet Dublin i det tradisjonelt katolske Irland lå gudstjenesteoppslutningen i 2011 på 17,5 prosent, et historisk lavmål. At Den katolske kirke fortsatt har en forholdsvis stabil medlemsmasse på rundt 1,25 milliarder, skyldes vekst i Afrika sør for Sahara og delvis i Asia.

Paven er Vatikanstatens «suverene monark» så vel som «ufeilbarlig» kirkeleder.

De stadige blamasjene har svekket kirkens troverdighet, både i folkeopinionen og blant politiske ledere som lenge betraktet den som en viktig alliert. Katolisismen har knapt opplevd en verre krise, i hvert fall ikke siden reformasjonen.

Slike tilstander fører normalt til krav om radikale reformer, og ønske om fornyelse finnes også på katolsk hold. Kirken har dessuten endret seg på noen felter og vil fortsette med det. Men forandringen stopper som oftest opp på overflaten og arter seg som småflikking. Heller ikke pave Frans har bidratt til dyptgående endringer.

Hierarki med politiske forbilder

Konservative katolikker betrakter gjerne kirkens hierarkiske struktur som gudgitt, men dette utdaterte systemet har sine røtter i arkaiske politiske modeller, primært 1700-tallets europeiske hoffkultur og det postkonstantinske keiserriket fra 400-tallet og framover.1Om kirkens hierarkiske struktur, dens antimoderne preferanser og marginaliseringen av Det andre vatikankonsil, se Ola Tjørhom, Fornyelsen som forsvant: Et kritisk blikk på utviklingen innenfor Den katolske kirke fra 1850 til i dag, Cappelen Akademisk, Oslo, 2014. Mens slike modeller hadde en viss mening da Pavestatene var en stormakt, framstår de i dag som en raritet. Vatikanstaten, verdens klart minste i folketall og areal, oppsto som resultat av Lateran-traktaten mellom kirken og Mussolini i 1929 og fungerer som grunnlag for Den katolske kirkes politiske ambisjoner. Den styres fremdeles som et absolutt monarki, uten noen demokratiske innslag.

Når innholdet teller

Gi Le Monde diplomatique i gave
Årets gave

Den politisk baserte strukturen har farget over på kirkens ordninger og selvforståelse: Paven er Vatikanstatens «suverene monark» så vel som «ufeilbarlig» kirkeleder, kardinalene er kirkens «prinser», biskopene tiltales som «prelater», og kurie (kirkens sentrale styringsapparat) betyr rett og slett «hoff». Siden den såkalte ultramontanismens glansdager på 1800-tallet2Ultramontanisme, av ulta montes, over fjellene der paven befinner seg – betegnelse på et kirkelig parti som la sterk vekt på pavens autoritet., har papalismen knapt stått sterkere på katolsk hold enn i de siste tiårene. Det kommer blant annet til syne gjennom stadig utvidelse av dogmet om at paven er ufeilbarlig i lærespørsmål, ofte omtalt som creeping infallibility, en enorm økning i pavelige helgenkåringer de siste tiårene og en i flere tilfeller hysterisk pavebegeistring. Mange har fått erfare at det er blytungt å opponere mot en «ufeilbarlig» pave som til overmål er kanonisert.

Det politiske hierarkiet har farget over på kirkens ordninger og selvforståelse.

Den største omkostningen ved kirkens hierarkiske organisering er at lekfolket henvises til statistroller og et undertrykkende lydighetsideal. Beslutninger fattes av aldrende sølibatære herrer, under pavelig overherredømme. Dermed avskjærer kirken seg fra erfaringene til de som vet hva livet i den moderne verden innebærer. Denne hierarkiske tankegangen rammer spesielt kvinnene. Få kirkesamfunn opererer med en så begrenset demokratisk kontroll og enda færre tilbyr kvinnelige medlemmer så smalt armslag.

Tung antimoderne arv

Fra slutten av 1700-tallet forfektet det katolske lederskapet en innbitt antimodernitet. Pius IX (pave fra 1846 til 1878) kjempet intenst mot idealene fra 1700- og 1800-tallets revolusjoner og brukte denne kampen til å presse Det første vatikankonsil til å vedta dogmet om pavelig ufeilbarlighet i 1870. For Pius X (1903–1914) var det han betegnet som modernisme «alle heresiers kompendium».3Her dreier deg seg i sak om modernitet og antimodernitet, men særlig Pius X brukte konsekvent begrepet «modernisme». Et veritabelt antimodernistisk korstog ble igangsatt, internt og eksternt, gjennom dekretet Lamentabili sane og encyklikaen Pascendi Dominici gregis (begge fra 1907). Her fordømmes blant annet liberalisme, likhetsidealer, demokrati, religionsfrihet og historisk bibeltolkning med en kategorisk, men banal retorikk. Pius XII (1939–1958) trakk ulykksalige politiske konsekvenser av antimodernismen. Hans lammende angst for kommunisme og sosialisme førte til forkastelige traktater med nazistiske og fascistiske regimer under andre verdenskrig, samt fraternisering med fascismen i etterkrigstiden.

Den katolske antimoderniteten gikk hånd i hånd med en tilnærmet demonisering av verden som tvers igjennom syndig, kombinert med forestillinger om katolsk perfeksjon. Slike forestillinger hadde bakgrunn i beskrivelsen av kirken som societas perfecta, et perfekt samfunn uten behov for noen ekstern bistand. Denne ideen har medvirket til fristilling fra fellesskapets moral, som ofte betraktes som underlegen. Societas perfecta-tanken er ikke lenger katolsk lære, men har fremdeles innflytelse på kirkens selvbilde og forhold til verden.

«Antimodernismen» spilte en nøkkelrolle for paver og innenfor kirkens liv helt fram til 1950-tallet, og mange konservative katolske tradisjonalister kjemper fortsatt for disse forestillingene. Mens deler av protestantismen framstår som eksempel på modernisert religion, preges katolisismen fremdeles av tilbøyeligheter til religiøs-politisk nostalgi.

Fornyelsen som forsvant

Utover 1950-tallet tiltok opposisjonen mot antimoderniteten og bidro blant annet til det overraskende valget av Johannes XXIII til pave i 1958. Johannes var ikke entydig «moderne», men hadde et klart ønske om en kirkelig oppdatering, en aggiornamento, og samarbeid med «alle mennesker av god vilje». Rett etter valget kunngjorde han at han ville innkalle til et universelt reformkonsil. Til tross for voldsom motstand innenfor kurien, fastholdt den nye paven beslutningen sin med mild urokkelighet. Mellom 1962 og 1965 deltok om lag 2000 biskoper på Det andre vatikankonsils fire sesjoner.

Konsilet var preget av en viss tvetydighet, men det banet vei for en nærmest revolusjonær fornyelse. Etter hvert ble vinduene mot verden slått opp, mange steder på vidt gap – til stor glede for en økende del av lekfolket. Sosialt engasjerte ordenssøstre gikk i bresjen. Den hierarkiske strukturen ble nedtonet, messen ble formet som en fellesskapshandling, og grunnlaget for et solidarisk nærvær i samfunnet ble lagt. På kort tid gjennomgikk verdens suverent største religiøse institusjon endringer som få hadde forutsett eller våget å håpe på. Vaticanum II er Den katolske kirkes eneste offisielle moderniseringsframstøt i nyere tid, og tiltaket så en stund ut til å lykkes.

Under Frans har Vatikanet gjort flittig bruk av medierådgivere og blitt ekspert på symbolpolitikk.

Men motstanden mot fornyelsen var hele tiden stor blant tradisjonalister, og etter hvert fryktet den i utgangspunktet reformvennlige Paul VI (1963–1978) at han ville miste kontrollen. Allerede encyklikaen Humanae vitae fra 1968 ble, med rette, oppfattet som et kraftig tilbakeslag. Det skyldes framfor alt dens – fortsatt gjeldende – forbud mot «kunstig» prevensjon, i kombinasjon med en snerpete seksualmoral. Katolske kvinner ble henvist til slitsom beregning av fruktbarhetssykluser, også omtalt som «Vatikan-rulett».

Etterfølgeren Johannes Paul IIs (1978–2005) positive betydning for større frihet i Øst-Europa var koblet til massiv antikommunisme, og hans åpne holdning til andre religioner kan ikke skjule at den polske paven forfektet en sterkt konservativ katolsk teologi. Benedikt XVI (2005–2013) trakk konservatismen videre i retning av tradisjonalistiske posisjoner. Snart framsto fornyelsen fra Vaticanum II som marginalisert eller fullstendig glemt. Slik er det fremdeles.

bedring, men ingen løsning

Dagens pave Frans er fortsatt alles darling, ikke minst i ukritiske medier. I 2013 utnevnte motebladet Esquire ham til årets mest velkledde mann, av alle ting. Neste år toppet han businessmagasinet Fortunes liste over verdens femti viktigste ledere. Mange progressive katolikker hadde store forventninger til Frans etter valget i 2013. Men nå stuper populariteten hans flere steder. Ifølge en undersøkelse Pew Research publiserte i oktober i fjor, mener kun 31 prosent av USAs katolikker at paven gjør en «god» eller «utmerket» jobb – en nedgang på 23 prosent fra 2014. Og det blir stadig vanskeligere å opprettholde narrativet om Jorge Mario Bergoglio som en liberaler som kjemper heroisk mot reaksjonære krefter innad i kirken.

Noe av det første Frans gjorde da han ble valgt, var å signalisere at han ønsket en bredt anlagt strukturreform. Denne reformen har så langt latt vente på seg. Lekkasjer fra arbeidet tyder på at lista er lagt lavere – det dreier seg nå om en reform av kurien og ikke av den hierarkiske strukturen overhodet. Selv om behovet for en kuriereform er åpenbart, kan det nok en gang virke som om kirkeledelsen stopper opp på halvveien. For endringer i kurien får begrensede følger hvis de ikke inngår i mer omfattende reformtiltak.4Arbeidet med kuriereformen ble overlatt til en rådgivningsgruppe bestående av ni kardinaler. I dag er tre av dem ute av bildet på grunn av mulig involvering i overgrepssaker. Den apostoliske konstitusjonen Praedicate Evangelium, som mange regnet med ville komme før sommeren, er fortsatt ikke offentliggjort per 20. september 2019. Lekkasjer tilsier at oppgaven med å forkynne evangeliet vil bli sterkere framhevet, også som kirkelig struktureringsprinsipp. Det legges opp til en viss rokkering i pavelige kongregasjoner og råd. Desentralisering har dessuten vært et mål, under forutsetning av at paveembetets avgjørende maktstilling blir fastholdt. Paven har, med rette, kritisert den katolske klerikalismen, hvor de geistlige blir herskere i stedet for fellesskapets tjenere. Samtidig synes klerikalismen for Frans i større grad å være en mentalitetsrelatert enn en strukturell utfordring. Og tiltak for å reformere det pavelige embetet, den katolske maktpyramidens absolutte toppunkt, er helt fraværende.

Pave Frans passer i begrenset grad inn i kategorier som «liberal» og «konservativ». Hans genuine omsorg for fattige og sterke miljøengasjement kombineres med en i mange henseender tradisjonell katolsk teologi. Men her er det konservative innslaget sterkere enn pavens tilhengere vil medgi: Den katolske helgenindustrien ruller og går, på nesten samme nivå som under Johannes Paul II.5Om de hyppige kanoniseringene på katolsk hold, se Ola Tjørhom, «Helgenindustri», Dagbladet, Oslo, 25. april 2019. Frans gjentar at kvinnelige prester er utelukket og har ikke engang villet gjenåpne diakontjenesten for kvinner. Videre fastholder han kirkens avvisning av prevensjon og forfekter i stor grad en tradisjonell katolsk seksualmoral. Håndteringen av overgrepskrisen har også klare mangler. Mens paven ofte snakker om overgrep utenfor kirken og mener den er offer for ensidig kritikk, har påfallende få konkrete tiltak for å løse krisen blitt lansert. I flere tilfeller har Frans grepet inn altfor seint.6Om de mange seksuelle overgrepene fra katolske geistlige, se Ola Tjørhom, «Den katolske overgrepskrisen: Feilslått håndtering av et akutt problem», Nytt Norsk Tidsskrift, Oslo, nr. 3 2019.

Mange myter verserer om dagens pave. Det hevdes at han er inspirert av revolusjonær frigjøringsteologi. Som leder for jesuittene i Argentina og seinere som erkebiskop i Buenos Aires, var Bergoglio ingen venn av frigjøringsteologene. Analysene hans arter seg dessuten som mer diffuse og mye mindre radikale, ikke minst når det gjelder fattigdommens fundamentale årsaker. Frans har sagt at kvinner er viktigere enn biskoper, men det gikk lang tid før han utnevnte noen få av dem til sentrale stillinger i den totalt mannsdominerte kurien. Alle tjenester som krever «sakramental ordinasjon» forblir, som nevnt, lukket for flertallet av kirkens medlemmer. Og når han trekker fram «ømhet, tålmodighet og sensitivitet» som kvinnelige «dyder», befinner paven seg langt unna moderne feminisme. Da skrivet Amoris laetitia ble lansert 19. mars 2016, jublet journalister over at gjengiftede katolikkers utestengelse fra nattverden hadde opphørt, men det viste seg raskt å være feilaktig. Selv om paven foreskriver en åpnere holdning overfor kirkemedlemmer som har giftet seg på ny, sier han ikke at de er velkomne ved nattverdbordet.

Populariteten til Frans synes i stor grad å bero på en kalkulert tvetydighet, hvor siktet er å gjøre flest mulig til lags. I tillegg kommer dryge doser symbolpolitikk – som da tolv flyktninger ble tatt med på det pavelige flyet fra Lesbos i april 2016, for så å bli overlatt til hjelpeorganisasjonen Sant’Egidio rett etter ankomsten i Roma. Til tross for at andre religiøse ledere kan vise til like effektive sosiale tiltak som paven og mer overbevisende politiske analyser, får de mye mindre oppmerksomhet. Vatikanet har under Frans gjort flittig bruk av medierådgivere og er blitt ekspert på symbolpolitikk. Slikt blir i dag møtt med ovasjoner, men krever en kritisk vurdering.

Sett i lys av de siste tiårenes kriser, trenger Den katolske kirke en leder som framstår som radikal uten helt å være det. Og denne lederen skal helst ikke ha for sterkt gjennomslag internt. Frans passer godt inn i dette bildet. Han representerer en bedring, men er ikke en tilstrekkelig løsning på kirkens mange problemer. Nåværende pave er best når han snakker om ting han knapt kan endre.

En famlende indre opposisjon

Etter opprettelsen i 1995 fikk den tysk-østerrikske bevegelsen Wir sind Kirche (Vi er kirke) raskt fotfeste i flere vesteuropeiske land og var lenge den mest kraftfulle interne opposisjonen, sammen med organisasjonene til ofrene for seksuell mishandling. Etter hvert har det blitt mer stille fra tysk hold. Det kan skyldes utmattelse og at noen av bevegelsens medlemmer forholder seg mer passivt eller har forlatt kirken. Det katolske lederskapet i Tyskland, spesielt kardinal Reinhard Marx, har dessuten blitt stadig mer lydhørt overfor kritiske røster. Den norske grenen av Wir sind Kirche, Også vi er kirken, har opptrådt merkelig passivt – selv om Oslo katolske bispedømme i stor grad styres av en liten gruppe konservative konvertitter.

I USA finnes en aktiv opposisjon, blant annet knyttet til tidsskriftene National Catholic Reporter og America. Men til forskjell fra Wir sind Kirche, betraktes pavekritikk her som noe reaksjonære katolikker bedriver. Disse miljøene framstår tvert imot som ivrige apologeter for et pavelig parti – tilsvarende tradisjonalisters begeistring for Benedikt XVI, om enn med diametralt motsatte preferanser. Dermed blir sentrale kritiske spørsmål ikke stilt eller drukner i den høylytte jubelen for Frans. Behovet for reform av paveembetet var et hovedpoeng for radikale teologer som sveitsiske Hans Küng på 1960- og 70-tallet. I dag blir slikt knapt tematisert blant de opposisjonelle amerikanerne. Her ytrer en seg sjelden kritisk om helgenindustrien, men nøyer seg med å kjempe for progressive kanoniseringer. Kirkens behov for modernisering koker dessuten bort i kålen, sammen med impulsene fra Det andre vatikankonsil.

Resultatet er en opposisjon uten tilstrekkelig kraft, en slags nypapalisme med svært begrenset endringspotensial, samt en påstått radikal katolisisme som sprader rundt i lånte progressive gevanter. Dette bidrar ikke til å løse kirkens mange kriser.

Roma semper eadem

Selv om andre momenter nok hører med i bildet, beror den påfallende katolske endringsvegringen primært på følgende faktorer: en rigid hierarkisk struktur hvor lekfolket marginaliseres, en antimodernistisk arv som fortsatt har store ringvirkninger, et moderniseringsframstøt som strandet, en pave som ikke helt synes å forstå strukturproblematikkens rekkevidde, samt en etter hvert tafatt intern opposisjon.

I dagens akutte situasjon trøster mange katolikker seg med illusjonen om ubrutt kontinuitet og messens «skjønnhet». Reform er noe protestanter bedriver. En slik holdning er et håpløst utgangspunkt for å finne løsninger på de mange krisene som har rammet katolisismen.

Som alle institusjoner, vil også Den katolske kirke forandre seg framover. Men dette vil trolig skje på et mer kosmetisk plan. Til tross for åpenbare behov, er det vanskelig å se at dypere reformer vil finne sted. Roma semper eadem, den romerske kirke forblir den samme.

© norske LMD

Ola Tjørhom er professor emeritus ved Universitetet i Agder.

Fotnoter   [ + ]

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

DDRs lojale hjemvendte

Neste sak

Hva vil Russland?

Andre saker om Religion

0 kr 0