Et for godt selskap til å være sant

I 2002 startet pakistanske Arif Naqvi Abraaj Group i Dubai for å forvalte 116 millioner dollar for investorer i Midtøsten. 16 år senere var det et av de største investeringsselskapene i framvoksende markeder. Så kollapset alt.

Den amerikanske investeringsmodellen, kalt private equity, med å kjøpe ikke-børsnoterte selskaper, omstrukturere dem og så selge dem videre med betydelig overskudd virker ikke spesielt tilpasset utviklingsland. Her dominerer den uformelle økonomien, staten og familiekonsern som ofte er skeptiske til eksterne investorer. Utviklingsland mangler også det folk i bransjen kaller «økosystemet», det vil si lovene, institusjonene og forretningspraksisene som trengs for å profesjonalisere slike aktiviteter. I tillegg advares det ofte i Persiabukta og den muslimske verden generelt mot å pådra seg for mye gjeld, dermed er mange skeptiske til disse oppkjøpene som opprinnelig ble kalt leveraged buyout (LBO), eller lånefinansiert oppkjøp.

Pakistanske Arif Naqvi tok dermed en stor sjanse da han grunnla Abraaj Group, men han klarte å overbevise markedet. For eksempel da han videresolgte 25 prosent av aksjene i investeringsbanken EFG Hermes i Kairo i 2007 og doblet investeringen han hadde gjort 16 måneder tidligere. Samme år solgte han Egyptian Fertilizers med en profitt på 39 prosent på bare åtte måneder. I en tid med privatiseringer og høy oljepris fikk kjøp og salg av bedrifter et betydelig oppsving i regionen, mye på grunn av «oppkjøpskongen» Naqvi.1David Lanchner, «The Gulf’s buyout king», Institutional Investor, New York, 16. juli 2008.

Lykkelig globalisering

Abraaj (som betyr tårn på arabisk) begynte i Midtøsten og spredte seg til Nord-Afrika og Sør-Asia før selskapet ble globalt med eierandeler i et stort antall bedrifter i alle sektorer, styrt fra et tjuetalls regionavdelinger. Forretningsmodellen fra USA syntes å bli tilpasset med suksess. Abraaj hadde egne fond for hver region og sektor. Og lovet å tilfredsstille alle parter: De oppkjøpte selskapene fikk en mer profesjonell ledelse og dermed bedre resultater, noe som kom hele økonomien til gode. Abraaj fikk på sin side belønning i form av et forvaltningshonorar på 1,5 prosent av den investerte verdien og rundt 20 prosent av kapitalgevinsten ved videresalg. Investorene kunne ifølge selskapet regne med en årlig nettoavkastning på 17 prosent.

Naqvi visste hvordan han skulle forføre privat sektor og resultatkulturen der.

Utover de økonomiske resultatene skilte Abraaj seg også ut med sitt engasjement for miljø og for FNs prinsipper for ansvarlige investeringer. Naqvi ble en kjendis og opinionsdanner som snakket om de store sakene i det nye årtusenet. Hans image som en visjonær næringslivsleder som forsøkte å forandre verden var forførende. Han erklærte ofte at gode forretninger og gode gjerninger gikk overens – slagordet var «Doing well by doing good».2Anand Giridharadas, Winners Take All: The Elite Charade of Changing the World, Random House, New York, 2018.

Naqvi ble fast gjest på Verdens økonomiske forum i Davos, møtene til Clinton Global Initiative og andre forum for lykkelig globalisering, hvor han viste fram sin idealisme og skrøt hemningsløst av Abraajs transparens og integritet. Han lovpriste bærekraftig utvikling og lovet investeringer som skulle endre produksjons- og forbruksmodeller, særlig i verdens fattigste områder. Han angrep fordommer om markedene hvor Abraaj valgte å investere og kritiserte private equity-gigantenes manglende interesse for investeringer han mente ikke var mer risikable enn andre. «Å kalle vekstmarkeder for framvoksende markeder er sløvt og nedlatende», mente han og valgte heller å kalle dem «globale vekstmarkeder».3Preeti Dawra, «Asian conversation. Redefining emerging markets: Arif Naqvi of the Abraaj group», Live Mint, 7. oktober 2017.

Når innholdet teller

Gi Le Monde diplomatique i gave
Årets gave

I front for bærekraft

Naqvi hadde innflytelse og et stort nettverk. Han visste hvordan han skulle forføre privat sektor og den resultatdrevne kulturen der. Mens andre nøyde seg med løfter, var han glad i vitenskapelige evalueringsmetoder og konkrete resultater. I tråd med ideen om investeringer med en positiv påvirkning, såkalt impact investing, mente han at gevinstene for samfunn, mennesker og miljø kunne og burde måles på samme måte som økonomiske resultater. Hans rykte vokste enda mer da forskere ved det prestisjetunge Stanford Graduate School of Business i 2015 laget en studie om Abraaj, som ble spredt verden over av Harvard Business School. Studien forklarte Abraajs fenomenale vekst og analyserte konsernets bestepraksis og metoder for verdiskaping med en særlig vekt på Abraajs aktiviteter i helsesektoren.4William F. Meehan og Ali Gara, «The Abraaj group: Making of a global private equity firm», Stanford Graduate School of Business, 2015.

Det var i denne sektoren Abraajs initiativ hadde størst suksess. Naqvi klaget ofte over at privat sektor ikke hadde involvert seg her og overlatt feltet til det offentlige og veldedige organisasjoner. Abraaj Growth Markets Health Fund, med en kapital på én milliard dollar, lovet å revolusjonere helsefeltet ved å bringe sammen privat og offentlig sektor, internasjonale organisasjoner, ikke-statlige organisasjoner og filantroper. Naqvi posisjonerte seg i krysningspunktet mellom disse sektorene med en visjon om et nettverk av «regionale framragende helsesentre» utstyrt med det siste innen medisinsk teknologi for å løse mangelen på helsetjenester i de fattigste landene.

Han plasserte seg også i front for bærekraftig utvikling. I 2012 signerte han FNs Global Compact, og samme år utnevnte FNs generalsekretær Ban Ki-moon ham til den ikke-bindende paktens styre, hvor han var den eneste fra private equity-industrien. Abraaj sluttet seg til de 17 bærekraftmålene FN vedtok i 2015, inkludert det tredje («sikre god helse og fremme livskvalitet for alle uansett alder») som stemte godt overens med visjonen om et samfunn der helse ikke lenger bare er ansvaret til medisinske aktører.

Inspirerende kapitalisme

Det er lett å se hvorfor Abraaj klarte å overbevise tungvekterne innen økonomisk utvikling. Abraaj-fondene fikk massive investeringer fra Det internasjonale finansieringsinstituttet (Verdensbankens avdeling for privat sektor), Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling, Den islamske utviklingsbank, amerikanske Overseas Private Investment Corporation, Proparco (en del av Frankrikes bistandsorgan), britiske CDC Group, tyske DEG og Bill & Melinda Gates Foundation.

De tette båndene mellom Naqvi og Bill Gates, en av verdens rikeste menn, ga ham ekstra troverdighet i både forretningsverdenen og filantropiske kretser. Etter å ha skapt Microsoft har Gates viet seg til filantropi på fulltid og brukt sine økonomiske muskler til å utvikle nye vaksiner og senke prisen på legemidler. I 2010 lanserte han, sammen med kona Melinda og investoren Warren Buffet, kampanjen The Giving Pledge hvor han fikk over 200 superrike – deriblant Naqvi – til å love å gi halvparten av formuen sin til veldedighet mens de er i live.

Naqvi hadde allerede markert seg på veldedighetsfeltet. Hans familiestiftelse Aman i Pakistan hevdet å ha gitt 150 millioner dollar til «å forvandle livene til de mest sårbare borgerne» i landet.5Aman Foundation. Innen utdanning ga Naqvi 6,2 millioner pund til blant annet å lage verdens første mastergrad i finans og private equity og å opprette et Abraaj Group-professorat i private equity ved London School of Economics – hvor han selv hadde studert, i likhet med kona og åtte andre familiemedlemmer. Han var også kjent som en stor kunstsamler og opprettet Abraaj Capital Art Prize. Men Naqvi nøyde seg ikke med å utdele priser, han fikk dem også. I 2015 ble han og kona tildelt BNP Paribas’ pris for individuell filantropi.6«BNP Paribas prize for individual philanthropy 2015 grand prize – Naqvi family (Aman Foundation)», The Economist, London, 17. mai 2015.

I september 2017 virket alt å gå riktig vei for Abraaj. Naqvi hadde akkurat kommet tilbake fra Singapore og Asia-toppmøtet til Milken Foundation (oppkalt etter investoren Michael Milken som var kjent som kongen av junk bonds, før han havnet i fengsel og konverterte til filantropi), hvor han hadde snakket om langsiktige investeringer.7«Framework for investing for the long term», Milken Institute, september 2017. Abraaj gjorde seg klar til å lansere sitt så langt største og mest ambisiøse fond med seks milliarder dollar til samfunnsnyttige investeringer i tretti utviklingsland.8Landon Thomas Jr, «Leading private equity firm accused of misusing funds», The New York Times, 3. februar 2019.

Naqvis kontakter ble stadig mer innflytelsesrike. Æresgjesten på det siste investormøtet var ingen ringere enn USAs tidligere utenriksminister John Kerry. Abraaj utvidet også ledelsen med Kito de Boer, som hadde vært Midtøsten-direktør for konsulentselskapet McKinsey før han hadde tatt over for Tony Blair som Midøsten-kvartettens fredsutsending. Den nyansatte sa at han var stolt over å få lov til å jobbe for et selskap som hadde klart å tiltrekke «planetens ledende investorer» og hadde helsefond som var «inspirerende kapitalisme på sitt mest opplyste».9Simon Clark, Nicolas Parasie og William Louch, «Private-equity firm Abraaj raised billions pledging to do good – then it fell apart», The Wall Street Journal, New York, 16. oktober 2018.

Kollaps i korthuset

En tilsynelatende harmløs hendelse dyttet Abraaj utenfor stupet. 27. september 2017 sendte en anonym varsler en e-post til aksjeforvaltningsselskapet Hamilton Lane (og sannsynligvis andre investorer) med en advarsel mot å investere i det nye fondet. Varsleren hevdet at styringen i Abraaj ikke var det den utga seg for å være, at de ansatte var redde for å snakke ut og at investorene burde være forsiktige. Naqvi nektet plent for anklagene og mente at det hele var et politisk motivert forsøk på å ødelegge ham. Abraaj ba revisjonsgiganten KPMG om en «uavhengig» rapport. Rapporten frikjente konsernet (det skulle senere vise seg at frikjennelsen nærmest var et bestillingsverk og at KPMG hadde tette forbindelser til Abraaj).10 Javier Espinoza, «Abraaj scandal a ‘wake-up call’ for advisory industry», Financial Times, London, 26. juni 2019. Hamilton Lane virket betrygget og annonserte at selskapet ville investere hundre millioner dollar i det nye Abraaj-fondet. Alt synes å være i skjønneste orden igjen.

I januar i fjor satt Naqvi, som vanlig, i et panel i Davos om folkehelse sammen med blant annet Bill Gates. «I likhet med Bill er jeg optimist», skrøt han. «Jeg tror så absolutt at glasset er halvfullt. Jeg tror ikke det er halvtomt.»11 Tracy Alloway, Dinesh Nair og Matthew Martin, «The downfall of Dubai’s star investor», Bloomberg Businessweek, New York, 14. juni 2018. Det folk i salen ennå ikke visste, var at Gates-stiftelsen og tre andre investorer – Det internasjonale finansieringsinstituttet, CDC Group og Proparco – hadde bedt eksperter om å undersøke hva som hadde skjedd med investeringene deres. Andre investorer fulgte etter og noen uker senere bekreftet en rekke rapporter det alle hadde begynt å mistenke: Naqvi hadde underslått 230 millioner dollar som skulle gå til å bygge sykehus i Nigeria, Pakistan, Kenya og India.

Naqvis forretningsimperium begrenset seg ikke til Abraaj-fondene og veldedige organisasjoner. Han hadde også selskaper i eget navn og i navnene til familiemedlemmer og nære venner. Abraaj og flere av fondene var registrert i skatteparadiset Cayman Islands, mens andre deler av konsernet var registrert i Dubai og Mauritius eller i finanssentre som London og New York. Dermed kunne ingen reguleringsmyndighet få full oversikt over alle aktivitetene til konsernet.12 Simon Clark, «How Abraaj slipped between global regulators», The Wall Street Journal, 1. april 2019. Som i andre svindler, var idealet Abraaj frontet lettere å fingere enn å praktisere. Naqvi smisket med de mektige, som gjengjeldte med komplimenter og dermed implisitt garanterte for aktivitetene hans. Tillitskapitalen vokste og gjorde at han kunne omgå vanlige krav om selskapsgjennomgang og lure planetens største investorer.

Men nå kom altså avsløringene på rekke og rad og korthuset kollapset. Skalkeskjulet som hadde latt ham skjule en gjeld på over én milliard dollar og skape fiktive overskudd på nær 500 millioner dollar, forduftet. Så kom det amerikanske rettsvesenet på banen – i form av Geoffrey Berman, en fryktet anklager og spesialist på hvitsnippforbrytelser – og finansmyndigheten Securities and Exchange Commission (SEC). De avdekket håndfaste bevis i form av e-poster og telefonsamtaler. Disse viste at Abraaj hadde hatt økonomiske problemer i minst fem år og at Naqvi hadde drevet med systematisk svindel.

Diskreditert finanssektor

Bevisene tegnet et portrett av Naqvi som en kynisk og nådeløs mafiasjef, som uttalte at bedrageri var som «å spille poker».13 Massoud A. Derhally, «Abraaj executives fleeced firm in deception founder said was ‘like playing poker’», The National, Abu Dhabi, 19. juni 2019. Da han i 2016 diskuterte hvordan best «strukturere» en bestikkelse på 20 millioner dollar ment for Pakistans daværende statsminister, Nawaz Sharif, og hans bror Shehbaz («en bit til valgkampkassen, en annen til veldedighet»), advarte han om at kontraktsdokumentet ville være «eksplosivt» i feil hender og at de bare måtte snakke om det «i generelle termer».

Året etter overså han forespørselen fra Abraajs finansdirektør om en øyeblikkelig pengeoverføring for å kunne utbetale lønn til de ansatte. I stedet instruerte Naqvi ham til å gjennomføre to hasteutbetalinger på 300 000 dollar hver, til sønnen sin og sin tidligere assistent Ghizlan Guenez, som nå drev motenettbutikken The Modist som han var eier av. I en e-post med emnet «Pust dypt, lovpris Gud og fortsett» skrev Naqvi: «Begge er blakke og trenger pengene i morgen.»14 Simon Clark, Nicolas Parasie og William Louch, «Private-equity firm Abraaj raised billions pledging to do good – then it fell apart», se over.

I april i fjor utstedte De forente arabiske emirater en arrestordre på ham for å ha skrevet ut sjekker uten dekning for en samlet sum av 48 millioner dollar – et lovbrudd med en strafferamme på tre år i fengsel. Et forlik gjorde at han unngikk fengsel. Men noen dager senere utstedte det amerikanske rettsvesenet en arrestordre mot ham og fem av hans samarbeidspartnere. Etter å ha blitt arrestert på flyplassen Heathrow i London tilbrakte han noen uker i fengsel før han fikk skrapt sammen penger til kausjonen på 19 millioner dollar, den høyeste noensinne i Storbritannia. Han sitter nå i husarrest i leiligheten sin i London, i påvente av en eventuell utlevering til USA, hvor han risikerer livstid i fengsel.

Skandalen har diskreditert de framvoksende markedene og finanssektoren i Midtøsten. Noen spesialister forteller at oppkjøpsfond spesialisert på regionen i fjor bare fikk inn en tredjedel av de investeringene de i snittet hadde fått de fem siste årene.15 «The biggest collapse in private-equity history will have a lasting impact», The Economist, 18. mai 2019. Dubai International Finance Center, hvor Abraaj var en av juvelene, forsøker å berolige investorene. Landets konkurslov fra 2016 ble oppdatert i slutten av september. Pakistan er også blitt hardt rammet. Investorene her husker godt Bank of Credit and Commerce International (BCCI), også det startet av en «visjonær» pakistaner, Agha Hasan Abedi. Banken ble etablert med arabisk kapital og var involvert i finansiering av kolombianske narkokarteller før den gikk konkurs med et smell i 1991.16 Farooq Tirmizi, «The heir to Agha Hasan Abedi», Profit, 5. november 2018.

I god tro

Hva har skjedd med Abraaj? 18. juni i fjor besluttet en domstol på Cayman Island at selskapet skulle midlertidig avvikles. Mange potensielle kjøpere var interessert i de lønnsomme delene. Flere private equity-selskaper i Midtøsten kom med tilbud, men investorene foretrakk selskaper som ikke kom fra vekstmarkeder, som amerikanske Colony Capital, som eies av Thomas Barack, en venn av Donald Trump, og britiske Actis som har spesialisert seg på framvoksende markeder. I august i år dømte en emiratisk domstol Naqvi in absentia til tre og et halvt år i fengsel for tapene til lavprisselskapet Air Arabia, mens finansmyndighetene i Dubai idømte Abraaj en rekordbot på 315 millioner dollar for å ha villedet investorene og stukket av med pengene deres.

Hvorfor har investorene og reguleringsmyndighetene vært så godtroende? Mange tegn burde ha vekket mistanken deres. De burde uroet seg for Abraajs enorme pengebruk, ugjennomsiktige aktiviteter, interessekonflikter og for tette bånd til politikere. På papiret var Abraaj-systemet for godt til å være sant. Spesielt Naqvis godhetsposering burde ha ført til strengere kontroll. For som den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson (1803–1882) sa da han en dag fikk besøk av en svindler: «Jo høyere han snakket om sin ære, jo raskere talte vi sølvtøyet vårt.»

Oversatt av redaksjonen

Fotnoter   [ + ]

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Farlig fiende, umulig alliert

Neste sak

Dødsdans med jorden

Andre saker om Økonomi

Alt kan repareres

Siden krisen i 1929 har forbruksvarene våre fått stadig kortere levetid. For

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0